Sykemeldinger

[rine]

Meissa: Jeg tror ikke så mange ikke gidder å jobbe, hvis jeg sa det, var det klønete formulert. Jeg tror derimot at terskelen for å ikke møte på jobb/på skolen er fryktelig lav, nettopp fordi ting ordner seg og fordi det er så "vanlig" å være sykmeldt/gå ut av skolen uten karakterer (blander fælt nå) at det ikke nødvendigvis er noen big deal. Jeg tror nok ikke mange elsker å være langtidssykmeldte pga. av mistrivsel på jobben, eller at ungdom egentlig aldri har lyst til å begynne å jobbe, men det er så forbaska lett å velge den "lette løsningen" når det butter litt, og så forbaska vanskelig å komme seg ut av spiralen når man først har kommet inn. Tror jeg.
Jeg har jo lest den artikkelen "en trygdesnylters bekjennelser" i Dagbladet og ble, som mange andre, litt provosert. Etter noen uker kom fyren med en oppfølgingsartikkel der han gikk langt med å peke på samfunnets ansvar for at han var blitt som han var blitt. Jo, han så ikke meningen med å ha en jobb han ikke likte, men det var først og fremst et samfunnsproblem at så mange følte og handlet på samme måte som han selv gjorde.
Jeg tenker at vi har et samfunnsproblem når mange voksne mennesker slår seg til ro med at når mange velger den samme løsningen (NAV) som de selv har gjort. er det i første rekke samfunnet det er noe galt med, ikke dem selv.

[kie]

Vel, når det gjelder skole og NAV har jeg nok en del litt ufine gloser på tunga akkurat nå. Jeg har et barn med en diagnose. Dette barnet er nå myndig. Presset for å pense ungen inn i NAV-systemet er ENORMT. Virkelig enormt.

*har i dag sittet på nok et møte og blitt så forbannet at tårene ikke var langt unna*

Jeg har en sta sønn. Og jeg er en sta mor. Jeg mener; en nøyaktig, høyt intelligent gutt (testet og målt) med nerdetendenser og stor sans for arkiv, systemer, ekstremt gode engelskkunnskaper osv. må da kunne gjøre annet enn å gå på trygd?

Poenget mitt er at man bommer grovt om man ser på denne trenden som et problem med ungdommer. Eller enkelte ungdommer og deres foreldre. Ungdommene som sliter på skolen av en eller annen grunn og deres foreldre tar ikke dette valget alene. Vi befinner oss i et system og holdningene i det systemet har mye å si også. Og det er ikke lett å overbevise noen som har bestemt seg for at NAV er løsningen, om at de skal gjøre en innsats for å få alternativene til å fungere. For å si det mildt.

[Polyanna]

Sett denne, Kie?
http://www.ferd.no/lang/ru/show.do?p...articleid=2258

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Sett denne, Kie?
http://www.ferd.no/lang/ru/show.do?p...articleid=2258

Jeg har hørt om noe lignende. Danmarks Specialisterne
Jeg er litt usikker på veien inn der. Må man ha fått til studiespesialisering f.eks? Dette er jo det vi prøver å få til nå og der kommer språket i veien. PP-rådgiveren som kan tilrå utvidet studierett (altså flere år i et tilrettelagt løp) har forelsket seg i NAV som løsning istedet.

Det spørs om vi altså ikke må prøve å få gutten inn i en assistentjobb i bibliotek e.l. (han er drivende god på sånt, har prøvd seg gjennom praksisplass og er jo i sitt ess der), muligens med NAV-støtte om det ikke er noen mulighet for at noen vil ta sjansen på å ansette ham på egen hånd. Og så tenker vi foreldrene på å spare for å få råd til privat undervisning av noe slag. For ham ville det jo vært en tragedie å ikke få prøve seg i det minste. Det er bare språkkomponenten i videregående som gjør det så forbasket kronglete å komme dit. Og så er det, i følge læreren, så problematisk at han ikke følger de vanlige og forventede tankebanene for å komme i mål med oppgaver.

