Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

[Primrose]

Jeg hadde ikke valgt bort verken mann eller barn. Hadde jeg valgt på nytt hadde jeg nok valgt en annen utdannelse, selv om jeg trives godt med det jeg gjør så begrenser det veldig hvor jeg kan bo og å eventuelt skifte jobb etterhvert. Jeg etablerte meg ikke før jeg ble 30 og rakk å både reise, bo i utlandet og generelt leve livet før det. Nå er jeg veldig glad for at jeg har familie og det gir meg mye å ha barn, samtidig så vil jeg ikke si at jeg er mer lykkelig enn i 20-åra for det var jammen en morsom tid som jeg ikke ville vært uten.

[lucifine]

Nå har jeg tenkt på det en stund og har kommet frem til at det er mye jeg kunne ønske at jeg hadde gjort anderledes men jeg trives her jeg er. Tror ikke jeg ville ha byttet bort hverken mann eller barn. Utdannelse og jobb derimot...

[Dronningen]

Nei jeg hadde ikke valgt bort dem, men valgt en annen utdannelse. Mulig jeg hadde ventet med å etablere meg senere, men samtidig så åpnet det at jeg ble i et forhold opp for at jeg ble tryggere og mer sosial. Så om det hadde vært bedre å vente er også usikkert. Hadde jeg visst alt jeg vet nå, hadde jeg også vært mer vågal og levd litt mer i 20-årene. Når det er sagt har jeg det mye bedre i 30-årene, og det er vel greit det også. At ting stadig blir bedre.

[Daisy]

Jeg ville hatt den samme mannen og de samme barna Hadde tatt annen utdannelse og bodd alene 5 år før jeg traff mannen hvis jeg fikk velge på nytt!

[Hyacinth]

Jeg hadde valgt det samme om igjen, ja. Men det betyr absolutt ikke at alt går på skinner i livet mitt, ikke i det hele tatt. Jeg hadde valgt likt, men det har vært krevende, i perioder mer krevende enn jeg har kapasitet til.

Mannen min er jeg utrolig heldig som fikk tak i, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten ham, men jeg ser jo at vi hadde mer tid og overskudd til hverandre før vi fikk barn.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg hadde valgt det samme om igjen, ja. Men det betyr absolutt ikke at alt går på skinner i livet mitt, ikke i det hele tatt. Jeg hadde valgt likt, men det har vært krevende, i perioder mer krevende enn jeg har kapasitet til.

Mannen min er jeg utrolig heldig som fikk tak i, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten ham, men jeg ser jo at vi hadde mer tid og overskudd til hverandre før vi fikk barn.

Det Hyacinth sa.
Jeg "visste" på en måte at jeg valgte rett da jeg som 19-åring vraket Drømmejobben i Sverige til fordel for denne fyren jeg hadde kjent i underkant av en helg, noe inni meg hylte "Bli her! Bli her! Bli her!" til tross for at fornuften dunket meg i hodet og sa "Kaste bort drømmejobben for en mann!? You're raised better than that!".
Jeg ser nå tilbake på 15 fantastiske år sammen med mannen og kjenner innerst inne i sjela at jeg ikke ville gjort noe annerledes om jeg fikk valget en gang til. Jeg elsker alt vi har sammen, våre to herlige barn, jeg elsker historien vår og til og med de tøffe stundene, for de har også vært med på å forme forholdet vårt til det det er i dag. Kanskje kunne jeg blitt hestetrener i Sverige eller skuespiller i Oslo om jeg ikke hadde valgt som jeg gjorde, men det er underordnet for meg nå som jeg vet hva jeg fikk istedet.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men hvis noen spør meg om jeg synes det var verdt det å miste såpass mye frihet for min egen del for å få plutten som akkurat sitter ved siden av meg, maser om eple, vil ha meg til å synge fra sing-sangkortene sine og fruster over dårlig nettverksdekning på youtube på mobilen min, så er det helt klart det. Gleden ved å få en til noen år etter de to første er enorm, det å få et barn etter man har lært alle babygreiene og kan slappe av og kose seg er fantastisk. Men ja, det koster endel også, og jeg savner virkelig et par av de tingene jeg har satt på vent for hans del.

Sånn er det mens barna er i tidlig førskolealder. Men det er jo en forsvinnende liten del av livet i sin helhet, og jeg opplever at med to skolebarn i huset, har jeg frihet i bøtter og spann. I dag sov vi lenge, mens barna sto opp og lagde seg frokost og så på TV, nå sitter jeg her og koser meg med lunsj mens barna sparker fotball i nabohagen, om jeg må en tur i butikken, kan de være hjemme alene etc etc.

