Country, danseband, og trønderrock

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Det er ikke lett, det der med kunst og kvalitetsvurdering og sånt. En klassisk MM-tråd om emnet finner du her, fra #101 eller deromkring.

Men dansebandmusikk stiller i en klasse for seg, synes jeg. Der ser det jo ut til at selve sjangerkonvensjonen er uoriginalitet og banalitet. Det er enkle, uinspirerte og veldig like standardmelodier, superenkle og kjedelige arrangementer, banale og pinlige tekster, overtydelig og masete rytme, og en særegen og nokså plagsom sangstil. Musikerne er rett som det er flinke, men de er gjerne desillusjonerte sellouts. :musikerdatter: Dansebandmusikk er musikk for de tonedøve. Now shoot me.

Jeg er enig i absolutt alt du sier der, men den overtydelige, masete rytmen, monotoniteten og det at sangene er så like at den ene glir over i den andre har jo faktsik en hensikt, som ligger i navnet til selve sjangeren. Det er egentlig ikke musikk man lytter til, det er musikk man danser til. Litt på samme måte som house-musikken (uten sammenligning forøvrig). Danser på en spesiell måte, som er relativt enkel, man behøver ikke gå på kurs eller være noen danseløve sånn ellers for å beherske den. Og man danser i par, og dermed får man en spesiell kontakt med et annet menneske, gjerne av motsatt kjønn. På den måten har den sin egen, bestemte kvalitet som tjener til det ene bestemte formålet den er laget for. Det er ikke så mye annen musikk som fyller denne bestemte hensikten. En del pop-musikk (Elton John og lignende) kanskje, men da er kvaliteten like dårlig.

De som faktisk hører på denne musikken gjør det jo ofte på grunn av assosiasjonen til det jeg nevner over, ikke på grunn av kvaliteten til musikken i seg selv.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Jeg er enig i absolutt alt du sier der, men den overtydelige, masete rytmen, monotoniteten og det at sangene er så like at den ene glir over i den andre har jo faktsik en hensikt, som ligger i navnet til selve sjangeren. Det er egentlig ikke musikk man lytter til, det er musikk man danser til. Litt på samme måte som house-musikken (uten sammenligning forøvrig). Danser på en spesiell måte, som er relativt enkel, man behøver ikke gå på kurs eller være noen danseløve sånn ellers for å beherske den. Og man danser i par, og dermed får man en spesiell kontakt med et annet menneske, gjerne av motsatt kjønn. På den måten har den sin egen, bestemte kvalitet som tjener til det ene bestemte formålet den er laget for. Det er ikke så mye annen musikk som fyller denne bestemte hensikten. En del pop-musikk (Elton John og lignende) kanskje, men da er kvaliteten like dårlig.

De som faktisk hører på denne musikken gjør det jo ofte på grunn av assosiasjonen til det jeg nevner over, ikke på grunn av kvaliteten til musikken i seg selv.

Dette er jo veldig riktig. Det er nøyaktig det det handler om. Dansebandmusikken fyller den bestemte funksjonen, derfor blir det litt galt å sammenligne den med andre genre.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Det er egentlig ikke musikk man lytter til, det er musikk man danser til.

Er det musikk i det hele tatt?

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Er det musikk i det hele tatt?

Nei, det er møl.

[My]

Nei det kan jo selvfølgelig diskuteres.

[Candy Darling]

Janis Joplin dårlig?? Jeg må bare dåne bittelitt.

Det er selvsagt utrolig vanskelig å sette objektive kriterier for musikkvalitet. Noen har prøvd, og fått eksepsjonelt mye kritikk, som betimelig er. De aller fleste kan være med på noen punkter, kanskje?

- originalitet. Det er utrolig vanskelig å lage en god sang som er til forveksling lik 200 andre
- utførelse. Det er ikke lett å vurdere, f.eks. er mange av mine favoritter langt fra noen nattergaler stemmemessig. Men likevel er totalutførelsen helt klart vanskelig å kopiere uten gode musikalske talenter
- inspirasjon. Det er et tungt vektet kriterie i de fleste lister. Hvis man har påvirket mange nye artister til nyskapning, er man pr. def. en stor artist. Et eksempel er Kraftwerk. Jeg synes de er gærne og orker ikke å høre på dem, men det er ingen tvil om at de er banebrytende og har vært inspirasjonskilde til ekstremt mye av musikken etter 197?.

Selv har jeg et nokså subjektivt hovedkriterie for musikken jeg liker. Den må være ekte og ærlig. Der scorer Janis skyhøyt. Tom Waits, Nick Cave, Joni M, Lou Reed og Cohen like så.

