Hva skjedde med post mortem-tråden?

[Interference]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Stakkars noen, må hun gjøre alt arbeidet her?

Ja det synes jeg absolutt!
Deltok hun kanskje ikke i den andre tråden?

[Interference]

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

http://ken_ashford.typepad.com/blog/...otography.html
http://ken_ashford.typepad.com/blog/...orian-age.html
http://thanatos.net/

:har skiftet navn til Noen:

Altså, hva gikk diskusjonen i? Bildene er jo forsåvidt mulige å google.

[Fibi]

Om det var creepy eller ikke, hvorfor det ble gjort osv. :dårlig hukommelse:

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

http://ken_ashford.typepad.com/blog/...otography.html
http://ken_ashford.typepad.com/blog/...orian-age.html
http://thanatos.net/

:har skiftet navn til Noen:

Jeg visste ikke om skikken før jeg så The Others, og ut fra hvordan det var med at man ofte ikke hadde bilde av den avdøde, så synes ikke det var noe rart. Det gjenspeiler jo at man hadde et mye mer naturlig forhold til døden før.

At et bilde av et dødt menneske i seg selv skal være creepy synes er veldig rart, det er jo bare et menneske liksom. Døde mennesker er jo vanlige mennesker, med litt lite liv bare.

[Dixie Diner]

Det var i The Others jeg også fikk nyss om dette. Jeg måtte sjekke om det virkelig var sånn eller om det kun var oppdiktet for filmens skyld, så jeg googlet og ble mer og mer fascinert. *syk*
Jeg synes i grunnen ikke det er så creepy med bilder av døde mennesker som ser ut som de sover. Men når de har øynene åpne, grøsser jeg. Det er noe med å se inn i øynene på et dødt menneske, det blir for mye selv for meg.

Kom over denne siden, den er sikkert interessant for noen. På "posing stands" får man bilder av prosessen av post mortem-bildetakingen. Hvilket stativ de brukte, hvordan de brukte det osv.

På de nederste bildene der, kan man jo faktisk ikke se at de er døde, om man ser bort fra stativet. Det er helt utrolig hvor levende man fikk dem til å se ut.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Det var i The Others jeg også fikk nyss om dette. Jeg måtte sjekke om det virkelig var sånn eller om det kun var oppdiktet for filmens skyld, så jeg googlet og ble mer og mer fascinert. *syk*

Jeg synes også det er veldig fascinerende men vil overhodet ikke gå med på at jeg har noe rart forhold til døden.

[Bloppy]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Det var i The Others jeg også fikk nyss om dette. Jeg måtte sjekke om det virkelig var sånn eller om det kun var oppdiktet for filmens skyld, så jeg googlet og ble mer og mer fascinert. *syk*

Da er jeg syk med. Jeg ble sittende å google etter flere bilder, og fant bla a et man kan kjøpe slike bilder på amazon. Jeg tenkte endel etter at jeg hadde sett alle disse bildene. Og følte litt på fortvilelsen og sorgen de må ha følt. Tenkte at jeg er veldig takknemmelig for at jeg ikke har behøvd å ta bilde med mitt døde barn i armene, for at det skulle være det eneste bildet vi hadde av barnet.

Jeg synes det er veldig fascinerende. Og jeg forstår veldig godt hvorfor de gjorde det. Hadde gjort det samme selv, om verden var slik i dag.

[Pebbles]

Vi har et så tabubelagt forhold til døden i dagens samfunn at det er nesten så man ikke kan tro det. Selvfølgelig er det verken creepy eller rart å bli fascinert i forhold til tidligere tiders skikker og ritualer rundt dette med døden. Jeg anser det som like interessant som skikker, normer og ritualer rundt alle andre deler av livet og hvordan man ser på døden sier mye om samfunnet ellers også.

Skikken med disse bildene har ligget i bahodet på meg siden jeg leste tråden, og jeg blir både trist og rørt når jeg tenker på det. Vi (eller ihvertfall jeg) har det med å tenke at folk tok døden mer på strak arm tidligere enn nå fordi det var flere som døde. Men det stemmer garantert ikke. "sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.", som Sigrid Undset skrev. Det var sannelig ganske beintøft til tider å være menneske den gang det var ganske vanlig å miste unge familiemedlemmer.

[Mex]

Var dette en vanlig skikk noen steder før?
Faktisk første gangen jeg hører om det. :fasinert:

[-ea-]

Jeg har ikke sett på linkene enda. Men jeg kom til å tenke på at jeg har sett mange gamle "familiebilder" tatt i begravelser med hele familien oppstilt - med kisten med den avdøde foran. Et siste familiebilde med avdøde tilstede, så å si. Noen ganger åpen kiste, noen ganger lukket. En av de sjeldne anledningene der hele slekta var samlet, så ikke rart man tok bilder da.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Vi (eller ihvertfall jeg) har det med å tenke at folk tok døden mer på strak arm tidligere enn nå fordi det var flere som døde. Men det stemmer garantert ikke. "sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.", som Sigrid Undset skrev. Det var sannelig ganske beintøft til tider å være menneske den gang det var ganske vanlig å miste unge familiemedlemmer.

Garantert vet jeg ikke om det er? Det er jo vanskelig å sammenligne ulike tidsperioder. At man hadde et mer naturlig forhold til døden tidligere, at du fikk 6 barn hvor 3 ikke vokste opp tror jeg også kunne gjøre at mennesker dermed taklet ting annerledes? Om man taklet det bedre eller dårligere, ikke minst for de barna som var igjen, er jo egentlig en annen diskusjon.

