Hvordan har du det nå i forhold til for 10 år siden?

[SandraLinn]

For ti år siden var jeg 22 år. Jeg var gift og hadde en sønn på 15 mnd og en sønn på 3 mnd.

Idag er jeg alene med fire gutter og er student.

Jeg har det uendelig mye bedre nå enn for ti år siden.

[TGM]

Det har skjedd veldig mye på 10 år, og ikke minst veldig mye det siste året. Sånn lykkemessig sett så står jeg vel omtrent likt.
Jeg er like forvirra nå som da jeg nettopp hadde fylt 20.

[Toffskij]

16 er en skikkelig møkkaalder. Jf. min første reaksjon på Fucking Åmål (som jeg sikkert har skrevet om opptil flere ganger før), som var et utvetydig og lykksalig: "Takk og lov at jeg ikke er 16 lenger!"

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

16 er en skikkelig møkkaalder. Jf. min første reaksjon på Fucking Åmål (som jeg sikkert har skrevet om opptil flere ganger før), som var et utvetydig og lykksalig: "Takk og lov at jeg ikke er 16 lenger!"

Å nei, 16 er en strålende alder! Det var da det omsider begynte å løsne litt for meg, følte jeg. 14, derimot.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Å nei, 16 er en strålende alder! Det var da det omsider begynte å løsne litt for meg, følte jeg. 14, derimot.

14–16, da, jeg er gjerne med på den. Men noen strålende alder vil jeg ikke kalle noe som slutter på -ten, selv om 19 var ganske ok.

[Tangina]

For ti år siden hadde sambo og jeg en pause i forholdet vårt - dvs., vi hadde gjort det defintivt slutt, men alle andre antok at vi hadde pause siden vi var sammen hele tiden likevel. Det viste seg at de andre hadde rett. Jeg var drittlei av å mase på ham om å få barn, jeg var ferdig med hovedfaget mitt, hadde enda ikke fått dr.gradsstipend og var i grunnen klar for det meste. Festa mye, hadde et lengre utenlandsopphold, og burde egentlig hatt det topp. Men så hadde jeg det likevel ikke spesielt bra - jeg drømte jo aller mest om å slå meg til ro og bli mamma.

Sånn sett er alt veldig annerledes nå - fast jobb, to skjønne unger og fortsatt mannen i mitt liv. Men jeg skulle gjerne skrudd tiden litt tilbake og tatt et par andre valg underveis. Og så er det ingen spøk å ha kommet i en alder hvor man ikke kan kalle seg ung uten å virke en smule patetisk. Men alt i alt - jeg har det bedre nå enn for ti år sida.

[Tøtto]

Jeg var 15 for ti år siden. Bodde hjemme og hadde det i grunn ganske vanskelig på den fronten. Nå derimot har jeg det veldig bra Nesten litt for bra faktisk.

[MiaPia]

For 10 år siden bodde jeg i en restaurert låve, med en venninne. Jeg var 17 år og den sommeren var sommeren jeg og venninnene mine mimrer om når vi møtes nå. Det var vel egentlig "hardt for levra" året mitt.
Vi festet en god del, var masse sammen med venninner, gikk gymnaset. Var lidenskaplig forelsket i faren til mitt eldste barn, og så for meg en fremtid med han. Sommeren for 9 år siden var jeg gravid, ferdig på gymnaset, og alle vi venninnene dro hver vår kant.

Livet mitt er stabilt nå, vi har grei økonomi, utdannelse og 3 nydelige jenter. Synes på et vis at det har vært mye slit for å komme dit jeg er i dag, men det er uten tvil verdt det!

Men hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hvordan jeg så for meg livet mitt om 10 år, hadde jeg neppe gitt et svar som ligner livet mitt nå

[Nenne]

For ti år siden hadde jeg akkurat flyttet sammen med ham som jeg er gift med nå, i Zürich. Jeg var 29 år, hadde jobbet i to år etter studiene. Jeg var klar for å etablere meg, men ganske eventyrlysten så tanken på noen år utenlands var forlokkende. Det ble med halvannet år, det var best å komme hjem for å få barn.

