Hvor mye presser du barna dine, og hva forventer du av dem?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er fortsatt bruk for elektrikere, rørleggere, frisører og tannlegesekretærer, så jeg er ikke enig i at man absolutt må ha høyere utdannelse for å klare seg bra. Men at man må ha en eller annen form for utdannelse, er jeg helt enig i. Til og med renholdere tar fagbrev nå, så ja, det er et helt annet krav til fagkompetanse i dag enn det var da jeg vokste opp.

Ja sorry, det var det jeg mente. Det er selvfølgelig ikke nødvendigvis høyere utdannelse men en form for utdannelse eller krav til fagbrev er det for de aller aller fleste yrker.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Ja sorry, det var det jeg mente. Det er selvfølgelig ikke nødvendigvis høyere utdannelse men en form for utdannelse eller krav til fagbrev er det for de aller aller fleste yrker.

Da er jeg helt på linje med deg.

[Katta]

For meg er det virkelig helt greit om ungene mine ønsker yrkesskole på videregående. Når de har blitt så store er det opp til dem hvilken vei de ønsker å gå, jeg tror det er en kjempetabbe å pushe dem inn på noe de ikke er motivert for. Jeg er glad for sånn sett at jeg ikke har noe å bevise gjennom mine barn når det gjelder skole. Jeg vet at det kan være fint å studere, men det har sine fordeler å ikke bruke alt for mange år på det også. Og de må absolutt få bestemme selv. Jeg er glad for at mine foreldre ikke pusha meg til perfeksjonisme på skolearbeidet, forresten. Det hadde medført at jeg ikke fikk lært så mye musikk som jeg fikk i og med at jeg brukte nesten mer tid på musikkskolen enn på skolen, og det hadde på ingen måte gjort meg mer lykkelig, tvert imot. Jeg hadde tatt et valg - jeg gjorde det bra nok til å ha valgmuligheter. Jeg kunne ha jobbet mer og perfeksjonert meg mot et vitnemål som hadde kommet i avisen, men da hadde jeg mistet mye annet.

Det betyr ikke at jeg synes det er en opsjon å slurve seg gjennom barneskolen, det dreier seg om elementærkunnskap på et nivå alle bør beherske uansett hva de planlegger siden. Og de er for små da til å ta et valg med tanke på videre skolegang og hva som kreves. Ergo stiller jeg krav til at de gjør det som kreves av dem fra skolens side. Og gjør de det, blir det bra nok. Etterhvert får de sette seg mål med tanke på resultater, det er ikke så viktig på det nivået de er nå.

[Billa]

Jeg forundres litt over at flere yrker nevnes gjentatte ganger, som om disse var såkalt "lavstatus". Ikke alle kan være gode på teori, ikke alle kan være akademikere heller, men alle burde kunne oppfordres av foreldrene til å blir gode (eller bedre) _på noe_. Eller i det minste få seg en utdannelse innen et eller annet.

Alle yrkene som nevnes her, i den kontekst at de er lavstatusyrker sånn jeg leser det, er jo yrker som trenger både kunnskap og teroretisk bakgrunn. Man må faktisk delta på undervisning for å kunne få fagbrev og autorisasjon. Du kommer virkelig ikke så veldig langt i dag, med bare en sterk interesse for noe og to tomme hender.

Vår generasjon er den siste, tror jeg, hvor bekjentskaper og kontakter landet deg jobb i skranken på det lokale legekontoret eller som vikar på skolekontoret. Overalt nå kreves formell kompetanse i noe, og jeg synes det er underlig når barn etter 10ende skal ha seg "hvileår". Det er noen år siden man kunne starte som ekstrahjelp og ende som autorisert rørlegger.

Vi lever i en verden med massevis av skjemakrav, kvalitetssystemer og arbeidsprosedyrer. Det sier seg selv at det er en fordel med god nok basiskunnskap til å klare å lese hva som faktisk står, og forstå meningen og hva som spørres etter.

Akademika er ikke saliggjørende for mine barn. Jeg vil dog aldri oppmuntre dem til å utdanne seg til
a) noe det nærmest er umulig å få jobb som
eller
b)et yrke som lønnes så dårlig at de ikke kan stå på sine egne 2 ben.

