Matens påvirkning på vekst i barneårene

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg kan bare huske å være tilstede i kroppen min da jeg var barn, jeg ante ikke om jeg var høy eller lav. Ungene mine og andre unger jeg kjenner er heller ikke opptatt av dette i det hele tatt.

Nå høres du ut som om du antyder at datteren til Tjorven er helt unormal, og det tror jeg ikke hun er. Flere av ungene jeg kjenner er "opptatt" av høyde i den forstand at de vet godt hvem som er høyere eller lavere enn dem - Poden og kameratene hans vet godt hvem som er høyest og lavest i klassen, og synes det er morsomt at dette på ingen måte henger sammen med hvem som er eldst og yngst i klassen (noe de også har god kontroll på). Det er morsomt med tall og størrelser og sammenligning, rett og slett. De er ikke "opptatt" av det i den forstand at de snakker mye om hvordan de helst vil være, eller at dette ser ut til å være et problem for noen av dem, men det virker i alle fall som om det føles marginalt mer kult å være høyest i klassen/kameratgjengen enn å være den laveste. De liker å være "store", enten det er snakk om høyde, vekt eller alder.

Og jeg husker i alle fall godt at jeg følte meg veldig stor (både høy og tung) i forhold til små, slanke venninner da jeg var 6-7 år gammel.

Jeg synes ikke det er problematisk å fortelle ungene at de kan gjøre det beste ut av kroppen sin gjennom å spise skikkelig, bevege seg osv. Det er forskjell på det og på å plante skyldfølelse fordi en unge er tykk eller kort eller lang.

[Tallulah]

Det eneste barnet vårt reflekterer over når det kommer til høyde, er når han kan kjøre ting på Tusenfryd og Liseberg. Ellers tenker han knapt over at bestekompisen er et hode lavere. Det kan jo tenkes at han hadde fundert mer over dette om han var unormalt lav og liten for alderen.

Tjorven: Angående klær, skiftet går vel mellom 128 og 134 cm, så det er vel ikke så mange av venninnene som har begynt å bruke ungdomsklær?

[Tjorven]

Hjelp. Hvor mange ganger skal jeg si dette? Vi stresser overhode ikke dette med høyde. Hun kommer selv med masse spørsmål knyttet til hvorfor hun var så liten (for det er ingen tvil om at hun er liten i forhold til alderen sin). Jeg var også forholdsvis liten som barn, og tenkte også masse på dette. Det er kanskje ikke noe man tenker over hvis man er normalt høy?

Hun er småspist, og vi sier at hun må spise for å være sunn og frisk.

Snuppa er snart 6 år. Hun bryr seg ingenting om hvor høy hun blir som voksen. Hun synes det er dumt å være liten akkurat nå.

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Tjorven: Angående klær, skiftet går vel mellom 128 og 134 cm, så det er vel ikke så mange av venninnene som har begynt å bruke ungdomsklær?

Jo. Snuppa trives best sammen med barn som er eldre enn henne, og de bruker tydeligvis en større størrelse enn den avdelingen vi kan handle på. Selv med normal høyde for alderen så ville hun nok ikke brukt 134 i klær, men hun ser bare at venninnene gjør det. At hun er 1-2-3 år yngre er noe hun ignorerer å ta med i betraktningen, og det skjønner jeg godt.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jo. Snuppa trives best sammen med barn som er eldre enn henne, og de bruker tydeligvis en større størrelse enn den avdelingen vi kan handle på. Selv med normal høyde for alderen så ville hun nok ikke brukt 134 i klær, men hun ser bare at venninnene gjør det. At hun er 1-2-3 år yngre er noe hun ignorerer å ta med i betraktningen, og det skjønner jeg godt.

Ja, jeg vet at du har fortalt det. Jeg prøvde bare å ressonere meg frem til hvor mye eldre de måtte være for å bruke ungdomsklær. Sønnen min bruker 134-140 nå, men han er jo ekstremt lang for alderen. Jeg tipper jentene i klassen bruker fra 116-122, sånn jevnt over.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Ja, jeg vet at du har fortalt det. Jeg prøvde bare å ressonere meg frem til hvor mye eldre de måtte være for å bruke ungdomsklær. Sønnen min bruker 134-140 nå, men han er jo ekstremt lang for alderen. Jeg tipper jentene i klassen bruker fra 116-122, sånn jevnt over.

