Elev slått bevisstløs i skolegården

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Vi vet jo ikke her om det er vedvarende utagerende atferdsproblemer? Helt vanlig ungdom med helt vanlige foreldre kan også være med på mobbing.

Man går ikke fra null til å banke noen helseløs, så det er nesten utenkelig for meg at dette ikke er et vedvarende problem, det er vanligvis noen andre terskler man skal over før man er der. Med mindre man tar igjen på noen som har plaget en selv, da blir det noe annet, men jeg har ikke forstått det sånn at det er aktuelt i denne saken. Her snakker man jo om en gjeng der noen slår og andre sørger for at voksne ikke skal gripe inn.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Vi vet jo ikke her om det er vedvarende utagerende atferdsproblemer? Helt vanlig ungdom med helt vanlige foreldre kan også være med på mobbing.

Det har hatt problemer med denne gjengen i lang tid, men har ikke klart og stoppe det,

[Adrienne]

Vi foreldre på naboskolen ble for en stund siden varslet om at det var en kultur på nevnte skole hvor gutter avtalte å møtes for å slåss, så at det er en ganske brutal kultur der er ingen hemmelighet. Men om det er samme gjengen som det er snakk om i denne saken vet jeg jo ikke.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Vi foreldre på naboskolen ble for en stund siden varslet om at det var en kultur på nevnte skole hvor gutter avtalte å møtes for å slåss, så at det er en ganske brutal kultur der er ingen hemmelighet. Men om det er samme gjengen som det er snakk om i denne saken vet jeg jo ikke.

Det der har politiet varslet om på flere vestkantskoler også, og så er det jo en vanlig russebussgreie.

Man skal ikke kimse ad volden som utføres av helt vanlige unggutter (for det er vel vanligvis gutta) som allikevel oppfører seg helt propert på søndagsbesøk hos grandtante Ruth. Det blir VELDIG tydelig blant annet i publikumsmassen til konserter med den type publikum.

[Lykken]

Det er varslet i i Follo også.

[Polyanna]

Jeg aner ikke hvordan jeg hadde reagert, utover det umiddelbare sjokket og den spontane tordentalen.

Jeg VET likevel at jeg ikke hadde reagert som foreldre jeg har hatt mye med å gjøre, om hver gang barnet hadde smokket til noen, lette med lys og lykte etter en bakenforliggende årsak, hva som egentlig hadde skjedd, hvorfor det ikke egentlig var podens skyld. Ja, for de finnes de også. Jeg vil påstå at det er relativt sjelden voldsutøvere (av alvorlig art) er barn av foreldre som har "gjort alt riktig", det er en ganske stor korrelasjon med foreldre som enten har egen volds-/sinneproblematikk, er ekstremt fraværende eller ekstreme curlere.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg aner ikke hvordan jeg hadde reagert, utover det umiddelbare sjokket og den spontane tordentalen.

Jeg VET likevel at jeg ikke hadde reagert som foreldre jeg har hatt mye med å gjøre, om hver gang barnet hadde smokket til noen, lette med lys og lykte etter en bakenforliggende årsak, hva som egentlig hadde skjedd, hvorfor det ikke egentlig var podens skyld. Ja, for de finnes de også. Jeg vil påstå at det er relativt sjelden voldsutøvere (av alvorlig art) er barn av foreldre som har "gjort alt riktig", det er en ganske stor korrelasjon med foreldre som enten har egen volds-/sinneproblematikk, er ekstremt fraværende eller ekstreme curlere.

