Klage over at man er fattig, når man ikke er det

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Jeg er ikke fordomsfull når jeg jeg lager denne tråden. Jeg ser bare og høre på denne personen daglig. Som klager over hvor ille hun har det, kanskje det er dumt av meg og skrive slik jeg gjør.

Men det er faktisk litt provoserende. Hun kommer med dumme utsagd. Slik som at alle i norge som tjener godt burde gitt penger til henne. Griner over at hun ikke har barnet sitt hele tiden, men de gangen hun har barnet sitt så er det den nye samboere som tar vare på henne. Hun sover selv til gjerne kl 12.

Jeg er ikke forutinntatt når jeg skriver det dette.

Da får du snakke med henne, da. Ikke bare om henne. Du får si til henne at du får makk av å høre klagingen hennes, og at det virker vanskelig å ha medfølelse overfor henne.

Du kan jo fortelle henne at alle som tjener penger i Norge faktisk gir penger til henne. Vi betaler skatt, damn it! Og med glede, altså.

Hun høres jo ut som om hun har lite styr på seg og sitt, at hun stort sett helst ville gjort noe annet enn det hun gjør. Det kan kanskje høres som om hun ikke er særlig happy og ikke har det særlig bra, all den tid hun bare sover, klager og skulle ønske at ting var annerledes.

men jaffal: om hun er en venninne av deg, så synes jeg du skal snakke med henne, og ikke baktale henne her. Men du avslører interessante holdninger i fht folk på trygd. Håper jeg alltid kan jobbe 120 % og aldri blir syk.

[safran]

Tradisjonelt sett har mange forbundet fattig med sult og mangel på klær, men fattigdom er så mye mer. Vi snakker her om relativ fattigdom, man tar utgangspunkt i hva andre i samfunnet har som inntekt, og setter standarden etter dette. Noen betegner seg kanskje som fattige fordi de ikke har råd til å kjøpe alt der har lyst på? Men egentlig er vel definisjonen på fattigdom de som lever under 50% av medianen i SiFOs standardbudsjett.

Omtrent 8 % eller 82 000 barn i Norge bor i en familie som er under fattigdomsgrensen og/eller mottar sosialhjelp. Dette er regnet ut fra 50 % av medianen. EU har lagt listen litt høyere og regner ut fra 60 % - dette utgjør hele 124 000 barn i dagens Norge. (Tallene er hentet fra Statistisk Sentralbyrå). Disse barna har begrensede muligheter til deltagelse i samfunnet. Det vil blant annet bety at de kanskje må velge bort fritidsaktiviteter, bursdager og andre ting som ikke er direkte livsnødvendigheter.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Fordi man ikke altid har noe valg. Det går ikke ann og kutte ut pesonen heller.

Hun har kjempe mange flott ting ved seg og. Men dette her har tatt litt overhånd synest jeg.

Jeg har enkelt dumpet folk for mindre enn daglig klaging og syting. Livet er for kort til å omgi seg med folk som drar en ned. :hedonist:

Hvsi det er familie er det verre, men ignoreringsfunksjonen er til bruk IL også. Og jeg mener seriøst at man skal ta opp ting som irriterer en, underveis og fortløpende, i stedet for å gå og gnage og bli ufin.

[Skilpadda]

Det kan være veldig irriterende med folk som syter mye; det kan det jo være selv om de har god grunn til det, og dersom man ikke synes de har god grunn, er det rimelig at man blir lei. "Fattig" er et litt betent ord å bruke når man bor i Norge og har det såpass bra som det du beskriver at din bekjente har. Jeg har sett flere diskusjoner på akkurat hva man mener med å være "fattig" og hva man mener det betyr å ha "dårlig råd", og det varierer en del, men de fleste vil vel ikke synes man er fattig hvis man har over 6000 å rutte med i måneden som én person. At man kan oppleve at man har dårlig råd sammenlignet med folk rundt seg er en annen sak. Og så kommer det jo også litt an på hvor flink man er til å disponere pengene sine og prioritere. (Og så kommer det ganske mye an på hva slags innstilling man har til det hele, og om man greier å la være å sutre og klage - det er ikke sunt for en selv, og det irriterer folk rundt en.)

