Reagerer barnevernet på rot i hjemmet?

[Mandarin]

Hva kan vi andre gjøre? Jeg føler meg så maktesløs når jeg leser om barn som ikke har det godt.

[Nera]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Hva kan vi andre gjøre? Jeg føler meg så maktesløs når jeg leser om barn som ikke har det godt.

Vi må i hvertfall ikke nøle med å bry oss eller blande oss inn hvis vi har mistanke om barn som ikke har det bra. Det er bedre med en bekymring(smelding til barnevernet) for mye enn en for lite.

[Mandarin]

Tenker også på den ungen med bleien.

[Heiko]

Må bare få sagt det at de fleste av disse foreldrene som utsetter sine barn for grov omsorgsvikt selv har opplevd tilsvarende, er psykisk syk og/eller har alvorlige rusproblemer. De får det rett og slett ikke til. De klarer ikke å ivareta seg selv og langt mindre et barn. Det må gå galt.

Ikke det at det unnskylder det de utsetter sine barn for, men det forklarer hvorfor det kan bli så ille.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Må bare få sagt det at de fleste av disse foreldrene som utsetter sine barn for grov omsorgsvikt selv har opplevd tilsvarende, er psykisk syk og/eller har alvorlige rusproblemer. De får det rett og slett ikke til. De klarer ikke å ivareta seg selv og langt mindre et barn. Det må gå galt.

Nei, sant? Omsorg må læres. På kroppen. Man må ha opplevd omsorg for å -uten særlig innsats eller forarbeid- kunne gi omsorg til andre. Har man ikke opplevd omsorg bør man få masse intensiv hjelp mens man er gravid, de burde hatt et slags skjema hvor de plukket opp dem med behov for samtale/foreldreassistanse på helsestasjonen eller noe sånt. Vi vet jo nesten alltid hvem det kommer til å gå dårlig med. De fleste som har jobbet i BV kan ofte forutse hvilke gravide som kommer til å ha behov for barnevern, som ikke kommer til å takle morsrollen noe særlig osv. Vi må kanskje våge å bruke denne kunnskapen aktivt til forebygging for barnas beste.

Også må lærere, helsesøstre, leger og barnehagepersonell kurses i balansegangen mellom taushetsplikt og opplysningsplikt.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nei, sant? Omsorg må læres. På kroppen. Man må ha opplevd omsorg for å -uten særlig innsats eller forarbeid- kunne gi omsorg til andre. Har man ikke opplevd omsorg bør man få masse intensiv hjelp mens man er gravid, de burde hatt et slags skjema hvor de plukket opp dem med behov for samtale/foreldreassistanse på helsestasjonen eller noe sånt. Vi vet jo nesten alltid hvem det kommer til å gå dårlig med. De fleste som har jobbet i BV kan ofte forutse hvilke gravide som kommer til å ha behov for barnevern, som ikke kommer til å takle morsrollen noe særlig osv. Vi må kanskje våge å bruke denne kunnskapen aktivt til forebygging for barnas beste.

Også må lærere, helsesøstre, leger og barnehagepersonell kurses i balansegangen mellom taushetsplikt og opplysningsplikt.

Dette er bra. Dette ville virke.

Det er ikke så mange foreldre som ender med grov omsorgssvikt mot barna sine av ondskap. Det er mest egen totale utilstrekkelighet det er snakk om. Vi burde finne de foreldrene som er i faresonen og hjelpe dem tidsnok. Og det burde virkelig være ett eller annet sted man kan gå og lære å bli forelder. Hvor de lærer bort hvor ofte bleia skal skiftes, hva den gråten der betyr og når man skal sånn eller slik. Og deretter følger opp over tid og ser etter at det går bra.

