Sykmelder kvinner seg for å "forebygge" sykdom?

[Harriet Vane]

Jeg hanglet i starten av uken, det var sånn ikke-sovet-skikkelig-på-mange-mange-dager, vondt halsen og hodepine-hangling. Og så tenkte jeg inni meg at jeg burde egentlig, hvis jeg skulle lyttet til kroppens signaler - tatt en dag på sofaen og sovet meg bra. Men så er jeg sjef og det mange ting som henger på meg og akkurat nå er vi inne i en veldig hektisk periode med mange baller som skal landes, så det går ikke. Så da lyttet jeg ikke til kroppens signaler, tok to paracet og kledde godt på meg og drakk mye te. Og sto i det.

Jeg tenker veldig lite på ungene på jobb, men jeg tenker av og til på hage. Og så tenker jeg litt på jobb hjemme, men sjelden sånn tenke-tenke-tenke. Mer sånn at noen større problemer som jeg skal løse, noe analysearbeid eller en plan, surrer og går som mental bakgrunnsmusikk i hodet mitt mens jeg gjør andre ting. Jeg jobber på den måten, det surrer fragmenter av ideer og tanker i hodet en god stund før de plutselig smækk - lander som en fiks ferdig løsning/analyse/plan/budsjettendring. Men jeg ligger så godt som aldri våken om natten og tenker på jobben. Niks. Våkner jeg, så kan jeg meditere meg i søvn med å planlegge bed.

[Harriet Vane]

Jeg kan umulig forestille meg at det er en damegreie å bekymre seg. Det er en persongreie, og så har man kjønnet det, kanskje fordi man kjenner for få menn eller for få damer. Det er jo mange menn som bekymrer seg. Jeg har feks en bror som er et problematiserende og bekymret menneske som ofte tar med seg et problem eller to til sengs. Han er ikke en kvinne. Han er en mann av typen som lett bekymrer seg og ikke greier å legge ting fra seg. Jeg er ikke slik. Min lillesøster er ikke slik.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg kan umulig forestille meg at det er en damegreie å bekymre seg. Det er en persongreie, og så har man kjønnet det, kanskje fordi man kjenner for få menn eller for få damer. Det er jo mange menn som bekymrer seg. Jeg har feks en bror som er et problematiserende og bekymret menneske som ofte tar med seg et problem eller to til sengs. Han er ikke en kvinne. Han er en mann av typen som lett bekymrer seg og ikke greier å legge ting fra seg. Jeg er ikke slik. Min lillesøster er ikke slik.

Tiltredes! :happy_go_lucky:

[Vianne Rocher]

Kronikk av Trine Eilertsen som er politisk redaktør i Aftenposten.

[Timar]

Jeg generaliserer bare basert på våre vennepar. Der de fleste har høy utdanning og jobber fullt, og det bare er damen i forholdet som sitter på jobb og plutselig kommer på at det burde ha vært sendt med lue i barnehagen nå som det har begynt å bli kaldere.. Og får dårlig samvittighet for det, enda så lite man får gjort med det, og så liten krise det egentlig er i den store sammenhengen.

Men jeg tror ikke på noen måte at alle damer er slik, og heller ikke at alle menn er slik, men kanskje oftere damer enn menn?

Hvor er disse damene som tar seg en forebyggende sykemelding? Hvis det er så utbredt som det høres ut som, så burde det jo finnes mange her inne også. Det hadde vært veldig interessant å høre hvordan de oppfatter sykemeldingen sin, sett fra eget ståsted og fra et samfunnsperspektiv.

[Vianne Rocher]

Jeg jobber i et kvinnedominert yrke og har vært rundt som vikar på flere barnehager og jeg kan trygt si at kvinner som tar ut forebyggende sykemeldinger er sterkt representert innenfor barnehagesektoren. Jeg møtte samme holdning da jeg var gravid sist også. Det er omsorg som ligger bak "du kan ikke slite deg helt ut nå rett før du skal få en baby", men det legger til rette for at terskelen for å sykemelde seg på grunn av mindre ting blir mye lavere på sikt. Det er akseptert i miljøet du jobber i, ergo er det letter å ta det steget når ting ikke er helt optimalt.
Jeg synes ikke det er noe galt i å vise omsorg for andre, eller å bli vist omsorg, men jeg tror ikke alltid det er så nyttig i gråsoner der sykemelding ofte blir benyttet, men der det å være på jobb kan være like nyttig og fornuftig for den det gjelder.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Kronikk av Trine Eilertsen som er politisk redaktør i Aftenposten.

