Hva tenkte du da koronaen kom for alvor?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Det kan fort ha vært meg også. Jeg er veldig glad for at jeg ikke hadde noen anelse om at dette kunne vare så lenge.

Samme her. Men nå er jeg havnet i andre enden av skalaen. Jeg tror aldri dette går over, jeg kommer meg ikke på jobb i 2021, og om dette går over, kommer det uansett en ny pandemi om noen få år.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Samme her. Men nå er jeg havnet i andre enden av skalaen. Jeg tror aldri dette går over, jeg kommer meg ikke på jobb i 2021, og om dette går over, kommer det uansett en ny pandemi om noen få år.

Vi var på tur i skogen i dag og 12-åringen begynte å snakke om 10.klasse ballet på ungdomsskolen og hvor dumt det er at han må danse med en jente og at de ikke får velge hvem selv. Han og søsteren som går i 10.nå snakket om dette (hennes ball i januar ble avlyst, selvsagt). Det glapp ut av meg: «Hvem vet, det kan hende det kommer en ny pandemi det året» (slik at han slipper ball).

[My]

Jeg husker forresten at jeg spurte mannen om de ikke skulle revurdere gutteturen til Val Gardena, på grunn av utviklingen i Nord-Italia, siden en i reisefølget inntil nylig hadde gjennomgått kreftbehandling, og jeg var bekymret for om dennes immunforsvar var svekket. Mannen snakket med vennen, og fikk til svar at denne turen skulle være vennens feiring av å endelig være kreftfri, dette var noe han hadde drømt om, og hadde vært bestemt på å gjøre, og hadde sett fram til i lang tid, og insisterte på å reise uansett, om han så skulle reise alene. Dessuten var det ingen registrerte tilfeller av koronavirus i hele Süd-Tirol-regionen.

Joda såeh ... Heldigvis gikk det bra med dem alle sammen, og de unngikk faktisk å smitte noen andre (enn meg). Det var vel også mye takket være den som tidligere hadde hatt kreft, som derfor krevde test ved hjemkomst til tross for fravær av symptomer (da de innså at situasjonen var en helt annen enn ei uke tidligere da de dro), og resten holdt seg i frivillig karantene til denne fikk sitt svar, på tross av rådet de fikk fra smittevernoverlegen de kontaktet for å spørre.

[Luftslottet]

Jeg var redd først, men etter det hadde jeg ikke sjans til å tenke i det hele tatt, med hjemmeskole og intenst kjør fra alle kanter.

Vi avviklet årsmøte på jobben som telefonmøte med 35 deltakere, husker jeg, mens jeg omtrent hadde låst barna ned i gamingkjelleren så de ikke skulle forstyrre.

Jeg tror ikke at jeg gjorde meg noen tanker om når det skulle være over, men jeg ba om refusjon for påskeferien, ikke bonuspoeng. Fra naturens side er jeg pessimistisk og plan B-tenkende, så vi var igrunn godt forberedt på både denne og andre typer kriser. Bill. mrk. Prepper Light.

[Hondacrv]

Første gang eg tok det til meg, husker eg var i vinterferien då me var i hemsedal hos min søster. Eg forstod at det kom til å komme. Så var eg i kirka søndagen etter, då hadde dei kalk til vinen, og det er ikkje vanlig her. Så då tenkte eg på det. Når det først kom, den dagen skolen stengde, såg eg på rekke av biler med foreldre som kom og henta barna som reiste heim med store mengder bøker i armane. Eg tenkte: kva er det som skjer, og eg får ennå grøsningar når eg tenker på det øyeblikket.
Men så var me heime då, bretta opp erma, lærte oss teams, og jobba som heltar utover våren.
Eg hadde få tankar eller begrep om tid. Det var liksom berre å jobbe. Gå ut på tur. Drikke kaffi ute. Møte nokre få venner.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det var garantert fra meg. Jeg orket ikke tenke tanken på at det skulle vare lenger enn til juni.

Opprinnelig lagt inn av løve70, her.

Det kan fort ha vært meg også. Jeg er veldig glad for at jeg ikke hadde noen anelse om at dette kunne vare så lenge.

Neida, det var fra bransjekollegaer.

Vi har fortsatt datoene vi tippa på stående på tavla på møterommet på kontoret vårt. Min dato kan finne på å stemme, hvis vi bytter ut "2020" med "2021".

Like greit at vi ikke visste da hvordan det ble, tenker jeg.