[Harriet Vane]

Jeg tror man kan gjøre noe ved å sørge for at man blir kjent med alle ungene/jentene/guttene i barnas klasser, at man har et åpent og inkluderende hjem, at man er en nabokjerring som bryr seg, vurderer å bli besøks- eller avlastningshjem når man får hodet over vannet etter småbarnsfasen, at man observerer og gjør noe med ting man mener er under pari og heller melder bekymring en gang for mye enn en gang for lite, at man snakker pent om barnevernet til andre, og så ellers bare være et ålreit menneske og følge med på barnevernspolitikk, midler til barnevernet og barnevernsinstitusjonene, osv.

Det blir litt for passivt å bare grine, lizzom. Det er fælt, altså, men tårer hjelper jo ingen.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det blir litt for passivt å bare grine, lizzom. Det er fælt, altså, men tårer hjelper jo ingen.

Helt enig, men det tok meg helt på senga, var ikke forbredt på å finne sånt i en tråd om rot.

[Blånn]

Som lærer har i allefall jeg alltid antennene ute. Er det noe som helst som skurrer er jeg ikke redd for å ta det videre. Jeg har elever jeg virkelig følger med og lurer jeg på noe diskuterer jeg det med sosiallærer (som er den jeg skal melde det til) med en gang. Skulle jeg ikke få gehør hos henne går jeg videre med saken dersom jeg anser den for alvorlig (enda ikke skjedd - heldigvis. BV-sakene mine har jeg stort sett "arvet" fra tidligere lærere, og de gangene jeg har varslet har det blitt tatt på alvor).

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror man kan gjøre noe ved å sørge for at man blir kjent med alle ungene/jentene/guttene i barnas klasser, at man har et åpent og inkluderende hjem, at man er en nabokjerring som bryr seg, vurderer å bli besøks- eller avlastningshjem når man får hodet over vannet etter småbarnsfasen, at man observerer og gjør noe med ting man mener er under pari og heller melder bekymring en gang for mye enn en gang for lite, at man snakker pent om barnevernet til andre, og så ellers bare være et ålreit menneske og følge med på barnevernspolitikk, midler til barnevernet og barnevernsinstitusjonene, osv.

Det blir litt for passivt å bare grine, lizzom. Det er fælt, altså, men tårer hjelper jo ingen.

Takk. Godt sagt og nettopp noe slikt jeg tenkte. Vi er allerede enige om at besøkshjem er noe vi kan være når vi er over denne småbarnsperioden.

[nam]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Hva tenker du på som "dette", da? Hva slags nivå av rot? Bare rot, eller skitt også?

Jeg synes det høres helt usannsynlig ut at alminnelig rot i seg selv - altså ikke helsefarlig mangel på hygiene - skal være noe barnevernet skulle reagere på. Men det er klart, det er mange måter man kan "reagere" på, og hvis den reaksjonen man ser for seg er at noen fra barnevernet (som er i hjemmet for å komme med råd og hjelp) kan komme til å si noe om ryddighet og systemer, og kanskje til og med komme med noen råd, så er jo ikke det utenkelig. Men jeg kjenner ikke noe til hvordan barnevernet jobber.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

I gamle dager reagerte barnevernet på rot. Men nå gjør de ikke det. Ikke sånn normalt rot. Det har ikke noe å si for omsorgsevnen om det ligger stryketøy på sofaen eller det står noen skitne kasseroller på benken. Ikke trenger man å vaske badet hevr dag for å være en god nok mor heller. Er det helsefarlig, hundebæsj, sprøytespisser, sneiper, osv, er det en annen sak.

Tråden handlet om rot ja. Ikke sneiper, sprøyter eller mat med muggel på liggende rundt. Men en blanding av hverdagslig rot, som kan komme en om ikke rydder på plass tingene som en bruker.

Jeg lurer litt. Fordi jeg har hørt om BV før i tiden som kjente etter støv på toppen av skapene. Og så var det noe om en bekjent som jobber i BV som mente rot var noe å reagere på. Jeg kan forstå det, og jeg lurer på om hvor ille det er å ha det rotete. -Er et rotete hjem noe som vil kunne være et punkt i en sak fra barnevernet?

