Takker du og takker barna dine?

[Alexy]

Ja, både vi og barna takker, ren høflighet det. Kan bli litt mye fra storebror når han t.o.m takker for at han får lov til å legge seg på kvelden.. Trenger jeg å si at han er ekstremt kveldstrøtt?? Begynner allerede under barnetv..

[Estrella]

Selvfølgelig, skulle bare mangle.

Det er klart man skal takke - og selvfølgelig skal man lære barna sine det også. Det er en god ting å gjøre, både for å vise at man setter pris på noe som er, og for å minne seg selv på at det faktisk ikke var en selvfølge.

Jeg har vel aldri tvunget barna mine til å takke (hvordan gjør man det?) - men jeg har alltid oppfordret til det når de ikke har husket det selv. Det samme gjelder ungenes venner - her i huset takker vi for maten og jeg syns det er en god ting å minne barnas venner på også. :grundig:

[Tangina]

Treåringen min blir flau og rømmer når jeg forsøker å få ham til å takke for maten og slikt. Da han var liten - dvs to og mindre - takket han for maten og syntes det var moro. I barnehagen er han visstnok veldig flink til å takke. Jeg takker mye.

Han liker forøvrig heller ikke å si hadet eller bli sunget bursdagsang for. Hva har jeg gjort galt? *sukker og bebreider selv*

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Han liker forøvrig heller ikke å si hadet eller bli sunget bursdagsang for. Hva har jeg gjort galt? *sukker og bebreider selv*

Jeg er gift med en slik en (bare at han er voksen da ) Han lot være å konfirmere seg pga all oppmerksomheten. Bursdagsfeiring utgår også. Sånn ellers er han en sosial og relativt oppgående fyr, så det går nok fint med guttungen din sjø'! :trøster:

[GinaK]

Jo, vi er nøye med å takke. Jeg sier det ofte og når vi går fra noen så sier jeg alltid " takk for oss" og sier til barna" si takk for dere da"
Storebror er veldig flink og tom. lillebror er flink til å takke. Han sier også takk når jeg løfter han ut av bilsetet og når jeg dytter stolen hans inntil bordet.

Har vært nøye med storebror å si hei og hadet, takk, kan jeg få og ikke minst å svare når noen snakker til han. Opplever så ofte barn som ikke enser at de blir snakket til... når vi har med bestekompisen til storebror hjem så sier han aldri verken hei, hadet eller takk. Det er heller" jeg vil ha og jeg skal ha.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg er gift med en slik en (bare at han er voksen da ) Han lot være å konfirmere seg pga all oppmerksomheten. Bursdagsfeiring utgår også. Sånn ellers er han en sosial og relativt oppgående fyr, så det går nok fint med guttungen din sjø'! :trøster:

Pappan til gutten er også sånn, det er muligens noe som går i familien. Vår gutt er også svært sosial og omgjengelig ellers, så jeg tenker det går bra, ja. Takk for trøst.

Jeg lurer på: når ungen ikke vil takke, hvor mye maser/presser dere da? Jeg har så langt ikke tvunget gutten til f.eks. å takke for maten når han ikke vil. Måltidene har inntil nylig ikke vært særlig lystbetonte for ham pga dårlig matlyst, og jeg vil ikke gjøre det verre. Når andre er tilstede blir det også temmelig ubehagelig for ham når han er flau og vil gå og alle (f.eks. besteforeldre) maser om at han skal takke for maten. Jeg tenker at eksempelets makt skal gjøre jobben til slutt. Hva gjør dere?

[kie]

Jeg takker selv og er nøye med å vise barna mine den høfligheten jeg vil at de skal vise andre.

