Trenger litt moralsk støtte før jeg dør

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg er av den oppfatning at barn gjør så godt de kan ut fra situasjonen de er i. Det hender at ting skjærer seg helt ekstremt, men det er ikke fordi barnet ønsker å være vanskelig og ødelegge for andre. Det handler rett og slett om at de mangler verktøy til å ta de riktige valgene i situasjonen de er i. De gjør så godt de kan. Vår oppgave som foreldre er å hele tiden gi de nye verktøy sånn at neste gang kan situasjonen løses på en mer adekvat måte.

Min erfaring er også at følelser som har vært sterke kan til tider være ekstremt vanskelige å takle. Som om at man har gledet seg ekstremt til ferie, og så har man sett for seg hvordan denne ferien skulle være. Gjerne basert på tidligere erfaringer. Men så var hotellet anderledes, familiesammensettningen var anderledes, det var ikke lett å bli kjent med jevnaldrende osv. Alt raser sammen og man på best mulig måte klarer å takle dette med de emosjonelle kunnskapene man eiere. Men så ender det opp med å bli et salig rot og alt føles bare feil. Det kreves sterk evne til å regulere seg selv, og en god del gode kognitive tanker for å komme ut av en sånn spiral selv.

Og når mamma da er sint på deg selv om hun prøver å skule det så gjør det ikke ting bedre. Kanskje man er skuffet over seg selv som ikke klarer å nyte den kjekke ferien sånn som resten av familien? Kjenner på at man ikke strekker til.

Jeg hadde en feire det året jeg var 11 til Rhodos hvor jeg har fått fortalt at jeg var så sur. Det jeg husker er at jeg var ensom. Og hadde store smerter siden jeg fikk herpes munnsår for første gang. Det var nytt for meg å være i Syden så varmen var tung. Vannet smakte ekkelt og jeg slet med å få i meg veske. Men alt i alt hadde jeg det koselig og opplevde at jeg var heldig som fikk reise. Tror mamma fortsatt i dag husker meg bare som sur det året.

Dette trengte jeg å lese! Utrolig godt å bli minnet på at det er flere sider av en sak når vi synes snart-13-åringen bare er håpløs.

[Elise]

Hva med en dag (eller noen timer) på shoppingsenter som har aircondition og litt mer levelig temperatur?

[Gaia]

Jeg har en som virkelig visner i varmen, og som kan bli muggesur på tur til "syden" hvis det er så varmt at hun ikke får sove skikkelig. Det løses med pjusk, nedkjøling på shoppingsenter og en lang prat på kvelden om hva hun har lyst til å gjøre neste dag. Jeg hadde latt henne bli på rommet, hvis det er det hun har lyst til, eller dratt på utflukt, hvis det er det hun har lyst til. Begge mine blir lei bading etter et par dager, så vi må ha planer når vi er på ferie, vi kan ikke bare henge på stranden eller ved bassenget.

Og så ville jeg nok ha forsøkt å finne ut om det er noe mer som plager henne.

[Niobe]

Vi har også en som i mindre grad liker varme og basseng/strand enn oss andre. Det er jo selvsagt helt ok, og han får trekke seg tilbake på rommet, inn i skyggen, etc.

Men jeg tenker at det er helt greit i den alderen å lære at man er en del av en familie, med sprikende behov og ønsker. Vi får ikke alltid gjøre det vi liker best, noen ganger må vi være med på ting vi ikke er så begeistret for. Noen ganger er det greit å velge å bli hjemme i stedet. Det som ikke er greit, er å ødelegge for resten med å være sur og vanskelig. Samme hvor hormonelt god grunn man har.

[My]

Jeg har ei som på nesten alle ferier vi har hatt har fått en nedtur på ett eller annet tidspunkt, der hun har kranglet med søsken, vært sur og grinete, nektet å være med på ting etc. Det hun har hatt behov for da er å få være med på noe bare for seg selv, et avbrekk fra det andre vi har gjort. Uten søsken, det trenger ikke være mye, bare en liten luftetur. Innser at det ikke er lett når du er der alene med dem, men har hun noe ønske om hva hun har lyst til, i stedet for å bade?

[Frk_Fryd]

Jeg har lyst å gi deg en klem, for det er jammen ikke enkelt å være alene på ferie for å kose seg og så blir det bare dårlig stemning.
Har 11 åring selv, og vet at det kan være mye følelser både ene og andre veien. Jeg tenker at så lenge hun får tilbud om å være med og lov til å komme med innspill til andre aktiviteter, så gjør det ikke noe om hun er en del inne alene. Hun har jo fått satt ord på noe av det som er kjipt, og det er kjempebra, men en 11 åring må også innse at de er en del av felleskapet og må bidra til at alle skal ha det bra. Dette snakker vi mye om til vår 11 åring, dog med varierende hell.
Håper det bedrer seg!