Det viktigste for meg at de ikke er late og likegyldige til det de presterer, og at de ønsker å jobbe hardt for å blir best mulig på hva det måtte være de ender opp med. Det er like viktig for meg at rørleggeren og frisøren vet hva de snakker om, akkurat som det er viktig for meg at tannlegen gjør det.

Når en journalist skriver at norske barn er late og tjukke, leser jeg ikke i det at vedkommende er kritisk til utdanningsvalgene. Det er vel mer et spørsmål om de GIDDER å utdanne seg til noe i det hele tatt...

[Thomas]

Om du presser barna eller ei; statistikken viser klart at barn med høyere utdanning får barn som presterer bedre i skolen. http://www.ssb.no/emner/04/02/nasjprov/

Det presset spesielt kinesiske barn har på seg til å lykkes i skolen er helt avsindig og er virkelig ikke noe vi bør strebe etter. En tredjedel av kinesiske skolebarn får psykiske problemer pga presset de er utsatt for.
http://www.chinadaily.com.cn/opinion...nt_9349582.htm

[Pebbles]

Jeg blir provosert av foreldre som krever for mye av barna sine. Mine barn eier sine egne liv og jeg krever noe av dem i form av at de skal fungere normalt både sosialt og på skole/senere arbeidsliv, men utover det er jobben min å guide og veilede i henhold til deres personlighet og interesser.

Jeg vil alltid engasjere meg og si min mening - men jeg skal love at jeg ikke har en eneste forestilling om at det er mine barns jobb å tekkes meg i sine livsvalg. Jeg har aldri hatt fokus på å sole meg i glansen av mine barns prestasjoner - de presterer på ulike områder i henhold til egne egenskaper og interesser og det eneste jeg virkelig, virkelig bryr meg om er at de har en bunnsolid tro på sitt egenverd og at de føler lykke, mening og utvikling i egen hverdag.

De første årene i et barns liv er den gullkantede muligheten vi har for å være rollemodeller, og våre kjerneverdier blir raskt plukket opp av våre barn. De blir ikke små kopier av oss (takk gud) men de hermer etter oss og behandler andre som vi gjør, vektlegger verdier vi har og legger seg til vaner/uvaner som vi har.

Mine foreldre pushet meg aldri - jeg har alltid hatt en indre motivasjon til å gjøre skolearbeid og ellers det som var forventet av meg. Mine gutter på 5 og 8 trenger små dytt i hverdagen, men ellesr går de på selvdriv og er superduperhappy med å prestere godt på enkelete arenaer og ikke fullt sågodt på andre.

Jeg tenker at man skaper nevrotiske mennesker med å alltid på alle områder forlange mer. Kommentaren sietert over her "Hva kunne du gjort bedre her da" når man kommer hjem med en knallkarakter gir meg øyeblikkelig vondt i magen. "Hvem gir deg retten til å legge så sterke føringer for et annet menneskes liv på den måten?", vil jeg si til slike foreldre.

At man skal forvente å gjøre sitt aller beste på alle områder er noe ordentlig tull og veldig ususnt. Ingen skal måtte det, selvfølgelig. Jeg gjør på ingen måte det i min hverdag - og det er jeg meget godt fornøyd med sånn livskvalitetsmessig. Mitt aller beste når det gjelder husarbeid er i hvertfall veldig mye mer enn den lista jeg ligger på i dag. Likeså mitt aller beste når det gjelder matlaging. Jeg gjør mitt aller beste på jobben og jeg gjør mitt aller beste som forelder og i møte med mennesker i vanskeligheter. Utover det gjør jeg ulike grader av mitt aller beste - og det vil jeg anbefale til alle som har lyst til å ha det fint i livet sitt.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Thomas, her.

Om du presser barna eller ei; statistikken viser klart at barn med høyere utdanning får barn som presterer bedre i skolen. http://www.ssb.no/emner/04/02/nasjprov/

Det presset spesielt kinesiske barn har på seg til å lykkes i skolen er helt avsindig og er virkelig ikke noe vi bør strebe etter. En tredjedel av kinesiske skolebarn får psykiske problemer pga presset de er utsatt for.
http://www.chinadaily.com.cn/opinion...nt_9349582.htm

