Del et dikt!

[Inagh]

To små rariteter av Poul Sørensen:

Så var den klarert!

Far og Vagn tog ud at fiske,
far kom ene hjem derfra.
Mor forskrækket hørtes hviske:
"Hvor er drengen blevet af?"
Far så op, distræt, "nåh, Vagn?
- Jo, jeg havde ingen agn."


Godt gammelt husråd

Plukker i skoven du ukendte svampe,
så lad først lillebror smage derpå.
Dersom han dør under skrigen og krampe,
så bør du selv lade svampene stå.

Og hvis der ingenting sker med den lille?
Tja, så gik den portion svampe til spilde!

[LilleLeo]

To små truter på jord.
Møter på en annen.
Uten ord.

Tarjei Vesaas.



Dette elsker jeg, men det er desverre bare bruddstykker. Jeg husker ikke resten av diktet.
Så det kan være feilsitert.

[Che]

Nok et dikt - Det er så godt for folk som jobber med mennesker...og veldig riktig i forhold til attføringsarbeid som jeg jobber med iallefall.

OM AT HJELPE
Søren Kierkegaard: "Bruddstykke af en ligefrem meddelelse" (1895)

"At man, naar det i sandhed skal lykkes en at føre menneske
hen til et bestemt sted, først og fremmest maa passe paa at
finde ham der, hvor han er og begynde der.
Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver der ikke kan det,
han er selv i inbildning,
naar han mener at kunne hjælpe den anden.


For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han, men dog vel først og fremst forstaae det, han forstår.
Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min merforstaaen han slet ikke.
Vil jeg alligevel gjøre min mere-forstaaen gjeldende,
saa er det, fordi jeg er forfærdelig stolt,
saa jeg i grunden i stedet for at gavne han egentlig vil beundres af ham.


Men al sand hjælp begynder med ydmykelse:
Hjælperen maa først ydmyge seg under den, han vil hjeælpe,
og herved forstaae, at det at hjælpe ikke er at være den herskesygeste, men den taalmodigste,
at det at hjælpe er villighed til indtil videre at finde sig i at have uret,
og ikke forstaae, hvad den anden forstaar:"

[gurgle]

Ingen er med oss for alltid
Tiden forsvinner så fort

Men minnene får vi beholde
Til lindring nå savnet er stort

[Silence]

If Tomorrow Starts Without Me...

If tomorrow starts without me,
And I'm not there to see,
If the sun should rise and find your eyes
All filled with tears for me;
I wish so much you wouldn't cry
The way you did today,
While thinking of the many things,
We didn't get to say.
I know how much you love me,
As much as I love you,
And each time that you think of me,
I know you'll miss me too;
But when tomorrow starts without me,
Please try to understand,
That an angel came and called my name,
And took me by the hand,
And said my place was ready,
In heaven far above,
And that I'd have to leave behind
All those I dearly love.
But as I turned to walk away,
A tear fell from my eye
For all my life, I'd always thought,
I didn't want to die.
I had so much to live for,
So much left yet to do,
It seemed almost impossible,

That I was leaving you.
I thought of all the yesterdays,
The good ones and the bad,
The thought of all the love we shared,
And all the fun we had.
If I could relive yesterday,
Just even for a while,
I'd say good-bye and kiss you
And maybe see you smile.
But then I fully realized,
That this could never be,
For emptiness and memories,
Would take the place of me.
And when I thought of worldly things,
I might miss come tomorrow,
I thought of you, and when I did,
My heart was filled with sorrow.
But when I walked through heaven's gates,
I felt so much at home.
When God looked down and smiled at me,

From His great golden throne,
He said, "This is eternity,
And all I've promised you."
Today your life on earth is past,
But here life starts anew.
I promise no tomorrow,
But today will always last,
And since each day's the same way
There's no longing for the past.
You have been so faithful,
So trusting and so true.
Though there were times
You did some things
You knew you shouldn't do.
But you have been forgiven
And now at last you're free.
So won't you come and take my hand
And share my life with me?
So when tomorrow starts without me,
Don't think we're far apart,
For every time you think of me,
I'm right here, in your heart.

