Store barneflokker

[Harriet Vane]

Mange gode poeng fra Kie, her.

Sitron: det verste med det bildet var i grunnen at de hadde slike dølle dølle og like klær.

[Sitron]

Ja, det er skikkelig smart å få så mange barn når man er avhengig av donasjoner for å gi dem mat, klær og et tak over hodet, syns du ikke.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, det er skikkelig smart å få så mange barn når man er avhengig av donasjoner for å gi dem mat, klær og et tak over hodet, syns du ikke.

Det er greit å skrive noe om relevansen til diskusjonen også.

Dette er vel en politikerfamilie med et ganske ekstremt religiøst standpunkt. De færreste storfamiliene jeg vet om føler at den familien er særlig representativ.

Donasjoner til politikere og religiøse ledere er vel ganske vanlig "over there". Også for mindre familier.

Forøvrig er det jo ikke uvanlig at man mottar donasjoner når det er noe spesielt. Trillinger, firlinger etc. Det skjer jo her i Norge også.

Men, som sagt; familien er ikke akkurat representativ. De færreste får så mye oppmerksomhet. De færreste har så jernkontroll at det nesten virker psykt. De fleste er nødt til å klare seg selv og ønsker heller ikke å hive seg med i et mediasirkus på den måten.

[Mamma Rosa]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, det er skikkelig smart å få så mange barn når man er avhengig av donasjoner for å gi dem mat, klær og et tak over hodet, syns du ikke.

Ja, denne familien er jo et godt eksempel på en storfamilie.(?)

[kie]

Om man først skal bruke andre storfamilier som eksempler, tror jeg at mange i større grad kjenner seg igjen i dette:
http://www.inthetrenchesofmotherhood.com/

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Om man først skal bruke andre storfamilier som eksempler, tror jeg at mange i større grad kjenner seg igjen i dette:
http://www.inthetrenchesofmotherhood.com/

Jepp.

[Esme]

Søkte litt på PubMed over hvilke studier som er gjort jeg da, og jeg fant at i en del studier så er det å vokse opp i en stor familie risikofaktor for dårlig psykisk helse.

Det er dog ikke så mange studier som korrigerer for lav sosioøkonomisk status (som jo et stort barneantall kan medføre), men jeg fant en, og der fant man ikke en sånn sammenheng.

Taanila A, Ebeling H, Kotimaa A, Moilanen I, Jarvelin MR.
Is a large family a protective factor against behavioural and emotional problems at the age of 8 years?
Acta Paediatr. 2004 Apr;93(4):508-17.
PMID: 15188979 [PubMed - indexed for MEDLINE]

Så: så lenge den store familien ikke får dårligere sosioøkonomisk status, så ser det ut til at det ikke er en risikofaktor for adferdsproblemer og dårligere psykisk helse.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Om man først skal bruke andre storfamilier som eksempler, tror jeg at mange i større grad kjenner seg igjen i dette:
http://www.inthetrenchesofmotherhood.com/

Nå ble jeg sittende og lese til øyet ble stort og vått. Vakkert!

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Om man først skal bruke andre storfamilier som eksempler, tror jeg at mange i større grad kjenner seg igjen i dette:
http://www.inthetrenchesofmotherhood.com/

Ja, 7 og 18 er likt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, 7 og 18 er likt.

7 er i det minste innenfor det intervallet du selv foreslo, som var 6 - 14.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ja, 7 og 18 er likt.

Jeg trodde vi snakket om store barneflokker, med utgangspunktet du selv ga i begynnelsen av tråden Jeg påpekte at jeg tror de fleste storfamilier (også de med tosifret antall barn) kjenner seg mer igjen i forhold til den familien jeg linket til enn Duggar-familien. Antall barn var i grunnen ikke hovedpoenget. Heller hvordan de har det.

De jeg vet om som har flere barn enn f.eks. 15, har gjerne en kombinasjon av barn i alle aldre (det er ikke 18 i barnehagealder, liksom), en del av barna har flyttet hjemmefra osv. Noen har fortsatt med adopsjon en stund etter at de selv ikke er fruktbare lenger. Det er sjelden 18 hjemmeboende barn samtidig.

Jeg lurte jo på relevansen med å dra inn Duggarfamilien i første omgang og kan ikke helt se poenget med mindre det kan relateres til utgangspunktet du selv ga i begynnelsen av tråden.