Det var en skummel påstand. Selvfølgelig påvirker foreldre. Men det er også sånn at man arver både gener, sosial ballast, nærmiljø++ fra de samme foreldrene. Jeg tror det er kjempeskummelt både å regne med at fordi man selv er flink vil det føre til at barna skikker seg vel, og å regne med at årsaken til et stort adferdsproblem ligger i kontrollerbare årsaker hos foreldrene. Både når det gjelder vold, rus og annen alvorlig problematikk hos ungdom. Så er det ingen tvil om at foreldrene og miljøet man vokser opp i spiller en stor rolle, men det hjelper ingen å plassere skylden på valgbare oppdragerelementer. Man må tenke summen av mange elementer og så se hva som er tilgjengelig for påvirkning. (Jeg har forresten også blitt kvitt et voldsproblem hos eget barn. Hos meg var nøkkelen å se på bakenforliggende årsaker, ikke å kjefte. Bare som et datapunkt).

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det var en skummel påstand. Selvfølgelig påvirker foreldre. Men det er også sånn at man arver både gener, sosial ballast, nærmiljø++ fra de samme foreldrene. Jeg tror det er kjempeskummelt både å regne med at fordi man selv er flink vil det føre til at barna skikker seg vel, og å regne med at årsaken til et stort adferdsproblem ligger i kontrollerbare årsaker hos foreldrene. Både når det gjelder vold, rus og annen alvorlig problematikk hos ungdom. Så er det ingen tvil om at foreldrene og miljøet man vokser opp i spiller en stor rolle, men det hjelper ingen å plassere skylden på valgbare oppdragerelementer. Man må tenke summen av mange elementer og så se hva som er tilgjengelig for påvirkning. (Jeg har forresten også blitt kvitt et voldsproblem hos eget barn. Hos meg var nøkkelen å se på bakenforliggende årsaker, ikke å kjefte. Bare som et datapunkt).

Jeg har aldri kommet noen vei med noen ting med å kjefte, egentlig? Selvsagt graver og graver man. Men det er noe med å finne ut hva som ligger bak samtidig som man ansvarliggjør den som slår som faktisk ansvarlig for nettopp det.

Men enig i at det selvsagt er en totalitet og mange ting som virker sammen.

[Polyanna]

Ja, interessant vinkling, him.

Jeg tror likevel det er verdt å koble dette med den trenden vi ser på skolene nå, over flere år, der man i stadig større grad møtes med "hva, våger du å anklage mitt barn?", protester mot sanksjoner (den moren som hjalp datteren med å klage over inndratt mobil forrige uke, for eksempel) og ansvarsdytting over på andre, når de våger seg på å rapportere om problemer eller tiltak. Mange lærere gruer seg for å sende en enkel "hei, Ole klabbet til Per i skolegården i dag. Vi har snakket om det her, og vil gjerne at dere også snakker om det hjemme.", fordi det utløser en storm av "hva??" og frem og tilbake.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, interessant vinkling, him.

Jeg tror likevel det er verdt å koble dette med den trenden vi ser på skolene nå, over flere år, der man i stadig større grad møtes med "hva, våger du å anklage mitt barn?", protester mot sanksjoner (den moren som hjalp datteren med å klage over inndratt mobil forrige uke, for eksempel) og ansvarsdytting over på andre, når de våger seg på å rapportere om problemer eller tiltak. Mange lærere gruer seg for å sende en enkel "hei, Ole klabbet til Per i skolegården i dag. Vi har snakket om det her, og vil gjerne at dere også snakker om det hjemme.", fordi det utløser en storm av "hva??" og frem og tilbake.

Jeg tror også at dette henger nøye sammen i de alle fleste mindre alvorlige tilfellene, men at de tilfellene hvor det går helt over styr ofte er mer sammensatte årsaker.

At vi ofte diskuterer lenge på teamet om det har noen hensikt å ringe hjem om negative episoder i frykt for at det skal bli en kjempesak eller at eleven skal få full støtte hjemme og dermed komme tilbake og gjøre det samme om igjen, er dessverre et faktum. Noen ganger løser vi det på skolen uten å informere hjemmet, nettopp for at eleven ikke skal få støtte hjemme på negativ oppførsel.

