Om kjæresten din hadde vært med i en alvorlig ulykke ...

[m^2]

Manglende TALEspråk? Det finnes så mange kjekke kommunikasjonshjelpemidler på markedet nå at det behøver ikke å være så stor hindring som man kanskje tror
Og litt dårlig balanse?

Tror det kommer veldig an på hvordan vedkommende hadde taklet det selv... Det har så mye å si for hvordan man har det sammen. Hadde han f.eks vært i stand til å ha full jobb, få barn, osv? Leve et tilnærmet normalt liv? Mange aspekter som har mye å si.

Hadde det derimot vært snakk om adferdsendring og depresjoner som følge av ulykken, økte pleieoppgaver, større og tunge fysiske handicap og økonomiske vansker pga han ikke kunne jobbe osv hadde jeg nok vært mer skeptisk.

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Manglende TALEspråk? Det finnes så mange kjekke kommunikasjonshjelpemidler på markedet nå at det behøver ikke å være så stor hindring som man kanskje tror
Og litt dårlig balanse?

Tror det kommer veldig an på hvordan vedkommende hadde taklet det selv... Det har så mye å si for hvordan man har det sammen. Hadde han f.eks vært i stand til å ha full jobb, få barn, osv? Leve et tilnærmet normalt liv? Mange aspekter som har mye å si.

Hadde det derimot vært snakk om adferdsendring og depresjoner som følge av ulykken, økte pleieoppgaver, større og tunge fysiske handicap og økonomiske vansker pga han ikke kunne jobbe osv hadde jeg nok vært mer skeptisk.

Du har så rett i det du sier, nå som jeg har grublet litt på dette her har jeg kommet til at jeg ville blitt dersom livet ikke hadde blitt radikalt forandret. da tenker jeg på forandringer som de M^2 beskriver. For dersom livet ble litt endret så er det verdt det, dersom mannen ble pleiepasient ville det ikke vært verdt det.

[zeppelin]

Kommer an på om jeg elsker mannen eller ei, og det ville jeg jo funnet ut hvis noe slikt skjedde. Hadde kjent det på magefølelsen. Jeg er ikke typen som hadde blitt i et forhold av medlidenhet.

[Fadese]

Det kan jeg umulig si.
Jeg har opplevd at min daværende samboer, nå ektefelle, ble skadet. Vi hadde da vært sammen i fire år, sånn cirka. I tida mens jeg ventet på avklaring av tilstanden, så jeg for meg en rekke scenarier og jeg følte meg sikker på at jeg alltid skulle være med ham.
Men hvordan utfallet hadde blitt dersom det ikke hadde gått bra, det vet jeg ikke.

Og det er jo umulig å forutsi, så klart. Både fordi hodeskader kan være så enormt mye, den totale livssituasjonen for øvrig ville vært av betydning og jeg kan ikke vite hvordan min reaksjon på en gitt situasjon faktisk ville vært.

Hvis han hadde hatt problemer av typen hukommelsesvansker, trettbarhet, organiseringsvansker og redusert tempo, men hadde greid seg brukbart ved hjelp av kompenserende tiltak (hjelpemidler, for eksempel), kunne vi hatt det fint. Dersom hans personlighet hadde endret seg vesentlig, at hukommelsesvanskene var av en slik art at han ikke husket meg eller barna eller han ble veldig oppfarende, hadde det meget mulig stilt seg annerledes.
Og det er klart, med en svært belastende atferd (aggresjonsutbrudd, hyppig krangling med barn, for eksempel), ville jeg kanskje også følt meg tvunget til å skille lag for å skjerme barna.

Om han hadde blitt veldig pleietrengende i ung alder, hadde det muligens også blitt vanskelig å leve under samme tak. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg hadde greid å slappe av med assistenter rennende rundt meg i tide og utide, men hvem vet? Man venner seg til mye.
I et slikt tilfelle kunne vi forhåpentligvis bygget om, slik at han og assistentene kunne hatt en egen seksjon av huset.