[Tjorven]

Jeg har stått i samme problemstilling de siste årene, og mang en gang googlet billetter til min eldste slik at hun kunne komme seg hjem fra «den grusomme ferien hun er tvunget med på». Men vi løser opp i det på et vis hvert år. Problemet er jo at en del unger i den alderen er forskrekkelig flinke til å uttrykke misnøye over situasjonen, men er fullstendig uten evne til å kommunisere hva de faktisk ønsker å gjøre. Og min har i tillegg litt urealistisk forventning til budsjettrammene for hva man kan gjøre.

Men det er en utfordring å ha det fint på ferie når en i familien er pottesur 95 % av tiden.

[Timar]

Sure unger kan vi nok kjenne oss igjen i alle sammen. Det ER kjipt.

Mitt forslag er at ungene får velge aktiviteter hver sin dag. La 11-åringen få bestemme i dag, og så blir dere med på det hun foreslår uten protester. Hvis hun ikke vil noe som helst, så kan dere jo sette opp en liste over alt som er mulig å gjøre sammen først? Bruk feks Tripadvisor.

[Frøy]

Bowling, kino, shopping, kjøpe noe hun kan pusle med og som dere kan sitte sammen med i noen timer på dagen, så kommer hun seg kanskje.

[Frøy]

Og i følge svigers så kan 11 år gamle barn skjule ørebetennelse med å være sur og det er da det som gjør at de ikke vil bade mer.

[trøtt]

Veldig enig med Vixen.


Der er skikkelig kjipt når humøret til et eller flere av barna forsurer stemningen på tur. Vi har hatt noen ferier som har vært "mislykket" fordi et eller flere av barna har vært lite hyggelige (eller rett og slett helt for j..... egosentriske). Spesielt en av feriene ser jeg tilbake på som et mareritt. Mannen og jeg kunne virkelig trengt en to ukers tur alene for å komme over den ene uka med alle barna. Nå skal det sies at et av barna var eksemplarisk hele turen, men de andre kunne du fått kjøpt billig av meg akkurat da. Ingen skal komme å fortelle meg at de gjorde så godt de kunne for det gjorde de absolutt ikke.

[amo]

Trøsten er at i morgen kan hun være smørblid og elske livet sitt!

Sitat mellombror i den fasen:
Mamma! Jobben min er å være sur på deg, det sier helsesøster!

[Elisabet]

Håper dere får en hyggelig tur videre. Så får dere heller hygge dere sammen på ettermiddagen og kvelden hvis hun vil være inne på rommet på dagen. Nå har hun sikkert mobil og kan få tak i deg om hun måtte trenge det.

Jeg er spent på hvordan det går når vi skal på tur senere i juli. Har en unge som ikke liker sol og varme og er "tvunget" med til syden med oss andre siden hun ikke ville noe som helst annet heller (det er 2 sommere nå hun ikke har vært med og fått være hjemme med andre). Betingelsen for at hun ble med er at hun får sitte inne på dagtid med wifi og aircondition, og ikke noe mas om når en skal stå opp. Når premissene er satt litt på forhånd så blir jeg ikke sur over ting heller, så får hun styre seg litt selv når vi er ved bassenget eller stranden. Men så er vi jo mer sammen på ettermiddag/kveld, som er mye bedre enn at hun hadde blitt igjen hjemme og sittet inne på rommet sitt hos faren i 2 uker uten å komme seg ut i det hele tatt.

[Anne C]

Jeg er også ganske spent på vår ferie om et par uker. Her er det eldste som er mest muggen, han har i grunn vært muggen, deprimert, trist og lei i mange år nå. Vi har lagt en god del planer på forhånd, og gutta vet stort sett hva vi skal gjøre. Vi gjør litt som alle vil, og vi er ikke er familie som ligger på stranda en hel dag. Vi skal se og oppleve, og heldigvis liker gutta det like godt som oss. Det første eldste spurte om når vi fortalte at vi skulle til Italia i sommer var om vi om vi skulle på museum og sånt. Med positivt fortegn.

[Tallulah]

Du har fått mange gode svar, og i bunn og grunn må man jo bare forholde seg til at folk er forskjellige, man takler varme og forventninger ulikt, og man må tilpasse seg. Det gjelder både dem som blir sure, og dem som må håndtere de sure.

Vi var en gang på en ferie hvor Hiawata var fullstendig tullerusk, og det ble utrolig mye krangling før vi tok en pust i bakken og fikk snakket ut. Vi var på en roadtrip med 1-2 overnattinger per sted, og han rakk rett og slett ikke å lande før vi skulle videre. Vi hadde ikke tenkt på at det kunne være et issue, og han skjønte ikke helt selv at det var det som skjedde. Etter at vi fikk pratet om det så ble det lettere for ham å takle, og det ble lettere for oss å bygge inn litt slack.

