Kvinner og karriere

[nokon]

Terskelen for å ringe ein sjef som er på ferie, bør vere høgare enn terskelen for å spørre sjefen om hjelp når han/ho er på jobb. Men eg har vore borti kollegaer som ringte butikksjefen på ferie i Mexico (frå jobbtelefonen) for å spørre om dei kunne bytte vakter...

[Cuyahoga]

Jeg signerer Polyanna her. Og som sjef på toppen, og som den med det endelige ansvaret, så _vil_ du vite og være informert om det som skjer. Du vil ikke høre om kontraktsbrudd, HMS-hendelser og økonomiske overstigelser uka etter at det var et faktum.

Og flere til å sitte med ansvaret? Jeg skal love deg at å ha sluttansvaret fordelt på flere hoder enn ett, enten det er på prosjektnivå, gruppenivå eller firmanivå er oppskriften på beslutningsvegring, uklarhet og frustrasjon. :liker klare linjer:

[Cuyahoga]

Men det handler ikke om å gjøre alt selv, Fnatten, det handler om å være til stede for de som skal gjøre det, og som gjerne trenger støtte på sære tidspunkt.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Men det handler ikke om å gjøre alt selv, Fnatten, det handler om å være til stede for de som skal gjøre det, og som gjerne trenger støtte på sære tidspunkt.

Som leder må man alltid være tilgjengelig på sære tidspunkt, men man er ikke noe særlig til leder om man må støtte sine stedfortredere med filleting. Da er det noe i veien med utrustningen til stedfortreder.

Å være tilgjengelig i ferier, netter og helger (noe jeg også er) er ikke noen enorm belastning dersom man bare kontaktes når det er alvor.

Å bli kontaktet om bytte av vakter og filleting kan være belastende.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Jeg signerer Polyanna her. Og som sjef på toppen, og som den med det endelige ansvaret, så _vil_ du vite og være informert om det som skjer. Du vil ikke høre om kontraktsbrudd, HMS-hendelser og økonomiske overstigelser uka etter at det var et faktum.

Og flere til å sitte med ansvaret? Jeg skal love deg at å ha sluttansvaret fordelt på flere hoder enn ett, enten det er på prosjektnivå, gruppenivå eller firmanivå er oppskriften på beslutningsvegring, uklarhet og frustrasjon. :liker klare linjer:

Man kan fint ha klare linjer i en organisasjon og samtidig delegere bort temmelig mye. Dersom målstyringen er god trenger ikke leder involveres i absolutt alt. Hvis for mye makt og kunnskap er samlet i en person blir organisasjonen ekstremt sårbar.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns du er helt utrolig naiv i din syn på store deler av arbeidslivet, lille meg.

Den kommentaren finner jeg upassende, Polyanna. At du har andre erfaringer enn meg betyr ikke at jeg er naiv. Mange av de sjefene jeg har kjennskap til, kvinner som menn, klarer helt fint å ta seg av familie samtidig med at de er sjefer. Man må ikke ha en halvveis hjemmeværende kone for å kunne være leder for et firma.

Men det er klart at det hjelper. Jeg bare tror ikke det er nødvendig. Jeg tror det er fullt ut mulig å være leder for relativt store firma, og likevel ta seg godt av familien. Det har noe med hvilken stil man har som leder og hvordan et firma er lagt opp. Ikke alle firma legger opp til at man skal jobbe livet av seg.

Jeg blir sittende her og lure litt på hva man egentlig mener med kvinner og karriere. Hva vil det si å gjøre karriere, egentlig? Må man være leder, eller er det nok å "bare" være en halvveis uerstattelig ekspert? Eller gjør man karriere om man, som jeg mener noen var innom, for eksempel ønsker å satse på en musikkariere eller en annen form for kunstkarriere? Uavhengig av hvor bra man livnærer seg av denne karrieren?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg blir sittende her og lure litt på hva man egentlig mener med kvinner og karriere. Hva vil det si å gjøre karriere, egentlig? Må man være leder, eller er det nok å "bare" være en halvveis uerstattelig ekspert? Eller gjør man karriere om man, som jeg mener noen var innom, for eksempel ønsker å satse på en musikkariere eller en annen form for kunstkarriere? Uavhengig av hvor bra man livnærer seg av denne karrieren?

Ut fra HI, så tolket jeg det som om dette dreide seg mer om "toppjobber" - de stillingene som ble nevnt: professorer og partnere i juridiske fimaer, er i alle fall i mitt hode "toppjobber".

Når jeg hører uttrykket "gjøre karriere" så tenker jeg at det er noen som ønsker å arbeide seg opp i et hirarki, ikke nødvendigvis noen som ønsker å tjene mye penger, men å komme seg "opp og frem". Og det kan man selvfølgelig gjøre innenfor alle fagfelt, men jeg tror det er mye vanskeligere å gjøre dette innenfor musikk enn innenfor jussen. Rett og slett fordi nåløyet er trangere, og at det er et mindre sjikt i nivået under.

