Blir vi ulykkelige av å ha barn?

[Milfrid]

Altså, det hender jeg har lyst til å rive av meg håret noen ganger, men jeg vil ikke definere meg som ulykkelig. Ikke har jeg hatt barn som har slitt meg ut heller, de har begge sovet godt om natten (og om dagen) siden vi fikk dem (hhv 10 uker og 13 mnd). Aktive når de er våkne, helt klart. Krangler mye med oss og hverandre? Check. Er livet mitt annerledes nå enn om jeg hadde vært barnløs? Selvfølgelig. Men jeg kan virkelig ikke se at jeg hadde vært lykkeligere med et annerledes liv.

Det er selvfølgelig forskjell på selvvalgt barnløshet og ufrivillig barnløshet. Jeg har venner som har valgt et barnløst (hvorfor insisterer iPhone på bar løst? ) liv (men de har mange hunder. ) Jeg tror verken de er lykkeligere eller ulykkeligere enn oss som har barn.

Ungene våre gir oss store gleder og en del bekymringer. De kan få meg til å le så det gjør vondt, og de kan få meg så eitrende forbanna og tom for argumenter at jeg freser at jeg kan forstå at det er folk som denger ungene sine. Noe jeg selvfølgelig ikke gjør, eller truer med å gjøre for den saks skyld.

Mht livet med barn så er ikke våre barn store hindringer på å leve et liv hvor man kan være voksen også. Jeg opplever at mange setter begrensninger på livet sitt, for så å klage over at man blir så bundet når man har barn, og da blir jeg litt . Våre unger har vært med mange steder og opplevd mye, og alt vi gjør er ikke 100% barnevennlig. Dessuten finner vi på ting uten barn - også nå som vi bor valdig langt fra besteforeldre og andre "naturlige" barnevakter.

Om jeg skulle valgt om igjen, basert på det jeg vet, hadde jeg valg akkurat det samme. Jeg ville ikke vært uten knoll & tott om det smalt. Flotte ungene våre, med "feil" og "mangler" er akkurat det som skal til for å gjøre livet slik de skal være. Uten dem måtte jeg funnet noe annet å fylle livet med, og det er ikke gitt at det ville vært noe som ga mindre bekymringer og frustrasjoner.

At jeg noen dager tenker at en uke uten unger hadde vært drømmen betyr ikke at jeg ikke vet at etter den uka hadde det vært siiiiinsykt godt åmfåmdem tilbake.

Det er mulig jeg hadde sett annerledes på det om jeg hadde en jobb eller hobby jeg brant veldig for?

[Thomas]

Utrolig mange bra innlegg her

For min del, så var jeg ikke spesielt happy når tøtta kom til verden, det må jeg innrømme, men etterhvert som hun vokste opp og jeg overtok forsørgeransvaret så trives jeg egentlig mer og mer med det.

Greit nok, så kan jeg ikke farte på byen annenhver dag eller reise på backpackerferie i tre måneder i asia, men det hadde jeg neppe gidda uansett. Nå har jeg en unnskyldning for å la være å gjøre en masse irriterende ting i "selvrealiseringens" navn samtidig som jeg med mer eller mindre rette kan kalle meg selv "ansvarsfull" og "voksen". Win-win

[Milfrid]

Mitt svar er nok preget av at vi ikke levde særlig utaggerende før vi fikk barn - seks år med studier, bygge hus, barn. Ganske traust og kjedelig. Vi lever uendelig mye mer spenner og variert med barn enn uten. Og jeg ser at innen barna blir store så er økonomien god nok til at vi virkelig kan kose oss. Jeg angrer overhode ikke på at vi ikke "raste fra oss" før vi fikk barn, ikke litt en gang. I tillegg har måten vi fikk barn på også gitt oss ting jeg aldri ville vært for uten, både mht opplevelser, erfaringer og ikke minst vennskap.

