Hvordan er du som forelder?

[Hasselnøtt]

Jeg synes jeg er passe tålmodig (i hvert fall i følge barnas mormor ), men jeg kan vel også fare opp med frustrasjon og kjeft innimellom. Jeg er reflektert i forhold til min egen rolle som mor og oppdrager, og det er kanskje det viktigste for meg personlig-at jeg i det minste gjør et tappert forsøk på å gjøre en grei jobb, til tross for at jeg også føler jeg mislykkes innimellom. Jeg er også nokså tydelig og forutsigbar, i hvert fall har jeg som mål å være det. Jeg er ikke spesielt leken, faktisk synes jeg det er en smule kjedelig å leke, men jeg kan være utforskende sammen med barna. Jeg håper barna oppfatter meg som trygg, kjærlig og tydelig, og som en som klarer å la dem vokse opp til å bli seg selv i aller beste utgave.

[Agent Scully]

Bad cop ...

[Snippa]

De siste åra har jeg følt meg stort sett mislykket som forelder til de to eldste. Går bedre med de to yngste, men det får meg jo til å føle meg enda verre overfor de to store.

[m^2]

tålmodig Og engasjert.

[Candy Darling]

Flinkere enn jeg hadde trodd. Kjærlig og ærlig, litt streng og sint innimellom, og mye kos og latter mesteparten av tiden. Tålmodighet er mitt svakeste punkt.

Hos oss er det lov å være emosjonelle, det er lov å bli sint, men det er også lov å si til hverandre at man er urimelig. "Du trenger ikke å bli så sint for det om jeg ikke har kledd på meg, mamma. Jeg gjør det jo nå. " Det går en kule varmt innimellom, men heldigvis er vi flinke til gjøre opp.

Det viktigste for meg er at barna mine alltid skal føle seg sikker på at de er ønsket og elsket, og at de kan være ærlige mot den de er. Veloppdragenhet kommer lenger ned på listen (og det vises ).

[Karima]

Kjærlig, vennlig, leken og oppmerksom når jeg er i form, utålmodig og kanskje litt fjern når jeg ikke er det.

Mye mer bekymret enn jeg ville trodd. Men også mer ansvarlig og engasjert.

[Miss Norway]

Jeg er dessverre for lunefull; jeg skulle ønske jeg var mer forutsigbar for ungene. Men jeg er likevel konsekvent. Og nokså streng, jeg takler ikke tull og tøys annet enn i situasjoner der det er tid og rom for det. Samtidig passer jeg på at tilværelsen har masse tid til det, så... Feks er det noe helt annet å tøyse og tulle lørdag morgen, enn når man er tre minutter forsinket ut døren om morgenen og dette er informert om klart og tydelig. Så hvis ikke ungene mine blir totalforvirrede og skeiv i sjelen, så blir de robuste.

Sitat:

Opprinnelig lagt inn av Scarlett:
Det går en kule varmt innimellom, men heldigvis er vi flinke til gjøre opp.

Signerer denne. Sånn har vi det også. Det kan bli høye stemmer og høyt temperament, men jeg ser at de og vi tåler det fordi vi kan få det ut der og da - og snakke om det etterpå.

Jeg er knallhard på "oppdragelse"; manerer og sånn altså. Og regelrytter. Og har dessverre for lite forståelse for at andre i det hele tatt kan vurdere å gjøre noe annerledes enn meg. :ESTJ: Så jeg må ta meg i nakken for å prøve å se ting fra ungenes ståsted, hvilket er vanskelig i og med at jeg var snusfornuftig allerede som barn selv.

Og overfor nevøer og nieser titulerer jeg meg som "Tante Grusom". Go figure.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Jeg er knallhard på "oppdragelse"; manerer og sånn altså.

Manerer er viktig. Uoppdragne unger blir møtt mer negativt enn veloppdragne, og det er viktig for meg at mine unger vet å te seg blant folk. Jeg blir flau når jeg ser unger som ikke blir korrigert på dårlg oppførsel, når man samtidig ser hvor negativt andre reagerer.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg blir flau når jeg ser unger som ikke blir korrigert på dårlg oppførsel, når man samtidig ser hvor negativt andre reagerer.

Men hvordan korrigere dårlig oppførsel der og da uten at det blir sett på som "ydmykelse" av barnet som så mange mener all offentlig påpakk er? Jeg tar det alltid der og da, mest fordi jeg blir skuffet og sint, men jeg vet jo at mange mener at det er å traumatisere barnet. JEG tror ikke det, men jeg ønsker ikke at folk skal gå rundt og skule på meg heller.

[Polyanna]

Jeg er mye mindre streng enn jeg hadde trodd på forhånd og "diller" sikkert mer med "nykker" enn mange syns er riktig. Av og til mer enn jeg selv syns er riktig også.

Jeg er svimete og avslappet, av og til tålmodig som en engel, andre ganger en krutt-tønne, noen ganger tøysemamma, andre ganger fullstendig humørløs.

Jeg er reflektert og jeg bruker mye tid og tankeressurser på å finne ut hva som foregå inni hodet på ungene mine. Jeg er flink til å "se" dem og anerkjenne følelsene deres.

Jeg har intensjoner om å lære dem ferdigheter, men mangel på tid og mangel på struktur og tålmodighet medfører at det ofte blir med intensjonene.

