Barn og søvn

[Bokormen]

Hvor gamle barn er det snakk om?

MIn erfaring med hele to barn er at de kan være vidt forskjellige. Vi hadde en baby som sov godt og til dels mye de første månedene, nettene har alltid gått greit, men etter 3-4 mnd alder har søvnbehovet vært forholdsvis lite. Og så har vi en som slet med å sovne som baby og til dels enda, men som fortsatt sover på dagtid. En sov best i sin egen seng, en sov best i vår seng. (Hadde jeg hatt bare ett barn hadde jeg vel enten snakket varmt om gode rutiner og egen seng, eller jeg hadde anbefalt samsoving og MykeVerdierTM.)

[gajamor]

Før de er ett år tror jeg det meste handler om personlighet og flaks, og jeg tror egentlig ikke det er så nøye om man "skjemmer dem bort". Men når de nærmer seg to år syns jeg man kan begynne å revurdere om de skal ammes i søvn.

[Karima]

Mine to barn har fått meg til å konkludere med at det eneste riktige er å være pragmatisk når det kommer til barn og søvn. De har rett og slett trengt helt forskjellig behandling for å få sove godt.

Førstemann sov helt utrolig dårlig da han var helt liten, type våknet hvert 30.-40. minutt store deler av natta. På dagtid sov han i en periode aldri mer enn 30 minutter av gangen, våknet stuptrøtt og grinete og var konstant overtrøtt. Jeg/vi møtte dette med å trappe opp "servicen" knyttet til søvn. Det var dog ikke kos og nærhet han var ute etter, puppen var uinteressant når han ikke var sulten og i vår seng roet han seg aldri. Det var stadig heftigere bevegelsesstimulering som skulle til (jeg måtte ut av senga og gå rundt i rommet i 10-15 min minst en gang i timen i løpet av natta på det verste, aller helst hadde han nok villet ha en trilletur i vogna). Etter noen søvnløse og rådville måneder gikk jeg meget motvillig med på en mild gråtekurvariant. Vi gikk ikke fra han, sto ved siden av senga og holdt han på hodet, men tok han ikke opp av senga selv om han gråt (jeg sier vi, men i virkeligheten var jeg ikke involvert, siden jeg aldri hadde klart å gjennomføre det). Etter tre dager sov ungen veldig mye bedre, dag og natt. Han trengte å erfare at han kunne sovne inn, og dermed komme seg gjennom søvnfasene, liggende i senga uten å bli bysset/båret/trillet. Han fortsatte å sove godt. Men det forutsatte at vi var strenge på rutinene og gjorde ting forutsigbare for han. Alle brudd på rutinene medførte dårligere søvn.

Lillesøster derimot, har i hovedsak sovet godt siden hun ble født, de første månedene dog bare så lenge hun hadde noens (helst min) kropp i umiddelbar nærhet. Hun kunne sove i timevis i bæresjalet og roet seg ved nattlige oppvåkninger bare hun ble lagt mellom oss i dobbeltsenga. Hun sover i egen seng nå, men har fortsatt behov for nærhet i forbindelse med søvn. Hun kan foreløpig ikke sovne alene, og vil helst ha en hånd å holde i til hun sovner. Det får hun. I hennes tilfelle har det aldri kommet på tale å være streng og innføre noen bestemte rutiner, ettersom "kravene" hun stiller er helt overlevelige. Hun har tilsynelatende heller ikke behov for rutiner og forutsigbarhet på den måten broren hadde; hun takler ferier, overganger og rutinebrudd uten problemer. Med sånne barn er det lett - og for meg riktig - å ha løsere grenser.