Ellers viser det seg at empatifokusering hos mobbere har omtrent null effekt, men empatifokusering hos alle de som ser på og stilltiende godtar, har god effekt.

[Polyanna]

Jeg HAR vært mor til et barn som har dyttet såpass kraftig til andre barn, at det, størrelsen hans tatt i betraktning, var å regne som vold, etter min definisjon. I situasjoner der han var blitt provosert og ertet ganske voldsomt. Reaksjonen vår? Å be skolen melde fra om ALT som var i den gata, slik at vi kunne følge det opp hjemme. Også situasjoner de mente ikke var alvorlige eller der han ikke hadde "skyld". Alvorsprater hver gang (totalt 2-3 episoder). Masse snakk om å finne teknikker for å styre sinnet sitt. Masse hjelp til å identifisere akkurat HVA som fikk det til å klikke hos ham, slik at han kunne være kaldere i hodet i situasjoner som oppstod. Og bruk av zenedine Zidane-historien til det kjedsommelige: det hjelper ikke at "alle" forstår hvorfor han skallet den motspilleren. Det var Zidane som ble utvist, han som sørget for at Frankrike ikke vant VM (eller EM?), han som gikk ut av en lysende karriere som en voldsmann i stedet for en seierherre.

Mens andre i samme situasjon, på samme skole, altså stadig kom med "men det som EGENTLIG skjedde, vet du, da sønnen min slo den og den, det var jo at..."

En av oss kom problemet til livs, den andre gjorde det ikke.

Jeg har respekt for at det finnes noen som virkelig har strevd og reagert og jobbet for få barnet sitt til å ikke slå, år etter år. Men det er ikke normen, altså.

(Snakker generelt)

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg HAR vært mor til et barn som har dyttet såpass kraftig til andre barn, at det, størrelsen hans tatt i betraktning, var å regne som vold, etter min definisjon. I situasjoner der han var blitt provosert og ertet ganske voldsomt. Reaksjonen vår? Å be skolen melde fra om ALT som var i den gata, slik at vi kunne følge det opp hjemme. Også situasjoner de mente ikke var alvorlige eller der han ikke hadde "skyld". Alvorsprater hver gang (totalt 2-3 episoder). Masse snakk om å finne teknikker for å styre sinnet sitt. Masse hjelp til å identifisere akkurat HVA som fikk det til å klikke hos ham, slik at han kunne være kaldere i hodet i situasjoner som oppstod. Og bruk av zenedine Zidane-historien til det kjedsommelige: det hjelper ikke at "alle" forstår hvorfor han skallet den motspilleren. Det var Zidane som ble utvist, han som sørget for at Frankrike ikke vant VM (eller EM?), han som gikk ut av en lysende karriere som en voldsmann i stedet for en seierherre.

Mens andre i samme situasjon, på samme skole, altså stadig kom med "men det som EGENTLIG skjedde, vet du, da sønnen min slo den og den, det var jo at..."

En av oss kom problemet til livs, den andre gjorde det ikke.

Jeg har respekt for at det finnes noen som virkelig har strevd og reagert og jobbet for få barnet sitt til å ikke slå, år etter år. Men det er ikke normen, altså.

(Snakker generelt)

Har hatt samme opplevelse, og jeg snakker til jeg er grønn. Og jeg legger ikke skylda over på noen andre. Men det er vanskelig når jeg faktisk ikke finner ut av hvorfor det skjer(heldigvis mindre og mindre av det). Det jeg vet er at enkelte i den klassen vet nøyaktig hvordan de skal trigge min sønn sånn at han blir sint. Og jeg har pratet masse om å trekke seg vekk, om å finne strategier, om å heller gå til en voksen, uten at jeg nødvendigvis har nådd helt inn. Det er sannelig ikke lett alltid. Men vold er uansett aldri greit.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Har hatt samme opplevelse, og jeg snakker til jeg er grønn. Og jeg legger ikke skylda over på noen andre. Men det er vanskelig når jeg faktisk ikke finner ut av hvorfor det skjer(heldigvis mindre og mindre av det). Det jeg vet er at enkelte i den klassen vet nøyaktig hvordan de skal trigge min sønn sånn at han blir sint. Og jeg har pratet masse om å trekke seg vekk, om å finne strategier, om å heller gå til en voksen, uten at jeg nødvendigvis har nådd helt inn. Det er sannelig ikke lett alltid. Men vold er uansett aldri greit.

