Ubesvarte anrop

[Azi]

Ringer eller sender SMS tilbake til familie og kjente.

[Malama]

Vi har ikke svarer da, så ingen mulighet til å legge igjen melding sånn.

Mamma sender tidvis "ringte bare for å skravle, snakkes en annen gang"-sms da. Da ringer jeg ikke opp igjen med mindre jeg føler det er tid og sted for å skravle...

[Bomull]

Nei.

Jeg ringer aldri opp ukjente nummere igjen heller. Er det viktig får de ringe tilbake, evt. legge igjen en beskjed. Familie/venner jeg føler for å snakke med, ringer jeg opp igjen - eller ringer opp hvis jeg ser de har ringt mange ganger på kort tid. Eller jeg sender en SMS med spm. om det er viktig og/eller at vi snakkes siden. Utover det får folk som vil ha kontakt med meg ringe tilbake ved anledning, jeg føler meg overhode ikke forpliktet til å ta kontakt selv.

Jeg krysset feil, for krysset ja, men det jeg krysset ja for, var at jeg ville se hvem det var som hadde ringt meg. Jeg ringer aldri opp igjen nummer jeg ikke kjenner. Jeg ringer knapt opp igjen de jeg kjenner heller
Jeg mener selvsagt nei.

[Harriet Vane]

Jeg ringer som oftest tilbake eller sender en sms hvis det er venner eller familie. Men ikke alltid. Noen ganger glemmer jeg (venner) og noen ganger har jeg ikke lyst (familie). Hvis jeg akkurat ikke rakk den og hadde tenkt å ta den, så ringer jeg tilbake.

[Miss Norway]

Niks. Hvis det er viktig vil de legge igjen beskjed, tenker jeg. Hvis ikke skulle de bare prate - eller plage meg.

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg ringer som oftest tilbake eller sender en sms hvis det er venner eller familie. Men ikke alltid. Noen ganger glemmer jeg (venner) og noen ganger har jeg ikke lyst (familie). Hvis jeg akkurat ikke rakk den og hadde tenkt å ta den, så ringer jeg tilbake.

[Appelsin]

Mamma kan bli nokså flaksete med vingene om hun forsøker å få tak i meg og jeg ikke gir lyd tilbake. Det som også rimelig ofte skjer, er at ingen av hennes tre døtre svarer når hun er pratesyk (tilfeldigvis) og så ender hun opp med å ha en fullstendig irrasjonell totalreaksjon fordi hun føler seg akutt forlatt.

Vi snakker sammen 3-4 ganger i måneden fordi de bor 3 timer unna, og har ellers mye kontakt via sms og sånt.
Hvis hun har ringt og jeg ikke har anledning eller lyst til å snakke, sender jeg sms tilbake og sier at vi heller kanskje kan snakke i morgen eller en annen dag. Jeg har ofte vakt (hjemmebasert) på ettermiddagene og da forstår hun at det ikke er lurt å binde seg til telefonen i en timelang samtale.

Sånn ellers så synes jeg at folk må legge igjen beskjed hvis de vil bli ringt tilbake.

[Mex]

Jeg syns det er høflig å ringe tilbake når man ser at noen har ringt.
Trenger det å være viktig?
Om det er venner eller familie så er det noen som har lyst å prate med meg, hvorfor skulle jeg ikke ringe opp igjen?
Om det ikke passer en dag, så sender jeg mld og sier at jeg ringer opp igjen når det passer.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Jeg syns det er høflig å ringe tilbake når man ser at noen har ringt.
Trenger det å være viktig?
Om det er venner eller familie så er det noen som har lyst å prate med meg, hvorfor skulle jeg ikke ringe opp igjen?
Om det ikke passer en dag, så sender jeg mld og sier at jeg ringer opp igjen når det passer.

Hvis jeg ringer noen, og de ikke tar telefonen, så håper jeg at de ikke føler at de må ringe tilbake. Er det viktig legger jeg igjen beskjed eller sender sms. Jeg tror at hvis jeg ikke kunne ringe noen uten at de ringte meg opp igjen, ville jeg skaffet meg skjult nummer.

