Er det fremdeles sånn at jenter ikke skal være for smarte?

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Mannfolka som skal inn i vår familie må finne seg i å bli slått i scrabble. Nå har jeg og mannen min vært gift i 13 år *hjelp* og han vant vel for første gang i fjor. Søsterens kjæreste er under opplæring.

scrabble er det ENESTE spillet jeg slår mannen min i. Men han saboterer, bruker en halvtime på hvert trekk, og så lenge gidder ikke jeg å gruble, og det er kjedelig å bruke en hel kveld på et parti. Så det har vi sluttet med nå.

Ellers sabler han meg ned i alt som heter backgammon, sjakk og alle typer kortspill.

[Esme]

Jeg har aldri lagt skjul på utdannelse eller at jeg har gjort meg mer hjelpeløs eller noe og jeg har aldri noensinne hatt problemer med å finne meg kjærester og menn. Jeg er ikke spesielt pen heller og jeg har ikke hatt oppsopskjærester, de har gjennomgående vært pene, smarte og hyggelig hele gjengen (bare spør SP, jeg har den besteste og koseligste ekskjærestegjengen i verden)

Hyggelige og smarte menn liker kvinner de liker å tilbringe tid med, og det gjør de ikke med kvinner som er bælteite altså.

[Harriet Vane]

Jeg trives veldig godt med en mann med lavere utdanning enn meg og han trives godt med meg. Må nødvendigvis damer alltid velge en som har høyere utdanning enn seg selv? Går ikke det litt i "å sørge for å bli forsørget"-klisjeen, fremfor å sørge for seg selv?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg trives veldig godt med en mann med lavere utdanning enn meg og han trives godt med meg. Må nødvendigvis damer alltid velge en som har høyere utdanning enn seg selv? Går ikke det litt i "å sørge for å bli forsørget"-klisjeen, fremfor å sørge for seg selv?

Men det er da ikke noe uvanlig at kvinnen har høyere utdanning enn mannen? Det som er typisk er vel at kvinner har høy utdannelse innenfor fag som er relativt dårlig betalt og så har de en mann med lavere utdannelse men med høyere lønn?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg trives veldig godt med en mann med lavere utdanning enn meg og han trives godt med meg. Må nødvendigvis damer alltid velge en som har høyere utdanning enn seg selv? Går ikke det litt i "å sørge for å bli forsørget"-klisjeen, fremfor å sørge for seg selv?

Nei, jeg tror ikke det er så mange damer som tenker at de må ha en mann med høyere utdanning. Men i utenfor-fp-livet vet jeg om ganske mange som ønsker at mannen skal tjene såpass at de kan jobbe deltid for å være delvis hjemme med barn. Jeg kjenner ingen menn som ville vært ukomfortable med å ikke tjene mest eller ha mest utdanning heller. Så jeg håper akkurat det der er en myte/evt et avsluttet kapittel.

[Mex]

Jeg har høyere utdannelse enn mannen, vi er i samme bransje, og han tjener likevel mer enn meg ..

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Mex, her.

Jeg har høyere utdannelse enn mannen, vi er i samme bransje, og han tjener likevel mer enn meg ..

Det er veldig typisk, er det ikke?

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Nei, jeg tror ikke det er så mange damer som tenker at de må ha en mann med høyere utdanning. Men i utenfor-fp-livet vet jeg om ganske mange som ønsker at mannen skal tjene såpass at de kan jobbe deltid for å være delvis hjemme med barn. Jeg kjenner ingen menn som ville vært ukomfortable med å ikke tjene mest eller ha mest utdanning heller. Så jeg håper akkurat det der er en myte/evt et avsluttet kapittel.

Ja, og disse damene ender jo da også gjerne opp med menn som hinter til min mann om at det er synd i han, som er gift med et sånn karriæredamemenneske som tvinger han til å ha mer permisjon enn absolutt nødvendig, og som i tillegg ikke har skamvett nok til å sutre over hvor trist det er å overlate lille søte babyen/babyene til far.

[bønna]

Jeg tror mitt trøbbel med å få kjæreste før i tiden heller var forbundet med utseende, selvtillit og det å bry seg om seg selv, fremfor at jeg studerte/jobber i et veldig mannsdominert yrke som gir relativt god lønn.

Og så satser jeg på å jobbe deltid og likevel kunne forsørge litt
(jeg tjener ikke så voldsomt altså, men mere enn i tradisjonelle kvinne-yrker)

Jeg opplever ikke at menn ser ned på smarte kvinner, heller tvert om.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Det er veldig typisk, er det ikke?