Akkurat din bekjente er det jo bare du som kjenner, så vi kan ikke uttale oss om den spesielle situasjonen. Men jeg tror sikkert det kan være frustrerende og kjipt å være uføretrygdet og vite/anta at situasjonen (når det gjelder økonomi og jobb) ikke kommer til å forbedre seg noen gang.

[siljemoren]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Da får du snakke med henne, da. Ikke bare om henne. Du får si til henne at du får makk av å høre klagingen hennes, og at det virker vanskelig å ha medfølelse overfor henne.

Du kan jo fortelle henne at alle som tjener penger i Norge faktisk gir penger til henne. Vi betaler skatt, damn it! Og med glede, altså.

Hun høres jo ut som om hun har lite styr på seg og sitt, at hun stort sett helst ville gjort noe annet enn det hun gjør. Det kan kanskje høres som om hun ikke er særlig happy og ikke har det særlig bra, all den tid hun bare sover, klager og skulle ønske at ting var annerledes.

men jaffal: om hun er en venninne av deg, så synes jeg du skal snakke med henne, og ikke baktale henne her. Men du avslører interessante holdninger i fht folk på trygd. Håper jeg alltid kan jobbe 120 % og aldri blir syk.

Jeg snakker med henne om det, prøver og få henne i på ett litt annet spor med det varer ikke så lenge.

Jeg mener ikke og baksnakke henne, det er ikke derfor jeg skriver dette. Det er bare så vanskelig og få er god dialog rund dette med henne. Jeg tengte vel litt synspunkter og har nok ordlagt med dårlig, det sier jeg unskyld for.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Jeg snakker med henne om det, prøver og få henne i på ett litt annet spor med det varer ikke så lenge.

Jeg mener ikke og baksnakke henne, det er ikke derfor jeg skriver dette. Det er bare så vanskelig og få er god dialog rund dette med henne. Jeg tengte vel litt synspunkter og har nok ordlagt med dårlig, det sier jeg unskyld for.

Du kan ta henne med på fattighuset, der folk er virkelig fattige.

Det ER vanskelig å håndtere negative, selvopptatte, sytende folk. Særlig når det relativt sett ikke er så innmari synd på dem. Hun trenger sikkert positivt fokus, men det kanskje vanskelig å se det selv.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Då eg var student (1996-2001) fekk eg ca 6000 kr utbetalt i mnd (lån+ stipend) som skulle dekke husleige, mat, strøm, mobilrekning, bøker, buss heim til mamma i helgene osv. Husleiga + strøm var 3000 kr, så då var det 3000 kr igjen til alt det andre.
Veninna på attføring hadde ganske mykje meir enn det, pluss at ho slapp studielån. Eg hugsar ikkje nøyaktig kor mykje ho fekk per mnd, la oss seie 10 000 kr.
Det er jo heilt ræva eigentlig, dersom ein samanliknar med lønn, men sett frå ein student sitt perspektiv virkar det veldig mykje. Nesten det dobbelte. Og det skal ikkje betalast tilbake med renter dei neste 20 åra.

Vel, jeg er student as we speak, og hadde lån og stipend fra lånekassen i 2007/08 og attføringspenger dette skoleåret, og det er ikke rare forskjellen.

Jeg skulle gjerne tatt opp studielån og byttet med hvem som helst, om jeg i bytte fikk helse til å kunne velge jobb og stillingsprosent som jeg ønsket. Mine inntektsmuligheter er varig forringet, hvis de ikke var det skulle jeg gjerne betalt renter og avdrag på studielånet.