[Røverdatter]

Janis Joplin er jo knallbra! Og hun er anerkjent (muligens ikke i de strenge jazzmiljøene enkelte vanker i. ). Men jeg har hørt mange si at hun ikke kunne synge og sånt. Det er jo bare tull, for hun har en fantastisk stemme med sykt mye kraft. Synd hun ofte opptrådte med dårlige musikere. Bandet hennes var jo tragisk dårlige til å spille.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

(muligens ikke i de strenge jazzmiljøene enkelte vanker i. )

Jeg vil bare presisere at jeg ikke er sånn, altså. Jeg bare fikk barndommen forkvaklet av sånne synspunkter. Det gjør at jeg fortsatt har lett fobi mot å innrømme at jeg liker noe som helst, mens jeg mer enn gjerne slakter det jeg IKKE liker.

[My]

Joda, Janis er jo bra, på sin måte. Jeg liker henne i allefall, men har aldri sett på det som kvalitetsmusikk. Hun var ikke så veldig anerkjent før hun døde, og hadde hun ikke satt overdose er det ikke sikkert hun hadde vært anerkjent nå heller. Men jeg synes også hun har en fantastisk stemme, selv om hun ikke akkurat ville kommet inn på konservatoriet. "Ekte og ærlig" som Scarlett kaller det, er hun i allefall. Men det må vel også sies om Terje Tysland og DDE.

Det er ikke alltid så lett å sette fingeren på hvorfor man liker noe musikk, og hvorfor det er noe man absolutt ikke liker. Men det har ikke bare med kvalitet å gjøre, det er sikkert. I allefall det som menes med kvalitet i denne sammenhengen. Da ville alle likt den samme musikken.

[Siri]

Jeg liker både Dolly Parton og Johnny Cash, men så er jeg jo en rånete trønder også da!

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Joda, Janis er jo bra, på sin måte. Jeg liker henne i allefall, men har aldri sett på det som kvalitetsmusikk. Hun var ikke så veldig anerkjent før hun døde, og hadde hun ikke satt overdose er det ikke sikkert hun hadde vært anerkjent nå heller.

Det tror jeg er feil, begge deler. Janis Joplin regnes da som en legende innen blues/rock, og det er definitivt ikke (bare) fordi hun døde av en overdose. Hun var en legendarisk live-artist, og selv om ikke alle musikerne hun jobbet med var like gode, så har jeg aldri hørt noen si annet enn at hun var en fantastisk vokalist. (Jeg ble veldig overrasket da du skrev at hun var "dårlig", og var faktisk overbevist om at du måtte ha blingset og ment noen andre. ) Både Cheap Thrills og Pearl toppet LP-listene i USA, og den siste konserten hennes hadde 40 000 tilskuere.

Ang. det å "komme inn på konservatoriet", så leste jeg i en biografi en gang at hun hadde en klar og pen stemme da hun var yngre. Det samme gjelder jo f.eks. Marianne Faithfull, som sang som en engel da hun var ung, men mer som en kvinnelig Tom Waits nå. En dyktig vokalist er hun jo likevel, det har jo veldig mye med musikalitet å gjøre, med rytme- og stilsans og innlevelse, slett ikke bare klarhet og klang. Og Janis Joplin var enormt musikalsk.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Joda, Janis er jo bra, på sin måte. Jeg liker henne i allefall, men har aldri sett på det som kvalitetsmusikk. Hun var ikke så veldig anerkjent før hun døde, og hadde hun ikke satt overdose er det ikke sikkert hun hadde vært anerkjent nå heller. Men jeg synes også hun har en fantastisk stemme, selv om hun ikke akkurat ville kommet inn på konservatoriet. "Ekte og ærlig" som Scarlett kaller det, er hun i allefall. Men det må vel også sies om Terje Tysland og DDE.

Det er ikke alltid så lett å sette fingeren på hvorfor man liker noe musikk, og hvorfor det er noe man absolutt ikke liker. Men det har ikke bare med kvalitet å gjøre, det er sikkert. I allefall det som menes med kvalitet i denne sammenhengen. Da ville alle likt den samme musikken.

Folkelig og ekte er ikke nødvendigvis det samme. Å synge om rompa si kan sikkert anses som rett fra levra, men det er en ren underholdningsgreie. Det er noe helt annet når Janis synger sjelen sin ut.

[bina]

Et varmt, nært og lidenskapelig forhold.

