Er det fremdeles sånn at jenter ikke skal være for smarte?

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Miss Norway leste en gang i et blad at amerikanske karrierekvinner går på kurs i hvordan de skal opptre mer kvinnelig, for å beholde ektefellen. Det gikk på ting som f eks en elektrisk dings som gikk i stykker, hvor kvinnen ikke skulle fikse den selv, men si "uff, kjære, denne gikk i stykker. Kan du være så snill å hjelpe meg å reparere denne? ". Da ville mannen føle seg nyttig og verdifull og elsket, og hun ville få et bedre familieliv. Fordi menn fort føler seg truet når kvinnen blir for sterk. Jeg tror det er mye i det her.

Jeg jobber i en avdeling med kun menn. En dag jeg ikke klarte å åpne sylteagurkglasset ba jeg dem om å hjelpe meg. De elsket meg for det. Go figure.

Joda, jeg tror nok at menn ønsker å føle seg nyttige og verdifulle. Men trenger de å kunne fikse tekniske duppeditter for å gjøre det?

Så lenge man viser at man setter pris på de egenskapene mannen har, så tror jeg at det er det viktigste.

[mkj]

Jeg synes i mange år det virket håpløst å skulle finne seg en mann. Nå er jeg ikke SÅ smart altså, og i hvertfall ikke SÅ utdannet. Men jeg er til tider veldig direkte og har alltid klart meg selv. Litt guttejente på mange måter (bortsett fra den handy biten) alltid hatt mange guttevenner.

Jeg var vel en sånn man ble venner med i stedet for kjæreste med.

Men etter mange single år fant jeg tilslutt mannen min. For akkurat han var det nok riktig at jeg var den jeg var.

Ellers har jeg en venninne som er forsker. Høyt utdannet, men ikke typisk akademisk. Hun sliter med å finne seg en mann. Hun er relativt 'vanlig' (=folkelig, omgjengelig) men har også en veldig skarp tunge og raskt hode. Det er ikke mange å velge i for henne om hun skal velge en med minst like god utdannelse. Og for en 'under på rangstigen' kan det kanskje være vanskelig å være sammen en som henne.

[Esme]

Alle mennesker ønsker å føle seg nyttige og flinke. Og jeg tror at om man skal være i et forhold så er det viktig at den andre føler at h*n har noe å bidra med. Jeg tror derimot ikke at de fleste menn insisterer på at de må kunne bidra på reparasjonsfronten, men om kona ikke behøver ham på andre områder, så kan det bli viktig. Mannen min hadde sett rart på meg om jeg hadde trengt ham for å fikse noe elektrisk verktøy, men han vet jo at jeg trenger ham på andre områder så da er det jo greit.

En mann som blir spurt om råd, som man betror seg til, som man er en god venn i tillegg til arbeidskollega/ektefelle/slektning trenger mye mindre bekreftelse i form av sånne "ikon"ting som å skru opp et bilde, fikse radion og slikt. Jeg synes det er tulleråd å gjøre seg dum (sånn i forhold til det kurset Monsoon fortalte om) for at mannen skal være i forholdet. Da er det viktigere å være vennen til mannen, ikke bare betro seg til venninner, for det er det mange kvinner som gjør, de snakker ikke med mannen sin.

Menn er ikke så teite at de blir i et forhold fordi de får lov til å skru en radio. De liker å bli satt pris på, akkurat som kvinner gjør det, men de aller fleste av dem ønsker helst å bli satt pris på som person, en partner som man kan være trygg på, og som man kan snakke ordentlig med, og som tilbake kan være en sann partner.

[Esme]

Jeg har aldri lagt skjul på utdannelse eller at jeg har gjort meg mer hjelpeløs eller noe og jeg har aldri noensinne hatt problemer med å finne meg kjærester og menn. Jeg er ikke spesielt pen heller og jeg har ikke hatt oppsopskjærester, de har gjennomgående vært pene, smarte og hyggelig hele gjengen (bare spør SP, jeg har den besteste og koseligste ekskjærestegjengen i verden)

Hyggelige og smarte menn liker kvinner de liker å tilbringe tid med, og det gjør de ikke med kvinner som er bælteite altså.

[Harriet Vane]

Jeg trives veldig godt med en mann med lavere utdanning enn meg og han trives godt med meg. Må nødvendigvis damer alltid velge en som har høyere utdanning enn seg selv? Går ikke det litt i "å sørge for å bli forsørget"-klisjeen, fremfor å sørge for seg selv?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg trives veldig godt med en mann med lavere utdanning enn meg og han trives godt med meg. Må nødvendigvis damer alltid velge en som har høyere utdanning enn seg selv? Går ikke det litt i "å sørge for å bli forsørget"-klisjeen, fremfor å sørge for seg selv?