Jeg blir litt lei og provosert av sånn. Så jeg satt der med raserigråten i halsen og hadde vel mest lyst til å rope noe om at uten folk som evnet å tenke utenfor boksen så hadde vi andre pokker ikke hatt hjulet engang og storme ut. *bittelitt dramaqueen* Istedet kommer jeg hjem og kicker litt på utsagn om ungdommer som sliter på skolen og NAV. Beklager. Men det er altså ikke lett å ikke ønske å bli NAV-klient i den situasjonen bestandig. I alle fall når de voksne rundt deg stadig tar opp den tråden. Det er et visst press og en del overtalelse som foregår. Ikke alltid og av alle, men etter noen års erfaringer ser jeg jo at det ikke nødvendigvis er et unntak heller. Derfor tror jeg man må se litt utover ungdommene som sliter på skolen og valgene de ofte tar, og se hvilke muligheter som presenteres og anbefales for dem av de rundt.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg har hørt om noe lignende. Danmarks Specialisterne
Jeg er litt usikker på veien inn der. Må man ha fått til studiespesialisering f.eks? Dette er jo det vi prøver å få til nå og der kommer språket i veien. PP-rådgiveren som kan tilrå utvidet studierett (altså flere år i et tilrettelagt løp) har forelsket seg i NAV som løsning istedet.

Det spørs om vi altså ikke må prøve å få gutten inn i en assistentjobb i bibliotek e.l. (han er drivende god på sånt, har prøvd seg gjennom praksisplass og er jo i sitt ess der), muligens med NAV-støtte om det ikke er noen mulighet for at noen vil ta sjansen på å ansette ham på egen hånd. Og så tenker vi foreldrene på å spare for å få råd til privat undervisning av noe slag. For ham ville det jo vært en tragedie å ikke få prøve seg i det minste. Det er bare språkkomponenten i videregående som gjør det så forbasket kronglete å komme dit. Og så er det, i følge læreren, så problematisk at han ikke følger de vanlige og forventede tankebanene for å komme i mål med oppgaver.

Jeg blir litt lei og provosert av sånn. Så jeg satt der med raserigråten i halsen og hadde vel mest lyst til å rope noe om at uten folk som evnet å tenke utenfor boksen så hadde vi andre pokker ikke hatt hjulet engang og storme ut. *bittelitt dramaqueen* Istedet kommer jeg hjem og kicker litt på utsagn om ungdommer som sliter på skolen og NAV. Beklager. Men det er altså ikke lett å ikke ønske å bli NAV-klient i den situasjonen bestandig. I alle fall når de voksne rundt deg stadig tar opp den tråden. Det er et visst press og en del overtalelse som foregår. Ikke alltid og av alle, men etter noen års erfaringer ser jeg jo at det ikke nødvendigvis er et unntak heller. Derfor tror jeg man må se litt utover ungdommene som sliter på skolen og valgene de ofte tar, og se hvilke muligheter som presenteres og anbefales for dem av de rundt.

Nå veit ikkje eg kva løp guten din har fulgt så langt, men det er ein variant av yrkesfag kor ein bytter ut ein del av programfaga med praksis. Lærekandidatordning, heiter det. Du kan be om informasjon om det. Men det er jo endå lenger unna studiekompetanse. Tenkte i forhold til det du skreiv om assistentjobbing.

Elles: kva slags språkbarrierer er det guten din har? Det finst jo rom for å dele opp, ta vgs over 4-5 år etc. Men dette er gjerne dyrt og ressurskrevande, så for at PPT skal anbefale dette, må dei har rimeleg grunn til å tru at han vil fullføre. Studiespesialisering er teoritungt og tøft, men dersom det er noko i det du seier at han bør få prøve.

Det er jo hårreisande at skulen vil sende han inn i NAV-systemet.