Jeg vet jo godt at man ikke ALLTID kommer i mål og at det noen ganger tar tid. Og det er fortvilende, særlig når man ser at de som pirker "vinner" når det smeller. (Det var forresten en av de triggerne som vi identifiserte som kunne hjelpe: Tenke at når han styrte seg så var det HAN som vant, og frarøvet dem seieren.

En annen trigger var en jeg selv hadde fått hjelp til her inne, da svigerfar gikk meg på nervene og fikk meg til å eksplodere helt ukontrollert stadig vekk. Him spurte meg: Men HVA er det som gjør det sint? Jeg syns det var et idiotisk spørsmål: FORDI HAN ER VERDENS MEST IRRITERENDE MANN!!!, men det fikk meg til å grave og analyser mer, til jeg fant akkurat HVA det var som tente lunta, og dermed kunne jeg adressere det spesifikt. For sønnen var en slik luntetenner at folk anklagde ham urettferdig for noe. Når han ble klar over det, så klarte han å håndtere det der og da på en annen måte.



Sidespor, sorry. Jeg har forståelse for at det er vanskelig, altså, men jeg sliter fortsatt med å tro at noen som aktivt jobber (på noe annet enn "huff, da, vennen min, det var ikke bra"-nivået) for å hindre at barnet utøver vold ender med barn som sender andre barn på sykehus.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg vet jo godt at man ikke ALLTID kommer i mål og at det noen ganger tar tid. Og det er fortvilende, særlig når man ser at de som pirker "vinner" når det smeller. (Det var forresten en av de triggerne som vi identifiserte som kunne hjelpe: Tenke at når han styrte seg så var det HAN som vant, og frarøvet dem seieren.

En annen trigger var en jeg selv hadde fått hjelp til her inne, da svigerfar gikk meg på nervene og fikk meg til å eksplodere helt ukontrollert stadig vekk. Him spurte meg: Men HVA er det som gjør det sint? Jeg syns det var et idiotisk spørsmål: FORDI HAN ER VERDENS MEST IRRITERENDE MANN!!!, men det fikk meg til å grave og analyser mer, til jeg fant akkurat HVA det var som tente lunta, og dermed kunne jeg adressere det spesifikt. For sønnen var en slik luntetenner at folk anklagde ham urettferdig for noe. Når han ble klar over det, så klarte han å håndtere det der og da på en annen måte.



Sidespor, sorry. Jeg har forståelse for at det er vanskelig, altså, men jeg sliter fortsatt med å tro at noen som aktivt jobber (på noe annet enn "huff, da, vennen min, det var ikke bra"-nivået) for å hindre at barnet utøver vold ender med barn som sender andre barn på sykehus.

Jeg er enig med deg, altså. Og heldigvis så er det ikke sånn at han utøver vold stadig vekk. Men det er vanskelig når han omtrent uansett hva jeg spør om svarer vet ikke. Han klarer nok i større grad og håndtere temperamentet sitt jo større han blir.

[Trixie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg vil påstå at det er relativt sjelden voldsutøvere (av alvorlig art) er barn av foreldre som har "gjort alt riktig", det er en ganske stor korrelasjon med foreldre som enten har egen volds-/sinneproblematikk, er ekstremt fraværende eller ekstreme curlere.

