Er det galt å spørre om hva man tror på?

[Nessie]

Det er ikke ofte jeg har blitt spurt om min tro i real life, så har aldri opplev det som et problem. Men jeg synes det hadde vært helt greit å blitt spurt, for jeg kan jo velge å svare at det er privat og?

Men synes uansett det må være ok på et forum. Her spørres det jo om alt mulig rart, så får folk velge hva de ønsker å svare på.

Jeg kan prate både om orgasme og tro jeg

Her har ikke jeg fått med meg alt, og ikke orker jeg søke etter det heller...

Men på et forum som dette synes jeg det er et helt greit spørsmål. Rett og slett fordi man blir ikke satt i en "umulig" situasjon hvor det er vanskelig å sette grenser, når det foregår i et forum kan man jo bare la være å svare. Samt at man får tid til å tenke seg litt om før man svarer.

I hverdagen derimot, tror jeg at jeg hadde reagert hvis et "vilt fremmed menneske" spurte meg om min tro - med mindre det var i en situasjon som gjorde det naturlig.

De fleste har vel såpass sosiale antenner at man vet når man kan spørre eller ikke...

[Sitron]

Det er ingenting galt med å spørre. Jeg liker å vite hva mennesker rundt meg står for.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er ingenting galt med å spørre. Jeg liker å vite hva mennesker rundt meg står for.

Men det er ikke sikkert alle ønsker å fortelle hva de tror på?

[Olympia]

Jeg kan ikke helt skjønne hva som skal være hemmelig med det, egentlig. En tro man ikke kan vedkjenne seg?

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg kan ikke helt skjønne hva som skal være hemmelig med det, egentlig. En tro man ikke kan vedkjenne seg?

Men som Hattifnatten skriver lenger opp så trenger jo ikke problemet være at man ikke vil vedkjenne seg ting, men at man blir utsatt for fordommer og misoppfatnigner når man erklærer seg for et eller annet. Hvis man f.eks sier at man er kristen, jøde, homo, fagforeningsmedlem eller gift, så har mange veldig klare (og i mange tilfeller negative) oppfatningner av hva det innebærer. Et tilsynelatende "hemmelighold" kan jo godt bare være et uttrykk for at man ikke syns det er verdt bryet å forklare seg til den som spør.

Ben "misantrop" Murphy

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

... eller gift, så har mange veldig klare (og i mange tilfeller negative) oppfatningner av hva det innebærer.

Blir man negativt stemplet av å være gift?

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

Men som Hattifnatten skriver lenger opp så trenger jo ikke problemet være at man ikke vil vedkjenne seg ting, men at man blir utsatt for fordommer og misoppfatnigner når man erklærer seg for et eller annet. Hvis man f.eks sier at man er kristen, jøde, homo, fagforeningsmedlem eller gift, så har mange veldig klare (og i mange tilfeller negative) oppfatningner av hva det innebærer. Et tilsynelatende "hemmelighold" kan jo godt bare være et uttrykk for at man ikke syns det er verdt bryet å forklare seg til den som spør.

Ben "misantrop" Murphy

Det er nok hovedsakelig grunnen til at mange ikke flagger sin tro, legning eller partipolitiske tilhørighet.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Men det er ikke sikkert alle ønsker å fortelle hva de tror på?

Da er jeg heller ikke interessert i å ha noe med dem å gjøre.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Da er jeg heller ikke interessert i å ha noe med dem å gjøre.

Og det er jo ditt valg. Så får folk avgjøre selv hva som er viktigst for dem.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og det er jo ditt valg. Så får folk avgjøre selv hva som er viktigst for dem.

Selvsagt, jeg har da heller ikke påstått noe annet. Jeg er bare ikke interessert i å ha mennesker rundt meg med suspekte planer.

[polarjenta]

For min del må folk gjerne spørre hva jeg tror på, det er ingenting hemmelig med det. JEg syns egentlig det er litt rart at man syns det er hemmelig? Jeg mener, dersom man er kristen så bør man vel ha et ønske om å spre det glade budskap, ikke som i forkynne, men for å vise at jeg tror og dersom du lurer på noe så spør.. Holder man det hemmelig så vet jo ikke folk som f.eks er søkende at de kan spørre vedkommende. Dette gjelder jo også andre trosretninger og ikketroende...

[cilen]

Jeg synes ikke det gjør noe. Ikke så lenge man spør fordi man ønsker å lære noe nytt. Det er vel heller det som noen ganger kommer etterpå som er frekt! Hvis man begynner å diskutere om det er rett tro! Jeg hadde en dame i burka som kunde på jobb engang.. (frisør), og det var naturlig for meg å spørre litt om fra hun trodde på. Det var midt under 9-11 oppstyret, og jeg spurte henne om hva hun fortalte sine barn om alt de så på TV. Var usikker selv hva jeg skulle si til mine, og ønsket å vite hva muslimer fortalte sine barn. Hun fortalt at hun sa til sine barn at Saddam var en ond konge, akkurat som i eventyrene.. synes det var så fint! Hun var veldig koselig!

