Lov eller moral - om samboere og arv

[Dragen]

Jeg så på Skavlan på fredag, på samboeren til Stieg Larsson. De var sammen i 32 år. Hvis jeg har forstått det riktig, arvet hun ingenting etter ham, ettersom de ikke var gift.

Nå lurer jeg på: burde familien hans gitt henne arven etter ham? Er det en selvfølge når noen er samboere uten skriftlige avtaler, at de arver partneren sin? Er svaret ulikt når det viser seg at det dreier seg om store summer kontra småbeløp?

I følge loven har hun ikke krav på noe. Har familien et moralsk ansvar her? Hvilken moral er det i så fall de skal forholde seg til?

[Martis]

Jeg syns de burde ha gitt henne noe ja. Han hadde nok ønsket dette selv, og i hvertfall at ikke far og bror, som han ikke hadde noen kontakt med skulle arve alt. Jeg har ikke lest alt om dette, men jeg tror de har tilbydt henne en god del millioner, men at det for henne er viktig å ha noe å si over hvordan bøker/filmer forvaltes?

[Dragen]

Det som ble sagt på tv, var at de hadde tilbudt henne to millioner, som ble til 20 millioner da saken havnet i kulørt presse. Det hun selv sa, var at hun var opptatt av rettighetene til å forvalte bøkene/filmene.

Hvis han virkelig ønsket det, burde han jo skrevet det ett eller annet sted? Kan man som samboer bare gå ut fra at familien slipper fra seg en arv hvis de får den i hendene, pga moralsk ansvar?

[Skilpadda]

Det er jo deres valg at de ikke giftet seg, og Stieg Larssons valg at han ikke skrev testamente til fordel for samboeren sin. På den annen side var han vel ikke formuende før han døde, og det er kanskje mer sannsynlig at han ville skrevet testamente og disponert formuen sin hvis han hadde rukket å oppleve å bli rik, så sånn sett er det en forskjell på store og små summer. Og ut fra den vinklingen er det mulig jeg synes (jeg vet ikke hva jeg synes nå, siden jeg ikke kjenner noe til situasjonen eller folkene i den) at det ville vært riktigst av familien hans å dele arven med samboeren hans.

[Veronal]

Jeg synes samboere selv har ansvaret for å ta de grep som er nødvendig med tanke på gjenlevende.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg synes samboere selv har ansvaret for å ta de grep som er nødvendig med tanke på gjenlevende.

Helt klart.

For godt og vel tre år siden, så gikk vi inn i diskusjoner på akkurat dette. Vi levde som samboere, uten et eneste papir på noe som helst. Min store skrekk var at noe skulle skje han, og at jeg da ville sitte der uten noe som helst, og uten noen rettigheter med tanke på ungenes videre oppvekst. Det skremte rett og slett vettet av meg. (og da snakker vi ikke akkurat om verdier i størrelseorden Stieg Larsson )

Vi tok altså en prat om akkurat dette, og mannen var enig. Vi MÅ gjøre noe. Vi så på forskjellige løsninger, men endte opp med at det å gifte oss var det som sikret alle sammen best. Og slik ble det.

Arv er roten til mye vondt i familier, og selv om vi er temmelig sikre på at våre familier vil tenke på den etterlatte, så vet man aldri. Ikke før man står i situasjonen, og gjerrigheten kommer frem.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg synes samboere selv har ansvaret for å ta de grep som er nødvendig med tanke på gjenlevende.

Det synes jeg også. Men samtidig så tenker jeg som så at om mi e unger blir samboere, og driter på draget mht testamente, så håper og tror jeg at vi hadde vært store nok til å inkludere den som satt igjen.

Folk som krangler om penger er det verste jeg vet.

[Pelen]

Men det hun ønsker her, hvordan har hun tenkt at det skal fungere? Hun vil har rettighetene til å forvalte bøkene og det kunstneriske, men hvordan skal det samarbeidet med faren og broren fungere? Eller er ikke faren og broren spesielt blandet inn i dette uten det er et firma som driver saken?

Er loven lik i Norge når man er samboer og ikke har barn?