Barna i Norge behøver ikke stresse like mye på skolen eller presses til å prestere i idrett. Det norske samfunnet forventer ikke det på samme måte som i mange andre samfunn hvor det å være middels ikke er "bra nok" fordi det kan gjøre det tyngre for deg, eller din familie å overleve. Rett og slett. At ett av barna presterer fantastisk innefor ett eller annet kan bety en stor forskjell for en kinesisk familie. Stipend, lønn under utdannelse, mulighet for utdannelse for resten av søsken. Det sier seg selv at vi ikke kan forstå hvor avgjørende dette er her oppe i vårt lille enhetssamfunn hvor alle i teorien skal ha samme mulighet - til ALT.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg blir provosert av foreldre som krever for mye av barna sine. Mine barn eier sine egne liv og jeg krever noe av dem i form av at de skal fungere normalt både sosialt og på skole/senere arbeidsliv, men utover det er jobben min å guide og veilede i henhold til deres personlighet og interesser.

Jeg vil alltid engasjere meg og si min mening - men jeg skal love at jeg ikke har en eneste forestilling om at det er mine barns jobb å tekkes meg i sine livsvalg. Jeg har aldri hatt fokus på å sole meg i glansen av mine barns prestasjoner - de presterer på ulike områder i henhold til egne egenskaper og interesser og det eneste jeg virkelig, virkelig bryr meg om er at de har en bunnsolid tro på sitt egenverd og at de føler lykke, mening og utvikling i egen hverdag.

Jeg tør påstå at det finnes unge som _ikke_ har noen indre drive til å gjøre noe som helst med livet sitt. Og da er det ikke veldig kjekt å bare leve på lykke og utvikling i egen hverdag. Hvis man ikke samtidig har en forståelse for at det er viktig å kunne ta vare på seg selv, arbeide for egen inntekt for å kunne bo, spise etc., hjelper det svært lite med tro på høy egenverdi.

Jeg synes ingenting om å kreve FOR MYE, men er redd det fort kan forveksles med å ikke tørre å kreve noe som helst i redsel for psykiske senskader og anklager om å skulle leve ut egne tapte drømmer gjennom barna. Det er vel ikke enstydig negativt å bli satt krav til? Å bli satt krav til er nemlig en annerkjennelse av at noen faktisk har tro på at man kan prestere.

Det snakkes også om holdninger blandt unge til arbeidslivet, og flere av oss har som arbeidsgivere møtt på disse unge med ego på størrelse med Vestfold.

[Katta]

Selvfølgelig skal man forvente noe av barna. Det er dog forskjell på å ha bestemte meninger om nøyaktig hva barna skal prestere og å ha forventninger om at de skal gjøre sitt beste innen det området de selv velger. Det bør være greit at barna har andre drømmer enn de voksne, andre forestillinger om hva de ønsker i livet. Men når de tilsynelatende ikke har noen planer over hodet og ikke vil gjøre noen innsats over hodet. De bør ville noe. Jeg tror det er bra for ungdommer å ha noe de vil, hva det er er mindre viktig.

[Lisa]

Jeg ser på det som en selvfølge, og forsåvidt som en av de vanskligeste oppgavene jeg har som forelder å forberede (feil ord egentlig ...) barnet mitt på å takle alle de utfordringer hun vil møte på livets vei. Jeg ønsker å gjøre henne "robust", klare seg bra i livet, ta selvstendinge valg, aldri føle seg presset til å gjøre noe hun ikke vil, aldri finne seg i at en mann er slem mot henne, ha ben i nesa og spisse albuer, masse empati, høy grad av sosial samvittighet osv osv. Mao, jeg har ikke så store krav eller forventninger egentlig

[Anuk]

Det ble forventet av meg at jeg gjorde mitt beste, fikk meg en utdannelse og jobb og etterhvert greide meg sel. Omtrent de forventningene komme jeg vel til å ha til Snuppa også. Noen "tigermamma" som forventer kun det beste, kommer jeg ikke til å være. I vårt samfunn tror jeg ikke det kommer noe som helst godt ut av det. Men jeg kommer heller ikke til å være som svigers, som omtrent "nedmuntret" mannen - det er også helt forkastelig.

[rine]

Vi presser lite i form av skoleresultater, (dvs; jeg presser til å gjøre lekser selv om de ikke vil) men maser ikke om de bare får 20 av 30 riktig på ukeprøven så lenge jeg vet at de har gjort en OK jobb med leksene den uken. Vi har egentlig mest fokus på det å ikke gi opp, ikke alltid velge minste motstands vei. De må alltid prøve fritidsaktiviteter mer en en gang før de gir seg, (spesielt om de har mast mye om å få begynne) og jeg/vi er også ganske strenge på at det ikke er greit å skylde på andre for noe de strengt tatt har mest ansvar og skyld for selv. Min store skrekk er å få ansvarsløse sutreunger, det meste annet kan jeg takle, men ikke det.

