Året etter fødselspermisjonen

[Karamell]

Jeg har nylig blitt sykemeldt. Og jeg fikk nr 2 for ett og et halvt år siden. Jeg var ikke sykemeldt etter første fødsel.

Grunnen til sykemeldingen er noe mer kompleks enn bare "tidsklemma", men den er nok inne i bildet. Kort oppsummert er det usikker jobbsituasjon, manglende mestring på jobb, mann mye borte, kronisk syk, og kranglete barn

[Olvina]

Eg har jobba 100% etter begge mine permisjonar. Det er hektisk når eldste er med på mange aktivitetar og vi prioriterar å trene litt sjølve og, men det går. Litt fleksitid og kort veg til jobb hjelper på. Vi prøvar å vere litt sosiale i helgane, men har innsett at det veldig sosiale livet saman med venner står litt på vent i denne perioden. Trøysta er at dei fleste av våre vennar har det på same måten.

Eg amma veldig mykje det første året og fullamma til barna var nesten 7 mnd. Dette tok enormt med krefter, og når barna i tillegg ikkje sov heile natta før dei kom på eige rom då dei var 9 - 10 mnd, var dette nokre av grunnane til at pappaen vart "avspist" med den obligatoriske fedrekvoten, medan eg tok resten. Eg hadde rett og slett behov for å ha nokre få veker der eg kunne lade batteria skikkeleg og kome til hektene igjen før eg starta i jobb igjen. (Eg hadde også beintøffe svangerskap) Hadde vi fordelt annleis, er eg rimeleg sikker på at det hadde enda i sjukmelding etter kort tid, eg hadde rett og slett ikkje hatt krefter og overskot til å gjere ein skikkeleg jobb.

Eg er ikkje så flink til å la rot og støv ligge, men har innsett at eg får vere fornøygd så lenge det er sånn "nogenlunde". Vaskar eg ei maskin med kle eller to for dagen tek det ikkje så mykje tid, samtidig som eg slepp at det samlar seg opp enorme haugar med kle (noko som stressar meg veldig). Eit stikkord i det heile tatt, er vel å prøve å ta ting etterkvart. Når det blir store haugar med kle som skal leggast i hop, oppvask, rot, osv, er det utruleg mykje tyngre å byrje på enn når eg/vi nappar med oss det som skal i skåpa når vi skal inn i det rommet likevel, prøvar å få ting på plass etterkvart og i det heile tatt tar det i forbifarten.

Tv-en er ein skikkeleg tidstjuv, så den prøvar eg å begrense og heller trene litt eller få unna andre ting om kveldane. Det er utruleg kor mykje ein kan få trent utan å gå utan av huset, men det krev at ein er litt bevisst og unngår å ramle ned i sofaen når ungane er i seng.

Trening gjev meg overskot og energi til å takle kvardagen på ein mykje betre måte enn eg ellers ville gjort. Og sidan eg har ein kontorjobb der eg kan ete maten min ved skrivebordet når det passar meg i løpet av dagen, prioriterar eg å ta meg ein kjapp spasertur i lunsjen minst eit par dagar i veka. 15 minutt fram og 15 minutt tilbake i frisk luft gjer underverk både på humør og energi. Enkelte gongar går eg åleine, andre gongar klarar eg å få rista laus ein eller annan av kollegaene mine, og då får vi skravla litt på kjøpet. Anbefalast verkeleg for dei som har mogelegheit til det.

Sliten er ein sjølvsagt innimellom, men dette er normalt sett ein hektisk periode i livet, så det gjeld igrunnen berre å gjere det beste ut av det og finne eit opplegg som passar for seg sjølv. Og innsjå at ein ikkje rekk over alt (jobbar med saka...). Det er viktigare å prioritere seg sjølv enn støvdottane, men det er sjølvsagt ikkje noko som hindrar deg i å ha ei heftig treningsøkt med høg musikk, mopp og støveklut!

Eg har ikkje noko problem med å sjå kvifor mange blir sjukmeldt etter kort tid i jobb igjen, men trur mykje kan gjerast med å rydde plass til seg sjølv og trening i kvardagen, sjølv om det kan opplevast vanskeleg. Og no held eg absolutt alle som er sjukmelde pga ulike sjukdommar, vanskelege arbeidsforhold, sjuke ungar og ellers andre spesielle grunnar utanfor. Det er ei heilt anna sak.