Selvfølgelig setter det å ha barn begrensninger på livet, og jeg innser at vi er heldige som har anledning til å kjøpe oss ut av en del av de tingene vi ikke utstår å gjøre. Det hadde unektelig vært en annen situasjon om vi hadde elendig økonomi, og jeg har også vært i den kvelende tidsklemma som nesten tok knekken på både det ene og det andre n

Jeg synes formuleringen er så rar sett ut fra hvordan jeg er skrudd sammen.

Jeg "blir" liksom ikke lykkelig eller ulykkelig som regel. Jeg skaper lykke eller ulykke for meg selv helt på egenhånd og styrer selv. Og i den grad det å ha barn påvirker de valgene jeg tar i retning av lykke så blir svaret et ubetinget ja. Jeg er flinkere til å føle glede som mor enn jeg var uten.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Personlig sett så har livet mitt blitt ganske så mye kjedeligere etter at jeg fikk barn. Hadde jeg ikke vært så utrolig glad i barna så hadde jeg ikke giddet det nei.

Litt kjedeligere, ja, men samtidig har jeg heller aldri tid til å kjede meg.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

... og så sliter jeg litt med å skjønne at småbarnstiden er så forferdelig også. Ja, det er stress og barnehager og matpakker og parkdresser og sånt, og så? Det er slitsomt og det er lite søvn og mye klesvask, men det er ikke rent få der ute som hadde fått mye gevinst av å senke kravene til seg selv og fasaden bittelittegrann - og poff! Mye morsommere, mindre slitsomt.

Jupp!

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

En kjepphest jeg har, er for øvrig at mange ser ut til å se så mørkt på begrensninger: I stedet for å bygge seg et liv man vil ha nå, i dag, innenfor de faktiske rammene, setter mange seg ned og venter på å komme ut på den andre siden. Om det er et eller annet man savner infernalsk å gjøre mens man har små barn, synes jeg sannelig man skal sette himmel og jord i bevegelse for å sjekke om den tingen er mulig å gjøre innenfor et fornuftig prioriteringssystem, NÅ! Ikke vente til ungene flytter ut.

Denne fortjente både grønnprikk og quoting. :raus i dag:

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Å, er det derfor! Så hvis man ikke er utslitt, så er man en Dårlig Mor? Jaja, du og jeg, da Mave.

:sjelden utslitt:

[Luftslottet]

Jeg blir litt sliten av alt maset om å være lykkelig hele tida, jeg. Det er da vel ingen som går rundt og er hæppisnæppiråsalykkelige til vanlig? Jeg har iallfall ikke møtt så mange, barn eller ei.

Kanskje er det i denne sammenhengen en Fin Ting å ikke være et følelsesmenneske. Jeg er ganske fornøyd med livet alt i alt, og lever ikke utelukkende for neste intense lykkeøyeblikk. Det å ha det jevnt over ganske bra og at ting går ganske på skinner syns jeg er undervurdert av mange. En del jeg kjenner kunne med fordel senket kravene til en god tilværelse noen hakk, og dermed fått det litt bedre (og nå snakker jeg ikke om Enkelte eller Noen, bare folk man møter her og der). Man kan ikke forvente maks uttelling på alle lykkebringende felter til enhver tid, særlig ikke i småbarnsfasen, men det tenker jeg gjør at man heller får gjøre mer ut av det som går bra. Å få barn har iallfall gitt meg perspektiv. Aldri har jeg drukket så gode kopper te i fred og ro som etter at jeg fikk barn, for eksempel, enda antallet slike kopper har sunket dramatisk. Eller nytt å sove helt til ti på en søndagsmorgen. Så får det heller være at jeg ikke husker sist mannen og jeg var på fest sammen, eller at jeg ikke lenger kan dra på kino hver gang det kommer en bra film jeg vil se, eller at jeg vanligvis har snørr på buksebeinet når jeg ankommer jobb før Viktig Møte.

