Spinoff - savner du mannen etter en uke?

[Filifjonka]

Jeg griner ikke, altså.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg griner ikke, altså.

Ikke jeg heller. Men ellers er jeg som deg. Jeg synes også det er skikkelig kjipt å legge meg alene og være alene om natten. Jeg gruer meg litt til at mannen skal reise bort noen dager om et par uker. Ikke til alt det praktiske på dagtid (jo, litt det også), men mest det å ikke ha ham der, særlig i senga. For å si det rett ut.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Jeg tror ikke man kan måle kjærlighet i hvor mye man savner hverandre, og det har ikke noe med å være viktigst å gjøre. Det har mye med det som Skilpadda skriver, og i tillegg har det noe med at jeg synes det er fint å være litt i fred en sjelden gang, og ha litt tid for meg selv.

Jeg synes det er deilig å kunne kunne koble ut og "være i fred i mitt eget hode" av og til. Jeg elsker ungene mine og liker å være sammen med dem, men de gir ikke mye rom for indre ro, hvis jeg kan få uttrykke meg litt blomstrende. Når ungene er borte er det stille og fredelig rundt meg; jeg nyter å kunne drikke en kaffekopp i stillhet i en halv time uten avbrudd, sitte på do uten at noen rasler med dørhåndtaket og hyler at de vil inn, at det er like ryddig i stua på kvelden som det var om ettermiddagen og at jeg kan lese en bok uavbrutt eller bare nyte utsikten og stillheten på verandaen uten å måtte forholde meg til noen som krever noe av meg. Jeg absolutt elsker slike pustehull i hverdagen, må jeg innrømme. (Og dette er selvsagt noe jeg føler fordi de nesten alltid er her. Hadde jeg være mye borte fra dem eller de mye borte fra meg, hadde jeg garantert ikke satt like stor pris på det.)

Mannen min derimot, trenger jeg aldri noe pusterom fra. Han liker jeg å være sammen med alltid, og det føles som om noe viktig mangler når han er borte.

Sånn er det bare, og jeg tror ikke det automatisk gjør meg til noen dårlig mor. Når sant skal sies har jeg ikke en gang dårlig samvittighet for å føle det slik, egentlig. Det hender jeg faker litt samvittighetskvaler likevel, for å unngå sånne "Hva!? Er du ikke skikkelig glad i ungene dine?"-utbrudd.

Og jeg klarer meg mye lenger uten ungene enn jeg gjør uten vann og mat. Seriøst: når klokka blir 11:30 på jobb, er jeg jammen glad for at jeg ikke savner ungene like mye som jeg ville savnet matpakka mi dersom den lå igjen hjemme. Kjære vene så slitsomt det skulle vært.

[Robyn]

Jeg var litt usikker og delt på hva jeg skulle svare.

Mannen min reiser mye i jobbsammenheng så vi er fra hverandre en uke titt og ofte. Og helt ærlig syns jeg det er deilig med litt tid fra hverandre, samtidig som jeg kjenner at jeg også savner han litt mot slutten av uka.

Jeg landet til slutt på Ja, til en viss grad men jeg overlever fint.

Tilværelsen som alenemamma disse dagene er uansett ikke noe problem da guttene er så store, eneste kan være at logistikken ikke alltid går opp med møter, treninger, kamper etc.

[Java]

Det har han jeg liker aller best å snakke med, så i løpet av én uke er det mange ganger jeg ville tenkt at han gjerne skulle vært her. Så ja, jeg ville nok savnet ham, men klart meg helt fint.

[Salt]

Ja, jeg savner han grenseløst når han er borte en uke, selv om det skjer både titt og ofte. Han reiser en del i jobben, men jeg blir aldri helt vant til det. Jeg gråter meg ikke i søvn jeg heller, da..

[amo]

Nei, er vane med nordsjøarbeidere.
Godt når de kommer hjem, og godt når de reiser.

[Blåbær]

Stemte nei, men sannheten er jo at det varierer litt.
Mannen reiser endel. I snitt en uke i mnd. Vant til å være uten han i perioder.

De periodene der han reiser mye og ofte savner jeg han.
Spesiellt det selskapet om kvelden.