Har du tall på dette? Jeg sitter nemlig å skriver en oppgave om alvorlig atferd i skole/bhg og finner ikke tall som støtter dette. Det man vet er at der det ikke blir tatt tidlig nok tak, der har man en stor risiko for at det blir verre. Og at man ser en stadig undermelding til ppt om dette. Samtidig har jo ppt eviglang behandlingstid her.
Også blir jeg litt provosert av deg kjenner jeg. For jo, noen foreldre har stått i det til krampa tar de. Ørten oppmeldinger til hjelpeinstanser, skolemøter, (atferds)avtaler, foreldre som slutter å jobbe, uten at det verken er volds/sinneproblematikk eller annet. Noen ganger har rett og slett ungdommen/barnet ekstreme utfordringer som selv helse ikke klarer få til å fungere. Dette er unger som kanskje krever mer enn det noen klarer. Der alle kommer til kort, for de finnes de også. For noen foreldre prøver alt, og gir alt for ungene sine.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har respekt for at det finnes noen som virkelig har strevd og reagert og jobbet for få barnet sitt til å ikke slå, år etter år. Men det er ikke normen, altså.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Sidespor, sorry. Jeg har forståelse for at det er vanskelig, altså, men jeg sliter fortsatt med å tro at noen som aktivt jobber (på noe annet enn "huff, da, vennen min, det var ikke bra"-nivået) for å hindre at barnet utøver vold ender med barn som sender andre barn på sykehus.

Jeg forstår ikke helt hvordan du kan si dette jeg? Hva bygger du dette på?

[Polyanna]

Ja, "hva tenker du selv", "hva er dine forslag, da", "hva tenker/føler du når dette skjer selv, da?"-tilnærmingen er jo ganske vanskelig når de er østers...

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, "hva tenker du selv", "hva er dine forslag, da", "hva tenker/føler du når dette skjer selv, da?"-tilnærmingen er jo ganske vanskelig når de er østers...

Jepp, alt det der er prøvd, bup er prøvd, ppt er prøvd. Men han mobber ikke, og han gjør aldri noe galt utenom skolen. Det er på skolen problemet er.

[Trixie]

For øvrig vil jeg anbefale alle å se noen av rvts sine videoer på youtube om hjernens fungering.
Denne er bra (obs, man skvetter litt i filmen).

(Kilde: youtube.com)

[Polyanna]

Du kan da ikke for alvor mene at ikke "oppdragelse" er et vesentlig element i voldelige adferdsproblemer??

Oppvekstforhold er veletablert som en vesentlig risikofaktor ved adferdsproblemer, ved siden av "nevrologiske" utfordringer, skolemiljø og venner. Både "gammel" forsking (Hoghugi, Kaufmann, Patterson,....) og nyere (Nordahl, Henggeler) skriver masse om det, men den "moderne" måten er vel å i større grad se på helheten av dette, enn på enkeltfaktorer.

Sistnevnte skriver vel blant annet om ettergivende oppdragelse, uklare grenser og forventninger, manglende oversikt og oppfølgning, konflikter i familien, manglende tilknytning, fysisk straff og rus (i den rekkefølgen), som viktige årsaker.

(Det med curlig skal jeg tilstå at jeg la til for egen regning, basert på ganske omfattende ankedotiske datapunkter)

[him]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Du kan da ikke for alvor mene at ikke "oppdragelse" er et vesentlig element i voldelige adferdsproblemer??

Oppdragelse er et element, men det er flere elementer. En av de tingene dere ikke har vært innom (i denne diskusjonen) er at samfunnstrukturen er endret slik at muligheten som min far hadde (han ble far i godt voksen alder, så han tilhører i realiteten min "besteforeldregenerasjon") med å dra til sjøs som 15 åring forsvant. Dette gjør jo at barn som kan ha problemer med regulering av impulsitet forblir i et miljø som "trigger" dem. Har veldig lyst til å lese denne boken av blant annet Aksel Tjora, men har ikke kommet så langt (så mange gode bøker å lese, så liten tid!)