Hvorfor er vi så mange som brenner oss ut?

[kalufs]

Gaia, det var en fin artikkel.

[Tussa]

Vi kjøre runder med stressmestringskurs på jobben og då snakkar vi om at summen blir for stor som enkelte her oppe nevner. Arenaene våre blir rett og slett for fullbooka og dei hindre kvarandre i å gi energi.

Eg har sjøl vore sjukmeldt i tidligare jobbar, men eg veit jo i ettertid at det ikkje handla om jobben min. Samlivsbrudd, små ungar, lite søvn, "mat på fat", dugnadar, krevande foreldre, bursdagsselskap med glattkjemde ungar, krav om trening som eg ALDRI klare stille osv osv osv.

Eg trur ikkje det er sjølve JOBBEN som gjer at kvinner blir sjukmeldt, det er alt rundt oss. Og det kan ikkje vi sjukmelde oss frå og mange av oss har også problem med å gi frå oss oppgåver.

Det satt langt inne og seie til sjefen min i forrige MAS at "Nei, eg har ikkje krefter til vidareutdanning på BI denne hausten. Kanskje neste år, men ikkje no". For eg vil jo vere alt; Eg vil jo vere fantastisk på alle områder. Men eg må i alle fall prioritere; Akkurat no er det å gjere en god jobb, vere ei glad mamma, lage god mat, vere sosial og vere kjæreste som er viktigast i mitt liv. Eg trur ein slik stopp der en faktisk tenke over kva en vil bruke livet og energien sin på er viktig.

Og så kjenne eg meg godt igjen i det Mim skrive om prestasjonsbasert kjærlighet. Eg blir kvalm.

Jeg tror det er fordi man hele tiden skal måtte prestere noe. Man har nesten ikke fri når man sover en gang, for man skal sove minst 7 timer sammenhengende, ellers går det meste i dass.
På dagtid skal man være slank, pen, flittig, dyktig, yte 110% HELE føkkings tiden. Dette i tillegg til plettfritt hus, fritidsaktiviteter, aktive ferieturer osv. Og barna skal også være perfekte selvsagt.
Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan bli for mye for mange.

[Harriet Vane]

Jeg har aldri vært utbrent, men jøye så nære jeg har vært.

Første gang var livet mitt blitt en aldeles uhåndterlig sandwich av konfliktfylt samlivsbrudd, ekstremt krevende lederverv, to ekstrajobber for å få endene til å møtes, normal vekttallsproduksjon for å vise verden at jeg ikke lot verv, samlivsbrudd eller ekstrajobber hindre studiene osv.

Grunnen til at det nesten gikk galt var at jeg aldri tillot meg selv å stoppe opp og kjenne etter, jeg bare jobbet og jobbet og jobbet, jeg sov nesten ikke, spiste nesten ikke, jeg drakk kaffe, røykte sigaretter og drakk meg full for å få sove etter 20 timers arbeidsdag. Det hjalp å ta en liten studiepause semesteret etter, gå litt til psykolog og begynne den ti år lange prosessen på å lære at godt nok er godt nok. Jeg mente perfekt var godt nok og var veldig streng med meg selv.

Andre gang jeg nesten smalt i veggen var da jeg jobbet med de aller aller tyngste sakene i barnevernet gjennom tidene og hadde arbeidsdager fylt utelukkende av omsorgssvikt, overgrep og barnevoldtekter. Ingen debriefing og ekstremt arbeidspress, mange nye og ekstrem gjennomtrekk i avdelingen, jeg var alene i min profesjon og hadde lite faglig sparring. Det ble ekstremt tungt i kombinasjon med tungt mediekjør og at vi var UFB og ventet på utredning. Ekstremt frustrerende. Jeg byttet jobb og fikk hjelp til å få barn og så ble det bedre.

Etterhvert har jeg lært at jeg må masse fleksibilitet i jobben, ha det godt på hjemmebane og jobbe med ting som engasjerer meg og ikke kveler meg. Barnevoldtekter anbefales ikke som standardhverdag. Og så prøver jeg å ikke være ekstremflinkis og øver på å være her og nå og være fornøyd.

De jeg kjenner som er diagnostisert som utbrente er deprimerte og har hatt altfor høye krav til alle felt i livet samtidig og har lagt Dagobertsandwicher, der jobb, verv, familie og etterutdanning blir For Mye Av Det Gode.