[Tito]

Jeg tror nok Siljemoren nok ordla seg litt ut fra frustrasjon her. Det er nok mange som bruker for mye tid på å klage fremfor å fokusere på negative ting. Når man bare får høre negativt og negativt hele tiden, blir man fort litt lei. Spesielt hvis man prøver å være positiv selv.

[siljemoren]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Du kan ta henne med på fattighuset, der folk er virkelig fattige.

Det ER vanskelig å håndtere negative, selvopptatte, sytende folk. Særlig når det relativt sett ikke er så innmari synd på dem. Hun trenger sikkert positivt fokus, men det kanskje vanskelig å se det selv.

Hun trenger nok et litt positivt blikk på livet, jeg har prøvd og få hun ut og med på nye ting. Med et blir ikke stor forkjellen så veldig lenge.

[Niobe]

Jeg har en mor som ingen kan overgå i smerte og lidelse. Har man vondt i en arm, så har hun vondt i begge, pluss minst en fot. Alltid.

Hun har ingen som helst planer om å forandre seg, og siden hun "bare er sånn", så må faktisk vi andre velge om det er noe vi ønsker å tåle.
Jeg kan bruke tid og krefter på å forandre en som ikke ønsker å forandre seg, eller jeg kan velge å godta henne som hun er de gangene vi møtes. Jeg kan velge å la henne irritere og såre meg til evig tid, eller jeg kan velge å se henne i nåde.

Hun er ingen utpreget god støtte som mor, men hun er en destod bedre mormor. Jeg verdesetter henne høyt for det hun er for sønnen min, og henter det jeg trenger av støtte og omsorg fra andre steder.

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Jeg er ikke fordomsfull når jeg jeg lager denne tråden. Jeg ser bare og høre på denne personen daglig. Som klager over hvor ille hun har det, kanskje det er dumt av meg og skrive slik jeg gjør.

Men det er faktisk litt provoserende. Hun kommer med dumme utsagd. Slik som at alle i norge som tjener godt burde gitt penger til henne. Griner over at hun ikke har barnet sitt hele tiden, men de gangen hun har barnet sitt så er det den nye samboere som tar vare på henne. Hun sover selv til gjerne kl 12.

Jeg er ikke forutinntatt når jeg skriver det dette.

Når du så velger å legge enda mer informasjon om vedkommende ut, glemmer du at det kan være at hun er her på forumet?

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Det skal jeg prøve og gjøre neste gang. Men jeg synest det også er vanskelig og skrive generellt om slikt som dette. Jeg høre jo på det hele tiden.

Her inne er vi generelle, vi lager våre problemstillinger slik at de ikke kan linkes til personer. Grunnen til dette er jo at vi tross alt vil ha noe spennende å diskutere. En persons privatliv er faktisk ikke spennende å diskutere.

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Jeg lover jeg skal holde meg saklig fra dette av. Se vekk i fra det jeg skrev over. Jeg hadde bare en episode med denne personen som fikke begere til og renne litt over. Unskyld for det.

Om begeret renner over er det kanksje bedre å ta det med den det gjelder tenker jeg.

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Men hva er luksusgoder, det variere fra peson til person. Jeg synest når man har til mer en mat, hus og klær, at man har det gangske godt. Når man kan kjøpe med av det man trenger, gå ut og spise, konserter, kinor ol.

Er det så sikkert at man kan klare det på et nettobeløp lignende det du skisserer? Ta fedre/mødre som ikke bor sammen med sitt barn, de betaler bidrag, transport i forbindelse med samvær og selve samværet. La oss nå si at dette finner sted annenhver helg og at far/mor her er uføretrygdet med en netto på 6000,- til mat, lege, tannlege, samvær etc. Da har vedkommende mest sansynlig ikke anledning til å gå på kino, konserter ol.

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Om det er ledende spørsmål, ja kankje det.

Men jeg er nok mest irritert fordi det handler om at man egentlig har det godt. Mye bedre en mange her i landet. At man ikke klarer og forstå hva det virkelig vi si og være fattig, og ikke er takknemlig for det man har og se det positive.