I Egypt var det også noen som spurte oss om hva vi trodde på. Vi er jo ikke kristne, så vi fortalte at vi var åpne og aksepterte hver enkelt for hva de ville tro på. Tror det var litt uvant for han ene.. Han trodde vel at det var enten Gud eller Allah! Men han syntes det var fint..

[kie]

Jeg ser ikke noe galt i å spørre, men ville nok hatt litt problemer med å svare. Rett og slett fordi jeg ikke er helt sikker.

[Sitron]

Ikke alle. Men tenk om det er noen som har det. Da er jeg beredt.

Vi har en BAC i klassen vår, jeg er uendelig glad for at han forkynte sitt syn på Israels henrettelser av uskyldige palestinere, for da slipper jeg å ha noe med det umennesket å gjøre.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Ikke alle. Men tenk om det er noen som har det. Da er jeg beredt.

Vi har en BAC i klassen vår, jeg er uendelig glad for at han forkynte sitt syn på Israels henrettelser av uskyldige palestinere, for da slipper jeg å ha noe med det umennesket å gjøre.

umennesket?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

umennesket?

Ja, jeg syns ikke det er særlig menneskelig å hardnakket påstå at det er helt rettferdig og nødvendig å ofre barns liv.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg lurer litt på hvorfor det er så veldig privat og tabubelagt. I mange land i verden er det et av de mest naturlige spørsmål som kan tenkes. I Latinamerika ble jeg flere ganger spurt om jeg var katolikk eller pentekostal. I Midtøsten har jeg av villt fremmede blitt spurt om jeg var muslim som om det var det mest naturlige spørsmålet i verden.

Jeg har lest teorier om at både toregimentslæren til Luther og Pietismen har skyld i at religion har blitt så privat at det blir tabubelagt. Jeg vet ikke hva som er rett, men det er litt pussig.

Det er kanskje noe med at religion for de fleste i Norge betyr noe annet enn det gjør for veldig mange i andre deler av verden. Veldig mange steder (kanskje de fleste steder i verden?) er religion mer eller mindre det samme som etnisk eller kulturell tilhørighet, og det å si hvilken religion eller hvilket kirkesamfunn man tilhører, er det samme som å si "hvem" man er. Og en slik opplysning vil da oppfattes som en offentlig sak. Men i Norge er det for de fleste en privatsak, og det nærmeste jeg tror vi kommer en slik selvsagt erklært tilhørighet er det å definere seg som "norsk".

Hva som er grunnen til at det har blitt slik, er jo et interessant spørsmål. Og da synes jeg det høres rimelig ut at både Luther og pietismen er med på å være årsaker (siden luthersk kristendom vel er en privat religion i mye større grad enn det katolsk kristendom og islam er), i tillegg til det at Norge (tradisjonelt sett) er så spredt befolket og så religiøst homogent.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

For min del virker det litt merkelig at det å fortelle om hva man tror på (som tross alt styrer en del av ens tanker og grunninnstillinger) er vanskeligere enn å fortelle hvor mange orgasmer man har hatt siste døgnet. Det siste har jo vanligvis lite betydning for andre, mens det første kan ha relevans i en del sammenhenger.

Jeg kan godt uttale meg om livssynet mitt, men ville absolutt ikke diskutert sexlivet mitt offentlig, så sånn sett er jeg helt på linje med deg.

Samtidig har jeg ingen problemer med å forstå at "sjelelige" spørsmål kan oppfattes som mer intime/personlige enn "fysiske", og at mange derfor vil kvie seg mer for å dele tankene eller følelsene sine rundt slike temaer. Jeg tror ikke det har så mye å gjøre med hvor relevant spørsmålene er for dem som spør, men hvor private de oppfattes å være for den som blir spurt, kombinert med hvor privat ("intim") man ønsker å være sammen med den som spør.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det som er litt spesielt er at luthersk kristendom i en del andre kulturer ikke blir oppfattet like privat. Det er derfor jeg er litt usikker på årsaker. Pietismen og kjølvannet med sterk omvendelsesforkynnelse og innenfor/utenfortankegang tror jeg nok har preget en del.

Det er vel slik at vi i dag legger mer i ordet å være "kristen", enn det man gjorde før. Tidligere var alle i Norge kristen, det trengte bare bety at de var døpt og konfirmert, det sa ingenting om folk hadde en personlig tro. Når noen nå sier at de er "kristen", så oppfatter jeg det som at de har en personlig tro, at de leser bibelen, går på møter osv osv. At denne forandringen har kommet med omvendelsesforkynnelse har du sikkert rett i.

Når man treffer folk fra andre kulturer og de sier at de er muslimer eller katolikker, så sier det noe om den religiøse tradisjonen de har vokst opp i. Det sier ingenting om de har en personlig tro eller ikke. I en slik sammenheng ville det sikkert vært riktig av meg å si at jeg er kristen, men her i Norge ville det vært helt feil - for jeg er ikke kristen i den norske betydningen.

Grunnen til at det hos oss føles litt vanskelig er at et slikt spørsmål er et spørsmål om personlig tro, ikke om kulturell/religiøs tilhørighet. Om et slikt spørsmål er greit kommer helt an på hvem som spør og i hvilken sammenheng.