Kvinne, 50+

[Karamell]

Jeg har aldri tenkt på at jeg ikke har verdi selv om jeg ikke kan lage flere barn. Vi har ikke stay at home mums-kultur i Norge. Jeg tenker mer på hvordan dagene blir når jeg ikke skal/kan holde oppsikt med ungdommene mer, ikke prate med dem daglig. Jeg er nok ikke så sentimental av meg, så empty nest syndromet er jeg ikke så redd for, og alt nå er det jo helt klart at de trenger meg mye mindre. Noen ganger er det litt sårt at de ikke synes jeg er så kul mer, men stort sett er jeg glad når naturen går sin gang og de blir mer og mer selvstendige, voksne individer.

[Nextlife]

Jeg tipper denne tråden er årsaken til at jeg får opp et kursforslag på facebook fra en Moder Marit.

Sitat
Vi som jobber med Helsecoach online føler en veldig stort etterspørsel til både å kunne få hjelp av en online coach og å kunne jobbe hjemmefra helt online. Vi tilbyr også våre kunder kurs spesielt for kvinner i overgangsalderen og for hormonbalanse.

[liefje]

Jeg er 55, har vært gift med samme mann i 25 år og har en sønn som er utenlandsstudent. Jeg er hjemmeværende. Jeg innrømmer at jeg aldri har tenkt et sekund på at jeg skal være mindre verdt på noen som helst måte. Jeg har gledet meg til denne perioden og trives veldig godt med livet sånn som det er. Man blir på en måte "fri" igjen etter at barn er flyttet ut. Nå har vi fortsatt en hund, så helt fri til å gjøre alt vi vil, er vi ikke, men mye mer enn før. At jeg skal være mindre verdt fordi jeg ikke lenger kan få barn, er veldig fjernt for meg selv om jeg har vært (overutdannet, men dog) stay home mum i mange år. Barnet fikk vi vha. assistert befruktning (ICSI), så jeg vi har vel egentlig aldri kunnet få barn sånn uten hjelp. Er nok i overgangsalderen selv om jeg merker få plager, muligens fordi jeg (i samråd med gynekolog) skal stå på Cerazette i et par måneder til pga. endometriose. Får se om det blir verre til høsten. :krysser:

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg har aldri tenkt på at jeg ikke har verdi selv om jeg ikke kan lage flere barn. Vi har ikke stay at home mums-kultur i Norge. Jeg tenker mer på hvordan dagene blir når jeg ikke skal/kan holde oppsikt med ungdommene mer, ikke prate med dem daglig. Jeg er nok ikke så sentimental av meg, så empty nest syndromet er jeg ikke så redd for, og alt nå er det jo helt klart at de trenger meg mye mindre. Noen ganger er det litt sårt at de ikke synes jeg er så kul mer, men stort sett er jeg glad når naturen går sin gang og de blir mer og mer selvstendige, voksne individer.

Jeg har jo aldri kunnet lage barn, og har aldri følt meg verdiløs av den grunnen. Og jeg gleder meg jo egentlig til å kunne bruke mer tid på meg og mitt. Har vært fulltids alenemor i 11 år, og det har ikke vært en dans på roser, og lite tid til meg og mitt. Så jeg synes egentlig bare det er fint. Jeg synes forøvrig det var MYE verre å bli 30 enn både 40 og 50. Jeg trives med å bli eldre. Overgangsalderen er i følge gynekologen et par år borte også.

Men det hadde helt klart vært noe annet om jeg var hjemmeværende og identiteten min var knyttet opp til å være mor og ektefelle.

[Tjorven]

Jeg har riktignok ikke fyllt 50 enda, men det er ikke så mange år igjen til det skjer.

Det jeg kjenner veldig på for tiden er at jeg ikke er like nødvendig for de rundt meg lenger. Ungene mine klarer seg stort sett selv, og derfor er det mye mindre logistikk som må koordineres med mannen min. Dette er jo på mange måter veldig godt - selvstendige unger har vært noe jeg har ønsket meg. Men det er også litt rart og sårt at jeg ikke "trengs" mer.