Country er min favorittsjanger. Alt fra de gode gamle Kenny Rogers, Johnny Cash, Willie Nelson og Dolly Parton, til Faith Hill, Carlene Carter, Alan Jackson og en haug med andre. Behagelig rytme, ofte utrolig bra tekster.

Danseband er suverent til nettopp dansing. Jeg elsker å danse og svinge meg skikkelig, og danseband er rytmisk og muntert, og i tillegg er mange av tekstene riktig morsomme. Men jeg sitter ikke og lytter til danseband. Danseband er for dansing!

Trønderrock - DDE er jo bare suverent! Litt mer ambivalent til en del av de andre, men jevnt over suveren festmusikk.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det tror jeg er feil, begge deler. Janis Joplin regnes da som en legende innen blues/rock, og det er definitivt ikke (bare) fordi hun døde av en overdose. Hun var en legendarisk live-artist, og selv om ikke alle musikerne hun jobbet med var like gode, så har jeg aldri hørt noen si annet enn at hun var en fantastisk vokalist. (Jeg ble veldig overrasket da du skrev at hun var "dårlig", og var faktisk overbevist om at du måtte ha blingset og ment noen andre. ) Både Cheap Thrills og Pearl toppet LP-listene i USA, og den siste konserten hennes hadde 40 000 tilskuere.

Ang. det å "komme inn på konservatoriet", så leste jeg i en biografi en gang at hun hadde en klar og pen stemme da hun var yngre. Det samme gjelder jo f.eks. Marianne Faithfull, som sang som en engel da hun var ung, men mer som en kvinnelig Tom Waits nå. En dyktig vokalist er hun jo likevel, det har jo veldig mye med musikalitet å gjøre, med rytme- og stilsans og innlevelse, slett ikke bare klarhet og klang. Og Janis Joplin var enormt musikalsk.

Ok, jeg er overbevist (har forsåvidt ikke vært i tvil om at Joplin er en god artist, det er musikken jeg stiller meg tvilende til. Men mye av den skal jo ikke hun ha skylda for)

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Folkelig og ekte er ikke nødvendigvis det samme. Å synge om rompa si kan sikkert anses som rett fra levra, men det er en ren underholdningsgreie. Det er noe helt annet når Janis synger sjelen sin ut.

Problemet er vel at det er litt forskjellig hva folk har å by på i den derre levra/sjela?

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Problemet er vel at det er litt forskjellig hva folk har å by på i den derre levra/sjela?

Merkelig nok kan det tyde på at en relativt bedervet lever har tilsvarende mye å by på.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Folkelig og ekte er ikke nødvendigvis det samme. Å synge om rompa si kan sikkert anses som rett fra levra, men det er en ren underholdningsgreie. Det er noe helt annet når Janis synger sjelen sin ut.

Da har du ikke hørt særlig godt etter på sangen "Rompa mi" av DDE. Den handler om overfladiskhet. Om hun kjæresten som bare er opptatt av rompa hans, og samme hva han gjør av fantastiske ting så er hennes fokus på kropp. Kroppsfiksering er utbredt i samfunnet, og absolutt et tema som fortjener en sangtekst!

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Merkelig nok kan det tyde på at en relativt bedervet lever har tilsvarende mye å by på.

Det er nok ikke så greit å være lever i musikkbransjen.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Da har du ikke hørt særlig godt etter på sangen "Rompa mi" av DDE. Den handler om overfladiskhet. Om hun kjæresten som bare er opptatt av rompa hans, og samme hva han gjør av fantastiske ting så er hennes fokus på kropp. Kroppsfiksering er utbredt i samfunnet, og absolutt et tema som fortjener en sangtekst!

Du mener altså at dette skal sette fokus på kroppsfokuseringen i samfunnet:

Æ har da både hode, skulder kne og tå
så koffer e det rompa mi som du ska klå på

Er ikke det å legge godviljen litt vel mye til?

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Da har du ikke hørt særlig godt etter på sangen "Rompa mi" av DDE. Den handler om overfladiskhet. Om hun kjæresten som bare er opptatt av rompa hans, og samme hva han gjør av fantastiske ting så er hennes fokus på kropp. Kroppsfiksering er utbredt i samfunnet, og absolutt et tema som fortjener en sangtekst!

Ja, og "nei så tjukk du har blitt" er en sang som tar opp problemene med å legge på seg og bli tjukk.

Det er ikke noe galt i å lage tekster for pur underholdning og med humor i - men det blir patetisk å prøve å påstå at de har en dypere mening....