Hvis man skal si at man kjenner meg så vet man minimum om meg at jeg er en som ikke ringer tilbake. Det er ikke alltid jeg er en som tar telefonen engang. Man vet også at jeg aldri hører av beskjeder på telefonsvareren.

De som kjenner meg vet at mail og sms er metoden som gir respons. Vil man at jeg skal ringe tilbake så sender man en melding, og da ringer jeg så fort det passer. Om jeg ikke glemmer det da - men som regel husker jeg det.

[Anda]

Jeg ringer ikke tilbake bare på grunn av en oppringning, nei.

Er det viktig, legges det igjen beskjed. Er det noen jeg vil snakke med, ringer jeg opp igjen når det passer.

Er det ukjent, så tar jeg den som oftest ikke, og ringer da bare tilbake om det er lagt igjen beskjed - og det er en som jeg vil/må ringe opp igjen.

Anonyme svarer jeg overhodet ikke.

[tink]

Jeg bruker telefonen i jobb-sammenheng og ringer som oftest tilbake ved ukjente nummer.

Husker jeg det, så ringer jeg opp igjen. Og ser jeg at vedkommede har forsøkt flere ganger gjør jeg det ihvertfall. På den andre siden, dersom jeg vil ha tak i noen så ringer jeg igjen, eller sender gjerne ei melding i tillegg.

Jeg blir sliten og ør av sånne: "Nå har jeg gjort mitt, så kan jeg være snurt og sur om du ikke svarer til mine forventninter". Hva er vitsen med det da?

[ingling]

Jeg ringer alltid tilbake hvis foreldrene mine har ringt, uavhengig om de har lagt igjen beskjed eller ikke. For meg er det helt naturlig og ikke en forpliktelse - uttaler meg ikke om andre. Er jeg ikke i pratehumør kan jeg si fra om det, selvsagt. Samme gjelder i grunnen søstrene, men der kan det hende jeg sender en sms eller mail i stedet. Mannens familie ville jeg også ringt opp igjen, ja. Venner ringer jeg tilbake, eller sender en sms eller mail.

[Candy Darling]

Jeg synes ikke det er en forpliktelse, men det skal mye til for at jeg ikke skal ringe tilbake hvis familie eller venner har forsøkt å få tak i meg. Hvorfor skulle jeg ikke det, liksom?

Nå er det ikke plagsomt ofte noen ringer bare for å slå i hjel tid, da.

[Chablis]

Forpliktelse er det ikke, men jeg ser ingen grunn til å ringe opp igjen til familie og venner om de har forsøkt å få tak i meg.
For meg er det en helt naturlig ting å gjøre , til tross fo at jeg ikke liker å snakke i telefon.

[Nenne]

Det kommer an på. Hvis noen har ringt flere ganger ringer jeg opp igjen så fort som mulig. Da antar jeg at det er viktig. Jeg ringer som regel tilbake om noen bare har ringt én gang også, men da føler jeg ikke at det haster.

[Inagh]

Når jeg har ubesvarte anrop på mobilen, skjer et av følgende:

1. Kjenner jeg nummeret og har interesse av å snakke med vedkommende der og da, ringer jeg tilbake.

2. Kjenner jeg nummeret og tenker "dette kan vente," ringer jeg ikke, da ringer vedkommende tilbake senere om det var viktig nok.

3. Kjenner jeg ikke nummeret, ringer jeg aldri tilbake. :sær:

[SpetakkelRandi]

nei jeg tenker at om det er viktig så ringer de opp igjen.. jeg er en "glemmer". glemmer at jeg så at noen hadde ringt osv..

[Floksa]

Er motsatt av de fleste, tapte anrop med ukjent nr ringes oppigjen med en gang.
Venner og familie screenes ganske heftig, og det kan fort gå en ukes tid og kanskje mer før jeg ringer opp igjen. De vet at om det er viktig må de enten ringe opp igjen eller sende sms, jeg tar nemlig ikke telefonen om jeg ikke har tid til å skravle (hvilket jeg som oftest ikke har).
Sender sms til mamma om jeg ikke kan ta den da.