Hva er World of warcraft?

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Jeg så det! Det var jo helt vanvittig! Ett par som hadde funnet hverandre i Second Life og satt med ryggen til hverandre og var bare sammen som avaterer. Til alt overmål giftet de seg der inne også Galskap!

Jaa, det er det programmet. Ei annen, gift og hadde barn og alt, reiste jo for å treffe "kjæresten" sin i spillet og se om det kunne bli noe. Jeez.
Jeg husker faktisk ikke når det gikk, men det var før sist sommer, hvertfall.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jaa, det er det programmet. Ei annen, gift og hadde barn og alt, reiste jo for å treffe "kjæresten" sin i spillet og se om det kunne bli noe. Jeez.
Jeg husker faktisk ikke når det gikk, men det var før sist sommer, hvertfall.

Ja, det er ganske lenge siden. Lurer på om det var mens jeg var gravid eller noe jeg... Er ikke det en typisk TvNorge-dokumentar da :fordomsfull:

Ja, stakkars mannen og barna hennes. Som bare måtte finne seg i at hun skulle reise til avatartypen sin for å finne ut om det var "true love". Hehehe..

[Elise]

Mannen min spiller WoW, og det er ikke noe problem. Nå lenger. Det er viktig med regler, iallfall her i huset. Nå, etter snart 5 år har han et mer sunt forhold til det hele, og spiller 1-4 timer noen kvelder i uka. Da han begynte var det gjerne 8 timer per dag, selv om folk stod og snakket til han eller babyen lå og gråt. DET var ikke greit. Vi (=jeg) lagde raskt regelen om at spillet kun var lov når barnet sov, så da har det funket greit.

[Inagh]

Min mann og jeg var rimelig hekta på Everquest da vi var unge og barnløse. Mannen min spilte rollespill med kompiser da han studerte. Etterhvert som folk fikk jobb og flytta til hver sin kant av landet, begynte de å spille Everquest sammen, som en videreføring av rollespillet. Det begynte med at de møttes en fast kveld i uka, og spilte noen timer - et fast tidspunkt.

Deretter tok det helt av, det ble spilling hver kveld - flere timer utover. Til slutt følte jeg at jeg nesten ikke hadde noe valg - if you can't beat them, join them. Dermed begynte jeg også å spille. Den tiden var jeg langtidssykemeldt, så det ble noen timer gjennom dagen. Da jeg begynte å jobbe, var det spilling på kvelden og lenge utover natta. Vi hadde fri begge to en påske - og vi skjønte sjøl det kanskje hadde gått litt langt da vi logget oss på fredag ettermiddag, etter arbeidstid, og oppdaget at plutselig var påsken over - hele uka hadde blitt tilbrakt online.

Så dukket Storebror opp... En stund spilte jeg mens babyen sov - ikke noe problem det. Men etterhvert sover babyer mindre og krever mer, og da var det bare å innse at et liv online fungerer ikke med et liv med barn. Jeg sluttet derfor å spille. Det varte ikke lenge før mannen min også ga seg.

Onlinespill som WoW og Everquest er utrolig fengende. Det er en flott grafikk, det er spennende å kjempe i lag med andre, alle har sin rolle, fyller hverandre ut og hjelper hverandre. Man får venner - jeg vet om folk som har funnet hverandre og giftet seg på tvers av landegrenser.

Men går det lenge nok, blir den virkelige verden på en måte lett kunne bli litt trist og grå, og jeg tror at dersom man ikke tar et grep og holder på jobb, venner og aktiviteter utenfor pc'n, vil man fort kunne synke inn i en apati i en virtuell verden. Det er litt kulere å være den tøffe krigeren som alle stoler på, eller healeren på level 60, som har "Complete Healing," og som kommer inn og redder Helten idet han/hun er i ferd med å dø i det avgjørende slaget... Det er litt kulere å være Helten i VR enn en arbeidsløs og litt sjenert einstøing i RL. Fort gjort å tenke slik i hvertfall...

En ting er sikkert. Storebror her i heimen har vist tendenser til å bli hekta fra han var 3 år gammel. Mannen min og jeg skal ha stålkontroll - og da mener jeg stålkontroll - på hva han spiller, hvem han spiller med, og ikke minst hvor lenge han spiller - så lenge det er fysisk mulig.

Det er søren så lett å bli hekta godt og grundig på onlinespill.

[him]

Jeg spiller wow - i en veldig eksklusiv gruppe, det er meg og mannen. Han spiller mer, da, og har egen spiller for å være sammen med meg. Men jeg kan nå lære bort ett og annet jeg også! Selv om jeg bare er lvl 13. Han var ikke klar over at man kunne gå til frisøren i wow.

Dette er morsom informasjon om de forskjellige klassene i wow, se og le. (eller kanskje man må spille wow for å le, jeg vet ikke.)

Akkurat dette med avhengighet tenker jeg mer er et symptom enn et grunnleggende problem.

Jeg spiller ikke i guild og heller ikke på en PvP server.

[Pebbles]

Jeg har ikke peil på noe av dette, men ungdommene jeg underviser har ganske stor respekt for dette med å bli hekta på spill. Vi har drop outs på skolen som oppgir spillavhengighet som grunn.

Da jeg litt spøkefullt fortalte at 4-åringen min er i overkant opptatt av DS'en sin (rett bort til den når han våkner, blir veldig revet med følelsesmessig etc) så ble de faktisk litt alvorlige og mente at jeg burde passe på at guttene mine ikke begynte å spille "sånne spill som aldri tar slutt" når de blir eldre (antar de mente WoW o.l.).

Også viste de meg et youtube klipp der en lillebror har satt opp web kamera på rommet til storebroren som filmet han da han logget seg på og oppdaget at foreldrene hadde stengt WoW kontoen hans - og gud hjelpe! Det var grusomt å se på.

[Pappalille]

Den dokumentaren om Second Life dere nevner tidligere i tråden er en BBC dokumentar som, riktig nok, gikk på TV Norge for en stund siden. Det handlet vel om virtuell utroskap og da ble det SL som ble brukt som eksempel.

"Exil" er en norsk dokumentar og den ble vist på NRK, ikke TV 2 som jeg sa. Den handler mer om spillavhengighet. Den tar for seg en som spiller AO og tre unggutter som spiller WoW.