Men det er da ikke noe uvanlig at kvinnen har høyere utdanning enn mannen? Det som er typisk er vel at kvinner har høy utdannelse innenfor fag som er relativt dårlig betalt og så har de en mann med lavere utdannelse men med høyere lønn?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg trives veldig godt med en mann med lavere utdanning enn meg og han trives godt med meg. Må nødvendigvis damer alltid velge en som har høyere utdanning enn seg selv? Går ikke det litt i "å sørge for å bli forsørget"-klisjeen, fremfor å sørge for seg selv?

Nei, jeg tror ikke det er så mange damer som tenker at de må ha en mann med høyere utdanning. Men i utenfor-fp-livet vet jeg om ganske mange som ønsker at mannen skal tjene såpass at de kan jobbe deltid for å være delvis hjemme med barn. Jeg kjenner ingen menn som ville vært ukomfortable med å ikke tjene mest eller ha mest utdanning heller. Så jeg håper akkurat det der er en myte/evt et avsluttet kapittel.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Menn er ikke så teite at de blir i et forhold fordi de får lov til å skru en radio. De liker å bli satt pris på, akkurat som kvinner gjør det, men de aller fleste av dem ønsker helst å bli satt pris på som person, en partner som man kan være trygg på, og som man kan snakke ordentlig med, og som tilbake kan være en sann partner.

Ja, for all del, jeg tror heller ikke menn er så teite at de blir i et forhold hvis de får skru på en radio. Men jeg tror det er noe i at mange kvinner gjør seg svake for å tekkes mannen. Og det gir kanskje en følelse av beundring og styrke for mannen?

Og så tar jeg det litt til meg at så mange ikke kjenner seg igjen i det jeg beskriver. Kanskje jeg er hårsår og paranoid.

[tink]

Monsoon, jeg har opplevd dette på fest. Innimellom synes jeg det er stas å diskutere graviditet, babyer og oppussing. Men dersom det er en debatt om samfunnsutvikling foretrekker jeg dette.

Heldigvis gjelder ikke dette den faste vennegjengen vår. Men de siste årene har vi bodd litt for oss selv, på landet. Og jeg er lei av å diskutere med folk som bare vil provosere, eller bruke usaklige argumenter.

Om jeg hadde bedt om hjelp til mekking av radio eller lignende på jobb så ville nok det hjulpet, ja. Problemet er at jeg orker ikke. Jeg er for gammal og gidder rett og slett ikke stryke mannlige egoer. Jeg fikser radioen, tilbyr å analysere bilen til de andre hvis det er en vag-bil og jeg vet hvordan jeg får opp syltetøyglass. Jeg er den ene av to som har førerkort på motorsykkel, jeg banner høyt om jeg trenger det og jeg deler IKKE ut koser samme faen hvem som har bursdag.

Jeg er bare ikke søt nok, rett og slett.

Det festlige er at når jeg går hjem er jeg jo kjempesøt. Drammen åpner dører, bærer tunge ting, jeg klemmer litt på folk og smiler masse. Men da er jeg privat. På jobben er jeg mest mann.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om jeg hadde bedt om hjelp til mekking av radio eller lignende på jobb så ville nok det hjulpet, ja.

Men hjulpet på hva sånn egentlig. For du blir da mer enn godt nok likt på jobben, null poeng å trade vekk respektpoeng for "å bli likt"-poeng.

Jeg ser det er mange kvinner i mannsdominerte miljø som er opptatt av å bli likt først. Og da blir det feil. Man må ha respekt først, og så blir man likt etterhvert og da har man begge deler. Jeg vet at du ikke er sånn altså, SF, det er generelt dette her. Og så klager disse kvinnene over at de ikke får vært med i de indre sirkler, glasstakskræsj og alt slikt. Det kan klart komme uansett, men det å ønske å bli godt likt før man har fått skikkelig respekt, på en mannsdominert plass er i mange tilfeller sosialt selvmord.

Og man trenger virkelig ikke sånn tøys. Jeg har jobbet i IT, som lydtekniker og blant kirurger. Jeg har alltid blitt svært godt likt blant kolleger og har aldri gjort meg dummere eller mer hjelpeløs enn hva jeg er.

[Blånn]

Jeg jobber i et typisk kvinneyrke og er lærer i barneskolen. På jobb er jeg en av de med høyest utdanning, uten at det er noe stort poeng. For noen år siden hadde jeg en diskusjon med to kollegaer, en mann og en kvinne. Mannen sutret over lærerlønnene. Men som han sa, det var jo greit for oss som ikke er hovedforsørgere. At jeg og min kvinnelige kollega begge to har mastergrad og er lektorer og dermed tjener en god del mer enn han reflekterte han ikke over.

Ellers tror jeg at læreryrket ikke er synonymt med å være spesielt smart. Så noe særlig problemer har jeg ikke.