Så; hva diskuterer vi egentlig?
Det du i første omgang tok opp eller Duggarfamilien og eventuelt lignende familier?

[kie]

Her er den mer personlige bloggen hennes.
http://www.notesfromthetrenches.com/

Denne, som hun skrev til minstebarnet på toårsdagen, husker jeg fikk meg til å sippe litt.
http://www.notesfromthetrenches.com/...month-of-life/

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Her er den mer personlige bloggen hennes.
http://www.notesfromthetrenches.com/

Denne, som hun skrev til minstebarnet på toårsdagen, husker jeg fikk meg til å sippe litt.
http://www.notesfromthetrenches.com/...month-of-life/

Nå er det kanskje noe galt med meg, men den bloggen fra to-års-dagen synes JEG vitner om en mor som knytter ungen sin litt vel mye til seg - og som til og med ikke anerkjente det at guttungen hadde klart å klatre ut av senga selv? Og hva gjør hun med farens rolle når hun skriker opp på den måten? Nei, dette synes jeg faktisk ikke var noe godt eksempel.

Men vi er vel forskjellige - gutta mine lå i vanlig voksenseng (med en ekstra sengehest/plate foran ene halvdelen av senga) fra litt før de var et år - så snart de kunne krabbe ut av senga selv. Og ettermiddagsluren forsvant tidlig - men jeg var likevel ikke inne på tanken om å tvinge de til å sove...

Ville bare si litt om dette med utdannelse og antall år mm.

Vi må ikke se oss blind på utdanning!

Vi hadde en lærer i de to første årene som eldstejenta gikk på skolen som "bare" var førskolelærer. Hun var en fantastisk person som har en utrolig evne til å se alle barna. Jeg var ikke på noe tidspunkt "redd" for at hun ikke skulle ha nok kompetanse til å lære mitt barn "nok".

Klassen har også hatt en assistent - en eldre mor og bestemor uten formell utdanning - som også er helt super. Jeg tror ikke det er noen tvil om at hun ville ha sust gjennom førskolelærerutdanningn uten problemer - men hun har nå en gang ikke valgt det. Det betyr ikke at hennes meninger og erfaringer med å jobbe i barneskolen ikke er verdifull.

Selv om jeg ser på meg som ressurssterk på mange måter, har jeg såpass respekt for lærerne og deres erfaring med denne aldersgruppen, at jeg forsøker å følge de rådene som de gir.

Hvis et råd var å sitte "pal" med jenta i alle lekselesingene, ville jeg nok ha reagert. Men jeg ville ikke ventet til neste foreldremøte - jeg hadde bare ringt de og tatt en prat for å finne ut hva det dreide seg om - og så enten få større forståelse for rådet eller komme fram til en tilpasset versjon...

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Tror dere at barna får dekket alle sine behov i familier det det er enormt mange barn? La oss ta utgangspunkt i 6-14, f.eks.

Ja det tror jeg absolutt, men de får dem dekket på en litt annen måte uten at det trenger å være dårligere.

Jeg vil tro at man i større grad lærer seg å bli selvstendig og ta ansvar når man er i en stor barneflokk. Man får nok også en større sosial trening, og måte lære seg å måtte hevde seg blandt fler.

Så tror jeg de som er få barn, får mer foreldreoppmerksomhet. De blir sett og hørt og fulgt opp på en annen måte.

Alt dette er selvfølgelig igjen avhengig av foreldrene! Og det er fordeler og ulemper med alt - man kan ikke si at det ene er bedre enn det andre.

Men i en del sammenhenger - som i skolen som blir nevnt her - har man nok etterhvert lagt opp til at foreldrene kun har 2 barn, slik at det stilles veldige krav til å oppfølging. Det tror jeg ikke kan sammenlignes med slik det var for 20-30 år siden. Mine foreldre var "flinke" de, men det innebar nok kun å stille opp på skolen når det var nødvendig - max 2-3 ganger i året. (inkl foreldresamtaler og avslutninger).

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Så tror jeg de som er få barn, får mer foreldreoppmerksomhet. De blir sett og hørt og fulgt opp på en annen måte.

Alt dette er selvfølgelig igjen avhengig av foreldrene! Og det er fordeler og ulemper med alt - man kan ikke si at det ene er bedre enn det andre.