Jeg er mest vant til at alle hjem er helt ryddige. Men har etter selverfart småbarnsperiode og lesning her inne, funnet ut at hjem gjerne kan være kaotisk rotete. (Som rotebildene vist på M1, eller beskrevet i tråder som sjusketråden.)

[apan]

Jeg er enig med de andre i tråden og har ikke inntrykk av at alminnelig rot er noen greie i det hele tatt. Det viser jo at man har et normalt hverdagsliv?

Jeg har en venninne i barnevernet, og ut fra det hun skildrer at de må "prøve å støte på" på hjemmebesøk hos barn de vet at ikke har det godt (før de kan gripe inn), er det ganske andre ting enn alminnelig rot som er i fokus.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Jeg er mest vant til at alle hjem er helt ryddige.)

Det var merkelig, synes jeg. Jeg kjenner flere som har det ganske så rotete enn folk som har det helt ryddig. Og med mindre noen allerede har en sak gående i BV kan jeg aldri i min villeste fantasi forestille meg at rot har noe som helst å si, så lenge det ikke innebærer de ekstremene det var snakk om lengre opp i tråden, eller f.eks. dårlig hygiene hos barnet.

Tilfeldigvis kjenner jeg noen som jobber i BV og som i tillegg er det mest rotete mennekset jeg kjenner. Nå snakker vi om hverdagslig rot (klær, leker, stæsj, oppvask) men likevel i så store mengder at det ikke alltid er like god fremkommelighet i huset.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror man kan gjøre noe ved å sørge for at man blir kjent med alle ungene/jentene/guttene i barnas klasser, at man har et åpent og inkluderende hjem, at man er en nabokjerring som bryr seg, vurderer å bli besøks- eller avlastningshjem når man får hodet over vannet etter småbarnsfasen, at man observerer og gjør noe med ting man mener er under pari og heller melder bekymring en gang for mye enn en gang for lite, at man snakker pent om barnevernet til andre, og så ellers bare være et ålreit menneske og følge med på barnevernspolitikk, midler til barnevernet og barnevernsinstitusjonene, osv.

I tillegg til dette skulle jeg gjerne ha kommet "oss vs dem"-tankegangen til livs. Har skrevet mer utfyllende om det i en annen tråd her, så jeg tillater meg å klippe og lime litt.

Sitat:

Jeg tror det er nettopp holdninger som kommer frem i tråden her ( "barnevernet er kanskje for de andre, men ikke for oss" ) som bidrar til at terskelen for å motta hjelp fra barnevernet for mange er så høy. De identifiserer seg ikke med "de andre". De vil ikke være "de andre".

"De andre" er jo de som ikke klarer. Som det er noe galt med. De som er skadelige for barna sine...

Vel. Jeg har sett flere knalldyktige foreldre som har tatt barnevernet i bruk selv om de strengt tatt ikke var i en akutt situasjon. Forebyggende barnevern er ekstremt viktig og ekstremt avhengig av at foreldrene er villige til å tørre å stige ned fra den flotte "oss"-gruppen og tåle å være "de andre" istedet. For barnets skyld. Det er tøft for mange og jeg beundrer de som biter tenna sammen og gjør det.

Og jeg skulle så inderlig ønske at disse omsorgsfulle, gode foreldrene kunne få slippe å forholde seg til en verden der man har så feilaktige og klare skiller mellom "oss" og "de andre". For barnevernet jobber med så utrolig mye mer enn skitne leiligheter og apatiske mødre som ikke har peiling.

Jeg tror mye kunne ha vært vunnet på å få frem hvem de som mottar...nei, samarbeider med barnevernet om egne barn er. Det er alle slags mennesker og jeg tror mange ville ha blitt overrasket over hvor oppegående en del av dem er. Og hvor like de er en selv.

Da vi gikk på Barkley-kurset for foreldre til barn med ADHD, som jeg hadde mast til meg en plass på, traff jeg på foreldre som imponerte meg stort. Foreldre som jeg beundret og så opp til. Kloke, velgjennomtenkte og som hadde gode råd å bidra med. Slike du forbinder med gode foreldre. Som taklet mye eksemplarisk. Som satte barna sine så utrolig høyt.

