Hvorfor er vi så mange som brenner oss ut?

[kalufs]

Gaia, det var en fin artikkel.

[Tussa]

Vi kjøre runder med stressmestringskurs på jobben og då snakkar vi om at summen blir for stor som enkelte her oppe nevner. Arenaene våre blir rett og slett for fullbooka og dei hindre kvarandre i å gi energi.

Eg har sjøl vore sjukmeldt i tidligare jobbar, men eg veit jo i ettertid at det ikkje handla om jobben min. Samlivsbrudd, små ungar, lite søvn, "mat på fat", dugnadar, krevande foreldre, bursdagsselskap med glattkjemde ungar, krav om trening som eg ALDRI klare stille osv osv osv.

Eg trur ikkje det er sjølve JOBBEN som gjer at kvinner blir sjukmeldt, det er alt rundt oss. Og det kan ikkje vi sjukmelde oss frå og mange av oss har også problem med å gi frå oss oppgåver.

Det satt langt inne og seie til sjefen min i forrige MAS at "Nei, eg har ikkje krefter til vidareutdanning på BI denne hausten. Kanskje neste år, men ikkje no". For eg vil jo vere alt; Eg vil jo vere fantastisk på alle områder. Men eg må i alle fall prioritere; Akkurat no er det å gjere en god jobb, vere ei glad mamma, lage god mat, vere sosial og vere kjæreste som er viktigast i mitt liv. Eg trur ein slik stopp der en faktisk tenke over kva en vil bruke livet og energien sin på er viktig.

Og så kjenne eg meg godt igjen i det Mim skrive om prestasjonsbasert kjærlighet. Eg blir kvalm.

[Mett]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg var faktisk på et veldig interessant seminar om dette på fredag, hvor konklusjonen (forenklet) var at grunnen til at så mange brenner ut er at summen av aktivitet er høyere enn summen av tilført energi. Vi er rett og slett ikke flinke nok til å stoppe opp og lytte til kroppens signaler, men peiser på i et sinnsykt tempo og på høy gir på alle livets områder.

Jeg syns denne artikkelen beskriver det veldig godt.

Enig, den artikkelen var god. Uvant å se på en depresjon som en venn, men det gir mening.

Så gjenstår det bare å lære seg kunsten det er å gjøre ingenting. Finnes det et kveldskurs jeg kan ta? Vet ikke egentlig om jeg har tid til det ...

:blar litt rådvill frem og tilbake i den syvende sansen: Kjenner jeg blir stressa av å skulle rekke enda en ting.

[bina]

Jeg tror at mange er inne på mye fornuftig her. Det er kombinasjonen av ting som brenner folk ut.

Og jeg tror også at det er mange som har urealistiske forventninger til både seg selv, jobben sin, familien, kolleger, samfunnet, og så videre.

Man innbiller seg at "alle andre" klarer både det ene og det andre, og da skal man ikke være noe dårligere.

Det sies fra mange hold at arbeidslivet i dag er langt tøffere enn for bare noen år siden. Det er godt mulig, jeg skal ikke si at det er feil. Samtidig vil jeg påstå at ser vi arbeidslivet i et lengre perspektiv så må vi da ha det bedre i dag enn "før i tiden"? Før i tiden, da folk jobbet 12-14 timer om dag 6 dager i uka og ikke hadde ferie, for eksempel.

Men på den annen side var det sjelden to fulltidsarbeidende i en familie med barn, da.

Jeg tror at det med barn og familie er undervurdert som stressfaktor. Både for kvinner og menn, for å ha det sagt. Det er ikke uvanlig med unger som er urolige om natta, er syke, og så videre. Men i vårt samfunn har vi ikke tid til det. I den PerfekteFamilien kommer man seg opp om morgenen og får ungene i barnehagen og på skolen, og kommer seg selv på jobb, selv om man har sovet 2 timer i løpet av natt. Skulle barna være syke sånn at barnehagen nekter å ta i mot dem, så må en av foreldrene være hjemme, men aller helst gjør man det sånn at man jobber litt hjemmefra eller tar ungen med seg på jobben en stund, før man plasserer barnet hos bestemor/nabo et par timer så man får unna litt mer. (Og merk - barnet blir ikke nødvendigvis hjemme fordi foreldrene mener at barnet er sykt, men fordi barnehagen ikke vil ha syke barn der.)