Hva mener du det vil si å være fattig?

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Jeg antar ikke, jeg får jo stadig vekk høre om økomomin til dette menneske.

Og jeg vet det er mange lidelser som ikke er lett og diagnosere. Men siden jeg før høre masse om dette, så vet jeg mye som er blitt utelukket som en mulig diagnoes. Men nå skal jeg ikke skrive mer om dette, skal holde meg saklig som ønsket.

Den måten å omtale en peson på må jeg si er negativt ladet i mine ører altså.

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Det tror jeg også, det handler ikke altid om kroner og øre. Men når han har et stort spillerom når det kommer til litt luksus. Da blir det feil og kalle seg fattig.

Vil du definere stort spillerom?

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Fordi man ikke altid har noe valg. Det går ikke ann og kutte ut pesonen heller.

Hun har kjempe mange flott ting ved seg og. Men dette her har tatt litt overhånd synest jeg.

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Jeg snakker med henne om det, prøver og få henne i på ett litt annet spor med det varer ikke så lenge.

Jeg mener ikke og baksnakke henne, det er ikke derfor jeg skriver dette. Det er bare så vanskelig og få er god dialog rund dette med henne. Jeg tengte vel litt synspunkter og har nok ordlagt med dårlig, det sier jeg unskyld for.

Du skrev at du ville holde deg til sak og ikke person, samtidig fortsetter du diskusjonen på person grunnlag. Det tidvis på en måte som fremviser noen holdninger ut fra din måte å formulere deg på som jeg synes er degraderende.

Opprinnelig lagt inn av siljemoren, her.

Hun trenger nok et litt positivt blikk på livet, jeg har prøvd og få hun ut og med på nye ting. Med et blir ikke stor forkjellen så veldig lenge.

Kanskje det ikke er så lett når du har holdniger ovenfor henne som de du fremviser i tråden. Klart man blir fustrert over mennesker man har rundt seg, men det er faktisk langt enklere å la være å omgåes de man har slike følelser ovenfor enn å skrive om dem på nettet.

[Maverick]

Jeg synes siljemoren har tatt til seg poenget om å ikke uttale seg på den måten om enkeltpersoner, og at det da kanskje virker litt mot sin hensikt å fortsette å pese på de formuleringene.

Ellers ser jeg også at fattigdomsbegrepet er svært relativt, all den tid jeg hadde ledd høyt og hånlig av noen som mente at de var "fattige" om de ikke hadde råd til shoppingtur i London.

[him]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg synes siljemoren har tatt til seg poenget om å ikke uttale seg på den måten om enkeltpersoner, og at det da kanskje virker litt mot sin hensikt å fortsette å pese på de formuleringene.

Jeg er helt enig. I mine øyne oppleves det bare som dumt å fortsette med naggingen.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie

Ellers ser jeg også at fattigdomsbegrepet er svært relativt, all den tid jeg hadde ledd høyt og hånlig av noen som mente at de var "fattige" om de ikke hadde råd til shoppingtur i London.

Så vidt jeg vet er fattigdomsbegrepet i Norge definert til å gjelde at man skal ha råd til det som er "normalt" i samfunnet. Feks regnes man som fattig hvis man ikke har råd til TV. Mye av problemet med å være fattig er jo at man skiller seg ut. (Et sjakktrekk er å flytte til et rikt nabolag, for da er det mer status å sykle med ungene i sykkelhenger, fremfor å kjøre stor bil. )

[siljemoren]

Skvetten: Du spør om veldig mye som jeg ikke kan svare på, siden jeg skal holde dette generellt.

Men jeg kan svare deg på hva det for meg vil si og være fattig, det er når man ikke har råd til det som er vannlig i samnfunnet. Som f eks klær og fritidsaktiviteter til barna. At man må prioritere hele tiden, og snu på hver kr. At man aldrig kan spise seg skikkelig mett, for da er det ikke nok til barna. Listen er lang.