Dette hørtes kanskje litt sånn "jaja, det er ikke så farlig med meg" ut, men det er ikke det altså. Jeg mener selv at jeg har et veldig godt liv, og jeg tror årsaken til det er at jeg ikke legger lista høyere enn at jeg føler at jeg mestrer livet mitt, og at jeg, som Toffen, er ganske flink til å prioritere de tinga som gir meg en følelse av livskvalitet. Midt i alt styr med gammelt hus, lite barn, risikograviditet og mas og ork, sørger mannen og jeg for å få oss en dejt bare oss to minst en gang i måneden. Selv når det er store regninger, sørger vi for å prioritere ørlitegrann luksus. Så skiter jeg heller i å ha ny bil, for eksempel, eller nyklipt plen og pussede vinduer.

[Røverdatter]

Gode, gamle FP. Her finnes ikke en sjel som blir ulykkelig av barna sine.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Gode, gamle FP. Her finnes ikke en sjel som blir ulykkelig av barna sine.

Hvis vi ikke hadde hatt barn, så ville vi høyst sannsynlig ikke vært på FP. I rest my case.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Hvis vi ikke hadde hatt barn, så ville vi høyst sannsynlig ikke vært på FP. I rest my case.

[Bobbelur]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Hvis vi ikke hadde hatt barn, så ville vi høyst sannsynlig ikke vært på FP. I rest my case.

Vel...

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Gode, gamle FP. Her finnes ikke en sjel som blir ulykkelig av barna sine.

Jeg blir margsint, da. Teller det?

[Nessie]

Skilpadda:

Jeg tror ikke jeg ville vært ulykkelig uten barn. Men det er liksom litt håpløst å sette seg inn i. For om jeg ikke hadde fått barn, så ville jeg nok ha trodd at jeg ville blitt lykkeligere med barn sikkert. Men jeg er nok en av de som har gått på en smell ift det å ha barn. Veldig mye ble annerledes enn jeg trodde. Men det er jo ikke bare pga barna. Det er jo pga andre ting som spiller inn i livet, som feks helse.

[Neket]

Jeg tror forresten at det er lurt å huske på at det er forskjell på å være sliten og ulykkelig.

[GydaG]

Jeg burde vre fryktelig ulykkelig og utslitt og drittlei av både det ene og det andre, og de årene vi ikke fikk til å få barn lagde jeg meg en rosa forestilling om alt det fantastiske jeg aldri skulle få oppleve.
Og så satt jeg der plutselig da, med to unger som har behov i alle bauger og kanter, en kropp som definitivt bærer preg av tøffe svangerskap og fødsler, og når alt blir kjipt og leit trenger jeg altså bare å stoppe opp og studere dem.
Og kanskje er jeg ikke helt riktig skrudd sammen, men det finnes ikke den ting som gjør meg mer lykkelig enn å se minsten klare å kave seg opp i sofaen, hoppe i en haug puter og le så han triller. Eller se storesøster sitte dypt konsentrert over en tegning av en langhåret dame med vakker kjole, som hun tegner til meg, fordi jeg er den beste mammaen i hele verden. Stakkars, hun vet jo ikke bedre, men akkurat i sånne hverdagssituasjoner er jeg så lykkelig at jeg til og med kan finne på å skvise ut en tåre eller to. Før jeg stønner på vei til vaskerommet for å prøve å temme skittentøyskurven.

[Mjau]

Vi ble veldig lykkelige av å få barn.
Slitne ja, men veldig lykkelige.

[Pesten]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Vi ble veldig lykkelige av å få barn.
Slitne ja, men veldig lykkelige.