Og jeg har ikke funnet helt ut av hva jeg skal bruke all den nye fritiden min på.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Den gruppa jeg er interessert i henger nok ikke her på forumet, her er det utdannede folk med bein i nesa og god selvinnsikt. Ville likevel høre hva dere tenker, kloke mennesker.

Hvem er disse egentlig? De uutdannede uten bein i nesa og med dårlig selvinnsikt? Beklager, men jeg blir litt provosert, og trist?, av noen av formuleringene dine i denne tråden. Det fremstår som nedlatende.

Og hva mener du med "forske på"?

[liefje]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg har jo aldri kunnet lage barn, og har aldri følt meg verdiløs av den grunnen. Og jeg gleder meg jo egentlig til å kunne bruke mer tid på meg og mitt. Har vært fulltids alenemor i 11 år, og det har ikke vært en dans på roser, og lite tid til meg og mitt. Så jeg synes egentlig bare det er fint. Jeg synes forøvrig det var MYE verre å bli 30 enn både 40 og 50. Jeg trives med å bli eldre. Overgangsalderen er i følge gynekologen et par år borte også.

Men det hadde helt klart vært noe annet om jeg var hjemmeværende og identiteten min var knyttet opp til å være mor og ektefelle.

Til det siste: Selv om jeg de siste 20 årene har vært hjemmeværende mor og ektefelle, føler jeg absolutt ikke at det er dette identiteten min er knyttet opp til. Man er da seg selv selv om man ikke jobber??

[Milfrid]

Altså, jeg har hørt om en del ekteskap som knaker litt i sammenføyningene når ungene flytter ut og man mister det man hadde felles (for noen er jo ungene det man har felles). Men jeg føler virkelig ikke at vi som kvinner har vår identitet knyttet til det å være mor. Så jeg føler det er en litt konstruert problemstilling egentlig. Som vel flere andre i tråden påpeker.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Og hva mener du med "forske på"?

Ja, det undrer jeg meg også på. Jeg har ikke noe ønske om at det jeg skal skriver på et forum skal være med i en bok, f.eks.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av liefje, her.

Til det siste: Selv om jeg de siste 20 årene har vært hjemmeværende mor og ektefelle, føler jeg absolutt ikke at det er dette identiteten min er knyttet opp til. Man er da seg selv selv om man ikke jobber??

Det gikk litt mot det Karamell skrev om stay at home mums. Da jeg bodde i usa var det flere som var Mamma og Ektefelle - med stor forbokstav. Jeg mener ikke at alle som er hjemmeværende ikke har en egen identitet. Men for min hjemmeværende bestevenninne i usa har det helt klart vært et markant skille nå som ungene er blitt så store at de ikke trenger henne i like stor grad som før. Det var jo det som var hennes jobb, og plutselig har hun «fått sparken». Jeg har en stor del av min identitet knyttet til jobben min, og om jeg plutselig skulle sluttet å jobbe er det klart at det hadde vært en ganske stor endring i hvordan jeg levde livet mitt og i min identitet.

Det var ikke nedlatende ment, på noe som helst vis.

[liefje]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Det gikk litt mot det Karamell skrev om stay at home mums. Da jeg bodde i usa var det flere som var Mamma og Ektefelle - med stor forbokstav. Jeg mener ikke at alle som er hjemmeværende ikke har en egen identitet. Men for min hjemmeværende bestevenninne i usa har det helt klart vært et markant skille nå som ungene er blitt så store at de ikke trenger henne i like stor grad som før. Det var jo det som var hennes jobb, og plutselig har hun «fått sparken». Jeg har en stor del av min identitet knyttet til jobben min, og om jeg plutselig skulle sluttet å jobbe er det klart at det hadde vært en ganske stor endring i hvordan jeg levde livet mitt og i min identitet.

Det var ikke nedlatende ment, på noe som helst vis.

Tok det ikke sånn, altså. Jeg har selv bodd i et stort stay home mum miljø i Tyskland og kjenner ingen som "bare" var og ble definert som mor og ektefelle, så det er mulig det er et amerikansk fenomen.