[vixen]

Jeg tror man har mye å hente på gradert sykmelding og tilrettelegging. En del er helt klart så syke at fravær fra jobb er eneste løsningen, men for veldig mange så er det ikke sånn at arbeidsevnen forsvinner over natten eller kommer tilbake over natten. Det er ikke sånn alltid at man enten er syk eller så er man frisk. Kommunikasjon med lege, arbeidsgiver, behandler og ev NAV er viktig for å skape gode løsninger. Mange arbeidsgivere synes det er mer lettvint at noen er helt borte enn delvis. Både pga økonomi for bedriften og mulighetene til å skaffe vikar. Mange sykmeldte lever også veldig rollen som "sykmeldt" og utenfor når man blir sykmeldt. Man er redd for å se for frisk ut eller bli observert på kafe for eksempel. Både NAV og helsevesen må bli flinkere til å se etter det som fungerer og ikke bare det som ikke fungerer. Hver femte sykedag skyldes psykiske lidelser og jeg tenker at det er et stort potensiale for å hindre fravær og ikke minst tiltak for å komme raskere tilbake. Forskning viser at jobb er helse og de aller fleste ønsker en "normal" situasjon med jobb/skole.

Dette gjelder også ungdom som faller ut av vgs. Noen faller ut pga feilvalg og noen trenger en pause. De fleste av disse tar foreldrene seg av til de er tilbake på "skinnene" og noen havner hos NAV i lengre perioder. De kan få sosialhjelp som unge hjemmeboende, men det er ikke så veldig mye i mnd de får. De kan også ha rett på individstønad om de er tiltak/arbeidspraksis. Jeg jobber med unge som står utenfor i NAV og veldig mange av dem har en sammensatt problematikk. De har ikke opplevd mestring på skolen, ADHD, angst, depresjon, søvnproblematikk og mangel på nettverk er ikke uvanlig. Mange er ikke syke i den forstand at de har kontakt med helsevesen,men har generelt såpass dårlig funksjonsnivå at de har behov for bistand. Flere har ikke fullført grunnskolen og overføringene i hjelpeapparatet mellom barn, ungdom, voksen er for dårlige. Spes sliter de som ikke har foreldre som kjemper kampen for dem.

Forøvrig enig med Kie om at "vi" kan bli for opphengt i diagnoser og ikke ser mennesket og faktisk funksjonsevne.

[rine]

Kie: Er han ferdig på vg. og så vil de ha han rett på trygd? Altså, jeg skjønner at det kan være vanskelig å finne en jobb rett etter vg. med null arbeidserfaring og sånn, det er det jo for elever uten spesielle utfordringer også, men jeg kan ikke skjønne at ikke NAV kan bidre med støtte til en eller annen form for arbeidstrening, eller vil dere ikke ha noe med dem å gjøre i det hele tatt?

[vixen]

Kie:
NAV samarbeider jo ofte med PPT, opplæringskontor, skole o.l. for å snekre sammen alternative skoleløp. Ev bistand til å finne praksisplass og oppfølging i forhold til ordinær jobb om det er målet. Mener PPT at uføretrygd er det som er aktuelt eller mener de at NAV må være med som bidragsyter i forhold til andre ting?

[kie]

Han trenger tilrettelegging og utvidet studierett. Jeg er ikke imot NAV som bidragsyter, men jeg sitter jo med en opplevelse av at man tenker NAV istedetfor det han trenger. Og da blir det frustrerende å møte NAV-prat før man egentlig har gitt det en reell sjanse over litt tid. (Diagnosen/kartleggingen er relativt fersk, dessverre.)

Jeg har jo også opplevd noe lignende med lillebroren hans. I IP-en sto det at man 6 måneder før 18-årsdagen skulle koble inn NAV mtp. uføreytelser etc. Det var litt sårt når gutten gikk på barneskolen og hadde drømmer om hva han skulle bli som alle andre. Etter en del brumming og noe som sikkert har vært sett på som urealistiske tanker fra min side, samt at vi etterhvert møtte på de rette lærerne underveis, har vi nå en suksesshistorie som går yrkesfaglig linje med tilrettelagt løp og har gode sjanser for normalt arbeid. Han utviser en enorm arbeidsmoral, punktlighet, nøyaktighet, er ikke redd for å ta i et tak og mange andre egenskaper som er viktig i yrkeslivet. Det er snart 6 måneder til han blir 18 og uføretrygd er heldigvis det siste man forestiller seg om ham nå. Men det har vært litt av en prosess å komme dit.

[mkj]

Så trist å høre at dere blir møtt på den måten, Kie. Jeg er redd historien ikke er enestående. Hvis man har evner, til og med meget gode evner, så synes jeg det er trist at samfunnet er sånn lagt opp at man ikke utnytter den ressursen. Kjempetrist for den det gjelder, men dumt for oss alle også.