[ming]

Dette har jeg og mannen diskutert tidligere. (Han jobber med hodeskadde) Min konklusjon er som Fadese og M^2 sin - det kommer an på hvorvidt personlighet, tilstedeværelse, hukommelse og temperament hadde endret seg vesentlig eller ikke. Jeg hadde taklet talevansker og dårlig balanse utmerket. Mens behov for daglig pleie sikkert hadde satt meg på en større prøve, uten at jeg automatisk ville flyttet av den grunn. Det verste hadde nok vært aggresiv atferd. Jeg tror faktisk dette svaret ville vært det samme da vi hadde vært sammen i to år også. Da jobbet jeg på en boenhet for unge voksne med ulike skader og syndromer, og jeg syntes det var så grusomt vondt å høre om ektefeller som tok ut separasjon. De såre hulkene fra en slagrammet 35-åring som får høre at ektefellen vil gå videre i livet uten den belastningen kona er, husker jeg enda. Men jeg må samtidig si at jeg fullt ut forstår at folk gjør sånne valg, og at jeg på ingen måte kan garantere at jeg hadde taklet like mye som jeg nå tror.

[Tøtto]

En jeg kjenner var sammen med en som var utsatt for en ulykke. Han forandret personlighet fullstendig etterpå, og var langt i fra den gode, snille mannen som før. I et sånt tilfelle forstår jeg veldig godt at det blir slutt.

[Lucifer]

Som flere andre sier blir det en vanskelig situasjon som kreber at man er i den. Jeg hadde IKKE orket å bli i et forhold der jeg ikke fikk noe som helst igjen, men om han hadde vært noenlunde oppegående i hodet hadde jeg muligens blitt. Men jeg hadde nok også ønket barn i fremtiden og det hadde også blitt noe jeg tenkte på. Kunne han få barn? hadde vært en ting som også hadde vært viktig for meg.

[Pappalille]

Om jeg fremdeles elsket den mannen han ble etter ulykken, ja da hadde jeg blitt. Om stress, vanskeligheter og for eksempel personlighetsforandringer hadde sørget for at kjærligheten tok slutt, vel, da er det slutt da.

Skadene i seg selv ville aldri vært det som tippet meg ut av døra.

[Silence]

Det er vanskelig å svare på. Som mange påpeker her, så er det vel ikke på grunn av skaden man ville gått, men på grunn av at skaden(e) ofte fører til at personen forandrer seg.

[Dronningen]

Om han hadde blitt hjerneskadd, så tror jeg det ville utviklet seg til mer vennskap enn et kjæresteforhold.
Hvis ikke så hadde vi kunne løst mye sammen. Men personlighet, holdning, et.c. kan jo endres.

Da jeg og mannen hadde vært sammen i 2 år hadde vi bodd sammen i 1,5 år og vært forlova like lenge.

[Odelia]

Det kan jeg egentlig ikke si sikkert før jeg evt hadde stått oppi situasjonen, men mine første tanker er at jeg nok hadde blitt de første årene/den første tiden. Alt etter hvor alvorlig tilstanden hans hadde vært, og hvorvidt det var håp om rehabilitering hadde jeg (slik jeg tenker nå) blitt værende dersom han kunne få et relativt greit liv om enn ikke så aktivt. På den andre siden hadde jeg nok dratt dersom det ikke var håp om noe særlig kommunikasjon. For min del er et seksuelt samliv såpass viktig at dersom dette ikke hadde noen forutsetninger for å ville fungere så hadde det definitivt vært en avgjørende faktor..

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Odelia, her.

På den andre siden hadde jeg nok dratt dersom det ikke var håp om noe særlig kommunikasjon.

Siden jeg har tatt studier i to år nå i alternative kommunikasjonsformer for mennesker som mangler talespråk (ASK-studier på hive), er involvert i frivillig arbeide med folk som ikke har talespråk, og har en sønn som bruker talemaskin, synes jeg det er interessant at det virker som flere mener kommunikasjon er synonymt med talespråk. Det er det ikke, nødvendigvis! Verden går utrolig fort framover på den fronten nå, og det finnes kommunikasjonshjelpemidler som man kan bruke selv om man bare har kontroll over øyemusklene (!).
Riktignok går det saktere enn talespråk, men mangel på talespråk er ikke den store hindringen for kommunikasjon lengre som det var. (tenk Stephen Hawking, eller døvespråk for den sakens skyld)

[Mrs. Longbottom]

hvis jeg var 19 år og hadde vært sammen i to år, så tror jeg ikke det. Med mannen min nå, ingen tvil.

