Jeg har kjøre-skrekk

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Retningssans ja, hva er det? Jeg kjører meg vill i små boligfelt, så jeg skulle absolutt hatt GPS. Vi må nok ha det i nybilen, tenker jeg.

GPS kan også være forstyrrende og forvirrende for nervøse og lettskremte sjåfører som helst ikke bør ha for mange ting å konsentrere seg om i bilen.
På grunn av bilkjøringsskrekk tok jeg ikke lappen før jeg var 28-29 år, etter to avbrutte forsøk tidligere. Kan gi mye av æren til en tålmodig og flink kjørelærer, i tillegg til min rolige og pedagogiske mann som tok førstedelen.
Mitt eneste råd er at man faktisk blir mer trygg og rolig av å KJØRE. Ta korte turer i kjent nærområde alene, gjerne til butikken.
Jeg kjører hver dag, korte turer, men langturer og til ukjente steder, skygger jeg fortsatt unna.

[Tertit]

Som jeg kjenner meg igjen! Det er så utrolig godt å høre at man ikke er alene om denne "fobien". Som Iset trives (trivdes) jeg godt bak rattet når jeg bare får manna meg opp til det. Det er desverre blitt noen år siden (husker ikke hvor mange, rundt fire tror jeg). Tenker stadig på det og en gang SKAL jeg kjøre igjen. Trur eg...

Lykke til med ny bil og kjøreturer bak rattet Iset! Gleder meg til å høre hvordan det går med deg. Kanskjedu kan bli en inspirasjon for oss andresom sliter med det samme.

[Dixie Diner]

Ja, jeg kommer kun til å bruke GPS-en når jeg må lete etter et sted, jeg kjører jo uansett helt der jeg er kjent. Jeg skal kjøre masse fremover, takk for alle råd. Nå kjenner jeg at jeg nesten begynner å glede meg litt.

[Candy Darling]

Det er ganske fint å trene seg med GPS også, så man har i ryggmargen akkurat hva damen mener når hun sier "In five hundred meters, in the round-about, go straight on. Take the second exit."

[Skjevo]

Opprinnelig lagt inn av Lorien, her.

Jeg kunne ha skrevet innlegget til Iset selv, bortsett fra det med kjørt i og kondemnert. Jeg har hatt lappen siden juni 2001 og er fortsatt vettskremt bak rattet. Jeg går heller enn å kjøre, selv om det tar fire ganger så lang tid.

Samme her. Mannen min er både irritert og oppgitt over meg. Han tror det bare er en fiks ide jeg har, i motsetning til hans flyskrekk.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Det er ganske fint å trene seg med GPS også, så man har i ryggmargen akkurat hva damen mener når hun sier "In five hundred meters, in the round-about, go straight on. Take the second exit."

Må man ha stemme på? Den eneste erfaringen jeg har med GPS er i GTA4 der jeg alltid skrur lyden av og bare følger med på kartet.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Skjevo, her.

Samme her. Mannen min er både irritert og oppgitt over meg. Han tror det bare er en fiks ide jeg har, i motsetning til hans flyskrekk.

Ja er det ikke utrolig? Jeg har også fått servert himling og annet fra folk som har angst for andre ting som feks. fly. Min angst er liksom ikke så viktig den.

[Lilith]

Jeg har kjøreskrekk også, det er derfor jeg ikke har lappen.
Begynte å kjøre da jeg var 17, skulle være klar til oppkjøring til jeg ble 18. Men kjørelæreren skremte vettet av meg ved å ikke gi beskjed om et vogntog i en farlig sving, for å vise meg hvor lite jeg fulgte med, og det satt en voldsomt støkk i meg, i tillegg til å fjerne all selvtillit når det kom til kjøring. Jeg kjørte aldri med den sjåførlæreren igjen.

Så gikk det noen år, jeg begynte å kjøre igjen, men i mellomtiden har dette vokst inni meg, og jeg er livredd bak rattet. Jeg KAN kjøre, jeg har øvelseskjørt i mange år, men jeg er så redd og har så liten selvtillit til avgjørelsene man må ta i trafikken, på at jeg klarer dette.

