Synes du det er slitsomt å ha barn?

[Nooria]

Jeg har to barn, en herlig og aktiv fire år gammel gutt og en skjønn litt roligere jente.

Jeg har aldri vært så lykkelig som jeg er som småbarnsmamma og jeg gruer meg nesten litt til de blir så store at de stort sett driver på med sitt. Jeg må likevel innrømme at jeg synes hverdagsettmiddagene er slitsomme og jeg er glad når de er i seng. Enda verre synes jeg det er når jeg er alene med dem på slike ettermiddager.

I helgene storkoser jeg meg med dem!

Men jeg må si at jeg tror det er veldig stor forskjell på unger. Mine har sovet hele natten fra de var ganske små og har lekt mye selv på gulvet. Jeg har derfor hatt to herlige persmisjonsår (ikke hele år men dog).

Nå tror jeg at gutten min krever mer av meg enn en del andres fireåringer gjør.

Som guttemamma og jentemamma må jeg også si at jeg innbiller meg at det for enkelte kan være mindre krevende i denne småbarnsfasen om man har jenter. Med fare for å bli skutt ned, må jeg si at min jente og en hel del andre jenter jeg har sett virker mindre aktive og mindre krevende... og dermed i mindre grad krever at du forholder deg til det de holder på med hele tiden. Men det er mulig jeg tar feil, så dere må gjerne opplyse meg.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Som guttemamma og jentemamma må jeg også si at jeg innbiller meg at det for enkelte kan være mindre krevende i denne småbarnsfasen om man har jenter. Med fare for å bli skutt ned, må jeg si at min jente og en hel del andre jenter jeg har sett virker mindre aktive og mindre krevende... og dermed i mindre grad krever at du forholder deg til det de holder på med hele tiden. Men det er mulig jeg tar feil, så dere må gjerne opplyse meg.

Tror ikke det er noen generell regel, nei. Jeg har en veldig rolig gutt som kan pusle rundt for seg selv i timevis, og jeg kjenner flere. De tre storebrødrene var også rolige. Og jeg kjenner ville jenter som nesten river ned huset når de kommer på besøk. Jeg har fire gutter og er ikke utslitt.

[Jinx]

Både ja og nei. Nå er det litt slitsomt siden jeg har et tungt svangerskap og er alene med lillen (3 år) fra man-fre. Men ikke tyngre enn at jeg ønsker 3 (kanskje 4) barn. Jeg har henne mye hjemme, så vi er mye sammen. Hun er i bhg 3 korte dager i uka, så vi begynner å bli ganske vant til hverandre... Jeg trodde det skulle være tøffere å få barn...

[Jinx]

Jeg må bare legge til at jeg tror man lager mye stress selv. Vet ikke hvor gammel ditt barn er Monsoon, men hva med å vekke han før om morgenen, la han kle på seg selv? Hvis han ikke vil spise, nei vel. Går han i bhg kan man vel ta med så han spiser der?

[Stompa]

Jeg synes det er kjempeslitsomt å ha barn. Det har vært det fra starten, og jeg synes egentlig ikke det er mindre slitsomt nå som de er 6 år - bare annerledes slitsomt. Jeg er fortsatt vanligvis så sliten på kveldene at jeg kjenner meg som ei vridd kopptue (oppvaskklut ). Men det er likevel absolutt, fullstendig verdt det. Jeg ville aldri ha vært ungene foruten.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg synes det er kjempeslitsomt å ha barn. Det har vært det fra starten, og jeg synes egentlig ikke det er mindre slitsomt nå som de er 6 år - bare annerledes slitsomt.

Å nei ... Og jeg som tror det blir noe helt annet så snart han nærmer seg førskolealder.

Fadese traff spikeren litt på hodet for meg. Dette med å være barnekjær. Jeg er nok ikke det. Jeg kjeder meg fort. Det var faktisk en skikkelig opptur for meg da jeg kunne begynne å lese bøker for ham, bøker med litt handling. Jeg er ingen stor fan av Briotog eller sjørøverskuter.