Håper det hjelper at du slår litt i bordet. En type praksisplass i en egnet bedrift ville vel være utrolig mye bedre tenker jeg, enn å skulle se for seg å gjøre ingenting resten av livet.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Han trenger tilrettelegging og utvidet studierett. Jeg er ikke imot NAV som bidragsyter, men jeg sitter jo med en opplevelse av at man tenker NAV istedetfor det han trenger. Og da blir det frustrerende å møte NAV-prat før man egentlig har gitt det en reell sjanse over litt tid. (Diagnosen/kartleggingen er relativt fersk, dessverre.)

.

I alle dager. Hvor vanskelig kan det være å gi noen utvidet studierett, egentlig? På vg. gir vi jo utvidet skolerett til elever med ulike diagnoser støtt og stadig. Usikker på hvordan det fungerer med tilrettelegging når man studerer, dog?

[kie]

Ja, jeg har i alle fall beroliget gutten med at løpet ikke er kjørt bare fordi det kanskje ikke går gjennom det offentlige. Vi jobber for å bli gjeldfri bl.a. for å ha mer "muskler" i forhold til å spare til å betale utdanning, ekstraundervisning etc. om nødvendig.

Akkurat som med lillebroren har jeg veldig stor tro på at med litt hjelp på veien og riktig mål i enden av dette så kan særhetene bli en ressurs. Hvem vil vel ikke ha en arbeidssom byggarbeider som tar utregninger, byggforskrifter, folkeskikk og andre regler særdeles seriøst? Og hvor mye small talk får man egentlig gjort når man snekrer eller driver med maskiner? Man kan da gjøre nytte for seg selv om man kanskje ikke er arbeidsleder eller den som forhandler frem kontraktene?

Eldstemann er litt "Sheldon"-ish. Han graviterer mot forskning og realfag, bruker tid på innlæring og lærer på litt annerledes måte, men når det først sitter er han litt vel rigid og glemmer det ikke. I bibliotekpraksis har han trivdes som plommen i egget med å kategorisere, arkivere, merke osv. At det der er litt ro og ikke for hektisk sosialt passer ham også veldig godt. Men i en skole der gruppearbeid, diskusjoner, vurderinger, nyanseringer osv. har sin plass sliter han litt. Og i oppgaver blir gjerne tekst støy. Han funker best med rene tall og kun nødvendige opplysninger i oppgavene. Så jeg tenker det er om å gjøre å få ham gjennom det på et eller annet vis og trene masse på prøveformer, vise hva han kan etc. I følge søsteren min som studerer på universitetet er fysikkbygget der fullt av fyrer som minner henne veldig om sønnen min.

Uansett: Å bli parkert på sidelinjen er uaktuelt. Jeg skjønner at NAV kan bidra med mye, men jeg ønsker like mye autonomi for ham som det andre har i voksenlivet. Så en endestasjon for ungdom med noen særheter, men som er proppfulle av ressurser, synes jeg ikke det bør være.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Han trenger tilrettelegging og utvidet studierett. Jeg er ikke imot NAV som bidragsyter, men jeg sitter jo med en opplevelse av at man tenker NAV istedetfor det han trenger. Og da blir det frustrerende å møte NAV-prat før man egentlig har gitt det en reell sjanse over litt tid. (Diagnosen/kartleggingen er relativt fersk, dessverre.)

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

I alle dager. Hvor vanskelig kan det være å gi noen utvidet studierett, egentlig? På vg. gir vi jo utvidet skolerett til elever med ulike diagnoser støtt og stadig. Usikker på hvordan det fungerer med tilrettelegging når man studerer, dog?