Signerer selv om jeg noen ganger hadde lyst å kaste de ut vinduet når de hylte som mest.
Det jeg har savnet mest er nok tiden sammen med mannen min og det å være kjærester. Vi prøver å finne tiden sammen bare oss to men heldigvis er ungene blitt så store at de nå kan være med på masse.
Krangling er vel det som stresser meg mest. Husarbeidet har jeg lært meg å drite i men er grådig god på overflaterydding ved besøk og spesielt hvis svigermor ringer sin ankomst. (nesten så hun skulle gjort det hver fredag ettermiddag)

[Fadese]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan de måler lykkelig.
Jeg ser for meg at jeg i en undersøkelse hadde svart:

Jeg opplever av og til at jeg ikke har nok tid til barna mine.
Jeg opplever av og til at jeg ikke har nok tid til jobb.
Jeg opplever ofte at det er vanskelig å stå opp om morgenen.
Jeg opplever ofte at hverdagen består av rutinemessige oppgaver.
Jeg opplever ofte at jeg ikke har nok tid til fritidsinteresser.
Jeg opplever ofte at jeg tilbringer nok tid med venner.
Jeg opplever ofte at jeg ikke har tid/kapasitet til å møte kravene som stilles til meg.
Jeg opplever av og til at jeg ikke får nok hvile.
Jeg har noen ganger bekmyringer vedrørende privat økonomi.
osv osv osv

Men dersom noen hadde konkludert med at jeg var ulykkelig, så hadde det vært skivebom! For til tross for opplevelsen av å ikke strekke til, følelsen av jeg ikke greier å gi nok overfor både jobb og studier og barn og mann og hus og venner og resten av meg selv, så opplever jeg en grunnleggende tilfredshet i livet mitt som jeg ikke opplevde før jeg fikk barn. Kanskje ville jeg på mange livskalitetsundersøkelser scoret mye høyere før jeg fikk barn, men jeg føler meg likevel mye mer lykkelig nå enn før.

[Pepper Lemon]

Jeg blir lykkelig av ungen min, og har det definitivt bedre etter at jeg fikk ham enn før. Men jeg forstår hvorfor man kan bli ulykkelig av den livsendringen det er å bli forelder. Samlivsbrudd, for eksempel, kan jo være skikkelig grisete når man har barn. Syke barn, barn med problemer etc er jo ting som kan være altoverskyggende vanskelig, og man går jo ikke akkurat rundt og er jublende lykkelig når man står oppi sånt.

Men for å kommentere det Maverick og Harriet Vane snakker om å være sliten - jeg hadde ikke mer å droppe av fasade da ungen min var baby, jeg gav beng i absolutt alt. Allikevel var jeg dødssliten. Jeg har stor forståelse for at det kan være fullstendig utmattende med småbarn. Jeg har nesten fortrengt det første året.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Jeg har stor forståelse for at det kan være fullstendig utmattende med småbarn. Jeg har nesten fortrengt det første året.

Det er det fine. Man fortrenger, glemmer og vips så har ens egen dårlige hukommelse medført en haug med unger. det er bare litt over en uke jeg ikke rakk å dusje før mannen kom hjem.

[Joika]

Jeg føler at det å få barn fikk meg til å bli voksen. Jeg har virkelig vokst i rollen og ser helt klart at jeg neppe ville vært den samme uten barn. Jeg er mer målrettet, og føler at ansvaret har gjort at jeg har tatt valg som har vært litt lurere enn hva jeg ville tatt hvis jeg ikke hadde barn. Et eksempel er at jeg valgte utdannelse etter inntjeningsmuligheter og ikke nødvendigvis bare "hjertet". Jeg har derimot ikke hatt lyst på mange barn, av omtrent samme årsaker som nevnes i artikkelen. Man må ofre veldig mye av egen selvrealisering føler jeg, og det har ikke jeg lyst til. Et greit kompromiss er da å få 1 barn.
Jeg tror ikke jeg kunne slått meg til ro med å være barnløs, så jeg trives veldig godt med ting som det er, selv om det selvsagt ikke er noen dans på roser at pappaen hans er så lite involvert.

Ellers så er jeg enig med Maverick i at man må senke kravene. Jeg har et hus som står konstant på hodet og jeg lever tidvis med hodet så vidt over vannet. Men det gjør i alle fall at jeg ikke kjenner så mye på "slitsomheten" med å ha barn. Jeg kjenner egentlig bare på følelsen av forpliktelser, og den ville jeg ikke vært foruten.