Diskusjonen om man skal bli hjemme fra skole/jobb når familiens kjæledyr dør er med på å få frem litt perspektiv her, synes jeg.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes også det er veldig fascinerende men vil overhodet ikke gå med på at jeg har noe rart forhold til døden.

Godt å høre at jeg ikke er alene om dette, ble litt usikker etter kommentaren jeg fikk i går da jeg slettet tråden i frustrasjon. Burde kanskje ha ventet litt med å slette den, telt til ti først og roet meg ned.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Minerva, her.

Garantert vet jeg ikke om det er? Det er jo vanskelig å sammenligne ulike tidsperioder. At man hadde et mer naturlig forhold til døden tidligere, at du fikk 6 barn hvor 3 ikke vokste opp tror jeg også kunne gjøre at mennesker dermed taklet ting annerledes?

Jeg har en tendens til å tenke som du skriver over her. Men jeg tror egentlig ikke det stemmer. Jeg tror Sigrid Undset har rett i at mye forandrer seg samfunnsmessig gjennom tidene, men at menneskenes hjerter forblir uforandret. Det at man hadde et mer naturlig forhold til døden tidligere, betyr jo ikke at sorgen var mindre.

[Darth]

Jeg tenker at jeg skriver det jeg mener her, sånn at Olympia ikke blir stående alene (uten at jeg vet noe om hva hun skrev i går). Jeg liker ikke sånne tråder, og jeg syns delvis at diskusjonen i går var frastøtende. Dere fråtser i andres død, i andres døde barn og familie. Kommenterer hvordan de ser ut, hvordna de er stilt opp/ligger, hvem som er ekkel og hvem som så fin ut. Jeg får grøsninger. Jeg hadde ikke likt at det lå bilder av mine kjære på nettet på den måten, og at de ble brukt i en sånn diskusjon. Det er vel legitimt å spørre om det hadde vært like spennende og interessant om bildene bare var ti år gamle? Som dere sa - død er død, man har da vel et naturlig forhold til døden? Da er det vel ingen sak å se på nylig avdøde heller? Kanskje vi kan legge ut bilder av alle våre kjære, det er sikkert mange av oss som har bilder av døde mennesker hjemme - og så kan diskutere hvor interessant det er og hvor naturlig forhold vil har til døden i 2010.

I diskusjonen kan man også få inntrykk av at dette her var veeeeldig vanlig - men det var det jo ikke. Det er jo tross alt mer vanlig å ta bilder av døde mennesker nå enn det var før. Mye mer vanlig.

Så, nei - jeg likte ikke verken tråden eller diskujonen. Det eneste jeg likte ved den var at hovedinnlegget sa klart i fra hva det dreide seg om og hva som lå bak linkene. Det gir jeg kred for.

[Mjau]

Jeg er også fascinert av disse bildene, og finner det ikke snodig i det hele tatt at de tok bilder på den tiden. Mange gjør det jo også nå, om enn i naturligere settinger.
Særlig da om de mister barn. Feks ved dødfødsel eller sykdom.
Jeg har sett bilder tatt i vår tid, av barn som holder sine døde søsken i armene, og syns som sagt ikke det er rart.

Kanskje det har med om man har opplevd døden nært eller ikke? Altså om man syns dette er merkelig eller ikke?

[Dixie Diner]

Darth: uten at jeg skal si så mye om alt det du skriver, for vi har jo hver våre meninger, så vil jeg jo si at selv om det er mer vanlig å ta bilder av døde i dag enn i gamle dager, er det ikke selve "knipse den døde"-konseptet vi snakker om her, det er konseptet med å stille de døde ut som om de fremdeles lever. Det gjøres ikke i dag, så vidt jeg vet. Vi prater altså ikke om vanlige bilder av døde mennesker, egentlig.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Darth: uten at jeg skal si så mye om alt det du skriver, for vi har jo hver våre meninger, så vil jeg jo si at selv om det er mer vanlig å ta bilder av døde i dag enn i gamle dager, er det ikke selve "knipse den døde"-konseptet vi snakker om her, det er konseptet med å stille de døde ut som om de fremdeles lever. Det gjøres ikke i dag, så vidt jeg vet. Vi prater altså ikke om vanlige bilder av døde mennesker, egentlig.

Men var det virkelig vanlig? Neppe. Tipper at det ikke er det mest vanlige innslaget i gamle familiealbum.

[Dixie Diner]

Jeg vet i grunnen ikke. Det er jo tusenvis av bilder på nettet, så helt uvanlig var det kanskje ikke. Men det var nok forbeholdt de mer velstående, da fotografering var steike dyrt på den tiden.

[Darth]

Hadde du likt at bestemora di var på noen av de bildene? Og at det ble kommentarer om at hun så frastøtende ut? Bare som et tenkt tilfelle liksom.

[Olympia]

Darth: Om det ikke var akkurat det jeg skrev, så kommer det i hvert fall veldig nær hva jeg mente. Jeg synes også det blir fråtsing, og tanken på å betale penger for å kjøpe et premium membership på slike nettsider for å få tilgang til enda flere bilder av andres døde slektninger gjør meg kvalm. Det blir omtrent det samme som å melde seg på englesider for å lese mest mulig om andre som har mistet barn og få se bilder av dødfødte unger.

Jeg skjønner at det kan være fascinerende å se bilder av døde mennesker i ulike forråtnelsesstadier, eller åsteder, eller kroppsdeler i anatomiske museer, men jeg synes likevel at slik fråtsing (i mangel av et bedre ord) går langt over streken.

Selv har jeg et veldig avslappet forhold til døden, som jeg også har opplevd på nært hold- så det er ikke det at døden er tabu for meg som får meg til å reagere, snarere tvert imot.