[Note]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg ser ikke på Skavland, men så en dokumentar som belyste begge sider av denne saken en gang for et par år siden. Det kom tydelig frem at Stieg Larsson hadde hatt minimal og konfliktfylt kontakt med familien sin i årevis før han døde, og at de ikke var så opptatt av forvalte den kunstneriske delen av arven som de var av å forvalte den økonomiske. Intervjuene med dem levnet liten tvil om deres moral, men loven hadde de på sin side - det skal de ha. Så kan man jo selv mene hva man vil om hvorvidt de var noen moralske snillinger som lot samboeren beholde leiligheten hun hadde bodd i halve livet. Vel og merke etter lang tids konflikt og såvidt jeg husker en runde i rettsvesenet.

Den så jeg også, og det som faktisk opprørte meg mest var at de (far og bror) har gått inn og endret ting i bøkene av ren hevnlyst. De har arveretten, derom er det ingen tvil, men moralsk har de ingen rett etter min mening.

[Strå]

Når man lar vær å skrive samboeravtale har man seg selv å takke. Det var vel hennes valg så vel som hans. At familien hans framstår som hevngjerrige duster gjør jo at jeg synes Larsson og samboeren var ennå dummere som ikke sikret seg og hverandre. Dårlig forhold til slekta gjør det jo enda viktigere med skriftlige avtaler.

At familien hans ikke lar alt gå til de han testamenterte det til, bare på grunn av en formell mangel, se det synes jeg er lav moral.

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

Det synes jeg også. Men samtidig så tenker jeg som så at om mi e unger blir samboere, og driter på draget mht testamente, så håper og tror jeg at vi hadde vært store nok til å inkludere den som satt igjen...

Det er en selvfølge for meg også, tror jeg, men det forutsetter at man har et nogenlunde greit forhold til hverandre. Slik er det ikke og var det ikke i denne saken.

Når det er sagt, er økonomisk uansvarlige slektninger og kompliserte familieforhold årsaken til at vi skrev samboeravtale og testamente med en gang vi flyttet sammen, og en av grunnene til at vi giftet oss et par år senere, lenge før vi ble verpesjuke.

[Pelen]

Har dere sett brorens versjon? Jeg holder på å ser det nå.

http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/247474/

[Martis]

Jeg tror det fantes et ugyldig/ufullstendig testament der han ga bort alt greenpeace/kommunistpartiet elns, men at det var ikke korrekt signert ifht vitner.

Men folk tenker vel ikke at de plutselig skal dø, når de er ca 50 år. Og når du ikke har barn, så er det vel ikke noe folk tenker så veldig over. Forøvrig ble vi rådet å skrive gjensidig testament når vi var samboere og hadde boliglån sammen, av banken.

[Skilpadda]

Jeg så ikke det andre innlegget til Dragen før jeg skrev mitt svar. Jeg synes ikke samboeren hans skal ha noen rett til å forvalte bøkene hans, for han hadde jo allerede skrevet bøkene før han døde (næh!), og hvis han ikke hadde laget noe testamente eller kommet med noen erklæring på at samboeren hans skulle ha noen forvaltningsrett på dem, synes jeg ikke man kan gå ut fra at han mente at hun skulle ha det.

Å tilby henne 2 millioner synes jeg høres veldig rimelig og "snilt" ut, uten å ha hørt mer enn det du skriver her. Det er ganske mange penger, og juridisk sett har hun antagelig krav på ingenting.

[Dragen]

Juridisk sett har hun ikke krav på noe.

Moralsk sett burde kanskje familien gitt pengene til den organisasjonen han hadde forsøkt å testamentere pengene til (jmf. Martis), som til samboeren?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Moralsk sett burde kanskje familien gitt pengene til den organisasjonen han hadde forsøkt å testamentere pengene til (jmf. Martis), som til samboeren?

Kanskje. Men, som jeg var inne på, det er vel forholdsvis sannsynlig at han ville gjort noe annet med testamentet dersom han hadde visst hvor mye penger det dreide seg om. Folk gjør vel gjerne det? Moralsk sett burde de i alle fall ha sitt på det tørre dersom de ga like mye penger til den organisasjonen som det han disponerte på det tidspunktet han døde.

