Ble du slått som barn?

[kokosbolle]

Nei, aldri.

[Mex]

Hmm.. jeg husker faktisk ikke. Har vel fått en ørefik eller to av mamma som jeg såvidt kan erindre.
Vet at jeg har fått ris på rumpa av bestefar en gang, aldri av pappa eller mamma.
Jeg har fått en del "time outer" hvor jeg ble forvist til vaskerom/bad som liten, husker veldig godt en episode hvor jeg tullet en del med middagen, (aner ikke hvor gammel jeg var, et sted mellom 3 og 6 tenker jeg) hvor jeg endte opp med å måtte spise middagen min på badet ..

Ingenting av dette har på noen måte skadet forholdet mitt til noen av dem.

[Syrin]

Nei, aldri. Kan knapt nok hugse at eg har fått skjenn heller.
Men det høyrer jo med at eg aldri har gjort noko galt, og gjorde som eg blei bedt om. Har aldri krangla voldsomt med dei, og heller aldri slått med ei dør. Altfor snill.

[Divine]

Nei, jeg kan ikke si at jeg ble slått som barn. Jeg husker at mamma ga meg en dask på rompa en gang og at hun tok meg hardt i øret en gang, og mormor ga meg også en dask på rompa én gang. Men det var spesielle omstendigheter, og virkelig ikke noe de brukte å gjøre.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Nei, aldri. Kan knapt nok hugse at eg har fått skjenn heller.
Men det høyrer jo med at eg aldri har gjort noko galt, og gjorde som eg blei bedt om. Har aldri krangla voldsomt med dei, og heller aldri slått med ei dør. Altfor snill.

Det har ikke alltid med det at et barn er "ikke" snilt eller ei.

[Estrella]

Nei

[Finni]

Nei, aldri.
Fikk heller aldri husarrest, til min venninnes fortvilelse. Hun mente det burde være lik straff for lik forseelse

Nei. Tror jeg vagt kan minnes et klaps på rumpa av pappa, men er veldig usikker på om det er et riktig minne.

[Kirsebær]

Jeg kommer fra en "Nå skal vi prate om det"-familie. Jeg har aldri blitt straffet fysisk, og jeg kan egentlig ikke huske at jeg har blitt straffet på noe som helst måte. Fra jeg var liten husker jeg veldig tydelige grenser og regler, og jeg husker hvor ekkelt det var om pappa faktisk hevet stemmen til oss. Men vi pratet mye. Hele tiden.
"Hva tenkte du da du gjorde det? Skjønner du at vi ble sinte/redde? Skjønner du at søstra di ble lei seg? Hvis du ikke skjønner at man ikke kan gjøre slikt så er du ikke gammel nok til å være ute uten foreldre. Da har vi ikke lært deg nok." Og slike samtaler. Der ingen gikk noe sted før alle hadde sagt sitt og alle hadde funnet de riktige ordene for å fortelle hva man tenkte og mente og slikt.

Og jeg husker én gang jeg kalte pappan min idiot. Da hadde vi familieråd i omtrent to uker i strekk etterpå, og min far ser egentlig fremdeles ut som om han er sjokkert over hendelsen, så det gjorde jeg aldri mer. Så det var jo effektfullt på sin måte.

[Tangina]

Jeg fikk både lett ris og en dask i ny og ne, men jeg tok det jeg kan se ikke nevneverdig skade av det. Jeg husker jeg skrev brev til politiet en gang og skulle melde det en gang, men sendte det aldri. Heldigvis, tenker jeg nå - den fysiske avstraffelsen ble nok oppfattet som å være innenfor lovlige og aksepterte rammer av mine foreldre den gangen (1960 og -70tallet) og de fortjente ingen politianmeldelse.

[emm]

Nei, ingen annen type straff heller. Fikk sikkert kjeft i ny og ne, men ikke så jeg husker det.

[Kirsebær]

Og jeg har et veldig bra forhold til mine foreldre i dag. Vi har noen forskjeller i oss som kommer til overflaten noen ganger, men aldri noe drama og store saker.