Utdrag:

Sitat:

Undersøker vi hvordan de aller dyktigste – ikke flinke – damene lever livene sine, er nettopp knallhard prioritering stikkordet. Ikke biologi, men evnen til å sette det viktigste først. Det er ikke menneskelig mulig å gjøre karriere, drifte familie, holde hus, være topptrent, følge med på trender innen interiør og mote, lage sunn, hjemmelaget mat hver dag og følge opp venner og storfamilie.

Noe må vike.

Som en travel dame sa det: Før svarte jeg «klatring, ski og bøker» når noen spurte om hobbyene mine. Nå svarer jeg «tømme oppvaskmaskinen og kjøre til trening».

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg kan umulig forestille meg at det er en damegreie å bekymre seg. Det er en persongreie, og så har man kjønnet det, kanskje fordi man kjenner for få menn eller for få damer. Det er jo mange menn som bekymrer seg. Jeg har feks en bror som er et problematiserende og bekymret menneske som ofte tar med seg et problem eller to til sengs. Han er ikke en kvinne. Han er en mann av typen som lett bekymrer seg og ikke greier å legge ting fra seg. Jeg er ikke slik. Min lillesøster er ikke slik.

Jeg tror det er mer kultur for uttalt bekymring blant menn enn blant kvinner. Jeg har inntrykk av at det i enkelte miljøer blant kvinner gir cred å være bekymret, som om det skulle være en slags markør for femininitet (yin-markør).

[rine]

Applaus til Eilertsen: Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere.

[Pelle]

Jeg jobber på en kontorarbeidsplass med ca 20 kvinner. Det jeg har merket meg er at de med høy utdanning (sykepleiere, leger, ingeniører, totalt ca 75 % av de ansatte) er mye sjeldnere syke enn de merkantile uten utdanning.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Jeg jobber på en kontorarbeidsplass med ca 20 kvinner. Det jeg har merket meg er at de med høy utdanning (sykepleiere, leger, ingeniører, totalt ca 75 % av de ansatte) er mye sjeldnere syke enn de merkantile uten utdanning.

Det tror jeg er ganske vanlig og jeg tenker at det kan ha sammenheng med hvordan man opplever konsekvensene av å være sykmeldt.

Der jeg jobbet som student hadde det ingen store konsekvenser for den sykmeldte om den var borte. Det ble satt inn vikar, jobben ble gjort og thats it.

Da leder ble syk hadde det konsekvenser, men også der hadde de en del andre som kunne dekke funksjonen ganske greit.

I en del yrker hvor det kreves høy utdanning er det ikke bare å sette inn en vikar. Man har en annen selvstendighet i stillingen og konsekvensene av å være borte er store og kjennes på kroppen hos den sykmeldte.
Det koster rett og slett en del å være sykmeldt.
Da blir terskelen høy, kanskje for høy. I alle fall hvis det medfører total utbrenthet og langtidsfravær som resultat.

[Simone]

Eg er stor fan av Trine Eilertsen og einig i det meste ho skriv i kronikken sin, men eg kan tenke meg at tittelen "Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere" svir skikkelig for dei kvinnene som les dette og er sjukemeldte etter å ha gått på ein skikkelig smell. Ein har kanskje sett på seg sjølv som dyktig dame som sjonglerer karierre og familieliv og så blir ein plutselig redusert til flink pike fordi det gjekk litt over stokk og stein. Endå ein ting ein ikkje har vore god nok på: prioritering. For det må jo ha vore min feil sidan eg blei sjukemeldt.
No har eg aldri vore sjukemeldt på grunn av utbrentheit eller lignande, men eg er nok dessverre den typen som hadde tenkt sånn om eg hadde vore sjukemeldt og lest denne tittelen.
Men foreløbig klamrar eg meg til at eg er dyktig dame. Så får vi sjå om eg kanskje eigentlig berre er flink pike.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Eg er stor fan av Trine Eilertsen og einig i det meste ho skriv i kronikken sin, men eg kan tenke meg at tittelen "Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere" svir skikkelig for dei kvinnene som les dette og er sjukemeldte etter å ha gått på ein skikkelig smell. Ein har kanskje sett på seg sjølv som dyktig dame som sjonglerer karierre og familieliv og så blir ein plutselig redusert til flink pike fordi det gjekk litt over stokk og stein. Endå ein ting ein ikkje har vore god nok på: prioritering. For det må jo ha vore min feil sidan eg blei sjukemeldt.
No har eg aldri vore sjukemeldt på grunn av utbrentheit eller lignande, men eg er nok dessverre den typen som hadde tenkt sånn om eg hadde vore sjukemeldt og lest denne tittelen.
Men foreløbig klamrar eg meg til at eg er dyktig dame. Så får vi sjå om eg kanskje eigentlig berre er flink pike.