Jeg hadde ganske heftig klaus i den mest intense småbarnsfasen. Om jeg da skulle sammenligne med livet midt i tjueårene med masse reising, sommerjobb i utlandet, fester, bøttevis med fritid&sånn, så ville jeg jo ikke vært i tvil om hva som var mest festlig. Men livet i helhet med barn eller uten barn er en annen sammenligning. Jeg er helt sikker på at mange mennesker vil ha det bedre uten barn. Vi er ikke kopier av hverandre og det finnes mange som er vanvittig forskjellige fra meg selv. Jeg ville ikke levd et godt liv uten barn. Vi valgte å vente til vi rundet 30 med å få barn. Jeg elsket 20-årene mine. Men mot slutten av det tiåret, var det helt åpenbart at et nytt tiår på samme måten var helt uaktuelt. Vi hadde bestemt oss før vi i det hele tatt begynte å prøve at vi ville adoptere om det ikke gikk. Og om noe hadde stått i veien for en evt. adopsjon, hadde vi valgt å bli forsterfamilie. Barn skulle inn i vårt hjem på en eller annen måte - det var alltid åpenbart.

Jeg leste en artikkel i "Red" (engelsk magasin) om mødre som angret på at de hadde fått barn. Det er jo et tabubelagt tema, men når først noen begynner å snakke om det, så åpner flere seg. Et par damer har også skrevet bok om dette. (Det må jo være en tragidie å lese for barna deres.) Jeg får helt klump i magen av hele problemstillingen. Litt på vegne av mødrene, men veldig mye mer på vegne av barna deres. Jeg skulle ønske at det ikke var så mye press på å få barn - nå er det jo akseptabelt, men jeg vet at frivillig barnløse får mye pes. Det er ikke ønskelig for noen at barn blir satt til verden når de ikke er ønsket.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Sånn er det mens barna er i tidlig førskolealder. Men det er jo en forsvinnende liten del av livet i sin helhet, og jeg opplever at med to skolebarn i huset, har jeg frihet i bøtter og spann. I dag sov vi lenge, mens barna sto opp og lagde seg frokost og så på TV, nå sitter jeg her og koser meg med lunsj mens barna sparker fotball i nabohagen, om jeg må en tur i butikken, kan de være hjemme alene etc etc.

Men det er jo ikke alltid sånn. Jeg har to skolebarn, men jeg kan ikke gjøre som deg i det hele tatt.

[Katta]

Det jeg lurer på er om det kunne vært like greit å ha bare ett barn. Jeg liker jo å ha en flokk altså, og det var helt uaktuelt å ikke få en til etter storebror, men da hadde jeg liksom prøvd fenomenet barn. Og ett barn kunne gitt mer rom til meg selv, jeg føler at det handlingsrommet er helt vekk nå som vi har tre. Samtidig trives jeg veldig godt med å ha stor familie og jeg er glad for å ha fått ulike unger.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det jeg lurer på er om det kunne vært like greit å ha bare ett barn. Jeg liker jo å ha en flokk altså, og det var helt uaktuelt å ikke få en til etter storebror, men da hadde jeg liksom prøvd fenomenet barn. Og ett barn kunne gitt mer rom til meg selv, jeg føler at det handlingsrommet er helt vekk nå som vi har tre. Samtidig trives jeg veldig godt med å ha stor familie og jeg er glad for å ha fått ulike unger.

Skjønner litt, tror jeg. Jeg elsker mine to over alt, men jeg ser jo at det hadde vært enklere å være meg og prioritere min helse med færre barn eller ingen barn. Likevel hadde jeg aldri valgt det bort.

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det jeg lurer på er om det kunne vært like greit å ha bare ett barn. Jeg liker jo å ha en flokk altså, og det var helt uaktuelt å ikke få en til etter storebror, men da hadde jeg liksom prøvd fenomenet barn. Og ett barn kunne gitt mer rom til meg selv, jeg føler at det handlingsrommet er helt vekk nå som vi har tre. Samtidig trives jeg veldig godt med å ha stor familie og jeg er glad for å ha fått ulike unger.

Hm, interessant Katta. For oss har det aldri vært aktuelt å bare få ett barn. Mannen min er enebarn og har alltid ønsket seg flere barn selv. Jeg føler i hvert fall ikke at det å ha to begrenser oss noe særlig ift. det å ha en. Men jeg ser jo at det kanskje blir mer begrensende om man får flere enn to, jeg vet ikke. Oppi hodet mitt kan vi gjøre (reise osv.) det samme med tre barn som med ett. Gitt at man har økonomi til det, selvfølgelig.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Hm, interessant Katta. For oss har det aldri vært aktuelt å bare få ett barn. Mannen min er enebarn og har alltid ønsket seg flere barn selv. Jeg føler i hvert fall ikke at det å ha to begrenser oss noe særlig ift. det å ha en. Men jeg ser jo at det kanskje blir mer begrensende om man får flere enn to, jeg vet ikke. Oppi hodet mitt kan vi gjøre (reise osv.) det samme med tre barn som med ett. Gitt at man har økonomi til det, selvfølgelig.

Altså jeg vil jo på ingen som helst måte velge fra meg noen av ungene. Og jeg synes det er veldig ok å ha dem alle tre, og det å ha unger er noe jeg liker godt.