[Maverick]

Nå er jeg jo bare ungdommen med bare førti år å skilte med, men er fortsatt ganske uutdannet og har ikke fått med meg i pensumet til livets harde skole at det er meningen at jeg skal føle meg verdiløs når jeg ikke lenger kan føde barn. Mulig jeg misset en time eller to, så klart.

[Blå]

Hos meg flyttet den siste ut rett etter at jeg hadde fylt 50 og det er en større endring i livet å ikke ha hjemmeboende barn enn å ha fylt 50.



Jeg føler ikke at min verdi ligger i å kunne få barn. Jeg sluttet jo også å få barn for 20 år siden, så sånn sett burde jeg ha definert meg som verdiløs for lenge siden.



Selv om mine barn ikke bor hjemme lengre, så har jeg god kontakt med dem og opplever at jeg er viktig i deres liv. Og jeg har heldigvis en mann som jeg trives med og som jeg tror trives med meg.



Overgangsalderen har så langt vært snill med meg. Jeg har dessverre gått en del opp i vekt og det er det ikke så lett å gjøre noe med. Men det er tross alt ett ganske lite problem, så lenge jeg ellers er frisk og i god form.



Jeg føler egentlig at livet blomstrer etter fylte 50 og har ikke noe behov for å styrkes eller reddes på noen som helst måte. Jeg er litt redd for at jeg er i ferd med å bli for gammel på arbeidsmarkedet og at det kan være vanskeligere etterhvert å søke seg videre til andre ting. Men, siden jeg har en jobb som jeg liker veldig godt, så er det strengt tatt ikke en krise om jeg blir i den de 20 årene (++) jeg har igjen i arbeidslivet.

[Blå]

Selv om den er gammel og beskriver en annen tid, så kan jeg bare anbefale Ebba Haslunds "Bare et lite sammenbrudd". En sjelden god beskrivelse av det å føle at man ikke trengs lengre og at den rollen man har fylt oppleves som uviktig av andre.

[Tjorven]

Nina Lykke har også skrevet et par bøker om å være voksen kvinne som jeg synes traff godt.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Nina Lykke har også skrevet et par bøker om å være voksen kvinne som jeg synes traff godt.

Jeg så Nei og atter nei på teater nylig. Digget slutten.

[Lhi-My]

Jeg synes livet som 50+ har vært strålende så langt og egentlig langt bedre enn livet som småbarnsmor var. Jeg elsker at ungene blir voksne, selvstendige og trenger meg i langt mindre grad enn før. Jeg elsker friheten det gir meg til å jobbe når jeg vil, ta en helt ny utdannelse bare fordi det er det jeg har hatt lyst til hele livet, og generelt leve livet mitt slik jeg har lyst. Jeg er gift på 20. året og opplever vel at ekteskapet også har godt av at vi begge to kan prioritere oss selv i langt større grad enn før. Det høres kanskje rart ut, men det at vi nå kan oppleve mer hver for oss gjør at tiden sammen blir bedre. Alt i alt, livet er riktig bra.

[Maverick]

"Empty nest"-syndrome er jo sikkert interessant nok å se nærmere på, og vel det som var utgangspunktet for din venninnes uttalelse, men å generalisere det til "kvinner 50+" virker som en hypotese malt med en i overkant bred pensel.

[Tallulah]

Jeg er mer interessert i "Pensjonist, hva nå?" kjenner jeg. Det er virkelig noe jeg gruer meg til. Hva skal jeg finne på da? Jeg kommer til å gå på veggen.

Eller, interessert nå, er vel en overdrivelse. Det er jo noen år igjen, men kommer til å gi en større endring i livet enn at barnet flytter ut og jeg kommer i overgangsalderen.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

"Empty nest"-syndrome er jo sikkert interessant nok å se nærmere på, og vel det som var utgangspunktet for din venninnes uttalelse, men å generalisere det til "kvinner 50+" virker som en hypotese malt med en i overkant bred pensel.

Absolutt. Jeg har jevngamle venninner som er bestemødre og noen som har skolestartere. Og, noen som ikke har fått barn, enten frivillig eller ufrivillig. Alt dette spiller mye større rolle for livet enn alderen.