[Tangerine]

Tøysemamma
Mamma som ofte er bekymret over ting som kanskje aldri kommer til å skje selv om det skjedde mamma
Mamma som "ser" og anerkjenner føleleser
Utålmodig
Kjærlig
Av og til uengasjert
Optatt av å sosialisere dem

og litt til

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men hvordan korrigere dårlig oppførsel der og da uten at det blir sett på som "ydmykelse" av barnet som så mange mener all offentlig påpakk er? Jeg tar det alltid der og da, mest fordi jeg blir skuffet og sint, men jeg vet jo at mange mener at det er å traumatisere barnet. JEG tror ikke det, men jeg ønsker ikke at folk skal gå rundt og skule på meg heller.

Jeg vet ikke helt hva som er mest traumatiserende, å bli irettesatt eller oppføre seg tøysete emd alle de sosiale sanksjonene det får. Mitt ferskeste eksempel er en gutt som ikke skjønner når man hvisker og når man roper, som ikke sier takk, som sier stygge ord når det virkelig ikke passer. Og så tar ikke foreldrene det?! Om de tar det hjemme, så synker det tydelig ikke inn. Og han vil jo bli vurdert som komplett dust om han ikke slutter med sånt.

Jeg tror jeg synes det er helt fint å ta det der og da, for ellers kan det bli vanskelig for barnet å skjønne hva som menes, tror jeg? Kan man "ta opp" ting med en treåring noen timer etter og si; "du, at du skrek masse i butikken og ville ha godteri... Det må vi snakke om, blablabla" Blir ikke det helt fjernt? Ved sånne anfall har jeg båret henne ut av butikken eller tatt det der og da. Det er ikke noe problem lenger, å bli båret ut som 6-åring er überpinlig. Jeg har også hørt om dem som går med klovnenese i lomma. Det holder visst å pelle på lomma, før ungen oppfører seg. Det er nok mest effektivt med store barn.

Storesøs oppfører seg sjelden slik at jeg blir skuffet eller sint, jeg har som oftest utfordringer på "sånn sier man ikke"-ting og at man av og til må gjøre ting fordi det er høflig og at hva man har lyst til er uinteressant.

[Stellebord]

Jeg synes også at det er fint å ta opp ting der og da. Særlig med mindre barn. Men jeg har som regel tatt til sides, og ikke tatt det foran andre. Selv om de andre skjønner hvorfor jeg har tatt henne til sides, føles det jo mye mer ok for barnet det gjelder. Med større barn synes jeg ofte det er ok med en kortversjon ute og en lengre samtale om det hjemme.

Klovnenese? Å sette klovnenese på barnet om det gjør noe dumt? Det synes jeg faktisk bare var slemt.

I følge min tenåring er jeg streng meggemamma som er best i verden. Når man ser på resultatet en oppegående tenåringssønn uten problemer, som er tillitsfull, reflektert og omtenksom.........vel da klapper jeg meg selv på skulderen og berømmer meg selv som har klart alt det helt på egen hånd.

Men skal love dere at det har gått en kule varmt her også innimellom, men å få en velfungerende tenåring er som en drøm.

[Mams]

Akkurat nå føler jeg meg som en ganske så dårlig mamma, jeg pusser opp nede for harde livet. Det tar på meg både når det gjelder tid, energi og delaktighet.
Grunnen til at jeg pusser opp er at jeg får inn leieboere 1. september, de må inn for at jeg skal klare å beholde huset alene.

Når det er på plass må jeg bli mamma igjen på en helt annen måte en tidligere siden jeg har blitt alene med de. Det blir jo noe annet å være alene med 3 skolegutter, framfor 2 voksne med 2 skolegutter og en i barnehage.

Tålmodigh et er ikke helt greie så det er noe jeg må jobbe med ekstra, men jeg håper jeg vil være en god mamma som de føler at de kan gå til med alle bekymringer, gleder og sorger.

[Bokormen]

Jeg gikk forresten fra tålmodig til nokså utålmodig da nr to kom.

[Maverick]

Jeg har ingen problemer med å irettesette barna i offentlighet, men det har da alt med hvordan man gjør det å gjøre. Å sette seg ned på huk mens man forklarer hvorfor det ikke er noen strålende idé å hoppe i hvite sofaer med gummistøvler er ikke å traumatisere barna, lissom. Derimot kan det være rimelig kjipt når de senere oppdager at sånn oppførsel blir "frowned upon".

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg har ingen problemer med å irettesette barna i offentlighet, men det har da alt med hvordan man gjør det å gjøre. Å sette seg ned på huk mens man forklarer hvorfor det ikke er noen strålende idé å hoppe i hvite sofaer med gummistøvler er ikke å traumatisere barna, lissom. Derimot kan det være rimelig kjipt når de senere oppdager at sånn oppførsel blir "frowned upon".

My point exactly.

[Maverick]

Det aner meg at ungene kommer til å synes at det er hysterisk morsomt hvis jeg setter på meg en klovnenese, og at de da vil forske videre på hva slags oppførsel som fører til den festlige reaksjonen fra mor.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Det aner meg at ungene kommer til å synes at det er hysterisk morsomt hvis jeg setter på meg en klovnenese, og at de da vil forske videre på hva slags oppførsel som fører til den festlige reaksjonen fra mor.

Nå, ja. Men ikke når de er ti.