[Ru]

Jeg liker ikke jobben min og gruet meg til å begynne i jobb, men det har stort sett gått greit. Jeg var sykemeldt en del til og fra i byrjan, fordi immunforsvaret mitt gikk på en smell, og når folk da kommer på jobb sylte forkjølet og med halsbetennelser og gud vet hva, så smittet de meg som bare det.
Ammefri hadde jeg så lenge jeg ammet, det var veldig greit og gav både poden og meg en myk start.

Jeg nekter å la meg stresse. Jeg har fleksitid på jobb som jeg bruker slik det passer meg best, f.eks. ved å heller ta den ekstra tiden om morgenen til å bruke lang tid på å våkne og stå opp sammen med poden.

Husmorgenene har jeg ikke mange av, og jeg kjenner absolutt ikke noe press på å ha det så himla strøkent. Om noen vil klage, så får de værsågod rydde selv. Jeg nekter å bruke kvalitetstiden min til noe så idiotisk som å holde huset helt strøkent og skinnende til enhver tid.

[Magnolia]

Jeg gledet meg stort til å begynne i jobb igjen etter permisjonen. Jeg så fram til å kunne bruke meg selv og hodet mitt til noe annet enn å tenke amming og babystell. Det viste seg at jobben min hadde endret seg en del mens jeg hadde vært borte, og det ble en god del pålagt overtid. Jobbet nesten 200 timer overtid det første året, og er sjeleglad for at mannen ikke har en reisejobb eller turnusjobb.

Etterhvert merket jeg kjøret. Det skyldtes i stor grad også en kronisk sykdom som jeg fikk etter svangerskapet, og som gjorde meg mer sliten enn jeg vil innrømme, samt sykdom og dødsfall i familien. Da jeg ble gravid igjen, ble jeg enda mer tappet for krefter. Oppå dette flyttet vi og pusset opp hus, og fikk enda mer sykdom og død nært inn på livet. Det endte med 50% sykemelding i uke 25 og 100% sykemelding i uke 32.

Må innrømme at jeg er spent på hvordan det blir å begynne i jobb igjen til neste år. Jeg har vært utrolig sliten denne høsten. Håper å bruke dette året til å bygge meg opp igjen, slik at jeg slipper å gå på en smell når jeg skal jobbe igjen. Heldigvis har både jeg og mannen fleksitid, og vi kan korte ned på både morgener og ettermiddager om nødvendig.

[Filifjonka]

Året etter fødselspermisjonen har aldri vært mitt favoritt-år. Jeg syns det har vært tungt med innkjøring i barnehage, natteamming, sykdom osv. i tillegg til å skulle fungere som normalt i en jobb.

[Esme]

Jeg synes det er veldig interessant å lese hva alle dere skriver, siden jeg nå skal ut i jobb etter 6 mnd fødselspermisjon.

Jobben min er temmelig krevende med opptil 60 timers jobb i uka og døgnvakter. Men heldigvis så tar mannen min nå de neste 6 mnd, og det vil si at jeg ikke trenger å stresse med barnehagehenting, husarbeid og liknende samtidig som jeg skal starte å jobbe igjen og har et helt halvår hvor jeg bare skal jobbe og kose med babyen når jeg kommer hjem.

Jeg synes det virker mye mer slitsomt for de som har hele permisjonen og så tar ferie når mannen skal ha fedrekvote, for da må man jo starte med jobb, husarbeide, barnehagehenting og alt samtidig. At noen da går på en smell synes ikke jeg høres rart ut altså.

[bina]

Problemet er jo at slutten på permisjonen stort sett faller sammen med at barna begynner i barnehage. Og når barnet blir sykt, blir mamma syk. Det er en naturlov, tror jeg. Når vi ikke er herdet på barnehagevirus så får vi alt som er de første månedene (minst).

Så ja, jeg var også mye syk første året med barn i barnehage.

[Anuk]

Jeg begynte gradvis - først 60% tidskonto i 4 måneder og så 80% i 1 1/2 år - og det må jeg si jeg er veldig glad for! Det var en tilvenning å kombinere jobb og småbarn.