Eg opplever ein tendens hos ppt til å ikkje ønske å tilrettelegge for mykje på studiespesialisering, nettopp fordi det er studieførebuande. Det er gjerne ei haldning av typen: "Kva skal han/ho med studiekompetanse, viss han/ho ikkje klarer dette? På Blindern er det ingen ppt som held han/henne i handa". Dei er mykje meir positive til å lose elevar med særskilde behov gjennom yrkesfagutdanning eller lærekandidatordning. Eg har inntrykk av at dette dreier seg om ressursbruk, og ein tanke om at viss det skal vere verdt det å sette inn ekstra ressurser på ein einskildelev, må det føre fram til noko. Om ein elev er så hjelpetrengande at vedkommande ikkje ser ut til å ville klare seg aleine på Blindern, vil heller ikkje studiekompetanse bli støtta, nettopp fordi studiekompetanse som sådan er ubrukeleg aleine.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Eg opplever ein tendens hos ppt til å ikkje ønske å tilrettelegge for mykje på studiespesialisering, nettopp fordi det er studieførebuande. Det er gjerne ei haldning av typen: "Kva skal han/ho med studiekompetanse, viss han/ho ikkje klarer dette? På Blindern er det ingen ppt som held han/henne i handa". Dei er mykje meir positive til å lose elevar med særskilde behov gjennom yrkesfagutdanning eller lærekandidatordning. Eg har inntrykk av at dette dreier seg om ressursbruk, og ein tanke om at viss det skal vere verdt det å sette inn ekstra ressurser på ein einskildelev, må det føre fram til noko. Om ein elev er så hjelpetrengande at vedkommande ikkje ser ut til å ville klare seg aleine på Blindern, vil heller ikkje studiekompetanse bli støtta, nettopp fordi studiekompetanse som sådan er ubrukeleg aleine.

Jepp. Jeg har sittet på møte og rett og slett spurt om studiespesialisering er unntatt opplæringsloven. Jeg er vanligvis ikke frekk, altså. Men etter et par møter med stadig "nei, tilrettelegging får man ikke her, da må man på yrkesfag"-argumentasjon, måtte jeg spørre direkte. I tillegg bommer man med tankegangen om "klarer du ikke studiespesialisering, klarer du ihvertfall ikke videre studier" ganske kraftig i forhold til de som klarer seg bedre jo mer spesialisert et studie er.

I vårt tilfelle har jo heller ikke gutten fått så mye sjanser. Det er frustrerende å se på at noen som har måttet vente så mange år på utredning, diagnose etc. og endelig får det da møter en "men nå er det for seint"-holdning før man egentlig har fått prøvd. For å illustrere hva god tilrettelegging kan utrette for akkurat denne eleven: Frem til han gikk i 3. kunne han ikke lese eller skrive navnet sitt. Så byttet han skole og fikk en lærer som skrellet bort alt unødig av forklaringer og pedagogiske virkemidler som for ham var mer støy enn til hjelp. Han gikk fra å ikke kunne lese og skrive navnet sitt engang i august til å lese Ringenes herre i løpet av skoleåret. Den læreren han hadde hatt før dette? Vel, dette var en ufaglært steinerskolelærer som presterte å si at det ikke var sikkert at han noensinne ville lære å lese, men at det også var greit for han kunne jo gjøre så mye annet i livet sitt. Til en gutt som har vokst opp med en mor som viste stor glede av bøker og som selv gledet seg til han skulle knekke koden. Fordi hun som lærer ikke hadde lykkes.

Gutten er testet og vurdert til å ha veldig høy intelligens, men språkvansker som spenner bein på ham. Han har hatt gode lærere, men siden diagnosen manglet avhang det altså veldig av den enkelte lærer og hvordan de evt. har blitt nysgjerrig på hvordan gutten funker og prøvet og feilet seg frem til en metode. Som læreren som skjønte at mye av det som ellers gjøres for å lære barn å lese for ham var støy og fikk kjemperesultater i løpet av få måneder.

Det blir litt som læreren som hadde jobbet en-til-en med ham litt nå misforsto. Hun sa at til tross for at hun hadde gitt ham masse en-til-en-undervisning hvor hun hadde sittet rett overfor ham, pratet masse med ham gjennom ting og kommet med eksempler osv. så hadde han ikke skjønt det. Og dermed er det ikke vits med dette løpet. I mine øyne er det derimot åpenbart at veldig mye av ekstrainnsatsen fungerte som forstyrrende støy for ham. Ungdom med Aspergers har problemer med å sile inntrykkene, så derfor kan det bli for mye støy om man setter seg ned kne mot kne med dem, holder dem i hånda, krever blikkontakt og prater i vei med fakter og mimikk. Du har større sjanse for at ungdommen får med seg det du sier om du ser en annen vei.