Men hvis jeg nullstiller meg helt og tar med erfaringen med å få barn nr 1, 2 og 3 ser jeg jo at mitt eget handlingsrom blir gradvis mindre. 1 og 2 var ikke så forskjellig egentlig, men da tredjemann kom forsvant overskuddet i heimen på et vis. Delvis fordi det kom et lite barn inn i familien igjen selvfølgelig. Mens jeg og mannen tidligere kunne strekke oss langt på jobb eller ha egne fritidsaktiviteter på jobb, ser vi nå at det butter veldig hvis en av oss skal noe på ettermiddagene. Og alt vi gjør er på et vis mest på barnas premisser, eller i det minste på ett av barnas premisser. En av dem er som regel med på slep. Alt dette fungerer helt greit, men jeg ser jo det at det var enklere med to. Og atter enklere med en. Det blir på et vis valget mellom ulike liv. Så hvis jeg "glemmer" at jeg har fått ungene og skal velge mellom ett eller max 2 tette barn (gir like behov) og muligheten til å satse på jobb eller dyrke egne interresser og flere unger og ha familien så til de grader som hovedaktivitet er jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde valgt. Men når jeg putter de ungene jeg allerede har inn i regnskapet, vinner de jo selvfølgelig med veldig god margin.

Men det er ikke bare økonomien som begrenser når man har flere unger, det er like mye foreldrenes mulighet og evne til å få til ting med barn som er på ulikt nivå med ulike behov.

[Bille]

Ja, jeg ser den veldig godt, Katta. Akkurat det du skisserer her er det som gjør at jeg ikke klarer å bestemme meg for om vi skal gå for et tredje barn eller ikke. Det er mulig det blir for slitsomt for oss og for begrensende rett og slett.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Hm, interessant Katta. For oss har det aldri vært aktuelt å bare få ett barn. Mannen min er enebarn og har alltid ønsket seg flere barn selv. Jeg føler i hvert fall ikke at det å ha to begrenser oss noe særlig ift. det å ha en. Men jeg ser jo at det kanskje blir mer begrensende om man får flere enn to, jeg vet ikke. Oppi hodet mitt kan vi gjøre (reise osv.) det samme med tre barn som med ett. Gitt at man har økonomi til det, selvfølgelig.

Det har ikke vært aktuelt for meg heller med færre enn de to jeg har. Men poenget mitt var at det jo har gått ut over meg. Uten at jeg ville ha valgt på ny av den grunn. Jeg har helsemessige utfordringer. Det er til tider mye mas. Mye krangling mellom ungene. Mange krav. Men jeg vil jo ha dem!

[OlleVia]

Jeg hadde nok ville gjort ett og annet valg annerledes om jeg kunne, men barna ville jeg ikke byttet bort. De valgene jeg hadde gjort hadde nok innbefattet at jeg og samboer ikke hadde vært sammen, men betyr ikke at jeg ikke er glad i han altså. Men vi har hatt en del slitsomme år, tidligere det da, nå har vi det igrunn greitt altså. Men jeg tenker nok avogtil om det helt var verdt det, ønsker ikke det for min datter eller sønn.
Grunnen til at mange kanskje var "lykkeligere" i 20 årene tenker jeg har litt med at da har en alle årene foran seg. Mange er på startstreken til å etablere seg ordenlig med kjæreste for første gang. Studerer og ser for seg en spennende karrierer.
Når en er i slutten av 30 årene så har en innsett at det ikke var helt sånn en såg for seg.

[GinaK]

Ville ikke byttet noen av de, heller ikke mannen, men kunne jeg valgt igjen så ville jeg gjerne ha truffet han 5 år før og startet med barn da 5 år før vi gjorde...

[silje]

Tja... Jeg har en flott, stødig mann. Vi utgjør et veldig godt foreldreteam.
Vi har to utrolig fine barn som klarer seg godt på alle måter.

Men, jeg gikk gjennom hele oppveksten fast bestemt på å ikke gifte meg og få barn. Jeg vet ikke hvorfor. Det var bare ikke noe jeg ønsket meg. Jeg var derimot sikker på ønske om hvilken utd. og yrke jeg ville ha.
Men så var det vel noe som skjedde på veien da....
Jeg valgte en litt annen vri på utd. siden jeg hadde så gode karakterer, og havnet på feil hylle. Etterhvert kjente jeg veldig på forventningene fra familie og omgivelser om at jeg skulle etabl. meg med mann og barn.

Med en flott utdannelse, mann og barn hadde jeg "lykkes" for alle andre enn meg selv...

[Niobe]

Jeg er veldig mye lykkeligere med mann og barn, enn jeg var før. Ville aldri vært foruten.

[Carrera]

Jeg hadde nok valgt utrolig mye annerledes den gang, om jeg viste hva jeg vet nå. De første tingene jeg ville gjort annerledes ville nok medført at jeg ikke hadde møtt mannen min, og dermed ikke fått de to barna jeg nå har, men ja...

[polarjenta]

Hadde jeg visst det jeg vet i dag så ville jeg nok ikke gått med på å få en nr 2, men selvsagt nå som lillebror er her så ville jeg jo ikke vært han foruten.