[Siri]

Tror langt ifra du er alene om disse tankene. Nå for tiden synes jeg ikke det er så slitsomt. I perioder med mye avbrutt søvn har det vært tøft. Men det er forbigående.

[Garbella]

Jeg synes det er slitsomt å være alene med to unger. Men det er ikke ungene i seg selv om er slitsomt, det er bekkenløsningen som gjør at alt er tyngre, tar lenger tid eller ikke lar seg gjøre.

Det er enkelte morninger jeg skulle ønske jeg kunne dra dyna over hode og ikke være med i verden.. men da tenker jeg bare at nå er det så og så mange dager til de skal til pappaen sin og DA kan jeg sove.

Det rare er at når de er borte så savner jeg de hele tiden og skulle ønske at de var her.

[Fruktflua]

Det er slitsomt på en utrolig givende måte å ha barn. Det er aldri så slitsomt at jeg har lyst til å gi opp (og jeg har en HORMONELL 13-åring i hus), og det er aldri så slitsomt at jeg angrer på å ha fått barn.

Jeg blir egentlig sjeldent veldig sliten av ungene, men heller av alt ansvaret rundt å sørge for at alt hele tiden er i orden (klær, mat, og alt som hører med), og de gangene jeg blir direkte sliten av ungene, så går det utrolig fort over.
Barn er en gave, og jeg er ganske sikker på at de er selve meningen med livet.

[Estrella]

Det var mere slitsomt når Christian var mindre og jeg hadde en til. Nå har Christian blitt såpass stor 9 år at jeg faktisk ikke ser ham så mye lenger. Han er en skikkelig utegutt og er veldig mye ute og leker med kameratene sine. Det blir mye enklere med alt jo eldre de blir.

[Chanett]

Jeg var hos min single og barnløse venninne for noen helger siden og måtte smile da hun fortalte meg hvor hektisk og travelt hun har det. Jeg ser liksom ikke for meg at det er hektisk nåpr man er ei sjel og ei skjorte når vi som er fem får hverdagen noenlunde til. Til tider hektisk, ja, men slitsom er det sjelden. Og da har vi en med diagnose som trenger ekstra oppfølging og selvsagt også er mer krevende enn de andre.

Jeg tror hva man opplever som slitsomt har mye med egne krav å gjøre. Det eneste jeg kommer på som er veldig slitsomt er unger med spysjuke. Da blir jeg satt ut, men det er mest fordi jeg ikke evner å vaske klær like fort som de spyr.

[Mandarin]

Jeg tror kanskje det har litt med når man ble mor jeg.
Jeg har levd et voksen liv, singleliv, karriere, og bare tatt hensyn til meg selv i mange mange år. Da jeg ble mor tror jeg det kom som et lite sjokk hvor mye arbeid osv som ligger i dette. Jeg tror det var en tøff omstilling og plutselig ta hensyn, ikke bare til en mann , men også til en liten hovedperson som krevde meg dag og natt. Og JEG (!) ble satt til side.

Min søster gjorde noe ganske anderledes, hun fikk barn som 20 åring. Og jeg tror det var ganske anderledes for henne å bli mor enn det var for meg. Ikke at det ikke var tøffere, men helt anderledes vil jeg tro.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Jeg tror kanskje det har litt med når man ble mor jeg.
Jeg har levd et voksen liv, singleliv, karriere, og bare tatt hensyn til meg selv i mange mange år. Da jeg ble mor tror jeg det kom som et lite sjokk hvor mye arbeid osv som ligger i dette. Jeg tror det var en tøff omstilling og plutselig ta hensyn, ikke bare til en mann , men også til en liten hovedperson som krevde meg dag og natt. Og JEG (!) ble satt til side.

Min søster gjorde noe ganske anderledes, hun fikk barn som 20 åring. Og jeg tror det var ganske anderledes for henne å bli mor enn det var for meg. Ikke at det ikke var tøffere, men helt anderledes vil jeg tro.

Du har gjerne et poeng der, mandarin. Vi var begge 23 da eldstejenta ble født og opplevde det ikke som særlig omveltning.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Jeg tror kanskje det har litt med når man ble mor jeg.