Men på et tidspunkt der vokser jentene fra guttene. Det begynner for de tidligste i 6-7-års alder. Jeg ser på klassen til eldstemann nå (3. klasse) og der er jentene definitivt større enn guttene i snitt nå. Mens i 2. klasse er de vel ennå rimelig jevnstore, men det kan jo variere litt fra klasse til klasse. Hvis jenta til Tjorven er lita og skal begynne på skolen til høsten og leker med 2. og 3.-klassinger, vil jeg tro mange av disse kjøper klær i str 134-152.

[Bluen]

Hvordan det fungerer å skille seg ut høydemessig, kommer sikkert både an på personligheten til barnet og kulturen på skolen, vil jeg tro. Jeg var alltid minst i klassen, og det var helt pyton - både fordi det var vanlig i miljøet å gjøre et stort poeng ut av det og fordi jeg var en følsom type som sikkert tilla små kommentarer og "stikk" for stor vekt. Nå finner jeg ikke igjen helsekortet mitt, men jeg må ha vært mindre enn jenta di, Tjorven, og dessuten er jeg jo født seint på året, så forskjellen ble enda mer påtakelig. Verre enn ulempene på tivolier og slike steder var det å alltid bli tatt for å være mye yngre enn jeg var, men det gjaldt kanskje spesielt i ungdomstida. Mye kan jo forandre seg med snuppa fram til den tid. (Jeg stoppet for øvrig på 1,60, og er nok relativt sett høyere nå enn jeg var som barn, selv om mange stadig ynder å kommentere hvor lita jeg er.)

Om matinntak og da særlig proteiner har noen større betydning, vet jeg ikke. Jeg vil tro at det ikke er mange centimeterne å vinne på det, som de andre også skriver. Ellers synes jeg m^2 skriver godt om faren for å påføre barna "skyldfølelse" ved å legge for stor vekt på matinntaket.

[Tallulah]

Hvis man googler fram et percentilskjema så er det jo ganske greit å se hvor barnet er estimert til å ende opp, så sant det fortsetter å følge kurven sin.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Hvis man googler fram et percentilskjema så er det jo ganske greit å se hvor barnet er estimert til å ende opp, så sant det fortsetter å følge kurven sin.

Snuppa har aldri fulgt en eneste av de strekene. Hun har hoppet opp og ned etter eget forgodtbefinnende. Hun dalte godt på kurvene da hun sluttet å spise. Det er derfor jeg har tenkt at det er en sammenheng.

[Bergensis]

Ang. desse percentilkurvene;
Begge våre har vore gjennomsnittlege ved fødsel og dei første seks månadane. Så har dei sakte men sikkert dalt. Åtteåringen har falt ut av kurvene.

Det er to år sidan storesøster var til utredning på barneavdelinga. Hadde me visst at Poden også følger same utvikling, ville me nok konkludert med at det er naturleg for våre barn.

[Bergensis]

For å svare på Tjorvens hovudinnlegg;
eg har alltid gått ut i frå at høgda er genetisk bestemt. Vekta er til ein viss grad genetisk bestemt, men at matvanar her kan regulere opp eller ned.

Me har ei jente som er radmager. Ho er 127 cm høg og knapt 20 kg. Deg gir ein BMI på 12,1. Ho er frisk og fin, og utredning hjå barneavdeling viser ingenting galt. Det rare er at ho eter godt. Ho er kresen på middagsmat, men eter godt med brødmat med sunt pålegg.

I vår åt ho ni skiver med sunt pålegg per dag. I tillegg kom middag og diverse anna. Da hadde ho heilt klart ein vekstspurt, for plutselig var buksene veldig korte. Eg trur at den auka matlysten da var eit resultat av vekstspurten heller enn at vekstspurten var eit resultat av auka matinntak.

No har ho dessverre halvert matinntaket sitt, men eg har tru på sjølvregulering, at ingen friske barn svelt ihel. Iom. at det er gjort grundig utredning, så klarer eg å stole på det.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Bergensis, her.

eg har alltid gått ut i frå at høgda er genetisk bestemt.

