Når unge, vellykkede menn tar livet sitt

[Addison]

Så vondt, Pelen!

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tenker at et fundament for å ikke knytte verdien av seg selv opp til det man gjør eller får til - hvor flink du er - er et godt utgangspunkt, i det minste. At man har selvbildet sitt knyttet opp til at "jeg har en verdi i meg selv" mer enn at "jeg er verdifull fordi jeg er så flink til å...".

Jeg er så enig med deg, Polyanna. Jeg løfter dette som tema i elevsamtaler ofte. Jeg vet jo at jeg som lærer har en begrenset innvirkning, og at familie og andre nære er hovedpersoner når det gjelder å formidle slikt, men jeg tenker at de i alle fall skal få høre det i store bokstaver fra meg. Det kommer ofte tårer bare jeg nevner deg - og ofte hos gutter på 15-16 i yrkesfagklasser som har mange års erfaring med å ikke mestre skolen og et ganske lite rom å bevege seg i i mannsrollen sin (det er romsligere i gutte-/mannsrollen nå enn tidligere, heldigvis, men min erfaring er at det fortsatt kan være lite romslig i rene gutteklasser. Det er min mission - å tøye og rive i de grensene og bevisstgjøre med tanke på aksept av nåde seg selv og andre.)

Jeg har generelt tro på å snakke høyt om ting på en avslappet og uanstrengt måte. Både i foreldre- og lærer- (og generell medmenneske-) rollen gjør jeg et poeng ut av at jeg ikke selv alltid har skjønt at min verdi ligger i den jeg er ikke det jeg gjør. Jeg snakker om det i forldresamtaler også: "Du har høye ambsjoner. Det er fint å sette seg mål i livet. Hvordan opplever du det når du ikke får den karakteren du ønsker deg? " Jeg har hatt elever som har vært helt uten verktøy til å takle at karaktersnittet har falt i 2. klasse på vgs, i takt med nye programfag og at nivået øker - de har knyttet så mye av selvbildet og selvverdet sitt opp til alle 5'erne og 6'erne de fikk gjennom hele ungdommskolen - hvem er de når de plutselig får 3'ere?

Og for mange unge mennesker i nød, er det også det sosiale livet som kan få samme effekten. Jeg sier ofte til elevene mine i klassesamtaler at når man er 16 år og ser seg rundt, så ser det ut som om andre er så pene og populære og ikke eier en bekymring i livet. Også føler vi at vi kommer til kort selv. Også snakker vi litt om hvordan man, uten å tenke over det, sammenligner sine egne verste sider med venners polerte utside. Jeg bruker litteratur aktivt knyttet opp mot dette. Hvordan man som menneske kan kjenne seg mindre ensom når man kan gjenkjenne egne følelser i andres litteratur.

Det kan være mange grunner til at unge mennesker velger selvmord, men om man leter etter en fellesnevner, så tror jeg en mangel på følelse av felleskap er essensielt. Man kan føle seg inderlig ensom selv sammen med andre, og om man er overbevist om at man ikke har nok verdi eller ikke blir akseptert og funnet god nok, så gir det en overveldende følelse av ensomhet og menneskelig isolasjon. Og jeg tror ikke noen av oss skal undervurdere vår egen rolle og mulighet til å bidra positivt i andre menneskers liv ved å vise aksept og ta initiativ til et felleskap.