[Mex]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men hjulpet på hva sånn egentlig. For du blir da mer enn godt nok likt på jobben, null poeng å trade vekk respektpoeng for "å bli likt"-poeng.

Jeg ser det er mange kvinner i mannsdominerte miljø som er opptatt av å bli likt først. Og da blir det feil. Man må ha respekt først, og så blir man likt etterhvert og da har man begge deler. Jeg vet at du ikke er sånn altså, SF, det er generelt dette her. Og så klager disse kvinnene over at de ikke får vært med i de indre sirkler, glasstakskræsj og alt slikt. Det kan klart komme uansett, men det å ønske å bli godt likt før man har fått skikkelig respekt, på en mannsdominert plass er i mange tilfeller sosialt selvmord.

Og man trenger virkelig ikke sånn tøys. Jeg har jobbet i IT, som lydtekniker og blant kirurger. Jeg har alltid blitt svært godt likt blant kolleger og har aldri gjort meg dummere eller mer hjelpeløs enn hva jeg er.

Esme sier det bra her.
Man må tørre å være den man er. Jeg tror mannfolk fort gjennomskuer om man gjør seg dummere enn man er, og tviler stertk på at de setter noe pris på det.

[Isolde]

Jeg er en av de med høyest utdanning i "vennegjengen" men heldig vis så er det ikke noe stort problem. Faller litt utenfor når det kommer til å snakke med mangen av jentene, men guttene har ingen problemer med det. Og heldig vis for det, ellers så hadde jeg likt hele gjengen mindre enn jeg allerede gjør. Grunnen til at det står i " er at det er mannen sin vennegjeng, ikke min. Jeg var 16år når jeg møtte mannen og har gjort noen valg for å være sammen med han som gjør at jeg ikke har mange venner som er funnet helt på egenhånd. Pendlet nemlig til han med hver eneste annledning.
Og siden den gang har jeg tatt en del mer utdannelse kan man si. Så jeg har rett og slett vokst i fra mesteparten.

Men jeg ville aldri funnet på å gjort meg dummere enn hva jeg er. Enten så godttar de det, eller så får de finne noen andre å snakke med. Men kansje det er et mindre problem for oss som er i tradisjonelle kvinneyrker? Jeg er førskolelærer og holder på med videreutanning og gir meg ihvertfall ikke før jeg har Master. Så jeg er lett med å diskuterer barn osv. Men helst andre ting enn hvilke bleiemerke vi bruker.

Men merker gutter enten missliker det utrolig eller liker det godt når jeg er med å diskutere data, metall band, biler og andre manne emner. Som eneste jente i søskenflokken og med en mor som er veldig selvstendig og "guttejente" så er jeg veldig guttejente selv. Når jeg begynte å studere sto det mellom programering eller førskolelærer.

Men vet mannen har fått spørsmål en del ganger om han synes det er dumt at jeg tjener mer enn han. Plaget ikke han, men en venn av han kom med historien om at han hadde spurt arbeidsgiver etter 50kr mer i årslønn sånn at han kom over samboeren.

[Hasselnøtt]

btw
Jeg så forresten nettopp reklame for jakten på kjærligheten, der en av de eldste damene betrodde til kameraet at "jeg skal late som jeg aldri har spilt før" (golf).

[Olive Oyl]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om jeg hadde bedt om hjelp til mekking av radio eller lignende på jobb så ville nok det hjulpet, ja. Problemet er at jeg orker ikke. Jeg er for gammal og gidder rett og slett ikke stryke mannlige egoer. Jeg fikser radioen, tilbyr å analysere bilen til de andre hvis det er en vag-bil og jeg vet hvordan jeg får opp syltetøyglass. Jeg er den ene av to som har førerkort på motorsykkel, jeg banner høyt om jeg trenger det og jeg deler IKKE ut koser samme faen hvem som har bursdag.

Jeg er bare ikke søt nok, rett og slett.

(...)
På jobben er jeg mest mann.

Hva er dette med å omtale seg selv (og andre) som mann om man oppfører seg på en bestemt måte? Når jeg gjør ting/er på en måte som mange tydeligvis forbinder med menn, er fortsatt det jeg gjør kvinnelig, fordi jeg er kvinne og det er jeg som gjør det.

Med mindre du er mann da, og jeg har misforstått totalt.

[Magica]

Jeg har undervist på VGS i en del år, og jeg har opplevd kun èn gang ei jente, som var veldig fjasete, si: "det er ikke noe særlig å være flink i matematikk, for det syns gutter er skikkelig usexy". Hun var da ikke av den skarpeste skjeen...

Så nei, med tanke på alle de andre oppegående jenter og gutter - ungdommer, samt de voksne, flinke og ambisiøse damene jeg kjenner, og menns holdninger mener jeg dette er tull.