Klassefest - maaaange år etterpå

[Pelle]

Hehe.

"Alle som har kjørt på akebrett i år" er nok bedre enn "alle som har hatt oppfølging av barnevernet", ja.

[liefje]

Apropos navnelapper: Jeg tror vi skal gå for det selv om vi bare blir 20-ognoe. Når vi er såpass få, blir det jo ekstra pinlig ikke å kjenne folk igjen. Det er faktisk minst 35 år siden jeg så de fleste det er snakk om, og selv om jeg ikke har glemt dem (noen hadde jeg faktisk glemt også - de som bare gikk i klassen på barneskolen f.eks.), kan de jo ha forandret seg til det ugjenkjennelige. Vil gjerne unngå pinlige situasjoner i den forbindelse. Type han med ekstrem hårmanke har plutselig ikke et hårstrå igjen og tilsvarende. Hehe.

[liefje]

Sånn reise-seg-lek kunne vært noe, men litt usikker siden jeg er så langt fra de fleste i dag og ikke vet så godt hva som passer. Det får de som har hatt litt mer kontakt oppigjennom vurdere, men jeg bringer forslag videre.

[Polyanna]

Det var en gruppe damer jeg ikke hadde sjans til å kjenne igjen, de hadde blitt "koner" på akkurat samme måte, med samme sveis og klesstil og jeg som er litt ansiktsblind....

Jeg hadde tjuvkikket masse på FB på forhånd, ellers hadde jeg vært helt screwed.

[Maverick]

Jeg husker på ingen måte navnene til alle jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen. Har ikke hatt noe med dem å gjøre de siste tjue åra.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg husker på ingen måte navnene til alle jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen. Har ikke hatt noe med dem å gjøre de siste tjue åra.

Mens jeg tror jeg er Facebook-venn med nesten samtlige av dem, og flere av dem omgås jeg jevnlig.

Og så er det kanskje på sin plass å gjenta at jeg gikk i en usedvanlig fin ungdomsskoleklasse (selv om den tida på ingen måte er år jeg ønsker å gjenta).

[ullmor]

Men selv om man ikke gjenkjenner fjeset, kjenner msn gjerne igjen kroppsspråket og stemmen. Det skal mye til for at alle de tre faktorene endrer seg.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Men selv om man ikke gjenkjenner fjeset, kjenner msn gjerne igjen kroppsspråket og stemmen. Det skal mye til for at alle de tre faktorene endrer seg.

Det betyr dog ikke at man nødvendigvis husker navnet til folk, selv om man ser at det er noe kjent.

[007]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Men selv om man ikke gjenkjenner fjeset, kjenner msn gjerne igjen kroppsspråket og stemmen. Det skal mye til for at alle de tre faktorene endrer seg.

Eh, nei.
Jeg hadde ikke hatt sjans til å huske verken navn, ansikt, kroppsspråk eller stemme på de jeg gikk på ungdomsskolen med. Ikke de jeg gikk i klasse med i tre år på videregående eller tre år på sykepleien med heller. Det er kun et fåtall av dem jeg er FB-venn med også, så der hadde jeg hatt null hjelp.

Hvis folk er så sarte at det er ubehagelig å delta i en presentasjonsrunde med i det minste navn, uten sivilstatus og/eller utdanning/yrke, bør en kanskje holde seg hjemme. Det er fryktelig ubehagelig å være den som ikke husker andre, man blir sett på som overlegen og som om man driver med hersketeknikker. Å presentere seg og si navnet sitt er jo normal folkeskikk?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Hvis folk er så sarte at det er ubehagelig å delta i en presentasjonsrunde med i det minste navn, uten sivilstatus og/eller utdanning/yrke, bør en kanskje holde seg hjemme.

Det ble forsøkt å ordne klassefest for ungdomsskoleklassen min og på FB-gruppen så var det varslet at man skulle presentere seg med antall barn, jobb etc . Husker ikke helt om det skulle gjøres i en slags klasseavis eller på festen jeg.

Uansett, det var ikke mange som meldte seg på så det måtte avlyses. Så jeg vet ikke jeg. Sånn som jeg husker folka fra min klasse, og jeg vet at mange av dem har strevd noe fryktelig i etterkant så vil jeg tro at det er mange som kan synes det er litt ubehagelig.

Men er det formålet med en sånn fest da? Utelate de sarte liksom?

[Guttemammis]

Rotere er en veldig god ting. Vi ble stuck med de samme hele kvelden, og det var ganske kjedelig.

[liefje]

Jeg har sett facebookbilder av noen og det er flere jeg aldri hadde kjent igjen. Vi var 14 år den gangen. Nå er vi 50. Jeg liker å tro at vi fortsatt er som før, men det er nok ikke sannheten. ;-)

[007]

Men å ikke kunne si navnet sitt sånn at andre vet hvem du er? Altså normal, høflig presentasjon, som «Hei, jeg er Else Larsen og gikk i 9C.»
Om en ikke klarer det sliter en nok med såpass mye mer at en fest med «ukjente» kanskje er utelukket i utgangspunktet.

[My]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Men å ikke kunne si navnet sitt sånn at andre vet hvem du er? Altså normal, høflig presentasjon, som «Hei, jeg er Else Larsen og gikk i 9C.»
Om en ikke klarer det sliter en nok med såpass mye mer at en fest med «ukjente» kanskje er utelukket i utgangspunktet.