Det kan nok stemme som en hovedregel, men mat må spille en rolle også. Det ser man f.eks. ved adoptivbarn, som ofte blir større enn jevngamle barn som har vokst opp i adoptivlandet.

[Katta]

Vi regner mors høyde + fars høyde +/-13 cm og deler på 2. Og regner +/-10cm som et normalestimat, egentlig er det vel 2 standardavvik som er greia, men vi bruker 10 cm i praktisk hverdag.

Uansett: Dette er et slags estimat for det genetiske potensialet og er ikke fasiten for hvor stort det aktuelle barnet kommer til å bli. Det er mer et hjelpemiddel for å se om barnet avviker fra det man antar er det genetiske potensialet eller ikke. Selv om barnet er innenfor percentilkurvene regnes det som et vekstavvik hvis det avviker betydelig fra det genetiske potensialet, og da skal det utredes om det er noen årsak til dette.

[Bergensis]

Kva utredning snakkar ein om da, sånn kort oppsummert?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Bergensis, her.

Kva utredning snakkar ein om da, sånn kort oppsummert?

Stoffskifte, cøliakiprøver, generelle blodprøver for å se at de ikke mangler noe, evt allergiscreening, rtg venstre hånd for å se hvordan de vokser gitt at de er over 4-5 år, vanlig undersøkelse og målinger for å se at de er velproporsjonerte. Kortvokste jenter tar vi kromosomer på for å se etter turners syndrom.

[Tjorven]

Takk, Skilpadda. Det er sånn jeg oppfatter det også. Og sånn jeg husker det fra egen barndom.

Snuppa er riktignok eldst i barnehagen, men av vennene hun liker å være sammen med er hun både lavest, veier minst og yngst. Jeg skjønner jo at det ikke er så kult. Men hun velger jo disse vennene fordi det er de hun trives best med sosialt sett.

[Nora H]

Jeg var alltid av de minste blant jevnaldrende i oppveksten. Liten og syltynn. For meg var det problematisk, jeg var et ekstremt følsomt og sjenert barn og tok meg veldig nær av andre barns erting og kommentarer over hvor liten jeg var. Jeg så mye yngre ut enn jeg var. Det var ei jente til i klassen min som var like lav som meg, men hun var en tøffere type som tok igjen om hun ble ertet, og stoppet kommentarene fordi hun var kjapp i replikken og satt folk på plass.

Nå er jeg 1.63 og har alltid vært strålende fornøyd med høyden min siden tenårene. Liten og nett.

[Molly]

Jeg var alltid den største, og det var ikke noe gøy det heller.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Molly, her.

Jeg var alltid den største, og det var ikke noe gøy det heller.

Forstår det godt. Det letteste er vel å være helt gjennomsnittlig når det gjelder høyde og vekt.

[ElinM]

Jenta di er vitterligen stor sammenliknet med snart-6-åringen min ... Selv var jeg blant de største på trinnet de første årene på skolen, og jeg følte meg vel egentlig litt stor og klumpete (selv om jeg ikke var det). Plutselig en dag i 6. trinn oppdaget jeg at alle de andre jentene hadde vokst forbi meg og vel så det, og jeg endte opp med å bli knapt 160 cm. På videregående var jeg mest sammen med to jenter som begge var godt over 180 cm. Det var noe jeg aldri tenkte over, i mitt hode var vi like høye.

Min svigermor har motsatt erfaring. Hun og tvillingsøsteren var visstnok småvokste som barn. Hun forteller at de fikk med seg brev hjem etter hver gang de hadde vært hos skolelegen hvor det stod "barnet er underernært". (Dette er for lenge siden.)

Jenta mi har aldri hatt fokus på at hun er så lita, men hun vet det nok. Jeg ville bare forklart det med genetikk dersom hun lurte, og ellers bare hatt et generelt fokus på sunn og næringsrik mat. Kanskje ville jeg kommentert i perioder hvor jeg ser at hun spiser bedre enn ellers, at hun kanskje er inne i en vokseperiode hvor kroppen hennes trenger mye mat.

Jenta mi er såpass lita at jeg nesten har begynt å fundere på om jeg skal bli litt bekymret eller ikke.