[Guava]

Ledere som gjør seg selv uunnværlige og jobber døgnet rundt og sjeldent tar fri er ikke nødvendigvis ledere som lykkes særlig godt. Jeg har ikke dokumentasjonen her, men jeg leste en del om det i fjor. Ledere som lykkes er dem som har et relativt selvgående team under seg som deler visjoner og gjør at leder ikke trenger å selv utføre alt og være tilstede til enhver tid.

Jeg synes å huske at antall arbeidstimer pr uke over ett visst nivå ikke er en god indikasjon på hva ledere oppnår.

Hvis en butikksjef ikke utruster noen til å lede slike ting når det er ferie synes jeg ikke det vitner om godt lederskap. Noen elsker å være uunnværlige i lederrollen, men det blir gjerne bedre ledelse om man gir andre myndighet til å ta slike avgjørelser i ferietid.

[Storm]

Men handler dette bare om tid/familie/prioriteringer? Jeg ser egentlig ikke for meg å havne i en lederposisjon med personalansvar. Det virker for meg som en utakknemmelig jobb der du må være i stand til å være ganske tøff og ikke ta ting personlig. Jeg vet ikke om det er noe en del menn kan være flinkere til?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Storm, her.

Men handler dette bare om tid/familie/prioriteringer? Jeg ser egentlig ikke for meg å havne i en lederposisjon med personalansvar. Det virker for meg som en utakknemmelig jobb der du må være i stand til å være ganske tøff og ikke ta ting personlig. Jeg vet ikke om det er noe en del menn kan være flinkere til?

[løve70]

Moia og m^2: Vi har tydeligvis en ganske lang vei å gå fremdeles her til lands.. Jeg har heldigvis til gode å oppleve noe liknende.

På min arbeidsplass er det flere av fedrene som har tatt lengre permisjon enn obligatorisk og flere jenter (enn meg), som har tatt kortere permisjon.

Eh. Kvinner og karriære var det ja.

Jeg er en av dem som kunne gjort mer ut av meg om jeg ville. Jeg har utdannelsen, erfaringen og på sett og vis ambisjonen til å drive ting ganske langt. Likevel sitter jeg i samme stilling ørten år på rad. Grunnen er enkel - jeg stortrives der jeg er. Jeg har rett og slett lyst til å fortsette å gjøre det jeg gjør. Jeg vil ha masse ansvar og myndighet, men jeg vil ikke ha ansvar for andre. Og sånn har jeg det, så da blir jeg jo der jeg er. Ikke er høyere lønn noe som betyr noe heller - jeg tjener greit nok.

[Teofelia]

Selvsagt må man ikke være sjef for å gjøre karriere: musikere og forskere er andre eksempler på yrkesgrupper der man må jobbe knallhardt og langt over normal arbeidstid for å være en ener på sitt felt, men der det store flertallet har vanlige jobber og fint klarer å kombinere familie, jobb, hytte og husarbeid.

Og om det er tilfredsstillende å bare være "god nok", eller om man går for toppskiktet, er jo et sørsmål om både evner, omstendigheter og valg.

[Polyanna]

Visst finnes det lederjobber som ikke innebærer 70-timersuker. Men der det er snakk om stillinger som det er stor konkurranse om beinet, så hjelper det jo ikke om jobben teoretisk kan gjøres på 40 timer, når andre er villige til å selge mer, reise mer, bidra mer, levere mer til kunder og få iverksatt større ting og altså skape mer verdi for selskapets eiere.

Innen forskning må du publisere mest, undervise mest, være mest tilstede på konferanser og rett og slett levere mest for å i det hele tatt få jobbe.

Du blir ikke partner i thommesen eller Selmer på 40 timer i uka. Ikke 50 heller. Du er heldig om du slipper unna med 60. Samme med McKinsey, BCG, for ikke å snakke om Baine. (hvis du ikke jobber "deltid" = 40-50 timersuker, men da bruker du dobbelt så lang tid som de andre og må slåss for fritiden din hver centimeter av veien). Fordi det alltid vil være noen som er villige til å jobbe hardere og dermed oppnå mer. Skal du være partner i et partnereid selskap så skal partnerne vite at du vil dra din del av lasset. Og bidra med like mye som dem. Investment bankers, samme sak. I private Equity-selskaper har de tre uker til å vurdere om de skal gjøre investeringer på fra 100 millioner og oppover, og hvor mye de vil betale for dem. Det kan ikke gjøres om de jobber 8-4.

Skal du til topps i Akersystemet så kreves det en intens tilstedeværelse, leveranser med tighte deadlines, tilgjengelighet, superhøy kvalitet og at du VIL mer enn de andre som også vil. Og at du hopper når Røkke sier Hopp.