Jeg tror at hvis man tror man skal yte like mye på jobb som man gjorde FØR man fikk barn, og man skal være like mye tilstede hjemme som mens man hadde permisjon - så går man raskt på en smell. Om den slår ut fysisk eller psykisk kan være individuelt.

[apan]

Jeg syntes det var fint å begynne å jobbe igjen! Morsomt å se folk igjen, komme seg ut, bruke hodet. Jeg har en altfor hektisk jobb, som periodevis har gitt mer overtid enn jeg liker etter at poden er lagt. Selvsagt altfor travle dager, altfor sliten om kvelden, altfor skittent hjemme, for lite trening, for få middager fra grunnen av og for lite kjærestetid. Men jeg hadde aldri ventet noe annet. Jeg gikk ned til 90% og det hjalp. Vi har en harmonisk og lykkelig liten familie tross alt, spiser middag sammen stort sett hver dag og koser oss sammen. Junior er iallfall ikke mer enn 8 timer i barnehagen, han stortrives der og vi er flinke til å kose oss sammen alle sammen på ettermiddager og i helger. Det er ikke noe alternativ for meg å være hjemme, jeg har lyst til å jobbe, så da er det sånn det blir. Og vi trives med det.

Det blir ikke noe glansbildeliv av slikt, men det blir det virkelige livet iallfall.
Jeg kjenner ingen som har blitt sykmeldt året etter permisjonen, og jeg har heller ikke vært noe særlig syk selv, så dette problemet gjenkjenner jeg ikke. Sliten ja, det kjenner jeg igjen. Det må man regne med, noe annet ville være utopi hvis man velger å være to stk i nesten full jobb.

[Gaia]

Jeg syns faktisk dette blir en litt ”høna eller egget” diskusjon. Faktum er at man i dagens Norge har et fenomen som omtales som tidsklemma. Det er det begrepet som brukes for å beskrive situasjonen til dobbeltarbeidende foreldre som føler at tiden ikke strekker til i hverdagen. Om man kaller det en ting eller noe annet fører jo ikke til at situasjonen forsvinner. En annen sak er at det innenfor noen miljøer nesten er status å ”ikke ha tid”, at alt må planlegges flere uker i forveien. Det er mulig at det er en skapt tilstand, men jeg opplever da samme ”klemma” som det min mor gjorde i sin tid, og hennes mor (som også var yrkeskvinne) før henne.

Ved at man snakker om det, opplever man ikke bare å treffe på andre som føler på det samme presset, man får også gode råd om hvordan man kan takle hverdagen på en bedre måte, sånn at tiden strekker til og trivselen øker. Og man lærer at man ikke er en elendig mor, kone, kjæreste eller venninne, selv om man ikke rekker over alt. Og det syns jeg faktisk er bra. Jeg tror de fleste ønsker å komme seg ovenpå, ikke synke ned i "lidelsen".

Jeg er heldig som har både mor og svigermor som har følt presset på kroppen. Det fører igjen til at de ikke bare ser behovet vår lille småbarnsfamilie har, men de skjønner det også. Og nettopp derfor stiller de opp med sin tid, for at mannen og jeg skal få bedre tid til slikt som også er lystbetont, ikke bare plikter.

Min ”klemme” er på ingen måte av det slaget som MokkMokk beskriver i sin tråd. Men jeg skjønner da at den finnes selv om jeg og min mann har funnet måter som får hverdagen til å fungere ganske så godt for oss. Jeg syns året etter permisjonsslutt har krevd større tilpasninger enn det året vi var hjemme. Men vi får det til, delvis fordi vi har vært heldige og har sluppet sykdomsperioden som mange preges av den første tiden, delvis fordi vi bor, jobber og har dagmamma i praktisk avstand, delvis fordi vi har foreldre som stiller opp og delvis fordi jeg har fått en masse gode råd om hvordan få hverdagen til å fungere fra mer erfarne venner og familie, og på fora sånn som dette.