[mina]

Av og til er det deilig å være "alenemor", men jeg savner alltid mannen når det har gått noen dager og ihvertfall etter ei uke.

Hvis jeg er bortreist har jeg ikke noe problemer med å sove alene, men hjemme synes jeg det er fryktelig stusselig å legge meg alene i dobbeltsenga.

[Mjau]

Savner han masse når han er borte jeg.
Kan være snakk om bare en natt og det. Jeg er litt puslete slik.

Sør reiste han mye med jobben. EN uke i måneden ca, og jeg syns det var helt forferdelig. Følte meg veldig alene uten han der på kveldene, og savnet noen å snakke med.
Nå reiser han ikke så mye lenger, og det syns jeg er godt.

Jeg er nok litt avhengig av han.

[Luftslottet]

For å si det sånn: Mannen (i permisjon) fabler om å ta med seg sønnen og reise hjem på ferie en uke før meg i jula. Jeg har allerede begynt å grue meg.

Vi var borte fra hverandre i halvannen uke for 3,5 år siden. Vi husker det godt fortsatt, begge to.

[Grøten]

Ja ville savnet han, men absolutt overlevd.
Vi har ikke vært så mye borte fra hverandre da. Ikke
sammenhengende 1 uke i alle fall.
Han har riktig nok jobbet mye og bare kommet hjem for å
sove.
Føler da at alt kommer på meg, jeg blir sliten og da savner jeg han.

Hadde det bare vært meg hjemme der i mot hadde det gått helt fint.
Ungene hadde det vært værre med, litt vanskelig å være lenge
borte fra dem.

[Eia]

Jeg synes egentid er deilig, så en uke av det ville jeg nok bare nytt. Også alene med barn (har bare ett). De første årene vi var sammen, var vi borte fra hverandre en mnd. av gangen, så en fattig uke er da ingenting.

[Skilpadda]

Det er forresten ikke sant at vi ikke har vært så lenge borte fra hverandre siden vi ble gift; jeg var en uke hos foreldrene mine med Poden da han var baby, og i sommer endte jeg opp med fem dager "alene" hos foreldrene mine med Poden fordi mannen var syk. Men når jeg reiser bort selv, savner jeg mannen mindre enn når jeg er hjemme og han borte, så det var ikke helt sammenlignbart med HI-spørsmålet.

[jane]

Jeg synes det er bare deilig når både mann og barn er borte. Jeg ser bare frem til november, for da blir jeg mutters aleine i hele 2 uker mens de andre i heimen er i Syden.

Det skal selvsagt bli godt å få de hjem da når de har vært borte så lenge. Bare så det er sagt liksom.

[Marge]

Nei, egentlig ikke. Vi har vært fra hverandre mange ganger i opptil 2-3 uker, og det går veldig fint.

[Muad'Dib]

Jeg trives fint, også når jeg er borte fra mannen et par uker. Men etterpå går det gjerne opp for meg, at jeg ha savnet ham... for jeg er veldig glad i min Dibmann !

[Milfrid]

Jeg svarte ja, til en viss grad, men at jeg overlever fint.

En uke borte fra mannen går som en vind når man har to unger. Jeg savner ham virkelig, det gjør jeg. Kommer meg feks aldri i seng på et fornuftig tidspunkt for det er liksom ingen grunn til å legge seg... Vi er også av typen som kozer mye i hverdagen, kyssing og klemming og holding i hender osv, så jeg savner nærheten. I tillegg til at jeg savner ham som samtalepartner. Det var muligens jeg som sa beste venn og elsker?

Mannen min reiser en del i jobben, så jeg er vant med at han er borte et par dager her og en liten uke der.

[Anne C]

Jeg griner ikke, men fy søren som jeg savner han! De kommer hjem i morgen etter en uke på Mallorca. Etter å ha vært alene på Gran Canaria nå i sommer og det at de er borte nå så har jeg funnet ut at 5 dager er nok for meg.

[Floksa]

Gråter meg ikke i søvn, for ingen mann=ingen søvn og det er litt slitsomt egentlig.
Men vi henger i hop stort sett 24/7 så jeg har det med å gå i frø når han ikke er hjemme ja.