Jeg har det annerledes nå enn for ti år siden. Vi har fått tre flotte barn i løpet av de ti årene og ville ikke vært dem for uten, men jammen hadde jeg det veldig bra for ti år siden også. Nyforelsket i en storby som jeg trivdes utrolig godt i. Vi brukte byen masse og tok flotte turer og ferier. Masse opplevelser. Det var en flott tid.

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av MiaPia, her.

Men hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hvordan jeg så for meg livet mitt om 10 år, hadde jeg neppe gitt et svar som ligner livet mitt nå

Dette kan jeg i hvert fall signere. For 10 år siden var jeg 17, hadde akkurat begynt i 2. på videregående på bygda. Jeg hadde gode venner, var singel, og livet dreide seg stort sett om skole, venner, musikk (jeg spilte i diverse korps og grupper), og skriving. Jeg tror kanskje jeg jobbet i en bokhandel og i lokalavisa da, og trivdes med det.

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få barn tidlig. Eller, 24, er kanskje ikke så tidlig. Det var en periode jeg hardnakket hevdet at jeg aldri skulle få barn, faktisk. Jeg hadde sett for meg et liv som min kjære tante som jeg er oppkalt etter. Hun reiste til utlandet og jobbet i hele verden før hun kom tilbake til Norge som 35-åring, traff mannen sin og fikk tre barn i rask rekkefølge.

Om jeg har det bedre nå enn da jeg var 17? Tja, jeg har nok det. Samtidig føles det som et helt annet liv, noe som ikke kan sammenlignes med det livet jeg har nå. Men som mange andre her sier, har jeg blitt sikrere på meg selv og vet mer om hva jeg vil og ikke vil. Heldigvis!

alfaCharlie, jeg også lurer på om livet kommer til å endre seg mye i løpet av de neste ti årene. På en måte håper jeg ikke det. Jeg håper jeg fortsatt er sammen med min kjære om 10 år, at vi har en flott (og forhåpentligvis litt større) familie, og at jeg har en jobb jeg trives med. Samtidig føles det litt rart å tenke på at så mye ligger fastlagt nå. Jeg tenker at jeg har færre valgmuligheter nå enn da, og at mange ting som kunne ha vært spennende å gjøre utelukker seg selv av ulike grunner.

[Mor til 4]

Her er det ikke så veldig store forandringer på 10 år, vel har fått 2 barn til og fått mye bedre økonomi.

[Maverick]

Det var '97 for 10 år siden, ja. Det var i sannhet et jævlig år.

[lijander]

For ti år siden var jeg 11 år
og jeg hadde ikke en eneste bekymring tror jeg
bortsett fra om jeg ikke rakk fotballen, eller om de ikke ville leke med meg..
Tenkte ikka akkurat på barn da nei..
Og var heller ikke sammen med mannen i mitt liv på det tidspunktet

[Palmen]

Livet er hverken bedre eller verre nå i forhold til for 10 år siden, bare veldig annerledes!

For 10 år siden hadde jeg nettopp flyttet tilbake til Norge etter mange år i utlandet, og hadde nettopp fått en flott kjæreste, som i dag er mannen min. Jeg hadde nettopp fått en ny, kjempespennende jobb og gjorde det karrieremessig bra. Reiste masse og hadde lange middager med venner og vin.

I dag er karrieren på hold, men jeg er gift med verdens beste, har fått en nydelig liten datter og emosjonelt og økonomisk er alt på plass. Livet er stabilt og komfortabelt, men kanskje ikke fult så spennende?