[DM]

Gullstjerne til alle som har klart å holde denne diskusjonen saklig! :imponert:

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Då eg var student (1996-2001) fekk eg ca 6000 kr utbetalt i mnd (lån+ stipend) som skulle dekke husleige, mat, strøm, mobilrekning, bøker, buss heim til mamma i helgene osv. Husleiga + strøm var 3000 kr, så då var det 3000 kr igjen til alt det andre.
Veninna på attføring hadde ganske mykje meir enn det, pluss at ho slapp studielån. Eg hugsar ikkje nøyaktig kor mykje ho fekk per mnd, la oss seie 10 000 kr.
Det er jo heilt ræva eigentlig, dersom ein samanliknar med lønn, men sett frå ein student sitt perspektiv virkar det veldig mykje. Nesten det dobbelte. Og det skal ikkje betalast tilbake med renter dei neste 20 åra.

Men de som er på attføring har jo som oftest en utdannelse og også studielån fra før. De har kanskje etablert seg med hus og alt.

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Eh, ikke nødvendigvis.

Nei, ikke nødvendigvis, det er mange situasjoner som gjør at en må ta studielån i tillegg til attføringspenger (60% av det en tjente før behøver ikke å utgjøre så voldsomt mye akkurat, særlig ikke om en har hatt redusert stilling før også pga sykdom).

Og til det generelle spørsmålet: Så er det vel i Norge snakk om relativ fattigdom og ikke absolutt. Men likevel mener jeg det er viktig å ta tak i den relative fattigdommen. For det er dette samfunnet vi lever i. At det finnes mange som lever på og under fattigdomsgrensen er sikkert, og tallet er mye større enn det vi får se av statistikken, for det er mange som ligger akkurat over fattigdomsgrensen også og man blir ikke så mye rikere av å tjene hundre kr. mer enn fattigdomsgrensen i året.

Det som ofte blir et problem når man skal diskutere fattigdom, er at begrepet er som noen her har skrevet tidligere, blitt utvannet. Det er utrolig mange som kunne hatt godt av å justere litt på prioriteringene sine, og hatt en helt annen økonomisk situasjon. Jeg mener at personlig økonomi burde være et eget obligatorisk fag på skolen.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

I Norge handler ikke fattigdom om det samme som i land der fattigdom er å leve under fattigdomsgrensa.

Nei, med fare for å tråkke noen på tærene og provosere, så må jeg si at etter et havår i USA, så ser jeg at det er særdeles få I Norge som har grunn til å klage, uføretrygd eller ei. Selvfølgelig er det kjipt å ha mye mindre enn alle andre, og ingen blir rik av uføretrygd/arbeidsledighetstrygd, men sett i global sammenheng, så har man det jammen langt fra dårlig i Norge. Og jeg har en tante, som er uføretrygdet, i tillegg til at hun i sin tid gikk personlig konkurs. Ergo var det ikke mange kronene hun fikk beholde av det lille hun fikk. Så jeg vet hvor lite man har når man sitter skikkelig hardt i det .

Det som kanskje er problemet i Norge, er at det er så få som har det dårlig, og så mange som har det bra. Og at det derfor blir lettere å føle seg utenfor? Jeg er enig i det Kaisa skriver.

Her i USA er jo forskjellene helt enorme, og sikkerhetsnettet for de som faller utenfor i praksis ikke-eksisterende. En ting er de som faller helt utenfor, men det er jo også en haug på minimums-lønn, med to-tre jobber, seks-syv dager i uka. Ferie kanskje en uke i året. Overhode ingen sykedager - blir man syk går man på jobb. Går man ikke på jobb, risikerer man å få sparken. Man bor i en trailer, man ser knapt ungene, man lever fra hånd til munn.