Vet ikke hvem som har skrevet dette diktet...

[Silence]

Den rätte

av Erik Lindorm
Jag hadde tänkt dig blond
och lång över allt förstånd
med en energisk haka,
du, som i dröm och vaka
varit mitt ideal.
Blond och högväkst och smal.

Och så kommer du dock
mörk och kortväkst och tjock,
med hakan i nervikt krage
och en början till mage.
Sådan kliver du in
i min själ och mitt skinn.

Allting blev skapat om,
när du kom.
Allting slog du itu.
Du, du!

(Fra Dikt for gutta - Toern)

[Silence]

Bed & Breakfast

av Baste Grøhn

Jeg har enda ikke truffet
en jente jeg ikke
har klart å dele seng med.

Men til gjengjeld
har jeg truffet mange
jeg ikke har klart
å spise frokost med.

(Fra Dikt for gutta - Toern)

[Elin]

PHENOMENAL WOMAN
av Maya Angelou

Pretty women wonder where my secret lies
I'm not cute or built to suit a model's fashion size
But when I start to tell them
They think I'm telling lies.
I say
It's in the reach of my arms
The span of my hips
The stride of my steps
The curl of my lips.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

I walk into a room
Just as cool as you please
And to a man
The fellows stand or
Fall down on their knees
Then they swarm around me
A hive of honey bees.
I say
It's the fire in my eyes
And the flash of my teeth
The swing of my waist
And the joy in my feet.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

Men themselves have wondered
What they see in me
They try so much
But they can't touch
My inner mystery.
When I try to show them
They say they still can't see.
I say
It's in the arch of my back
The sun of my smile
The ride of my breasts
The grace of my style.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

Now you understand
Just why my head's not bowed
I don't shout or jump about
Or have to talk real loud
When you see me passing
It ought to make you proud.
I say
It's in the click of my heels
The bend of my hair
The palm of my hand
The need for my care.
'Cause I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

Jeg har to som jeg stadig kommer tilbake til, her er det ene:

Birches
By Robert Frost




When I see birches bend to left and right
Across the lines of straighter darker trees,
I like to think some boy's been swinging them.
But swinging doesn't bend them down to stay.
Ice-storms do that. Often you must have seen them
Loaded with ice a sunny winter morning
After a rain. They click upon themselves
As the breeze rises, and turn many-coloured
As the stir cracks and crazes their enamel.
Soon the sun's warmth makes them shed crystal shells
Shattering and avalanching on the snow-crust
Such heaps of broken glass to sweep away
You'd think the inner dome of heaven had fallen.
They are dragged to the withered bracken by the load,
And they seem not to break; though once they are bowed
So low for long, they never right themselves:
You may see their trunks arching in the woods
Years afterwards, trailing their leaves on the ground,
Like girls on hands and knees that throw their hair
Before them over their heads to dry in the sun.
But I was going to say when Truth broke in
With all her matter-of-fact about the ice-storm,
I should prefer to have some boy bend them
As he went out and in to fetch the cows--
Some boy too far from town to learn baseball,
Whose only play was what he found himself,
Summer or winter, and could play alone.
One by one he subdued his father's trees
By riding them down over and over again
Until he took the stiffness out of them,
And not one but hung limp, not one was left
For him to conquer. He learned all there was
To learn about not launching out too soon
And so not carrying the tree away
Clear to the ground. He always kept his poise
To the top branches, climbing carefully
With the same pains you use to fill a cup
Up to the brim, and even above the brim.
Then he flung outward, feet first, with a swish,
Kicking his way down through the air to the ground.
So was I once myself a swinger of birches.
And so I dream of going back to be.
It's when I'm weary of considerations,
And life is too much like a pathless wood
Where your face burns and tickles with the cobwebs
Broken across it, and one eye is weeping
From a twig's having lashed across it open.
I'd like to get away from earth awhile
And then come back to it and begin over.
May no fate willfully misunderstand me
And half grant what I wish and snatch me away
Not to return. Earth's the right place for love:
I don't know where it's likely to go better.
I'd like to go by climbing a birch tree
And climb black branches up a snow-white trunk
Toward heaven, till the tree could bear no more,
But dipped its top and set me down again.
That would be good both going and coming back.
One could do worse than be a swinger of birches.

