Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[Milfrid]

Kvinnepause.

Men kun for de som ikke har et sånn, hva var det nå? Sparedyr? hjemme. De kan jobbe deltid.



Jeg tror at kvinner kan klare akkurat det de vil klare. Men at noen kvinner rett og slett bare tar på seg et litt for stort ansvar for absolutt alt mellom himmel og jord, og at det er da det skjærer seg (les: de blir syke). Som noen har påpekt - om man skal ha 100% jobb og 100% mann og 2-400% unger, så nytter det ikke å ha et hus på G, unger på ørten aktiviteter, trene tre ganger i uka selv, pleie vennskap og sørge for sin gamle mor. Særlig ikke om man mener at man egentlig er den eneste som kan gjøre alt dette på Den Riktige Måten. Man må rett og slett prioritere.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Dere som mener at fysiske forskjeller mellom menn og kvinner er relevante i jobbsammeheng. Hvordan mener dere at dette skal tas hensyn til? En ting er kvinner med god inntekt og rike menn. De kan jo velge å ta hensyn til sin stressede natur. Hva med dem som ikke har den muligheten? Skal det være innlagt ekstra kvinnepause midt på dagen? Skal kvinner bli særbehandlet i arbeidslivet?

Jeg er litt usikker på om du du inkluderer meg her, for jeg er ikke sikker på at jeg hører til den gruppen. Jeg vet ikke hva som gjør at det er så store helsemessige forskjeller mellom menn og kvinner, men tallene taler for seg. Det som er interessant og som etterlyses er forskning som kan gi oss svar på hvorfor forskjellene er så store. Jeg tror ikke det nødvendigvis ene og alene bunner i fysiske forskjeller, men også krav og forventninger knyttet til roller, kjønn og relasjoner, samt at medisinsk forskning som tar høyde for at kvinners biologi ifht til hormoner, syklus osv mangler. Medisinsk forskning har nesten ene og alene utganspunkt i en stabil maskulin biologi, noe som kan bety at vi vet for lite om hvordan enkelte sykdommer og tilstander utvikles hos kvinner som har en syklisk biologi.

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og jeg vil påstå at dette du nevner her er egenerfaringer og dermed ikke særlig nyttig statistisk.
Min erfaring er stikk motsatt (vi er 2 lærere), det eneste jeg er enig i for eget vedkommende er det med bekledingen til barna. Uten at det dermed er så fryktlig slitsomt.

Nå nevner jo Hattifnatten også at hun ser andre forventninger til kvinners enn til menns arbeid. Så da er vi ihvertfall to mot en. :P

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Men hvorfor er det i såfall slik? Født sånn eller blitt sånn?

Se der; det var det interessante sprøsmålet.

Blitt sånn. Flink-jente-syndrom. Man oppfordres til å være ei flink og pliktoppfyllende jente gjennom hele oppveksten og skoletida, og så tar man det med seg ut i arbeidslivet.

Tror jeg tralala.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Dere som mener at fysiske forskjeller mellom menn og kvinner er relevante i jobbsammeheng. Hvordan mener dere at dette skal tas hensyn til? En ting er kvinner med god inntekt og rike menn. De kan jo velge å ta hensyn til sin stressede natur. Hva med dem som ikke har den muligheten? Skal det være innlagt ekstra kvinnepause midt på dagen? Skal kvinner bli særbehandlet i arbeidslivet?

Det har jeg ikke reflektert over. Jeg vet ikke om forskjellene er tilstrekkelig store til at det skal særbehandles heller. Det som er viktig er respekt for individet og dets helse. F.eks. at ingen skal føle seg presset til å jobbe selv om de sliter psykisk, av redsel for å ikke strekke til. At det skal være akseptert å jobbe mindre, f.eks. ved delvis sykmelding, dersom man sliter. Og dette gjelder begge kjønn, selvfølgelig. Fungerende velferdsordninger burde vel dekke det meste. Samtidig kan man jo stille seg spørsmål om det moderne samfunnet med de krav det stiller til den enkelte (både mann og kvinne) er tilpasset menneskets biologi/vesen. Kanskje burde tempoet i samfunnet skrues ned noen hakk til alles beste. Men det lar seg jo vanskelig gjøre.

Det bør i tillegg være aksept i samfunnet for at ikke alle ønsker å jobbe hundre prosent, uavhengig av kjønn, og at det er forskjellige grunner til at man velger å jobbe redusert.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Det har jeg ikke reflektert over. Jeg vet ikke om forskjellene er tilstrekkelig store til at det skal særbehandles heller. Det som er viktig er respekt for individet og dets helse. F.eks. at ingen skal føle seg presset til å jobbe selv om de sliter psykisk, av redsel for å ikke strekke til. At det skal være akseptert å jobbe mindre, f.eks. ved delvis sykmelding, dersom man sliter. Fungerende velferdsordninger burde vel dekke det meste. Samtidig kan man jo stille seg spørsmål om det moderne samfunnet med de krav det stiller til den enkelte (både mann og kvinne) er tilpasset menneskets biologi/vesen. Kanskje burde tempoet i samfunnet skrues ned noen hakk til alles beste. Men det lar seg jo vanskelig gjøre.

Det bør i tillegg være aksept i samfunnet for at ikke alle ønsker å jobbe hundre prosent, uavhengig av kjønn, og at det er forskjellige grunner til at man velger å jobbe redusert.

Jeg er definitivt mer for den løsningen, enn at folk skal ha en 100% jobb som de så sykemeldes x antall prosent fra. Altså når vi snakker om folk med varig nedsatt arbeidsevne, ikke folk som er syke en kortere periode. Det blir noe helt annet.