[Odelia]

Jeg er kjent med kommunikasjonshjelpemidler så som RollTalk, ect gjennom jobb, men jeg skal være ærlig å si at dersom dette var den eneste kommunikasjonsmetoden "kjæresten" hadde greid å nytte hadde jeg nok ikke blitt værende Når det er sagt mener jeg, med kommunikasjon, kroppsspråk, blikkontakt, berøring, ect i tillegg til talende/skrivende språk. Dersom det ikke var håp om noe særlig kommunikasjon via noen av de nevnte metodene hadde jeg ikke, slik jeg ser det nå, hatt noe utbytte av forholdet og dermed hadde jeg valgt å avbryte det.

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Siden jeg har tatt studier i to år nå i alternative kommunikasjonsformer for mennesker som mangler talespråk (ASK-studier på hive), er involvert i frivillig arbeide med folk som ikke har talespråk, og har en sønn som bruker talemaskin, synes jeg det er interessant at det virker som flere mener kommunikasjon er synonymt med talespråk. Det er det ikke, nødvendigvis! Verden går utrolig fort framover på den fronten nå, og det finnes kommunikasjonshjelpemidler som man kan bruke selv om man bare har kontroll over øyemusklene (!).
Riktignok går det saktere enn talespråk, men mangel på talespråk er ikke den store hindringen for kommunikasjon lengre som det var. (tenk Stephen Hawking, eller døvespråk for den sakens skyld)

[Jinx]

Ja jeg hadde fortsatt å være sammen med han.

[Joika]

Kommer helt ann på forholdet jeg hadde til han. Om det var et bunnsolid forhold, så ja, men hvis ikke så tror jeg ikke det.

Om det var jeg som var ødelagt for livet ville jeg ønsket at han fikk en annen å være kjæreste med. Og håpet han beholdt en relasjon til meg som ble mer av et vennskap kanskje.

Jeg føler meg trygg på at han føler det slik også.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om det var jeg som var ødelagt for livet ville jeg ønsket at han fikk en annen å være kjæreste med. Og håpet han beholdt en relasjon til meg som ble mer av et vennskap kanskje.

Jeg føler meg trygg på at han føler det slik også.

Jeg tror jeg er der, jeg også.

Men jeg aner virkelig ikke. Jeg har lært at jeg virkelig ikke kan si 100% sikkert hvordan jeg ville reagert på en gitt situasjon før jeg faktisk var i den.

Hvis jeg var 20 og barnløs så ville det sannsynligvis ha vært en annen situasjon enn nå som vi har vært sammen i 17 år og har barn sammen. Men kanskje det er den type samtaler man burde ha, sånn at man var forbedredt i tilfelle noe skulle skje?

Jeg tror aldri jeg hadde sviktet som venn, og jeg tror ansvaret hadde lagt knallhardt på skuldrene mine mht å sørge for at han fikk et best mulig liv. Men om kjærestefølelsene hadde vedvart, om han ble en annen enn den jeg i utgangspunktet ble sammen med? Det kan jeg virkelig ikke svare på.

Balanse er nå en ting, men kommunikasjon er viktig. Jeg leser det som blir skrevet om alternative måter å kommunisere på, og jeg tviler ikke på at det virkelig er alternativer, men spørsmålet er om det hadde fungert godt nok.

Hvordan han taklet det hadde også hatt stor betydning for om det hadde fungert.

Men som sagt. Jeg er 100% sikker på at jeg aldri hadde sviktet som venn. Ingen kan garantere at folk holder sammen livet ut, friske eller syke, og det blir i alle fall feil om man skal holde sammen kun fordi det er sykdom i bildet. Hvis partneren endrer personlighet av andre grunner, og blir en man ikke elsker, så er det jo fair å gå. Da må det samme gjelde når partneren er syk?

Huff. Vanskelig.

[Silence]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om det var jeg som var ødelagt for livet ville jeg ønsket at han fikk en annen å være kjæreste med.

Der sa du det.