[tante Veronica]

Jeg tenkte lage en dikt-tråd her, men så fant jeg denne gamle som jeg blåser liv i igjen

Kolbeid Falkeids dikt, som han skrev etter å ha mistet en datter, er det fineste jeg vet.

Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Verken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

(Fra diktsamlingen “En annen sol”, 1989).

[Nelly Nickers]

Til ein namnlaus

av Tor Jonsson (1916-1951)

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
og vera og vera -

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg,
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne -

[lego]

kulturuke

ulturkuke
, tulkuruke
, ultkuruke, 
ukturulke
, tlukuruke, 
ukturkule, 
urtukulke, turlukuke, 
kulrukute, 
ultrukuke, 
kuleturuk, 
rulekukur, 
tulekukur, 
luretukuk, kukutelur, 
ruktukule, 
lurekuktu, 
luekuktur, 
kuktulure, 
rukletuku
, tuklekuru, urukekult, 
kuruketul

Jan Erik Wold

[Enhjørning]

Brun bitter

Hvordan smakte det
da du skylte ned
mine tårer
med
enda en dram

(av Enhjørning)

[Wix]

NÅR DU ER BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Tor Jonsson

[Wix]

LÆRDOM



Å elska

er å vera stille

nesten heile tida

og ha varme hender.



Å elska 
er ikkje å vakta,

men å sjå ein annan veg

til rett tid.



Snakk ikkje om ekstasen

når du meiner 

kjærleiken.


Dei bur på kvar sin stad

og møtest

sjeldan.



Snakk heller 
om å gå til fots

gjennom ti tusen kvardagar

og aldri halda opp

med å vera den rette.


Alf A. Sæther

[Kaktus]

MIN SISTE VENN

Jeg sitter under et regnvått tre
og venter på noe som snart skal skje.

Forbi meg drar et gråkledt tog.
De taler et fremmed, underlig sprog.

Så er de borte i nattåken.
Jeg vet ikke, om jeg er virkelig våken.

Så kommer en mann med en krumsmidd kniv.
Han spør: Hva har du gjort med ditt liv?

Jeg vet ikke riktig, hvad jeg skal svare,
Han står og venter. Jeg tier bare.

Det er jo ingenting jeg har gjort.
Og kan ikke mannen gå bort?

Det gjør han tilslutt. Men da følger jeg efter,
så godt jeg kan, og av alle krefter.

Jeg vet ikke hvor man vil ha mig hen.
Men kanskje er han min siste venn.
- Arnulf Øverland-

[Nenne]

Dette har vært mitt favorittdikt siden Gasolin satte melodi til det på åttitallet:

TIL UNGDOMMEN
av Nordahl Grieg (1936)

Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

[Nenne]

Og dette her tenker jeg må være det ultimate kjærlighetsdiktet. Hvis man kan føle det sånn seint i livet etter et langt forhold har man gjort mye riktig:

Ferdaminne
Frå
sommaren
1985
Halldis Moren Vesaas










Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?
Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.
Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderlig to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set i gang.
Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?
Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.
Vi tar alltid heisen

[nolo]

Goethe:

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

Over alle tinder
er fred.
All skogens vinder
tones ned
i åndløs kveld
og fuglene tier blant graner.
Vent, før du aner
stilner du selv.
(André Bjerkes oversettelse 1978)

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Og dette her tenker jeg må være det ultimate kjærlighetsdiktet. Hvis man kan føle det sånn seint i livet etter et langt forhold har man gjort mye riktig:

Nå er jo dette et ferskt forhold, da. Halldis Moren Vesaas og Gisle Straume ble kjærester i 1984, året før dette diktet ble skrevet. Men for all del - det er jo like fint, ikke minst å se at det går an å finne lykken på nytt seint i livet.