Varme og strandliv kan gjøre meg muggen også, kanskje man sover dårligere og det blir vanskeligere å takle motgang. Og har man et søsken som da BARE er søt og snill kan jeg tenke meg at det ikke akkurat hjelper.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

. Og har man et søsken som da BARE er søt og snill kan jeg tenke meg at det ikke akkurat hjelper.

Nei, på ingen måte. Særlig ikke når lillebror kompenserer for storesøsters ufordragelige ved å stille ALLE de riktige spørsmålene om bakgrunnshistorie og være ekstremt interessert.

Vi var på interrail den sommeren snuppa var 11 og knerten 8, og vi vekslet mellom «ta deg sammen» til henne og «slutt å late som» til ham.

Men vi ble venner igjen alle sammen. Men da vi var i Praha så besøkte mannen min og knerten den astrologiske klokken og festningen, mens jeg føler at jeg har Praha tilgode ettersom mitt besøk der bestod i å spise middag på McDonald’s, shoppe på HM og drikke kaffe på Starbucks. Men etter å ha fått avreagere noen dager der, og gjort «sine ting», så var hun helt klar for Berlin. ... der vi gikk rett inn i en Pride-festival med 750 000 deltakere og hun virkelig var i sitt ess.

[rine]

Det handler ikke om barnesyn, men om menneskesyn for min del. Jeg tror at vi mennesker er egoistiske av natur, i større eller mindre grad, og at det ikke er sunt for oss å leve i en verden der alt blir tilrettelagt for oss. Noen dager, eller ferier for den del, er ræva, men man kan velge å ikke la ferien bli helt ræva for de andre man reiser med også. Den 11-åringen som alltid får lov til å la egne følelser få førstepri. vil du ikke være partner eller kollega med når vedkommende blir voksen.

Og så er det vel ingen i tråden som sier at man ikke trenger å bry seg med å finne ut hvorfor 11-åringe er sur?

[Candy Darling]

Ja, jeg tror vi diskuterer utfra litt forskjellige premisser her. Jeg tar for gitt (som HI også sier) at man allerede har gått ganske mange runder med en 11-åring som er sur og lei på å finne ut hva som er galt og om det ligger noe mer alvorlig til grunn. Noen ganger trenger man også å rett og slett få beskjed om å skjerpe seg. I hvert fall mine unger. Og jeg, for den del. Noen ganger er man urimelig og utrivelig og trenger å skjønne at det er uakseptabelt å ødelegge for andre.

Jeg tror ikke unger bevisst ønsker å være destruktive, men jeg tror de i mindre grad enn (de fleste) voksne klarer å se urimeligheten i oppførselen sin; jeg tror mange mener de har rett til å forsure omgivelsene når de er sure selv. Og for den del, det er nok av utrivelige eldre også som burde fått et kræsjkurs i god folkeskikk, altså.

I denne situasjonen hadde jeg sagt at fint, bli på rommet med boken din, iPaden er med oss på tur, si fra når du er klar for å møte verden eller har et godt forslag til hva vi kan gjøre. Eller når du er sulten. Men du må behandle familien din ordentlig når vi er sammen.

[Pøblis]

Jeg tenker at det er en del av oppdragelsen å lære barn hvordan det er greit og ugreit å oppføre seg. Jeg mener det er forskjell på å tenke at det alltid ligger en årsak til et barns oppførsel, til å tenke at de alltid gjør så godt de kan. jeg tror at normalt utviklede 11-åringer ikke alltid gjør så godt de kan - jeg tror at de noen ganger prøver å manipulere sine omgivelser og bruker verktøy som ikke er akseptable og som de må lære seg at IKKE funker/ikke er akseptable i samhandling med andre.
Jeg synes man både kan møte et barn med åpenhet og genuin interesse for hva som får dem til å reagere og agere slik de gjør - og samtidig forvente at barnet endrer adferd når adferden er destruktiv for den sosiale settingen 11-åringen er en del av. De fleste 11-åringer vet litt/ganske mye om hva som er greit i omgang med andre og hva som ikke er det. De fleste 11-åringer vet VELDIG godt hvordan de selv ønsker å bli møtt eller ikke bli møtt.

Mine egne barn gjorde ikke alltid så godt de kunne i den alderen. De kunne være både frekke, utspekulerte og totalt oppslukt av seg selv og sine egne ønsker. Men de kunne også hjelpes til å se situasjoner utfra helheten i den sosiale settingen de var en del av.

[Cumulus]

Tusen takk for støtte og innspill. Vi har tatt hverandre i hånden på at det skal bli en bedre dag. Har lastet ned lydbøker til henne og blitt enige om at hun får is hvis hun bader. (har egentlig et opplegg med svømme mål for å få is, men nå får hun is bare for å komme seg uti vannet, så hun få kjøpt seg ned litt.) krysser fingrene for at det blir en bra dag