Sånn er det i mange, mange yrker. Å si at det ikke BURDE være sånn syns jeg er naivt. For det ER sånn.

[Angelique]

Jeg har gjort karriere der jeg arbeider.
Privat IT-selskap som er en av de fire største forhandlerne til Visma. Mitt arbeidssted er i Oslo. Nå er jeg alene med barn, og det er de siste to årene min karriere har skutt fart, mens jeg har vært alene. Vil påstå at jeg bruker like mye og god tid på barna.
Et veldig mannsdominert yrke har jeg også.

Vil bare nevne, siden det var endel prat om professorer. Min kusine ble professor i medisinsk genetikk da eldste var 4,5 år, og yngste bare noen måneder. Hun var kun 39 år da hun ble professor.
Hun bruker like mye tid på barna som andre mødre med jevnaldrende barn.

[Milfrid]

Som ekskona til en partner i et fond kan jeg bare si at Poly langt på vei har rett. Man kan ikke bare velge å jobbe mindre. Man kan ikke bare legge bort telefon og mail og si at man vil jobbe normale arbeidsuker. Det er rett og slett ikke sånn det fungerer. Og det nytter ikke å si "jeg har ferie", om selskapet man har investert penger i går tom for penger. Da må man jobbe ræva av seg for å holde liv i selskapet, om man aldri så mye er på ferie med familien. Fordi hvis ikke er det mennesker som ikke får lønn, selskap som går konkurs og investeringer som ryker. Og da har man ikke gjort jobben sin. Ikke kan man delegere der videre til kolleger heller, for disse har for de har mer enn nok å gjøre selv. Og ikke den kjennskapen man trenger for å gjøre jobben.

Min eks begynte med ganske greie uker, og så ble det bare mer og mer og mer.

Konklusjonen? Har man en sånn jobb må man ha en kone som jobber lite, om man vil ha en familie. Der blir vanskelig den dagen man får en kone som ikke synes at det er ok at man jobber så mye, og at kona må velge bort sist og dra lasset. Eller så må man velge å ansette noen som kan dra lasset på hjemmebane. Vi kunne selvfølgelig ha valgt å gjøre det siste, men jeg syntes det ble helt feil overfor barna. Så jeg valgte å parkere karriere og konsentrere meg om ungene. Med støtte fra eksen, for det var jo det mest logiske, økonomisk sett. Jeg er temmelig sikker på at det var hovedårsaken til at ekteskapet mitt røk. Jeg ble sur og bitter, han levde et liv der jeg bare ble en del av kulissene.

Den tabben skal jeg aldri gjøre igjen gitt. Og han insisterer på at det skal ikke han heller. Vi får nå se.

Hos oss er det faktisk ingen som jobber så lite som sjefene. Men så mener vi som tar jobben på alvor at ledelsen er noen slappe sniker også da. :fagidiot:

[him]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Hos oss er det faktisk ingen som jobber så lite som sjefene. Men så mener vi som tar jobben på alvor at ledelsen er noen slappe sniker også da. :fagidiot:

Ledere er jo som andre arbeidstaker, det er rett og slett mange som er midt-i.laget, noen få som er unikumer og noen få som er helt ko-ko. Det er ingen automatikk i at alle som driver med ledelse jobber mye og er spesielt flinke. Ledelse er som andre fagfelt.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ledere er jo som andre arbeidstaker, det er rett og slett mange som er midt-i.laget, noen få som er unikumer og noen få som er helt ko-ko. Det er ingen automatikk i at alle som driver med ledelse jobber mye og er spesielt flinke. Ledelse er som andre fagfelt.

Jeg tror også det stort sett er sånn.

Men klart - man har også noen steder der det er rom for superledere som vil opp og frem og til topps som da kjemper i knallharde markeder og som jobber ekstremt. Det er sikkert noen sånne oppover i hierarkiet hos oss også, vi bare ser dem ikke vi som tilhører bånnslammet.

[LaBanga]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ledere er jo som andre arbeidstaker, det er rett og slett mange som er midt-i.laget, noen få som er unikumer og noen få som er helt ko-ko. Det er ingen automatikk i at alle som driver med ledelse jobber mye og er spesielt flinke. Ledelse er som andre fagfelt.

Nettopp! Og det er jo stor forskjell på toppledere i store private, gjerne børsnoterte selskaper, og for eksempel det offentlige, hvor jeg jobber. Det er klart, de har mer ansvar og en forventer at de er tilgjengelige ved kriser. Men de har da ferie med noen som fungerer for dem, og de kan også gå hjem kvart på fire som vi andre. Jammen får de ikke avspasere plusstiden sin også (overtid får de ikke). Min siste kvinnelige sjef hadde også tid til barna sine, men mannen jobbet redusert (80 %) en stund nettopp pga. barna.