Nå skal mannen min snart til Oslo et år, og jeg burde hatt lappen. Det hadde gjort hverdagen med jobb, barnehage og skole så mye lettere, men jeg får litt vondt i magen bare ved tanken. Og mannen maser og skjønner ikke hva som er så big deal. Så jeg må vel til pers, men å som jeg gruer meg.

[lalill]

Det er nesten godt å høyra at det er fleire som har kjøre-skrekk, eg hadde alltid på følelsen at ingen tok meg særlig alvorlig då eg nekta å kjøra. Til slutt fekk eg nærmest bil oppi hendene, og begynte å kjøra fem mil (totalt) fram og tilbake frå jobb. Då kom eg liksom inn i det igjen, og hugsa kvifor eg likte å kjøra bil då eg var yngre. Men ein lang ferie er nok til at det blir skummelt å kjøra igjen, og eg kjører berre min eigen bil. Å kjøra i utlandet har eg ikkje skjenka ein tanke, eg blir forresten aggressiv når eg er redd . No håper eg berre at sambo skal ta lappen.

Det høyres ut som om du er klar for å kjøra igjen, så bra!

[Dali]

Jeg har hatt kjøreangst fra den dagen jeg fikk lappen. Har også kjørt av veien på glatta, snurra rundt og holdt på å ta livet av både meg og gubben. Etter det kjørte jeg ikke på glatta (eller når jeg trodde det kanskje kunne være glatt) på årevis. Det jeg kan si er at angsten har blitt mindre etter at vi fikk bil med automatgir, av litt nyere modell som jeg ikke er redd skal stoppe. Kanskje er det fordi jeg nå bare trenger å konsentrere meg om veien, og ikke giring og clutching i tillegg? Og så hjelper det nok at jeg er avhengig av bilen, jeg vet jeg må og da overvinner jeg angsten på en annen måte. Og desto mer jeg kjører desto tryggere blir jeg.

Lykke til!

[Lizzie]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg er egentlig mer redd for å drite meg ut enn for ulykker, altså at bilen skal stoppe midt i veien, at jeg skal bli stående ved ei bensinpumpe og ikke fatte bæret (måtte ha hjelp av en mann på Uno-X en gang, piiiinlig), bakkestart osv. Helt fjernt, I know.

Dette kan jeg skjønne. Har fylt bensin én gang på 4 år og var overbevist om at alle kunne se på meg at jeg egentlig ikke visste hva jeg drev med. Etter det er det alltid mannen som har gjort det for meg.

Ellers liker jeg ikke å kjøre når jeg ikke vet hvor jeg skal, eller spesielt hvor eller hvordan jeg skal få parkert. da får jeg angst i flere timer eller dager. Men jeg jobber med saken.

Masse lykke til Iset! Tror du har et godt grunnlag for å klare dette!

[Dixie Diner]

GLATTA ja, herregud ... Jeg vil helst ikke kjøre om vinteren, for jeg er livredd for å spinne av veien, eller enda verre - inn i en annen vei. Nå får vi jo ny bil med nye dekk, men allikevel, det blir jo ganske glatt her om vinteren. Heldigvis har vi så og si aldri snø her, men de 1-2 dagene vi har snø i året blir det alltid trafikk-kaos her og "alle" kjører av veien.

Mannen skal reise vekk fra 25. til 27. august, og prøver å ha bilen her til da, og da har jeg bil alene i 2 dager! Det kommer veldig godt med siden jeg skal være alene med ungene, da slipper vi å sitte stuck her.

[Filifjonka]

Jeg har også litt kjøreskrekk, både for å kjøre selv og for å sitte på med andre. Jeg har rett og slett en litt for utviklet katastrofefantasi, og slapper ikke av med møtende trailere i 100 km/t sånn ca 20 cm fra bilen. Jeg kjører likevel en god del da, både sommer og vinter, og rundt omkring i nærmiljøet innenfor en halvtimes radius er ikke noe problem. Skal jeg kjøre lengre, gruer jeg meg. Også om jeg bare skal sitte på.

Det er nok mye vane, da jeg hadde en halvtimes kjøring til jobb hver dag var jeg ikke så skvetten. Jeg har kjørt bil i 24 år, og kjøreskrekken har variert ganske mye oppigjennom årene. Igrunnen har den vært verst når jeg har hatt små babyer, kanskje det er noe med at man føler seg ekstra sårbar og har ekstra mye å passe på da.