Jeg minner dem også på det når de skal gjøre det. Jeg mener det er min jobb som "guide" for dem her i denne verdenen å lære dem de sosiale kodene. Jeg husker selv hvor ekkelt det var å ikke ha lært sånn hjemmefra og hvor hemmende det kunne være i kontakt med andre. Mens andre rimelig uanstrengt koste seg på middagsbesøk hos venner, ble jeg sittende og minne meg selv på at jeg måtte huske ditt og huske datt. Fordi jeg selvsagt hadde oppdaget at enkelte venners mødre syntes jeg var uhøflig etc. Det er ikke en ok måte å lære sånt på. Derfor vil jeg hjelpe barna mine slik at de har sånne ting inne og heller kan kose seg på besøk hos andre.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg takker selv og er nøye med å vise barna mine den høfligheten jeg vil at de skal vise andre.

Jeg minner dem også på det når de skal gjøre det. Jeg mener det er min jobb som "guide" for dem her i denne verdenen å lære dem de sosiale kodene. Jeg husker selv hvor ekkelt det var å ikke ha lært sånn hjemmefra og hvor hemmende det kunne være i kontakt med andre. Mens andre rimelig uanstrengt koste seg på middagsbesøk hos venner, ble jeg sittende og minne meg selv på at jeg måtte huske ditt og huske datt. Fordi jeg selvsagt hadde oppdaget at enkelte venners mødre syntes jeg var uhøflig etc. Det er ikke en ok måte å lære sånt på. Derfor vil jeg hjelpe barna mine slik at de har sånne ting inne og heller kan kose seg på besøk hos andre.

Jepp, og der kom grunnen til at jeg "hjernevasket" mine til høflighet.
De vet å oppføre seg i alle situasjone/samfunnslag, uten anstrengelser.
Det er en ferdighet de begge forstår poenget ved å inneha, og som begge uttrykker glede over å være i besittelse av.
Den samme gjelder håndhilsing, presentering av andre, bordskikk, etc, etc.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jepp, og der kom grunnen til at jeg "hjernevasket" mine til høflighet.
De vet å oppføre seg i alle situasjone/samfunnslag, uten anstrengelser.
Det er en ferdighet de begge forstår poenget ved å inneha, og som begge uttrykker glede over å være i besittelse av.
Den samme gjelder håndhilsing, presentering av andre, bordskikk, etc, etc.

Enig. Jeg husker jeg syns det var skrekkelig å takke da jeg var liten, og jeg husker skammen når mine foreldre sto og skulle tvinge meg til å si takk i påsyn av andre, mens jeg selv helst ville forsvinne gjennom gulvet.

Høflighet er samfunnets buffer, men den kan ikke påtvinges. Det må komme naturlig, ved å være gode forbilder. Det er selvsagt lov til diskret å påminne barna med andre tilstede, men pass for all del på at det ikke blir elementer av tvang og skam i det. Jeg vet så altfor godt hvordan det føles, og hva det kan føre til.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Enig. Jeg husker jeg syns det var skrekkelig å takke da jeg var liten, og jeg husker skammen når mine foreldre sto og skulle tvinge meg til å si takk i påsyn av andre, mens jeg selv helst ville forsvinne gjennom gulvet.

Høflighet er samfunnets buffer, men den kan ikke påtvinges. Det må komme naturlig, ved å være gode forbilder. Det er selvsagt lov til diskret å påminne barna med andre tilstede, men pass for all del på at det ikke blir elementer av tvang og skam i det. Jeg vet så altfor godt hvordan det føles, og hva det kan føre til.

Sånn hadde jeg det også. Var veldig sjenert som barn. Husker fremdels en episode da jeg og mamma gikk hjem fra byen og møtte noen bekjente av mamma. De hilste blidt på meg - og jeg klarte ikke å si "hei" tilbake. Kjente dem ikke - og holdt på å forgå av sjenanse. Mamma ble så irritert på meg, og det hele ble veldig leit. Jeg skammet meg sånn etterpå. Jeg visste jo med meg selv at jeg ikke hadde gjort det for å være uhøflig - men det var jeg for liten for å sette ord på.

