Må dele denne perlen med dere!

[Benzo]

Jeg synes på ingen måte det er nedverdigende, heller tvert i mot! At man klarer å mobilisere de siste kreftene for å gjennomføre en så stor bragd som Ironman, eller andre utfordrende konkurranser, er rett og slett imponerende. Grunnen til at jeg synes videoen var festlig er fordi jeg kjenner igjen følelsen. Ikke fordi jeg noensinne har vært i nærheten av en Ironman, men min første trening etter 2 tette svangerskap, 30 kg overvektig, astma og særdeles dårlig form, besto av bakketrening lang som et vondt år. Jeg trodde ærlig talt min siste time var kommet, jeg så stjerner, blodsmak i munn og spydde på toppen. Når jeg ser tilbake, må jeg ærlig innrømme at det var utrolig komisk, at jeg gadd liksom. Kunne jeg ikke nøyd meg med en middels rask gange i flatt terreng første gangen? Neida, jeg skulle ikke være dårligere enn de andre, som for øvrig kom til toppen 15 min før meg.
Poenget mitt er at uansett hvor gæli det ser ut for alle andre, så har de nådd målet sitt, og jeg tipper at de to damene også gliser av videopptaket.

[kie]

Jeg er nok også litt sprø.

[Azi]

Signerer Polyanna. Ble rett og slett rørt! Å se målet og springe mot den og ikke gi selvom krampen tar deg. Jeg blir rett og slett mektig imponert.
Jeg tror at jeg hadde gitt opp etter 3-4 krampen.

[Veronal]

Jeg lo. Det bare skjedde da den andre damen kom.

Ellers ble jeg veldig imponert over pågangsmotet, til tross for at jeg ikke skjønner meg på konkurranseidrett! Men, jeg skjønner godt at de kryper i mål når de er så nær mål til tross for kramper her og der. Men på tross av at jeg er imponert så var det altså komisk nok til at jeg ikke klarte å holde tilbake latteren.

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg lo. Det bare skjedde da den andre damen kom.

Ellers ble jeg veldig imponert over pågangsmotet, til tross for at jeg ikke skjønner meg på konkurranseidrett! Men, jeg skjønner godt at de kryper i mål når de er så nær mål til tross for kramper her og der. Men på tross av at jeg er imponert så var det altså komisk nok til at jeg ikke klarte å holde tilbake latteren.

Veronal sa det.

[kie]

Det er flaut å innrømme det, men jeg følte meg vel omtrent sånn da jeg hadde vasset opp i lårhøy snø i et par hundre meters oppoverbakke til hytta. Jeg krabbet fra brønnen til hyttedøra også. Med sekk på ryggen, sekk på magen og en søppelsekk full av dyner/puter i hver hånd. Men det sier nok mest om min fysiske form da.

[Veronal]

Synes du man ofrer verdigheten, altså? I min bok kommer dette ikke en gang i nærheten av syklister som bæsjer i capsen eller bare rett i buksa for å slippe tap av tid eller målpassering av en siklende Bjørn Dæhli og andre. Selv de siste eksemplene kommer vel ikke innenfor tap av verdighet - i hvert fall ikke hvis man er aktiv i miljøene. For meg som står utenfor så blir det på æsj-nivå, men ikke så ille at jeg tenker at de taper sin verdighet.

[Divine]

Jeg ser det selvsagt ut fra mitt eget perspektiv, men for MEG ville det vært tap av verdighet. Og det er derfor jeg overhodet ikke synes at dette er morsomt, bare ubehagelig. Men jeg SKJØNNER jo, hvis jeg skal være rasjonell, at for andre er dette bare en naturlig konsekvens av det å satse stort.

[Divine]

Mens jeg tenker at de bare må være veldig flaue i ettertid og skulle ønske at det var ugjort. For det ville JEG ha tenkt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Mens jeg tenker at de bare må være veldig flaue i ettertid og skulle ønske at det var ugjort. For det ville JEG ha tenkt.

Jammen er folk forskjellige. Jeg hadde ikke vært en pøkk flau i ettertid.

[Che]

Nei, det er jo en bragd. De har ikke bæsjet seg ut eller noe sånn (det er ikke så gøy nemlig, selv om jeg nok kan le av det også) Det er ikke noe med at de er patetiske. De går rart. Så enkelt er det for meg.

[ItsOnlyMe]

Eh... neeei... Ikke noe spes morsomt dette.

[Robyn]

Det er ikke første gang jeg ser denne, og jeg ler like mye hver gang.
Men så er jeg litt mann i hodet og da, ler av det jeg syns er morsomt uten å overanalysere alt.

Og at de driter seg ut eller mister sin verdighet??? Hallo, er man med i en sånn konkurranse er det en bragd å komme over målstreken, selv om man kryper på knærne til slutt. At de klarer å hente ut sine aller siste reserver på denne måten er en bragd, det er absolutt ingenting å skamme seg over!

[DM]

Jeg flirte litt når nummer to kom, og ble rørt til tårer når de kom i mål. Jeg synes det er fantastisk med mennesker som faktisk får til å nå målene sine. Man blir da vel ikke døden nær av å bruke musklene sine for mye en dag vel?

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg flirte litt når nummer to kom, og ble rørt til tårer når de kom i mål. Jeg synes det er fantastisk med mennesker som faktisk får til å nå målene sine. Man blir da vel ikke døden nær av å bruke musklene sine for mye en dag vel?

Kan man ikke dø av melkesyre???

[Dixie Diner]

Jeg lo da dame nr. 2 kom og de banet vei i samme ganglag bortover. Jeg klarte ikke dy meg, jeg er like fjern som Bauche.
Det blir vel som å le når noen faller (uten å skade seg skikkelig, selvsagt). Jeg er ikke alltid like politisk korrekt med tanke på hva jeg ler av og ikke.