Jo, jeg har inntrykk av at det er ganske typisk.
I firma jeg selv jobber er det lik lønn for lik stilling uavhengig av kjønn, man får dog noe ekstra for ekstra utdannelse. Og det er fair.

jeg tror kanskje at i vårt tilfelle, så har mannen tatt litt andre karriere valg enn meg og stått på på en annen måte. Han sier mindre nei til overtid og ansvar enn hva feks jeg gjør.

I den omgangskretsen vi har nå, så er det mange kvinner uten utdannelse, mange har ikke engang fullført vdg. De syns det er helt greit å leve på mannen og kan ikke skjønne hvordan jeg kan orke å ha en 100% stilling.
Trist at det fortsatt er mange med slike holdninger.
Mannfolka der i mot, er til tider oppgitt over at det er slik. Fordi har oppdaget at samfunnet legger opp til en familie med 2 inntekter og syns det er slitsomt å måtte være forsørgeren i familien.

[Simone]

Min mann blei interessert i meg nettopp fordi han syns eg var smart, så for meg har ikkje det vore noko problem. Eg kan heller ikkje hugse å ha erfart at menn har mista interessen når eg har fortalt om yrke/utdannelse. I det miljøet eg ferdast i blir det verdsatt å vere smart, uavhengig av kjønn.

Dei gangane eg har opplevd negative ting har det faktisk komt frå kvinner. For eksempel når eg har valgt å "gi vekk" store delar av fødselspermisjonen min til mannen. Då er det kvinner som har uttalt seg negativt og hatt lite forståelse for valget mitt.
Og når eg valgte å bli stipendiat til tross for at eg hadde små barn. Det blei ikkje sagt noko negativt direkte, men eg merka på blikk og tonefall at det blei sett på som litt egoistisk og feil prioritering. Det var mannfolka på jobb som oppfordra meg til å begynne som stipendiat, ikkje kvinnene. Kvinnene var litt meir sånn "Dette må du tenke grundig gjennom. Trur du virkelig at du klarar å kombinere dette med barn ", osv.

[ElinM]

Jeg har aldri opplevd det som noen ulempe å ha høy utdannelse og være - ehh - smart. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at jeg uansett ikke ville vært iteressert å bli sjekket opp av noen som ble skremt av utdannelsesnivået mitt.

Jeg kjente forresten en mann en gang som mente jeg var for lite feminim siden jeg trente kampsport og studerte teknologifag. Han mente nok også at jeg var litt for selvstendig syns jeg å huske. Han var litt skremt av meg, men også fascinert. Han var forøvrig fra et østblokkland og hadde med seg et nokså tradisjonelt syn på kvinnerollen derfra, tror jeg. Jeg lot meg ikke irritere av dette, jeg tenkte mest på han som litt søt og rar.

Apropos medisinstudenter: Blant min studiegjeng husker jeg det ble kommentert at jenter som gikk på medisin framsto som de hadde mindre selvtilit og var mindre "tøffe" enn oss som gikk på nth. Vi som gikk på nth vanket jo i et veldig gutte/mannsdominert miljø, og dette satte kanskje er visst preg på oss. Jeg vet ikke.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Men merker dere ikke det samme på f eks foreldremøter og andre steder hvor man møter folk man ikke kjenner noe særlig?

Jeg synes ikke det, altså. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i din beskrivelse. Jeg føler ikke jeg blir behandlet anderledes enn min mann, folk spør meg likegjerne om jobb som om andre ting. Når det gjelder foreldremøter er det vel i hovedsak familie- og barnerelaterte samtaleemner, men det har i mitt hode noe med at det er fellesnevneren for at man i det hele tatt befinner seg på et foreldremøte. Når det er sagt har jeg også snakket jobb med mange av foreldrene på foreldremøter.

[tink]

Monsoon, jeg har opplevd dette på fest. Innimellom synes jeg det er stas å diskutere graviditet, babyer og oppussing. Men dersom det er en debatt om samfunnsutvikling foretrekker jeg dette.

Heldigvis gjelder ikke dette den faste vennegjengen vår. Men de siste årene har vi bodd litt for oss selv, på landet. Og jeg er lei av å diskutere med folk som bare vil provosere, eller bruke usaklige argumenter.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Menn er ikke så teite at de blir i et forhold fordi de får lov til å skru en radio. De liker å bli satt pris på, akkurat som kvinner gjør det, men de aller fleste av dem ønsker helst å bli satt pris på som person, en partner som man kan være trygg på, og som man kan snakke ordentlig med, og som tilbake kan være en sann partner.