[Dragen]

Endres moralen også når beløpet øker? Burde hun fått alt hvis det bare var litt penger han etterlot seg? Burde organisasjonen fått alt dersom det bare var litt?

Hvor går grensen for når moralen endres av beløpet?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Endres moralen også når beløpet øker? Burde hun fått alt hvis det bare var litt penger han etterlot seg? Burde organisasjonen fått alt dersom det bare var litt?

Hvor går grensen for når moralen endres av beløpet?

Jeg synes ikke moralen endres av beløpet, men heller at hva som er moralsk endres ut fra det man vet eller har grunn til å anta om situasjonen. Det er jo ganske naturlig å anta at folk oppfører seg forskjellig, i økonomiske sammenhenger, hvis de er multimillionærer enn hvis de har alminnelig dårlig råd.

Hvis mannen eide 100 kroner da han levde, er det ikke så rart om han ikke tok seg bryet med å skrive et juridisk bindende testamente. Det trenger ikke bety at han ikke ville at samboeren ikke skulle få noen penger. (Men det kan selvsagt bety nettopp det - jeg aner jo ikke noe om ham eller hans forhold til samboeren.) Om han så skrev en lapp med "jeg ønsker å gi alle pengene mine til Greenpeace" kan det tolkes som at han ønsket å gi 100 kroner til Greenpeace, eller at han ønsket å gi en større sum til Greenpeace, eller at han ønsket at så mye penger som mulig skulle gis til Greenpeace. Holder man fast på den siste tolkningen, ville kanskje det mest moralske være å insistere på å gi hele formuen hans til Greenpeace, mens hvis man tror på den andre, vil kanskje det mest moralske være å gi, tja, en million til Greenpeace og så prøve å tenke seg hva han muligens ville ønsket at man gjorde med resten av pengene.

[Martis]

Han hadde vel ikke fått gitt ut den første boken nå han døde, eller den var akkurat kommet ut? Og nå har bøker/filmer omsatt for milliarder?

Det er vel sannsynlig at det ville vært et testamente der om han hadde skjønt hvilken vei det bar med businessen. Han døde jo også veldig brått sånn at ingen rakk gjøre noe som helst. Dermed er det et spørsmål om moral. Om han hadde fått sagt sitt så ville han ha ment at hun skulle hatt diverse. (Antar jeg, ellers er jo diskusjonen død.)

På den annen side tok han ingen grep for å ordne dette. Det var sånn han var etter hva jeg skjønner - handlet ikke inn mat til neste dag og spiste frokost på restaurant, planla ingenting osv. Og da blir det jo et spørsmål for de som står igjen da - om de skal gjøre det de vil tro han ønsket eller om de skal gjøre det de vil selv.

Moralsk burde de gjøre det man kan føle seg trygg på at er innenfor ønskene hans. Juridisk kan de gi beng.

Mitt inntrykk av enken eller hva det nå kalles når man ikke er gift, er at hun først og fremst er ute etter å ivareta det hun føler er kunst med en klar mening og forhindre at det ødelegges over en pengesekk. Det i seg selv er jo prisverdig. Min respekt for henne steg jo betydelig når hun viser at hun mener det hun sier gjennom å takke nei til tyve millioner og en styreplass altså.

Jeg tror slekta hans først og fremst vil ha pengene og tenker at de godt kunne overlatt den kunstneriske ivaretagelsen til hun som nå engang skjønte hva denne gikk ut på.

Også ler jeg godt av at hun ikke husker hvor den siste Milleniumboka er da. Men at hun mener bestemt å ha sett den et sted om hun bare kom på hvor. Jeg synes det var humoristisk.

(Med forbehold om at jeg ikke er veldig grundig inne i saken.)

[Input]

Jeg synes i hvert fall man som gjenlevende samboer bør få ting som har spesiell affeksjonsverdi, sånn ellers er jeg mer usikker. Det finnes jo de som er samboere, men som ikke ønsker at samboeren skal arve.