[Pepper Lemon]

Gaia:

[Harriet Vane]

Jeg tror det er nesten like mange syn på denne problematikken, som det er familier i Norge. Ambisjonsnivået er forskjellig, arbeidsfordelingen er forskjellig, mestringen er forskjellig, utfordringene er forskjellig osv.osv.

Det er forskjell på å ha en travel og ansvarsfull jobb som innebærer en del reising og å ha hjemmekontor, det er forskjell på å være student og å jobbe turnus, ikke sant? Og det er forskjell på å ha ett eller flere barn, og på å ha friskt barn, ofte sykt barn eller barn med spesielle behov. det er forskjell på å ha et hus under bygging, et hus under oppussing eller en leilighet som er helt nyoppusset. Og i tillegg har man det helt enkle faktum at noen er rett og slett flinkere enn andre til å organisere, ordne, fikse og få ting unna. Noen tar ting på strak arm, mens andre synes det meste er vanskelig.

Jeg tror kanskje de trøblete kombinasjonene av faktorene ovenfor kan gi noen regnestykker som blir litt ekstra utfordrende.

Feks, dersom man synes det meste er litt vanskelig, man har hus under oppussing, dårlig arbeidsdeling i heimen, barn som er ofte syke og jobber i en rigid turnus i en ikke-IA-bedrift? Ja, da hadde jeg nok bedt om en sykmelding også. Pluss på svigermor fra helvete, dårlig arbeidsmiljø, et samliv som "lugger", lite tid til å være med venner...., ja da er det ikke greit.

Jeg merket selv i senhøstes, med leilighet under oppussing, og kjipt på jobben... Det skulle faktisk ikke mer til å få hele sandwichen ut av sedvanlig balanse.

Jeg tror man skal se på livet sitt som helhet. Å ikke jobbe er sjelden en løsning, jobb er uhyre viktig for folks trivsel og psykiske helse. Men det skal være en jobb man trives med! Det kan sikkert være smart å gjøre opp litt status både på bortebane og hjemmefront innimellom, og finne ut HVORFOR man er sliten. Det blir kanskje litt for lett? å bare kutte jobben, når det som EGENTLIG er problemet er at arbeidsdelingen i heimen ikke er på plass, svigermor gneldrer om ustrøkne duker og skitne potteskjulere osv.

Jaja. Ustrukturerte strøtanker fra meg.

[Nessie]

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/pro...1918102&rom=MP


Tips!?

[Gaia]

Det viktigste er vel å ta de valgene som får hverdagen til å fungere best mulig. Jeg trenger også åtte timer om natten, noe mannen ikke gjør. Han står derfor opp med Snupp klokken 0615, mens jeg får sove en halvtime ekstra mens de er på badet. Vi spiser felles frokost, som mannen gjør i stand mens jeg dusjer og kler på meg. Vi er ute av døren før klokken 0745 og det føles aldri som noe stress. På ettermiddagen har vi også rutiner som fungerer helt utmerket – den som er hjemme først lager middag, sånn at den er klar til nr. to kommer hjem klokken 17. Vi tar kveldsstell og legging annenhver dag, og legger avtaler etter klokken 19, for da er Snupp i seng.

Jeg er forresten enig i det miss Norway skriver, det er lurt å bruker mer enn de siste tre ukene av permisjonen til å innarbeide rutiner, og det er enda lurer å være to om det. Mannen og jeg har alltid vært helt likestilt på hjemmefronten, og sånn er det med de aller fleste jeg kjenner. Jeg tar nok etter min mor, som på hjemmefronten er den typiske kvinnesakskvinnen, så noe annet hadde nok vært utenkelig for meg. Å ta ut mer enn ”fedrekvoten” er mer regel enn unntak i vår vennekrets. Og det merkes at fedrene ikke bare tar sin andel, men gjør det med glede og ser det som en selvfølge at pappa er like viktig som mamma.

Men selv med slike forhåndsregler kan man oppleve ting man ikke råder over; sykdom pga. barnehagestart, allergier som ødelegger nattesøvnen (i vår tilfelle har Snupp so flytting, pålagt oppussing av bad (i borettslag) osv. Og da krever det sin kvinne (eller mann) å ikke bli tom innimellom.