Det samme gjelder skolegrader også. Det er vanskelig å gå gradene, nettopp på grunn av en del pedagogiske virkemidler som gjør læringen lettere for andre, men for ham fungerer som støy. Og det er en metode som baserer seg en del på nettopp ting som er vanskelig. Man skal ikke bare kunne, man skal presentere det i en pakke som passer inn i videregående. Å lære og presentere f.eks. naturfag på det trinnet han er nå er så vanskelig at han fikk stryk til tross for at dette er særinteressen hans. Å høre ham diskutere med en overlege om synapser, nevrotransmittere, serotonin osv. og faktisk få svar i samme leia fra en som kunne tilføre enda mer i neste setning. Wow! Ungen strålte!

Uff. Jeg føler at jeg herper tråden noe veldig her nå. Men det er altså en del nyanser bak tallene om ungdom som faller ut av skolen og over på NAV. Og min erfaring er at NAV-presset kommer altfor fort og før man har utforsket mulighetene i skolen godt nok. Antageligvis pga. pressede budsjetter og overbelastede systemer. Men da ender vi jo som samfunn opp med et stort NAV-problem om NAV blir dumpingstedet for alt som ikke virker i andre systemer. Og et, i verste fall, livslagt løp med uføretrygd må da kunne ha finansiert ganske mye bra spesialpedagogikk i skolen med påfølgende normalt yrkesliv?

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Når han så presterer å bli tatt med kokain for så å sykemelde seg for å slikke sårene etterpå, blir iallfall jeg litt

For det første; man "sykemelder seg" ikke. For det andre; et diagnostisert rusproblem er kategorisert som sykdom, og dermed også grunnlag for sykemelding. Det er ganske vanlig at man først innser problemene man har med rus når man blir avslørt på en måte som er pinlig og vanskelig, eller står i fare for å miste viktige ting i livet. For eksempel jobben. I den settingen vil en sykemelding for å ta fatt i problemene man har være ganske naturlig.

[Polyanna]

De fleste som har jobbet som almennleger sukker vel over at når en pasient først kommer inn på kontoret, fast bestemt på å "sykemelde seg", så er det ikke alltid legen kan gjøre all verdens med det. Hvis folk er villige til å smøre tjukt nok på er det ikke så mye annet å gjøre enn enten å sykemelde pasienten, eller å kalle vedkommende en løgner.

Og HELT uvanlig er det heller ikke at ansatte i en konflikt stormer ut av møtet og roper at "hvis jeg ikke får det sånn og sånn så sykemelder jeg meg!!" , for så å sende inn en sykemelding dagen etterpå. Jeg tviler ikke på at en konflikt i enkelte tilfeller kan bli så belastende at man blir syk av det, men påfallende når det skjer rett etter fremsetting av en trussel. Særlig når konflikten er av karakteren "fikk ikke ta ferie da jeg selv ville det!".

[kie]

Det er i grunnen veldig kjipt gjort mot de som virkelig blir syke av forhold på arbeidsplassen.

[Polyanna]

Det er kjipt gjort mot ALLE som er glade for velferdssystemet vårt.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

For det første; man "sykemelder seg" ikke..

Jeg tillater meg å være rungende uenig. Man går til legen, klager over sine plager. Legen sykmelder, eller lar være. Er man bestemt på at det er sykmelding man trenger, finner man en ny lege (evt. etter å fått bekreftelse fra nett og venner om at den gamle legen er domm) og sånn går nu dagan...

[mkj]

Jeg opplever en sykemelding som en dialog mellom legen og meg selv. I de fleste tilfeller har jeg snakket sykemeldingen ned i % og ikke opp. (men det skyldes vel at jeg trives i jobben min og at jeg får utrolig mye å ta igjen om jeg skulle være 100% sykemeldt over tid ) Jeg tror ikke dette gjelder bare meg altså, sånn for ikke å svartmale situasjonen helt.

Men jo, jeg tror også at det ikke er så veldig vanskelig å få en sykemelding om man bestemmer seg for det.