Svangerskapspermisjon? Seks uker. Ulønnet for de fleste. Har ei venninne som er lærer - offentlig ansatt. Hennes sjef ringte til henne, og ba henne planlegge slik at en eventuell fødsel ble i mai. For da kunne hun ta permisjon når hun likevel hadde ferie . Mange av kollegaene hadde født i april, og fått seks uker + ferien, og det ville ikke rektor ha noe av... Jadda. Selv visste hun ikke helt når hun skulle ha barn. Om de hadde råd til det. En ting er de seks ukene uten lønn, men man skal jo helst ha et sted å gjøre av babyen når de seks ukene er gått..

Barnehagene er fulle av små babyer, og byen er full av uregistrerte "barnehager". Kvinner som passer unger i eget hjem - noen ganger 20 babyer og en voksen. De på minimumslønn har selvfølgelig ikke råd til skikkelig barnehage, som koster det samme som barnehage i Norge. Krone for krone, ikke regulert for inntekt. Så da blir det marked for svarte barnehager (ikke dagmammaer - alt er stort i Amerika ).

I Norge har man det godt, og svært få er fattige ut fra en definisjon at de må bo på gata og ikke har råd til mat. I så tilfelle er det ofte andre grunner, som gjeld, misbruk og annet som ikke er direkte knyttet til de pengene man får fra staten. Man får ikke mye i trygd, men det er vel omtrent det samme som en stundent? Ikke nok til å bli rik eller leve særlig fett, men nok til å klare seg.

Men selvfølgelig, sammenlikner man seg med de som har mer, så blir man jo fattig. Og det føles selvfølgelig ikke godt at man må telle penger og prioritere knallhardt, når andre bare kan kjøpe det de vil. Jeg har alenemødre-venninner, og det er løgn å si at de lever fett. Ryker noe på bilen (som er så gammel at det er stor sjanse for at noe ryker), så er det KATASTROFE. Og man drar ikke på ferie til syden, man bor i en liten leilighet, og man prioriterer knallhardt.

...og det hjelper nok særdeles lite at det finnes folk andre steder i verden som har mindre å rutte med og større problemer....

....og så er det sikkert veldig lett for meg å sitte på min høye hest og si at nordmennn ikke bør klage....

Men hvis man først skal være fattig, så er Norge det beste landet å være fattig i. Det går det ikke an å komme unna. Vi har et sikkerhetsnett. Det finnes helt sikkert huller som noen kan falle igjennom, men nettet er der, og fanger opp langt de fleste.

Det hadde kanskje vært interessant med en diskusjon om hvem som kan regnes som fattige? Når er man i Norge fattig, og når har man "bare dårlig råd"?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Men de som er på attføring har jo som oftest en utdannelse og også studielån fra før. De har kanskje etablert seg med hus og alt.

Det som kanskje er problemet er at vi alle kjenner en eller annen, som "snylter", og som ødelegger for alle de som ikke gjør det. Det er alltid lettere å huske denne ene, og bruke som eksempel, dessverre.

Selv kjenner jeg et kongeeksempel. Snekker, attføring fordi han hadde ryggproblemer. Som jo er en ærlig sak. Sånn skjer, og det er jo flott at det finnes et system som gjør at han kunne få attføring. Samfunnet er tjent med å få folk ut i arbeid, i stedet for på trygd. Attføring er en bra ting. Det som ble litt provoserende for vennene, som hadde betalt for sin utdannelse, var at han jobbet seg gjennom studiene - som snekker. Ok, han var jo ikke ufør, og han jobbet nok mye mindre enn han ville ha gjort som snekker. Ergo var det nok ikke like belastende som å være snekker. Og han trengte jo attføring. Men han jobbet svart, og tjente gode penger, og var stor mann på byen, mens kompisene levde på studielån. Og med null antenner til å holde kjeft om attføringen sin, tvett i mot. . Da er det kanskje ikke så rart at praten går?