Men så kan man sammenligne med andre land, med dårligere velferdssystem enn det norske, og lure på hvordan arbeidstakere i andre land unngår å bli utbrent. Med kortere fødselspermisjoner, dårligere rettigheter ved sykdom og så videre - hvordan henger det sammen? Er nordmenn spesielt sutrete og tåler lite?

Jeg tror det er fordi man hele tiden skal måtte prestere noe. Man har nesten ikke fri når man sover en gang, for man skal sove minst 7 timer sammenhengende, ellers går det meste i dass.
På dagtid skal man være slank, pen, flittig, dyktig, yte 110% HELE føkkings tiden. Dette i tillegg til plettfritt hus, fritidsaktiviteter, aktive ferieturer osv. Og barna skal også være perfekte selvsagt.
Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan bli for mye for mange.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Det sies fra mange hold at arbeidslivet i dag er langt tøffere enn for bare noen år siden. Det er godt mulig, jeg skal ikke si at det er feil. Samtidig vil jeg påstå at ser vi arbeidslivet i et lengre perspektiv så må vi da ha det bedre i dag enn "før i tiden"? Før i tiden, da folk jobbet 12-14 timer om dag 6 dager i uka og ikke hadde ferie, for eksempel.

Men på den annen side var det sjelden to fulltidsarbeidende i en familie med barn, da.

Før i tiden er et veldig ullent begrep. Det dekker det gamle bondesamfunnet der man jobbet for mat på fatet og tak over hodet, familien var et arbeidsfellesskap med faste oppgaver til alle. Det hadde nok sine fordeler og ulemper.

Fra ca 1850 kom den industrielle revolusjonen til Norge. De første fabrikkarbeiderne er nærmere arbeidstakere etter dagens definisjon. De ble kjørt knallhardt, i noen familier måtte alle jobbe, mann, kone og barn. Etterhvert kom først forbud mot barnearbeid, siden regulerte arbeidstider og 8-timersdagen på 1930-tallet om jeg ikke husker helt feil. Det har vært masse hardt og farlig arbeid, folk ble utslitt i kroppen og døde med eller av slitasjesykdommer før de ble gamle. I mange familier var det nok også to fulltidsarbeidende, om mor "bare" var husmor i mellomkrigstida, så var det likevel mye mer arbeid enn de fleste av oss kan sette oss inn i. Mange damer hadde også ekstraarbeid som småindustri de drev hjemme eller vaskejobber rundt om kring.

Det presset vi har i dag er helt annerledes, det står ikke om livet på samme måte - vi overlever alltids, men vi skal jo ha det så flott og fint og pent rundt oss. Som blant annet Wix er inne på.

Jeg tror ikke vi egentlig kan sammenlikne gamle dager med nå - og industriarbeidstida utgjør en liten del av historien.

Vi har mange valg, og innimellom blir de valgene vanskelige. Vi har også et stort ansvar for hele tiden å velge rett. Vi må også (spesielt oss damer) innse at innimellom må vi faktisk velge noe bort. Vi må skille mellom egens og andres forventninger til oss. Selvfølgelig forventer alle andre at vi skal fortsette å greie hus og heim og jobben og ungene og alt når vi gang på gang biter tennene sammen og får ting til å gli.

Andre har i tillegg dårlige eller kaotiske ledertilstander på arbeidet. Arbeidsplasser er i omstilling og vi må lære nye arbeidsoppgaver og metoder. Jeg har lært den siste uka at ustabil ledelse er som et svart hull på mitt energinivå. Mye selvtillit kan forsvinne i dette svarte hullet.