Jeg kan skrive under på at det føles akkurat sånn - og det er vel også riktig. Hadde jeg skjønt poenget tidligere, hadde jeg jo aldri gått i den forbaska harde veggen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Også er det legen som sykemelder pasientene.

En påstand med omtrent like stor sannhetsgehalt som "Joden er flat." Det finnes vel knapt noen mennesker i Norge som virkelig tror på den der?

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

1)Eg er stor fan av Trine Eilertsen og einig i det meste ho skriv i kronikken sin, men eg kan tenke meg at tittelen "Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere" svir skikkelig for dei kvinnene som les dette og er sjukemeldte etter å ha gått på ein skikkelig smell.

2)No har eg aldri vore sjukemeldt på grunn av utbrentheit eller lignande, men eg er nok dessverre den typen som hadde tenkt sånn om eg hadde vore sjukemeldt og lest denne tittelen.
Men foreløbig klamrar eg meg til at eg er dyktig dame. Så får vi sjå om eg kanskje eigentlig berre er flink pike.

1. Og så da? Jeg er i alle fall luta lei av å høre om alle som blir sykmeldte fordi de er så fryktelig flinke i jobben sin og så utrolig omsorgsfulle mødre og hustruer at de må gå hjemme i månedsvis for å ta seg inn igjen etter strevet mens samfunnet betaler for friperioden deres. Helt greit for meg om utsagnet svir.

2. Og der er vi ved en del av kjernen til problemet, tror jeg. Du er forholdsvis ung og frisk går jeg ut fra, men likevel "klamrer du deg til håpet" om at du ikke skal få en "sykdom" som er ganske så sjelden i verdenssammenheng, men som av en eller annen mystisk grunn nesten bare rammer kvinner i den vestlige verden, primært i Norge. Tror du menn går og krysser fingrene for å ikke bli utrente? For dem er utbrenthet et ikke-tema, mens for damer kan det virke som om det noe som man nesten må ha griseflaks eller være et übermensch for å ikke bli rammet av. Jeg tror det kan bli en selvoppfyllende profeti når det er så mye snakk om dette blant kvinner, det være seg i lunsjen på jobben, på veninnetreff eller på sosiale medier. Man hører jo ikke annet enn "ta vare på deg selv" hvor man enn snur seg. :lei:

Opprinnelig lagt inn av Apple, her.

Dette var jo veldig dramatisk.

Min kjepphest er at folk må begynne å ta ansvar for seg selv. Jeg er litt lei den der:"Legen sykmeldte meg!" Les; jeg har intet ansvar, noe jeg skulle sagt.

Jepp. Det er helt åpenbart at man har bestemt seg for en friperiode når man først går til legen og gråter. Jeg blir irritert på folk som påstår noe annet.

Og så må man ta ansvar på andre måter også:
Skift jobb når den ikke gir deg noe lenger. Når sjefen er en dust og pasientene/papirene/elevene/bussbillettene truer med å kvele deg. Ikke bli der og skyld på andre når du en dag ikke orker mer. Gå ned i stilling for en periode om du må-ta regningen selv, ikke la samfunnet betale for at du skal hente deg inn igjen.
Skift mann/kone hvis han/hun er en egoistisk dritt som lar deg ta alt ansvar for hus og hjem når dere begge jobber fulltid. Joda, det kan godt hende du er glad i ham/henne. Spørsmålet er om han er glad i deg når han gir blaffen i å ta sin del av ansvaret.

[Lavender]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Jeg jobber på en kontorarbeidsplass med ca 20 kvinner. Det jeg har merket meg er at de med høy utdanning (sykepleiere, leger, ingeniører, totalt ca 75 % av de ansatte) er mye sjeldnere syke enn de merkantile uten utdanning.

Jeg jobber på en kontorplass med 50/50 kvinner menn. 1,8% sykefravær i min avdeling på åtte, godt under landssnittet på de 90 andre også. Vi har slike jobber som ikke erstattes når vi blir syke. Interne møter er det eneste jeg slipper, men jeg må lese meg opp på referater. Mailboksen blir stappfull. Nå er jeg selv av de heldige som aldri er syk. Men jeg hadde en dårlig periode tidlig i svangerskapene, det var fraværet som avslørte meg, og fravær når barna var små.