Og så har man hun som anbefalte min alenemor-venninne å jobbe deltid, for da ville hun tjene så lite at hun kvalifiserte til en sosialbolig + stønader. Min venninne ble rimelig . Hun ville heller klare seg selv og ha dårlig råd. Jeg tror de fleste er som henne . Men at dessverre er snylterne det er spennende å trekke fram og bruke som eksempler på folk som snylter på "oss ærlige skattebetalere".

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Det hadde kanskje vært interessant med en diskusjon om hvem som kan regnes som fattige? Når er man i Norge fattig, og når har man "bare dårlig råd"?

Nå er det vel en definisjon på hva som regnes som fattigdom, jeg skrev om det litt lenger opp i tråden: definisjonen på fattigdom de som lever under 50% av medianen i SiFOs standardbudsjett.
Tradisjonelt sett har mange forbundet fattig med sult og mangel på klær, men fattigdom er så mye mer. Vi snakker her om relativ fattigdom, man tar utgangspunkt i hva andre i samfunnet har som inntekt, og setter standarden etter dette. Det gjelder å ikke skille seg ut. Abraham Maslow utarbeidet en pyramide der han rangerte typer behov et menneske har. Nederst har man basale, fysiologiske behov, så følger trygghet/beskyttelse, så kjærlighet/tilknytning, anerkjennelse/selvrespekt. Hvis disse behovene er dekket, kan man komme til toppnivået som er selvrealisering. Velferdsstaten tar sikte på å dekke alle behovene i Maslows pyramide – ”det utvidede velferdsbegrep”. Fattige i Norge mangler ikke nødvendigvis klær på kroppen, men de kan mangle det ”vanlige” folk har. Vårt samfunn stiller i dag økende krav til materielle goder, aktiviteter krever utstyr og penger. Dårlig økonomi kan føre til at man ikke får delta i samfunnet på lik linje med andre.

I følge Pierre Bourdieu oppstår sosial ulikhet fordi man har ulik økonomisk, kulturell og sosial kapital, og dermed ulike sosiale posisjoner. Økonomisk, sosial og kulturell bakgrunn er med på å styre hvordan oppvekstvilkårene blir for den enkelte. Sosial bakgrunn går ofte i arv, og den sosiale mobiliteten viser seg å være relativt liten. Dette betyr at man stort sett holder seg til det sosiale laget man blir født inn i. Det er enkelte grupper som peker seg ut som inntektsfattige. Hvis man fokuserer på fattigdom blant barn - i 2001 var det barn med hovedforsørger i en eller flere av disse kategoriene som skilte seg ut: Enslige, lavt utdannede, høyt antall barn og - den aller største gruppen - barn av ikke-vestlig opprinnelse.

[Joika]

Det må jo være litt kjedelig å ikke ha noen utsikter til å tjene mer. Hun vil jo ikke kunne ta seg en skikkelig ferie uten å virkelig spinke og spare, og om vaskemaskinen ryker, så risikerer hun at hele økonomien er skakkjørt i flere månder etterpå, hva med jula? Julegaver kan jo knekke hele økonominen hennes om hun har stor familie osv. Uforutsette ting skjer, om hun her har neppe en stor buffer, tenker jeg.

Jeg mener ikke hun er fattig, men det at hun aldri kommer til å tjene mer, det kan jeg skjønne at hun syntes er litt trist.

[Lisa]

Synes Safran sier det veldig fint.
Har ikke tid til å skrive så mye om det nå men jeg var på et fattigdomsseminar i regi av Kirkens Bymisjon for ikke så lang tid tilbake. Det er, etter det jeg forstår ganske store endringer på gang i fattigdomsmønstret i Norge. Vi er i ferd med å utvikle en ganske stort gruppe av minoriteter som skiller seg ut som særskilt fattige, disse er betydlig fattigere en minstepensjonister og de andre gruppene som tradisjonelt har blitt beksrevet som fattige. Ofte faller disse barna helt utenfor ...


http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/16676