Noen av de var også tilknyttet barnevernet. Deres familie var under barnevernet og ville være det en god stund fremover. Hvorfor? Fordi deres kommune var organisert slik at tiltak de aller fleste hadde (støttekontakt, avlastning etc.) lå under barnevernet og vår kommune tok det gjennom avdeling for funksjonshemmede. That's it. Allikevel måtte de da altså være "de andre" fordi det er så utrolig stigmatiserende i samfunnet vårt å ha noe med barnevernet å gjøre.

Jeg tror en av de største truslene mot det at barn får den hjelpen de skal ha, er denne motviljen mot å se at forskjellene mellom "oss" og "de andre" er minimal. Foreldre som er så fast bestemt på at "barnevernet er for alle andre, kanskje, men ikke oss". Dette synet om at barnet virkelig må være med på hele prosessen frem til et punkt som heter "siste utvei" før man kan nedlate seg til å be om hjelp. Istedet for at man setter en parantes rundt skammen og egne fordommer og får forebyggende hjelp ved behov.

Dersom jeg hadde vært i en situasjon der barnevernet hadde vært en mulig løsning og lest denne tråden, så ville jeg ha slitt med å kontakte dem. For når folk jeg i grunnen er jevngod med har så stor motvilje og mener det er så skambelagt, så bør kanskje jeg også gjøre som "oss"? Når alle klorer seg fast til tilhørigheten med gruppen "oss", så bør kanskje jeg også det? Jeg føler meg jo i grunnen mest som en av dere. Kanskje jeg til og med på enkelte områder er bedre fungerende som mor enn mange andre?

Jeg tror at det største problemet med terskelen vi gjennom ord og egen frykt er med på å opprettholde ikke er hos gruppen "de andre". Jeg tror problemet ligger i gruppen "oss", jeg. Og at den største myten av dem alle er at det bare er "de andre" som kan trenge barnevernet.

Som en helsesøster jeg hospiterte hos sa en gang. Det er mye vanskeligere å hjelpe barna blant de såkalt ressurssterke familiene på vestkanten. For mens man lett kan se at de på østkanten trenger hjelp og de lettere tar imot, så bruker de i finere strøk så til de grader mye krefter på å slåss med nebb og klør imot. For ingen vil være "de andre".

[Floksa]

Ble bare helt satt ut av den stakkaren som gikk med bleia over helgen.
Omfanget av et sånt svik mot barnet ble litt mye.

Generellt har jeg tillit til at Barnevernet som faginstuttisjon(?) greier å skille på rot og omsorgssvikt.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Ble bare helt satt ut av den stakkaren som gikk med bleia over helgen.
Omfanget av et sånt svik mot barnet ble litt mye.

Det som er det verste er at omfanget at denne type svik er (nesten) ingen ting mot den psykiske delen av omsorgsvikten. Det er den som virkelig skader ungene. Tror jeg.
Det er lettere å lege en sår stump enn en alvorlig relasjonsskade, for å si det slik.

[Blånn]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Det som er det verste er at omfanget at denne type svik er (nesten) ingen ting mot den psykiske delen av omsorgsvikten. Det er den som virkelig skader ungene. Tror jeg.
Det er lettere å lege en sår stump enn en alvorlig relasjonsskade, for å si det slik.

Ja, og det kan oppstå selv om barna blir hentet til fosterhjem allerede som veldig, veldig små. Også når hjemmet de kommer til er et flott hjem med massevis av omsorg og kjærlighet.

[Skremmern]

Teo: Åh herregud, så forferdelig.

[Lucifer]

Jeg tenker på dette barnet med bleien og håper virkelig at barnehagen sendte bekymringsmelding.

[Skremmern]

Den også.

Så ufattelig smertefullt og grusomt det må være å gå rundt med egen urin og avføring presset mot huden over flere dager. Mellomsøster her i huset blir fryktelig sår hvis vi ikke tar bleia med en gang, så jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må ha vært for dette barnet.