[annemede]

Eg har så lyst til å sei noko her, men så ser eg at det blir enten fordømmande overfor andre, eller så sjukeleggjer eg min familie, så eg trur eg lar det bli med det. Men eg har ein del meiningar. Må berre få kjenlsene under kontroll.

[lil'c]

Jeg er hjemme med min 3 åring som har spesielle behov, og det er jeg glad for nå.
Kanskje det går seg til så mye at jeg kan ta opp studiene fra neste høst, det er jo lov å håpe.
Men jeg tror ikke jeg kommer til å gå på en smell av den grunn gitt.
Her er det fulltidsjobb mm. å ta seg av lille snuppa, med medisiner mange ganger for dagen, trening, fysioterapi, anfall av div. slag, nattevåk hver natt, uttalige sykehusturer, innleggelser, kontroller, oppfølging, ansvarsgruppemøter, tester og utredning, slosskamper mot Helse-Norge og alle dens søsken, osv. osv.
I tillegg til alt hun krever som alle 3 åringer gjør.
Derfor velger jeg også å studere fra neste høst, forhåpentligvis, så vi kan ha samme fleksible hverdag som vi har nå, som jeg vet hun trenger.
Eller høyst sannsynlig trenger, for nå er hun er ustabil unge, og det er hun nok til høsten også.
Vi får se hva som går.
Men, dette er jo kjernen, jeg kan ikke jobbe pga. dette, det hadde fungert veldig dårlig, så da velger jeg også å la vær.
Hadde jeg jobbet nå, eller fra høsten, hadde jeg vært borte vel 250 dager i året tenker jeg, kanskje mer. Og det hadde ikke vært en god situasjon for verken meg eller arbeidsgiver, samt at det ikke går, rett og slett. Det finnes ikke så mange sykedager gitt.
Samt at jeg plutselig bare måtte slippe alt jeg hadde i hendene og løpe når snuppa fikk kriser, og det hadde selvsagt skjedd endel av dagene jeg faktisk var på jobb.
Tidsklemma har vi vel ikke kjent så mye på, men det er mange som kanskje ikke hadde orket det jeg står midt i, eller taklet det langt verre enn jeg gjør, eller trengt sykemelding osv.
Vi er jo ikke like.
Men jeg kan ikke si det er meg ubemerket heller, jeg har da fått merke det i form av sviktende rygg, farlig høyt blodtrykk, masse migrene og clusters, og i bunn og grunn er jeg utbrent visstnok (i følge legen min).
Men, jeg kan jo ikke legge meg ned.
Jeg må faktisk fortsette for ungen min.
En sykemelding gjør meg null godt, for den har ingen ting å si for min hverdag.
Og det er det jeg kaller det også, hverdag. Det er jo det for oss.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av lil'c, her.

Jeg er hjemme med min 3 åring som har spesielle behov, og det er jeg glad for nå.
Kanskje det går seg til så mye at jeg kan ta opp studiene fra neste høst, det er jo lov å håpe.
Men jeg tror ikke jeg kommer til å gå på en smell av den grunn gitt.
Her er det fulltidsjobb mm. å ta seg av lille snuppa, med medisiner mange ganger for dagen, trening, fysioterapi, anfall av div. slag, nattevåk hver natt, uttalige sykehusturer, innleggelser, kontroller, oppfølging, ansvarsgruppemøter, tester og utredning, slosskamper mot Helse-Norge og alle dens søsken, osv. osv.
I tillegg til alt hun krever som alle 3 åringer gjør.
Derfor velger jeg også å studere fra neste høst, forhåpentligvis, så vi kan ha samme fleksible hverdag som vi har nå, som jeg vet hun trenger.
Eller høyst sannsynlig trenger, for nå er hun er ustabil unge, og det er hun nok til høsten også.
Vi får se hva som går.
Men, dette er jo kjernen, jeg kan ikke jobbe pga. dette, det hadde fungert veldig dårlig, så da velger jeg også å la vær.
Hadde jeg jobbet nå, eller fra høsten, hadde jeg vært borte vel 250 dager i året tenker jeg, kanskje mer. Og det hadde ikke vært en god situasjon for verken meg eller arbeidsgiver, samt at det ikke går, rett og slett. Det finnes ikke så mange sykedager gitt.
Samt at jeg plutselig bare måtte slippe alt jeg hadde i hendene og løpe når snuppa fikk kriser, og det hadde selvsagt skjedd endel av dagene jeg faktisk var på jobb.
Tidsklemma har vi vel ikke kjent så mye på, men det er mange som kanskje ikke hadde orket det jeg står midt i, eller taklet det langt verre enn jeg gjør, eller trengt sykemelding osv.
Vi er jo ikke like.
Men jeg kan ikke si det er meg ubemerket heller, jeg har da fått merke det i form av sviktende rygg, farlig høyt blodtrykk, masse migrene og clusters, og i bunn og grunn er jeg utbrent visstnok (i følge legen min).
Men, jeg kan jo ikke legge meg ned.
Jeg må faktisk fortsette for ungen min.
En sykemelding gjør meg null godt, for den har ingen ting å si for min hverdag.
Og det er det jeg kaller det også, hverdag. Det er jo det for oss.