Mine foreldre fikk et eget tre plantet utenfor barneskolen der vi alle har gått. da hadde de hatt barn uten opphold på barneskolen i 25 år, og vært med FAU like lenge. I tillegg har de vært med i styret for korpset, drevet barneteatergruppe, vært aktive i ungdomslaget, samtlige juletrefester, 17.mai-tilstelninger, og for to år siden passerte min fars gamle Volvo 2 millioner kjørte kilometer, der storparten har vært turer til og fra aktiviteter. Vi vokste opp 2, 5 mil fra kommunesenteret der alle aktiviteter var og ble kjørt/hentet alle sammen flere ganger i uken.

Det er nok foreldrene det kommer an på, neppe antallet barn. Jeg gikk i klasse med enebarn og tobarnsfamiliebarn som aldri ble kjørt, hentet, fulgt opp eller sett.

[007]

Jeg har 3 barn, og dersom jeg hadde hatt oversudd og vært mindre opptatt av egentid, skulle jeg gjerne hatt flere. Jeg tror det må være positivt å vokse opp i en stor søskenflokk - de fleste jeg kjenner fra store søskenflokker har veldig positive opplevelser.

Ang. skolen: jeg har 2 skolebarn (2. og 7. klasse). Det kreves helt klart mye av foreldrene i dagens skole, men jeg tror også det er viktig å fokusere på at barna skal bli selvstendige og ta ansvar for egen læring. Det er viktig å være tilstede, hjelpe dem å fokusere og holde på konsentrasjonen. Men jeg sitter ikke pal, og jeg kan hjelpe flere samtidig. Som oftes sitter barna ved kjøkkenbordet og gjør lekser mens vi lager middag. Storebror hjelper lillesøster mye, og av og til er leksene gjort når vi kommer hjem fra jobb (barna er hjemme 2 timer før oss).

Det må være godt å ha flere søsken en kan identifisere seg med og ha felles minner og barndomsopplevelser sammen med. I tillegg er det ofte lettere å be egne søsken om å være barnevakt når en selv har fått egne barn, samt at en er flere som deler på ansvar og hjelp til gamle foreldre.

[safran]

På vår skole er det "forbudt" å gjøre lekser på SFO fordi foreldrene SKAL delta i leksegjøringen. Helt håpløst når man enkelte dager har fullt program og ikke rekker å gjøre lekser mellom middag, aktivitet og leggetid. Jeg har derfor tatt meg den frihet å likevel instruere mine barn til å gjøre leksene der de dagene vi ikke rekker det hjemme.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

På vår skole er det "forbudt" å gjøre lekser på SFO fordi foreldrene SKAL delta i leksegjøringen. Helt håpløst når man enkelte dager har fullt program og ikke rekker å gjøre lekser mellom middag, aktivitet og leggetid. Jeg har derfor tatt meg den frihet å likevel instruere mine barn til å gjøre leksene der de dagene vi ikke rekker det hjemme.

Dette må da skape store forskjeller? Noen foreldre er analfabeter, andre foeldre har doktorgrad. Hvis det skal være avhengig av foreldre, vil noen få masse hjelp, mens andre ikke vil få hjelp i det hele tatt. Reproduksjon av ulikhet, og manglende mulighetr til dem som har svake foreldre. Enkelte parkeres, mens andre får alle muligheter.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Dette må da skape store forskjeller? Noen foreldre er analfabeter, andre foeldre har doktorgrad. Hvis det skal være avhengig av foreldre, vil noen få masse hjelp, mens andre ikke vil få hjelp i det hele tatt. Reproduksjon av ulikhet, og manglende mulighetr til dem som har svake foreldre. Enkelte parkeres, mens andre får alle muligheter.

Jeg ser argumentet ditt. Likevel tror jeg ikke det er avgjørende på dette planet, hun går ennå bare i første klasse. Det de voksne skal gjøre er stort sett å lese sammen med dem. På lekseplanen står det faktisk "les sammen med en voksen" - ikke spesifikt foreldrene. Men de ansatte på SFO vil ikke være denne voksne. Og jeg kan jo skjønne at de ikke vil ha dette ansvaret, men det må jo kunne gå an å bruke littegranne skjønn.