Det hjelper også litt å ha en stor og ny bil som føles trygg.

[Høyt&Lavt]

Kan du drive litt tilvenning? Sett deg i bilen, start den, la den bare stå i ro mens du hører på en sang på anlegget? Og kjør fram og tilbake på p-plassen hjemme?
Om du trenger en struktur-plan for alt som kan gå galt (med telefonnr hit og dit) er det jo bare å lage en- bare du ikke bruker resten av livet på å utforme den, så du ender opp med å slippe å prøve den i praksis.

Når man har angst for noe, og er redd for å drite seg ut (bli lagt merke til, og ledd av) , vipper jo angsten for mange over til at man blir redd for situasjoner som kan trigge frem/avsløre angsten.. Det blir en forsterkende negativ sirkel- fordi man er så redd for noe får man angst bare ved å tenke på det-som igjen fører til at man lar være...
Det er kanskje bedre at man presser seg selv, enn at andre skal gjøre det..

Masse lykke til, bruk de hyggelige tingene som ligger foran deg (som ALENETID med venninner uten barn f eks) som gulrøtter for å komme videre!

[Lotte]

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som dere andre synes er vanskelig jeg.
Måtte nesten le litt for meg selv da jeg leste om kvalmen når noen spørr om du kan kjøre deres bil. Det er rett og slett ett mareritt. Jeg finner mange gode grunner til å la være.

Jeg parkerer langt unna dit jeg skal, og skryter av at jeg trenger å røre meg når sannheten er at jeg har angst for parkering. Samboern fikk meg egentlig til å gråte her en dag han skulle få meg til å parkere i et parkeringshus en lørdag formiddag.

[Hondacrv]

Jeg var sånn: Tenk om jeg ikke finner parkering, tenk og det skjer tenk om tenk om...Men så på ett eller annet tidspunkt skjedde det noe, jeg begynte å pendle, 20 min til og 20 min fra jobb (JA DET ER PENDLING FOR MEG DET) og plutselig fant jeg ut at det var ikke så farlig, og fant jeg ikke parkering tok jeg bare en runde til i streeten så åpenbarte det seg en plass i andre runde...

Men da hadde jeg hatt lappen siden 92, så jeg hadde mange år uten bil og kjøring før jeg ny-debuterte i 2004

[Lotte]

Det som er vanskligst med dette synes jeg er at alle andre er så veldig flink :-)

[Dixie Diner]

Da har jeg vært ute og kjørt, og ikke nok med det, jeg kjørte helt ALENE! For første gang i den nye bilen. Jeg ville nemlig en tur hjem til mamma, og orket ikke å ha med barna, så mannen ble hjemme med dem. Jeg holdt på å kaste opp rett før jeg kjørte, men det gikk overraskende bra, til tross for at rattet krenget litt til høyre (mannen klarte såklart å punktere på vei hjem fra Kongsberg med bilen, så vi kjører med et reservehjul som er mindre enn de andre dekkene ), etterhvert KOSTE jeg meg i bilen!

I morgen har jeg fått låne bilen hele dagen, for jeg ska på helsestasjonen med minsten, og siden vi fremdeles har den gamle så tar mannen den.

[Millen]

Så bra Iset.

Jeg kan jo slenge meg inn her jeg også, kjørte opp for 2 år siden, men ikke glad i å kjøre. Jeg unngår alltid å kjøre selv det er så mye enklere at mannen kjører selv om han alltid spør om jeg vil...

Nå skal jeg være alene noen dager uten bil og har nå innsett at jeg må komme over kjørefrykten min for det blir et pes uten like med buss til og fra barnehage og jobb.
For meg handler det mye om usikkerhet tror jeg, redd for å gjøre feil, redd for å kræsje, kan ikke rygge (helt sant) osv.
Samtidig kjenner jeg at det er litt godt å lese at flere føler det sånn, trodde jeg var alene om dette, for "alle" kan jo kjøre.
Ny bil og mer kjøring er akkurat hva jeg tenger tror jeg.

[Tertit]

Så flott! Gratulerer så masse Iset. Supert!