[gullet]

For ti år siden var jeg 34 år (og mye eldre enn mange av dere er nå ),på vei ut av et ekteskap med en mann jeg hadde vært sammen med i 16 år. Gutten min var ti år og jeg flyttet inn i nabohuset til exen sammen med en venninne.
Jeg var meget aktiv i Handel og Kontor, hadde akkurat kommet hjem fra et fantastisk kurs i Finland og blitt kjent med masse nye mennesker som kom til å bety mye for meg.
Jeg startet i ny jobb, sammen med pappan min, og trivdes veldig godt med det.

Ti år og fremdeles glad i livet. Disse ti årene har gitt meg et flott vennskap med min ex, en ny mann og to barn og en mye større trygghet og sikkerhet i meg selv.
Som Skilpadda ser jeg bare positivt på det å bli eldre. Økonomi, bolig og arbeid er i større grad på plass, men det viktigste er at jeg liker meg selv bedre som 44 åring med fremtiden foran meg.

[Nabojenta]

For ti år siden var jeg 20 år. Jobbet i lekestøysbutikk, og bodde sammen med min nåværende mann. Var tynn som ei "spiggesild" og de helgene jeg ikke festet, satt jeg barnevakt for Cilen.

Min mann og jeg ble enige om å slutte på p-pillen, for som alle sa, ville det jo gå omtrent et år før vi ble gravide. Vi reiste på tur til Florida og Bahamas med min bror og dama hans i august, og noen uker etterpå var jeg gravid!
Ble tidlig sykemeldt, siden jeg ble diagnostisert hyperremesis, og kastet opp i 8 måneder av svangerskapet.

Nå er jeg 30, har to barn og er gift med en god og kjærlig mann. Vi har hus, biler, han har en god jobb og jeg går på skole igjen.
Vi har prøvd å få flere barn, men etter 4 SA/MA har vi nå gitt opp.

Jeg har mange ting i livet som jeg har tenkt: Det skulle jeg gjort annerledes osv. Men nå har jeg kommet frem til at jeg ikke angrer på en ting jeg har gjort eller ikke gjort. Alt som har skjedd i livet mitt har gjort meg til den personen jeg er i dag, og jeg føler at det er en god person, som har lært masse av livet og som har masse å lære videre til neste generasjon.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Når jeg har intervjuet eldre mennesker mener nesten alle at de har hatt et godt liv - på tross av all verdens motgang og ulykker. Vi ønsker oss de gode fortellingene så sterkt at vi gir tilfeldige opplevelser mål og mening i ettertid.

Eller har du rett og slett snudd det hele litt på hodet?
Kanskje de gamle menneskene har utviklet en god posjon visdom i løpet av livet og faktisk skjønner at de opplevelsene de tidligere trodde var tilfeldigheter, slett ikke var det - men tvert i mot hendelser med en mål og mening bak!

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Eller har du rett og slett snudd det hele litt på hodet?
Kanskje de gamle menneskene har utviklet en god posjon visdom i løpet av livet og faktisk skjønner at de opplevelsene de tidligere trodde var tilfeldigheter, slett ikke var det - men tvert i mot hendelser med en mål og mening bak!

Når man står et sted (enten det er et fysisk sted eller et "sted i livet") og oppfatter dette som "målet", er det klart at alt frem til da kan sees på som en vei mot dette målet. Å trekke den konklusjonen at dette var det planlagte målet før man begynte "reisen", og at noe eller noen "mente" at man skulle ende opp der, er adskillig mer tvilsomt, synes jeg. Men det kommer jo an på hvilket livssyn man har.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Når man står et sted (enten det er et fysisk sted eller et "sted i livet") og oppfatter dette som "målet", er det klart at alt frem til da kan sees på som en vei mot dette målet. Å trekke den konklusjonen at dette var det planlagte målet før man begynte "reisen", og at noe eller noen "mente" at man skulle ende opp der, er adskillig mer tvilsomt, synes jeg. Men det kommer jo an på hvilket livssyn man har.

Tidligere diskusjoner har vel vist at vi to har ulikt livssyn!

Når det gjelder min kommentar, så var hensikten å poengtere nettopp dette - at man ser ulikt på slike ting.