Det kommer vel an på hva som forventes av presentasjonen. Navn og hvilken klasse man gikk i er noe annet enn å måtte si at man er uføretrygdet videregående dropout, nyskilt og barnløs, og bor i kjellerleilighet hjemme hos foreldrene. Særlig hvis sidemannen er bankdirektør, lykkelig gift og bosatt på beste vestkant, en sønn på fancy universitet i utlandet og en datter i toppidretten. For å sette det på spissen.

Snakker man med en om gangen så er det kanskje lettere å vri samtalen dit man vil, og porsjonere ut informasjonen i litt mindre doser. Selv om man strengt tatt sier det samme, så føler man seg litt mindre på utstilling enn om man reiser seg opp i en forsamling. Og en del av de som er der vil kanskje også vite eller sense nok til å ikke spørre og grave for mye også.

Jeg for min del har ingen problemer med å stå foran en forsamling, verken for å presentere meg eller for å holde et foredrag. Men informasjon om "gøyale aktiviteter, konkurranser og festlig underholdning" hadde vært noe som kunne fått svaret til å tippe i retning "det passer dessverre ikke denne gangen" hos meg. Så jeg kan absolutt relatere meg til at det som er helt ok, og til og med lystbetont for de fleste, kan ødelegge kvelden for meg. Og jeg er ikke engang spesielt sart. Om man skal ta hensyn til det er det opp til arrangøren å velge, og hvis de tenker at "en person som er så kjedelig og ikke er villig til å by på seg selv har kanskje ikke noe på fest å gjøre i utgangspunktet" så er det greit nok, og for så vidt ganske riktig, siden det heller ikke er en slik fest jeg vil ønske å delta på. Men det er i det minste greit å være klar over at noen opplever det slik, sånn at man kan gjøre et bevisst valg.

[007]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det kommer vel an på hva som forventes av presentasjonen. Navn og hvilken klasse man gikk i er noe annet enn å måtte si at man er uføretrygdet videregående dropout, nyskilt og barnløs, og bor i kjellerleilighet hjemme hos foreldrene. Særlig hvis sidemannen er bankdirektør, lykkelig gift og bosatt på beste vestkant, en sønn på fancy universitet i utlandet og en datter i toppidretten. For å sette det på spissen.

Hvis du gidder å lese innleggene mine (siden du siterer meg) før du setter ting på spissen, så ser du at jeg har spesifisert kun presentasjon med navn, ikke sivilstatus eller yrke. Eller alt det andre du ramser opp.

[My]

Ja, ser nå at jeg leste litt for fort, og overså et lite "uten" der. Beklager det.

Ellers (og nå mener jeg til liefje), så er mitt problem ofte at når jeg møter folk fra ungdomsskolen som jeg ikke har sett på mange år så aner jeg ikke hva jeg skal snakke med dem om, etter at de har sagt hva de gjør og hvor de bor, og jeg har sagt hva jeg gjør og hvor jeg bor, så jeg er takknemlig hvis jeg ikke blir frarøvet i det minste det samtaleemnet i starten. Når jeg tenker meg om så har jeg kanskje ikke så stort behov for en reunion.

[ullmor]

Men altså, hvis man ikke har hatt kontakt på 35 år, hvorfor får man plutselig lyst til å møte masse folk man sannsynligvis har bittelite til felles med? Hva forventer man seg da?

[007]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Men altså, hvis man ikke har hatt kontakt på 35 år, hvorfor får man plutselig lyst til å møte masse folk man sannsynligvis har bittelite til felles med?

Ja, si det? Kanskje nysgjerrighet på hvordan det har gått med dem man engang kjente? Jeg deltar sjelden/aldri på reunions, nettopp fordi det er en haug med ukjente folk der jeg vagt husker en brøkdel av dem.

[GinaK]

Hadde takket nei. Har ikke behov for å vite hvordan det går med folk. Det kan man vel se på FB?
Vi hadde en klassefest det året vi ble 18. Da var det fortsatt de samme klikkene og tydelig hvem som var kuulest. Jeg og 3 andre gikk etter maten og dro på disco.
Etter det har jeg ikke hørt noe om treff. Nå har det gått 35 år uten kontakt, og etter 10 år på FB holder det fremdeles med det vi sees på nett. Har ikke vært noe forespørsel om felles treff.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Ja, si det? Kanskje nysgjerrighet på hvordan det har gått med dem man engang kjente? Jeg deltar sjelden/aldri på reunions, nettopp fordi det er en haug med ukjente folk der jeg vagt husker en brøkdel av dem.

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Men altså, hvis man ikke har hatt kontakt på 35 år, hvorfor får man plutselig lyst til å møte masse folk man sannsynligvis har bittelite til felles med? Hva forventer man seg da?

Jeg stiller meg med dere, jeg synes også det er litt pussig liksom? Det er ikke noe galt å synes sånt er veldig stas, men personlig så kjenner jeg ikke noe på begeistring eller lyst på å bruke tid på det. Det er en haug med fremmede som jeg heller ikke er noe spesielt nysgjerrig på.

Men det kan være at jeg begynner å bli gammal altså, det har blitt for lenge siden, for reunions fra studietiden er jeg mer positiv til.

I det tilfelle mer litt sånn at det var en haug med veldig fine folk som jeg har mistet kontakten med, bare fordi livet har føket forbi og som det bare hadde vært skikkelig ålreit å ta en fest med igjen. Så jeg kjenner at lysten til å møte opp der er noe helt annet.