Vi er av de privilegerte som ber om hjemmekontor når det røyner på.

[rine]

Jeg er enig i at det er ganske mange damer der ute som føler at de ikke får det til, men det som skiller dem fra andre damer, er at de lever i en illusjon om at alle andre "får det til." Vi andre har skjønt og akseptert at man ikke kan få alt. Jeg er langt fra "vellykket" -trener for lite, har barn som ikke får være med på mer enn to aktiviteter i uken, har ikke ryddig hjem og benytter meg av ferdigmiddager litt for ofte, for å nevne noen av utrolig mange ting som jeg ikke kan skryte av på facebook. En ting er at fjortiser føler seg utilstrekkelig av den feilaktige framstillingen media m.fl gir av livet, men det er jaggu mange voksne damer som også stiller urealistiske krav til seg selv. I tillegg tror jeg de har en urealistisk oppfatning av hvor opplagt man egentlig føler seg i en hverdag med full jobb og famile. Det går opp og ned her i livet for de fleste, (i perioder orker jeg ingenting annet enn å henge i sofaen etter jobb) men man må da for søren klare å komme seg på jobb likevel.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eh, nei. Men det har da ikke en døyt med om jeg er av feminin eller maskulin overbevisning. Jeg har en mannlig kollega som bruker masse tid hele dagen på å google dagens middagsoppskrift, planlegge turer han skal ha med barna i helgen, og går tidlig for å følge datteren på dansing og gudvethva. Jeg går da ikke allikevel rundt og tror at "siden jeg har observert mannlig kollega som oppfører seg slik så er nok det fellesnevneren for alle menn"?

Jeg tror nok enda det er slik i Norge at vi ikke er totalt likestilt. Og hvis vi ikke er det er det vel slik at de fleste (men ikke alle!) kvinner ligger nærmere det kvinnelige "idealet" og de fleste (men ikke alle!) menn ligger nærmere det mannlige "idealet".

De jeg kjenner som har blitt sykemeldt på grunn av jobben har jobbet, jobbet, jobbet og jobbet og så blitt syke. Veldig lite forebygging der. Uten at jeg har noen anelse om det som jeg observerer er relevant eller ikke.

[annemede]

Simone, jeg synes det er ganske ufint av deg å hente info fra en tråd inne på medlemområdet og bruke det her i det åpne foraet.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Simone, jeg synes det er ganske ufint av deg å hente info fra en tråd inne på medlemområdet og bruke det her i det åpne foraet.

Når eg les innlegg her på forumet går eg alltid på Snarveier-Dagens meldinger og får opp ei lang liste med nye innlegg. Eg legg nesten aldri merke til underforumet eit innlegg er i, så for meg var det nytt at den tråden var i medlemsområdet. Har ikkje sjekka kva for eit underforumet denne tråden er i heller. Dersom det hadde vore bevisst kan eg kanskje gå med på at det var litt ufint, men det var det altså ikkje. Det var heller ikkje spesielt sensitiv informasjon eg kom med.

Men du syns ikkje at Maverick var ufin mot meg, altså? For det syns eg, nemlig.

"Jeg synes du er fullstendig på tur, Simone. Langt ute på jordet. Hvorfor? Tja, egne observasjoner."

Ganske ekkel og sarkastisk undertone der, syns eg. Eg er ikkje vant til å bli snakka til på den måten IRL og trur ikke Maverick pleier å snakke sånn til folk heller. Men på FP er det lov. Blant enkelte. Ikkje alle. Men dersom eg skal begynne å ta meg nær av sånt må eg finne meg ein anna plass å vere.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Når eg les innlegg her på forumet går eg alltid på Snarveier-Dagens meldinger og får opp ei lang liste med nye innlegg. Eg legg nesten aldri merke til underforumet eit innlegg er i, så for meg var det nytt at den tråden var i medlemsområdet. Har ikkje sjekka kva for eit underforumet denne tråden er i heller. Dersom det hadde vore bevisst kan eg kanskje gå med på at det var litt ufint, men det var det altså ikkje. Det var heller ikkje spesielt sensitiv informasjon eg kom med.

Det var såpass lite spesifikk informasjon og fra medlemsområdet hvor man kun trenger 5 innlegg for å lese, så det er helt greit fra vår side.

Esme
Moderator