Min eldste er som meg. Han hadde en periode hvor han ikke hilste om morgenen i barnehagen - han var trøtt og litt utilpass før han hadde fått spist og blitt varm i trøya. Jeg snakket med de voksne og forklarte for vennene at han ikke lot være å hilse fordi han var uhøflig eller sur på dem - men at han var trøtt og at det ville bli bedre etter frokost. Til gutten min sa jeg at jeg skjønte hvorfor han ikke hilste om morgenen. Men at det kunne hende andre ville bli lei seg når han ikke svarte, og at det var fint om han kunne begynne å hilse igjen etter en stund. det tok faktisk noen måneder med dette "uhøflige" morgenritualet. Så gikk det plutselig over, og nå hilses det i øst og vest.

[Kirsebær]

Det ligger veldig naturlig for meg å si takk. Jeg takker for mat og for å få noe, for å få hjelp, for å få et kompliment osv
Poden hermer etter.
Han er flink til å si takk. Så vi trenger liksom ikke terpe på slikt.

Han er IKKE så flink til å dele. Det er vel heller der vi bør legge inn litt energi...

[Fara]

Vi takker alle sammen. Storebror kommenterer fort hvis jeg ikke sier takk

Jeg synes det er viktig å takke. Jeg gjør det alltid selv, og lærer mine barn å gjøre det, men jeg tvinger dem ikke til å gjøre det hvis det er en gang dem ikke vil.

[Obelix]

Vi takker ja. Alle sammen.
Synes det er vanlig høflighet å takke hvis man får noe.
Ungene takker for seg hvis de har vært på besøk hos noen.
Har aldri opplevd at de ikke vil eller synes det er flaut å takke.
De hilser også og sier hadet når de går.


Men jeg observerer at veldig mange av vennene til ungene ikke takker for maten når de har spist her. Eller sier hei når jeg møter de ute.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Enig. Jeg husker jeg syns det var skrekkelig å takke da jeg var liten, og jeg husker skammen når mine foreldre sto og skulle tvinge meg til å si takk i påsyn av andre, mens jeg selv helst ville forsvinne gjennom gulvet.

Høflighet er samfunnets buffer, men den kan ikke påtvinges. Det må komme naturlig, ved å være gode forbilder. Det er selvsagt lov til diskret å påminne barna med andre tilstede, men pass for all del på at det ikke blir elementer av tvang og skam i det. Jeg vet så altfor godt hvordan det føles, og hva det kan føre til.

Det der er viktig!
Å irettesette barn skal aldri forgå med andre tilstede, synes jeg. Det er nedverdigende.
Man kan diskrè be barnet ut av rommet å irettesette utenfor rekkevidde av andre, men å gjøre det i påsyn/hørsel av andre er ydmykende.

[Martis]

Samtale på Taxfreen i går:
Ekspeditør: Skal du fly videre?
Martis: Nei takk.
Ekspeditør: ja, men da skal du slippe

Jeg takk for alt mulig, takk for maten, takk for hjelpen, takk for småpengene tilbake på butikken, takk for gaven osv osv. Junior plukker opp denne takkingen nå og sier Tuuuusen takk og vær så snill

[carolin]

Opprinnelig lagt inn av Martis, her.

Jeg takk for alt mulig, takk for maten, takk for hjelpen, takk for småpengene tilbake på butikken, takk for gaven osv osv. Junior plukker opp denne takkingen nå og sier Tuuuusen takk og vær så snill

Sånn er det her også.

[malena]

Guttene har forresten en sjarmerende takkevane; Veldig ofte når de får et kyss eller en kos så takker de. "Åhh takk, mamma" kan det komme fra storebror, eller lillebror som sier "takkeha".

[Mandino]

Jeg er opplært til å takke. Det faller helt naturlig for meg og som barn fikk jeg ofte høre at jeg var høflig og veloppdragen. Eldstejenta vår er litt over 2 og har allerede lært å si takk når hun får noe, det være seg mat eller andre ting. Syns det er en viktig del av oppdragelsen hennes.