Jeg er forresten fullstendig krystallklar på at de en dag skal klare seg selv. Jeg er slem nok som mor til å informere dem om at det er lettere å klare seg selv med en lønn man kan leve av også.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg er forresten fullstendig krystallklar på at de en dag skal klare seg selv. Jeg er slem nok som mor til å informere dem om at det er lettere å klare seg selv med en lønn man kan leve av også.

Er det noen som mener at det er slemt? Realitetsorientering er et vn nøkkelpunktene i min tilværelse og oppdragelse ihvertfall.

Det finnes mange ungdommer og voksne som ikke har en indre driv. Det finnes derimot ikke ett eneste lite barn som ikke har det.

Man blir født med glød, iver og pågangsmot og en veldig, veldig indre driv. Om man er gode rollemodeller (engasjerte, omsorgsfulle, normale krav til adferd etc) vil dette holdes ved like av seg selv.

Man er ikke en sløv, uinteressert putesyer om man ikke henger over barna med egendefinerte krav ustanselig.

Mine barn må snakke hyggelig til oss, hverandre og andre, behandle andre bra, ta ansvar for egne handlinger, innordne seg normale regler og følge opp skolearbeid/plikter i bhage på normalt vis. Men de må slett ikke gjøre sitt aller beste på alle områder hele tiden. Og de får lov til å bruke masse tid og krefter på det de er glad i og mindre på ting som andre synes de bør være glad i /opptatt av.

At barna mine ikke skal være flyvedyktige i voksen alder er min største skrekk, så konsekvense av egne handlinger er vi beinharde på. Men at de skal måtte prestere så veldig hele tiden på alle arenaer? Nei. På ingen måte. De skal prestere der de har glede av å prestere, og så er tanken at de skal være oppegående til å selv klare å skjønne at det er lurt å skaffe seg en jobb de kan leve av. Såpass tiltro ser det allered ut til at jeg kan ha til dem og jeg har ingen planer om å henge over dem, puste dem i nakken og instendig fortelle dem både det ene og det andre langt inn i voksenlivet.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Min store skrekk er å få ansvarsløse sutreunger, det meste annet kan jeg takle, men ikke det.

Her ser jeg vi har samme skrekk. Yrkesskade.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Her ser jeg vi har samme skrekk. Yrkesskade.

Definitivt.

[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tenker at man skaper nevrotiske mennesker med å alltid på alle områder forlange mer. Kommentaren sietert over her "Hva kunne du gjort bedre her da" når man kommer hjem med en knallkarakter gir meg øyeblikkelig vondt i magen. "Hvem gir deg retten til å legge så sterke føringer for et annet menneskes liv på den måten?", vil jeg si til slike foreldre.

.

Ja, enig, fikk litt dårlig smak i munnen av den der ja....

[Maz]

Jeg hadde egentlig bare et mål for hat hun skulle bli et velfungerende voksent menneske med hodet rimelig påskrudd. Utfordrende nok i min familie mener jeg.

Trodde ikke jeg var så konkuransepreget eller opptatt av prestasjoner, utover det jeg anser som normalt, men jeg har en jente som presser seg selv. Som er litt for pliktoppfyllende og har valgt en hoppy som krever mye. Viktigst for meg har det vært at hun gjør sitt beste (og bruker tiden sin).

Merker at jeg nå pusher henne litt til å gjøre treningsoppgaver, legger til rette for læring osv. Når hun i dag nådde målet sitt som hun har trodd var nesten umulig er jeg nesten gladere enn henne. Kanskje jeg stiller litt "krav" uansett, eller kanskje jeg bare har funnet et konkuranseinstinkt.

[Maz]

Forresten jeg stiller et krav, det er at Mazungen skal tåla at andre lider, si fra om noen blir dårlig behandlet osv, ja også forventer jeg en del ting jeg anser som folkeskikk.

[Lisa]

Anbefaler forøvrig Who’s afraid of the ‘tiger mother’?
http://www.spiked-online.com/index.p...article/10131/