[Susse]

Jeg ble regelrett klappet til, hardt i ansiktet med flat hånd, mange,mange ganger opp i gjennom barndommen. Det som et helt klar såret mer var når jeg ble kallt stygge ting.
Jeg har vokst opp med bare pappa og han hadde absolutt ikke kontroll på sinnet sitt da han var ung. Han ble alene med meg da han var tidlig i 20-årene.
I tenårene begynte jeg å ta igjen og ikke finne meg i sånn behandling og det tok slutt. Jeg har sakt tydelig ifra om hva jeg mener om denne formen for "barneoppdragelse" og han har bedt meg om unnskyldning mange ganger. Vi har for lengst skværet opp og er veldig gode venner i dag.
Mine unger skal aldri måtte oppleve å være redd for foreldrene sine !

[Hondacrv]

En gang husker jeg at hun daska meg og søsteren på rompa, med klær på. Hun var vel dritt lei. Vi la oss i svingestolen i stua og grein heftig, selv om det ikke var vondt. Det var vel mest leit.

Jeg har et meget godt forhold til mamma og pappa idag.

[leliane]

.....

[era]

Hihi kom til å undre meg på hva mine håpefulle ville svart om 20 år....

"nei vi fikk aldri juling men Morsan var litt på trynet av og til der hun sto å brølte

-nå ser dere for svarte hælvete til å snakke ordentlig til hverandre vi er forbanna familie og elsker hverandre-hører jeg det pisspreiet en gang til skrur jeg ned disney demonen(tvn) fra veggen blir antroposof og begynner føkkings adferds terapi, ja jeg vet jeg skyder deg 15 kr for banning din sopp- men det var værdt det."

[liefje]

Jeg har faatt ris paa rumpen av mamma. Reagerte aldri paa det, det föltes den gangen som en "helt grei" straff i de situasjonene det skjedde (uten at jeg husker det, tenker det det var et sted mellom 5 og 10 ganger i löpet av hele barndommen). Det föltes ikke som vold, langt derifra, men som en straff paa linje med at hun skulle blitt veldig sint. Har et kjempegodt forhold til mamma naa.

[Vianne Rocher]

Nei, aldri. Jeg fikk aldri husarrest heller. Vi var mere på prate/diskutere om det.
Men kjeft fikk jeg da, og jeg ble bært hylende og sprellende inn på rommet mitt med beskjed om å komme ut når jeg ville si unnskyld/være blid igjen. Jeg har pedagogforeldre.

Vi har ett godt forhold nå også, vi kjefter/dikskuterer jevnlig den dag i dag, men det er helt greit, det er sånn vi er og ingen er bitre eller langsinte, så det er vel bare en del av familiedynamikken.

Jeg kjenner bare ett menneske på min alder som fikk juling som jeg vet om. Tror ikke det gjorde underverker for familieforholdene akkurat, ikke er det vel noe pedagogisk sjakktrekk heller. Så vidt jeg har forstått på denne personen oppnådde foreldrene bare at ting som skjedde ble forsøkt skjult og at barna løy så det rant av dem for å slippe straff.

[Superior]

nei, kan ikke si jeg ble slått. Heller mer tatt kraftig i armen som i "nå kommer du her". ( Ble ikke merker altså..)
Jeg forstår jo hvorfor, for jeg var ram til å stikke av. Det var jo ikke noe godt, men ikke noe jeg har problemer med i dag. Jeg har nok gjort det med mine også når jeg tenker meg om.

Apekatten derimot husker han fikk både ris, knips på fingrene og det var både husarrest og unndragelse av goder. Det stod nok ikke helt i samsvar med graden av forbrytelse, men virker ikke som han har tatt noe skade. Foreløpig.
Eksen klaget på at han ble banket av faren og låst inne på rommet. Det var nok en mer skadelig form for straff. Han ble også utsatt for stadig nedverdigelser og han fikk høre at han var "domm såm et brø". Trist sannhet.

[007]

Ja, noen få ganger. Jeg har et dårlig forhold til min mor i dag, men ikke på grunn av dette.