Det der lurte jeg akkurat på. Om det oppleves som mer slitsomt å få barn i slutten av 20-årene og 30-årene enn de som får tidligere. Jeg fikk min første like før jeg ble 23 og hadde levd de siste 4 årene av livet med festing og moro.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det der lurte jeg akkurat på. Om det oppleves som mer slitsomt å få barn i slutten av 20-årene og 30-årene enn de som får tidligere.

Hmm, lurer på om det ligger noe der.
Jeg har et vennepar som nå er 40 og 42 år gamle og har fått sitt første (og siste, høyst sannsynlig) barn, og de er slitne, helt klart. De synes det er veldig slitsomt, og mye mer enn de hadde tenkt seg.
Men det var kanskje også noe med at de så andre rundt seg (mye meg) som ikke synes det var slitsomt, og da tenkte de vel at de heller ikke ville synes det.
Men jeg begynnte tidlig og er enda ung, så det er en forskjell der merker jeg.
Vet ikke om det er så mye forskjell på begynnelsen/slutten av 20 årene, men mellom 20 årene, og slutten av 30/begynnelsen av 40 årene lurer jeg på om det er en forskjell ja.

[cora]

Ja, til en viss grad, men ikke på langt nær så slitsomt nå som det var tidligere da de var yngre. Jeg liker godt å være sammen med dem, men kan bli litt sliten av støynivået til mellombror. Han hører litt dårlig, så han snakker alltid høyt, og i tillegg snakker han om alt han tenker på, som han vil ha repsons på. Han snakker sammenhengende fra han slår opp øynene til han er i seng igjen om kvelden. (Det første spørsmålet han kommer med før han står opp kan gjerne være "Hvordan klarer flodbølgen å rive ned hus?")

Jeg savner å kunne gjøre ting vi gjorde før barna ble født, som å trene sammen, gå på kafé i ro og mak og kunne rusle rundt på IKEA uten å ha med barna på slep. Det krever alltid organisering hver gang vi skal gjøre noe, bare vi to, og det synes jeg er slitsomt. Det er ikke slitsom å være sammen med barna.

[Trois]

Opprinnelig lagt inn av cora, her.

Jeg savner å kunne gjøre ting vi gjorde før barna ble født, som å trene sammen, gå på kafé i ro og mak og kunne rusle rundt på IKEA uten å ha med barna på slep. Det krever alltid organisering hver gang vi skal gjøre noe, bare vi to, og det synes jeg er slitsomt. Det er ikke slitsom å være sammen med barna.

Mannen og jeg trener sammen. Når ungene er sure og grinete leverer vi alle tre i barnepassen og trener til det er dags for kveldsmat og legging

Ikea er jo det minste problemet, der elsker ungene å være i lekerommet.

Når det gjelder å gå på kafé tar vi en gang i blandt å avspaserer noen time før vi henter ungene i barnehage og skole. Ellers så har du jo kjøpesenter med barnepass også

[Nelly Nickers]

Jeg syns ikke livet slik det er nå, er spesielt slitsomt. Men så savner jeg ikke å ligge en hel dag på stranda eller dra til storby med gubben, heller.
Da vi var barnløse hadde vi ikke mer energi. Dersom jeg ikke hadde hatt barn, ville jeg brukt mye mer tid på jobben min.

Det det går utover nå, er husarbeidet.
Jeg flesker meg heller på sofaen og slapper av, enn å skrubbe og skure.

[amo]

Det er blitt livet mitt.Jeg har vært mamma i 20 år nå, og husker egentlig ikke hvordan det var før vi fikk barn.

[Beckett]

Stort sett synes jeg det er mer hektisk enn slitsomt, men det er klart at enkelte dager innimellom er slitsomme. Når 2-åringen bobler over av sjalusi, minstemann krabber rundt reiser seg overalt, går på trynet og griner annethvert minutt. Eller når en har syk 2-åring, time på helsestasjonen med mini og en dundrende hodepine. Eller brukket fot på eldstemann, kombinert med vannkopper og en nyfødt baby med RS-virus.

Men ungene er min største lykke og stolthet, og jeg ville ikke vært dem foruten for alt i verden.