Jeg innser at min høst kanskje blir som hjemmeværende, med barna i bhg, da de er syke, krever litt ekstra med tanke på matallergier, har astma begge to. Og det som irriterer vettet av meg, er at jeg har ingen rettigheter. Om jeg ble syk - så synd for meg. Og det kjenner jeg at er så utrolig irriterende at samfunnet skyver mødre, for det er jo tross alt flest mødre som er hjemme med barna, på sidelinjen, nekter de rettigheter som man har krav på som arbeidstaker, men pga at hjemmesituasjonen er som den er, så har man ikke rett på noenting. Og så, siden familien bare har en inntekt, så må denne jobbe ekstra kanskje, for å få endene til å møtes.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg innser at min høst kanskje blir som hjemmeværende, med barna i bhg, da de er syke, krever litt ekstra med tanke på matallergier, har astma begge to. Og det som irriterer vettet av meg, er at jeg har ingen rettigheter. Om jeg ble syk - så synd for meg. Og det kjenner jeg at er så utrolig irriterende at samfunnet skyver mødre, for det er jo tross alt flest mødre som er hjemme med barna, på sidelinjen, nekter de rettigheter som man har krav på som arbeidstaker, men pga at hjemmesituasjonen er som den er, så har man ikke rett på noenting. Og så, siden familien bare har en inntekt, så må denne jobbe ekstra kanskje, for å få endene til å møtes.

Sosiale rettigheter er ikke min sterke side. *innrømmer* Men det er vel endel stønader man har krav på når barna er så syke at man i realiteten ikke kan fungere i vanlig jobb? Type omsorgslønn eller hjelpestønad eller slike ting?

Forøvrig er jeg enig i det du sier. Foreldre med kronisk syke barn blir dobbel- hvis ikke trippelbelastet med bekymringer hvorav de fleste er påført av samfunnet med dets tildels hysterisk dårlig fungerende "-vesen"er.

[Tjorven]

Denne tråden var skikkelig deprimerende lesning for en som føler at tiden virkelig ikke strekker til.

[annemede]

Og Marian: nå kommer jeg med enda flere deprimerende innlegg
Klart innstillingen har mye å si. MEN i 22 mnd (ganske nøyaktig) Tenkte jeg: dette går bra, dette skal vi/jeg klare, skal bare overvinne det hinderet så blir det bedre.
Ja vi har gjort noen grep for å få det bedre.
1 vi har flyttet. Storesøsters astma er myyye bedre
2 mannen har skiftet jobb, går ikke an at den ene er borte på sjøen når den andre sitter igjen med to barn som må på legevakt om natten etc.
3 mannen har spesialavtale med jobb om å kunne gå om det blir for ille hjemme, og vi har IKKE fått utvidet antall sykt barn dager.
Til slutt sa det PANG. Og jeg har enda ikke kommet meg helt. Men det går uendelig mye bedre, jeg fikk sykemelding, men TK nektet å overføre fødselspermisjonen til mannen min, så han var hjemme uten lønn.

Vi har valgt å bo/finne jobber relativt nærme hjemmet (30 min er litt langt borte å kjøre) Jeg har 6 km til jobb.

Det sa vel ikke pang, det var bare slutt, slutt på overskudd, humør, alt.