Å rakke ned på egen matlaging, hva ER det der for noe, egentlig?

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

I mammas familie handler det om å komme mannfolka i forkjøpet, de vet nemlig å kritisere hvis de finner noe galt med maten. Hvis ingen sier noe, har man bestått. Skikkelig hyggelig.

Nice!

[Harriet Vane]

Jeg tolker det som rosfisking, men skjønner det kan være sosialt selvforsvar.

Det ene er teit, det andre er leit.

Jeg er som Esme og kan høylytt bejuble egen mat. Folk på min egen alder takler det fint, mine foreldre og svigerser får helt hetta av selvskryt/selvbevissthet.

[Divine]

Jeg fisker i alle fall ikke etter ros når jeg er kritisk til min egen matlaging. Jeg gjør det mer for å forberede folk på at det de får servert ikke er laget av noen gourmetkokk. For jeg er virkelig IKKE flink til å lage mat. Når jeg derimot treffer blink en og annen gang, er jeg den første til å bejuble det.

[leile]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg fisker i alle fall ikke etter ros når jeg er kritisk til min egen matlaging. Jeg gjør det mer for å forberede folk på at det de får servert ikke er laget av noen gourmetkokk.

jeg er veldig enig med divine her, det fungerer på samme måte for meg (beklager hvis jeg har gått glipp av noe viktig her i tråden, og ikke kan svare helt ordentlig). veldig ofte, når jeg har venner, familie og bekjente over på middag, er jeg som regel veldig stresset. er heller ingen groumetkokk, og vet aldri helt hvordan maten ender opp. det kan jo være den er blitt kjempegod, men det er det vanskelig å si noe om før man har smakt føler også det kan være ganske personlig å lage mat for noen, om dere skjønner hva jeg mener? man får liksom så mye oppmerksomhet...

[rine]

Jeg har en bekjent som ofte sier sånn "Jeg lager altså verdens beste brownies, altså!" Greit nok, men jeg synes det blir litt kleint, selv om maten er veldig god. I dette tilfellet stemte det ikke, og da ble det bare...eh... rart.

[Matilda]

Jeg tolker det som sosialt sjølforsvar og i noen tilfeller frykt for å framstå som sjølgod. Jeg har holdt på sånn sjøl (jeg tror kanskje man kan se tendensen i kakeblogginnlegget jeg skreiv for litt siden også, ) men jeg er blitt bedre. Det hjelper å øve, så man blir tryggere på at resultatet er bra, smake underveis, og så hjelper det litt å ha en svigermor som ikke akkurat er gourmetkokk, så man blir realitetsorientert litt. Hun er søt og god, da.

[Sundae]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Jeg tolker det som sosialt sjølforsvar.

Tror du har helt rett. Hvis det skulle være noe feil på maten, så har man ihvertfall oppdaget det selv først - ved å nevne alle tenklige svake punkter ved den.

[Matilda]

Ja, for ikke bare har man laget vond mat - man sitter der og tror den er god også, og så ler de bak ryggen på deg når de har gått.

[Ole Brumm]

Når det gjelder den episoden av fire stjeres middag, så er jeg ikke forundret over hennes beklagelse. "Alle" viste at hun ikke kunne lage mat og det hun lagde var minimalt egenprodusert, bare varmet eller stekt omtrent. Og hun fikk ikke det til heller det var den delen av programmet du gikk glipp av. (Det var bare den delen jeg så da.)

Generelt, så henger dette muligens igjen fra andre tider når ydmykheten rådet kanskje? Å være selvgod er jo nødvendigvis ikke så bra heller, sånn som at man skryter hemningsløst av noe man har lagd som ender opp med overhodet ikke å svarer til forventningene.

[Dronningen]

Fordi man er opplært til å tro at man ikke er noe, ikke kan noe, og ikke skal innbille seg noe.

[Huldra]

Jeg er veldig dårlig vertinne-emne. Ingenting av det jeg har eller det jeg gjør og lager er bra nok. I mine øyne. Jeg inviterer svært sjeldent til noe som helst pga angst for å mislykkes/drite meg ut.
Jeg jobber veldig med å forbedre meg selv når det gjelder å ha tro på meg selv da det hemmer meg endel i hverdagen og i jobben. (sjefen har stor tro på eksponeringsterapi og lar meg derfor utføre alt som jeg har angst for - ofte. Det er svært slitsomt men jeg håper det funker etterhvert)
Mannen er av samme oppfatning og inviterer (heldigvis ikke ofte) til blandt annet nyttårsfeiring for oss og 2 andre familier. Jeg kom helskinnet igjennom og jeg tror jeg bare unnskyldte oss, huset og maten i forkant av selskapet.

Jeg skjønner at det er usjarmerende å klage slik på seg selv, men, selv om jeg prøver å la være så er det ikke alltid det går. I mitt tilfelle er det ene og alene usikkerhet, lav selvfølelse og manglende selvtilitt. Hvorfor skulle noen gidde å være sammen med meg liksom?

Men jeg jobber med saken.

[Sure Eplet]

det Dronningen sa.

Jeg klarer fint å merke selv både hvordan maten smaker og hvordan den ser ut, så det er litt dumt når vertskapet påpeker "feil" gjennom et helt måltid. Før var jeg så "høflig" at jeg svarte med å forsyne meg ekstra når det virkelig var noe galt med maten for å prøve å gi kokken litt positiv feedback det har jeg slutta med.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Sonja Sockersöt, her.

Trodde litt av vitsen med denne programserien var at de skulle lage mat selv til gjestene, ikke kjøpe seg fra det?

Trodde jeg og. Blir alltid like oppgitt når folk kjøper maten/får andre til å lage den, og så sitter der og later som de har gjort det sjøl.

Note to self: GET A LIFE!

[Hot Lips]

Jeg gjør det der. Fryktelig uvane som jeg har arvet av min mor. Prøver å slutte.