Ja, for all del, jeg tror heller ikke menn er så teite at de blir i et forhold hvis de får skru på en radio. Men jeg tror det er noe i at mange kvinner gjør seg svake for å tekkes mannen. Og det gir kanskje en følelse av beundring og styrke for mannen?

Og så tar jeg det litt til meg at så mange ikke kjenner seg igjen i det jeg beskriver. Kanskje jeg er hårsår og paranoid.

Om jeg hadde bedt om hjelp til mekking av radio eller lignende på jobb så ville nok det hjulpet, ja. Problemet er at jeg orker ikke. Jeg er for gammal og gidder rett og slett ikke stryke mannlige egoer. Jeg fikser radioen, tilbyr å analysere bilen til de andre hvis det er en vag-bil og jeg vet hvordan jeg får opp syltetøyglass. Jeg er den ene av to som har førerkort på motorsykkel, jeg banner høyt om jeg trenger det og jeg deler IKKE ut koser samme faen hvem som har bursdag.

Jeg er bare ikke søt nok, rett og slett.

Det festlige er at når jeg går hjem er jeg jo kjempesøt. Drammen åpner dører, bærer tunge ting, jeg klemmer litt på folk og smiler masse. Men da er jeg privat. På jobben er jeg mest mann.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om jeg hadde bedt om hjelp til mekking av radio eller lignende på jobb så ville nok det hjulpet, ja.

Men hjulpet på hva sånn egentlig. For du blir da mer enn godt nok likt på jobben, null poeng å trade vekk respektpoeng for "å bli likt"-poeng.

Jeg ser det er mange kvinner i mannsdominerte miljø som er opptatt av å bli likt først. Og da blir det feil. Man må ha respekt først, og så blir man likt etterhvert og da har man begge deler. Jeg vet at du ikke er sånn altså, SF, det er generelt dette her. Og så klager disse kvinnene over at de ikke får vært med i de indre sirkler, glasstakskræsj og alt slikt. Det kan klart komme uansett, men det å ønske å bli godt likt før man har fått skikkelig respekt, på en mannsdominert plass er i mange tilfeller sosialt selvmord.

Og man trenger virkelig ikke sånn tøys. Jeg har jobbet i IT, som lydtekniker og blant kirurger. Jeg har alltid blitt svært godt likt blant kolleger og har aldri gjort meg dummere eller mer hjelpeløs enn hva jeg er.

[Blånn]

Jeg jobber i et typisk kvinneyrke og er lærer i barneskolen. På jobb er jeg en av de med høyest utdanning, uten at det er noe stort poeng. For noen år siden hadde jeg en diskusjon med to kollegaer, en mann og en kvinne. Mannen sutret over lærerlønnene. Men som han sa, det var jo greit for oss som ikke er hovedforsørgere. At jeg og min kvinnelige kollega begge to har mastergrad og er lektorer og dermed tjener en god del mer enn han reflekterte han ikke over.

Ellers tror jeg at læreryrket ikke er synonymt med å være spesielt smart. Så noe særlig problemer har jeg ikke.

[Magica]

Jeg har undervist på VGS i en del år, og jeg har opplevd kun èn gang ei jente, som var veldig fjasete, si: "det er ikke noe særlig å være flink i matematikk, for det syns gutter er skikkelig usexy". Hun var da ikke av den skarpeste skjeen...

Så nei, med tanke på alle de andre oppegående jenter og gutter - ungdommer, samt de voksne, flinke og ambisiøse damene jeg kjenner, og menns holdninger mener jeg dette er tull.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men hjulpet på hva sånn egentlig. For du blir da mer enn godt nok likt på jobben, null poeng å trade vekk respektpoeng for "å bli likt"-poeng.

Jeg ser det er mange kvinner i mannsdominerte miljø som er opptatt av å bli likt først. Og da blir det feil. Man må ha respekt først, og så blir man likt etterhvert og da har man begge deler. Jeg vet at du ikke er sånn altså, SF, det er generelt dette her. Og så klager disse kvinnene over at de ikke får vært med i de indre sirkler, glasstakskræsj og alt slikt. Det kan klart komme uansett, men det å ønske å bli godt likt før man har fått skikkelig respekt, på en mannsdominert plass er i mange tilfeller sosialt selvmord.

Og man trenger virkelig ikke sånn tøys. Jeg har jobbet i IT, som lydtekniker og blant kirurger. Jeg har alltid blitt svært godt likt blant kolleger og har aldri gjort meg dummere eller mer hjelpeløs enn hva jeg er.

Esme sier det bra her.
Man må tørre å være den man er. Jeg tror mannfolk fort gjennomskuer om man gjør seg dummere enn man er, og tviler stertk på at de setter noe pris på det.