Liker du at folk gir uttrykk for glede?

[vimjer]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg er aldri påtatt verken det ene eller det andre. Jeg er sånn sammensatt at jeg kan le hjertelig eller legge merke til noe usannsynlig morsomt selv på en mørk dag. Og jeg har aldri kjent behov for å snappe eller være sur mot andre når jeg ikke har det bra selv. Og der vet jeg at folk er forskjellig skrudd sammen. Det har ingenting med påtatthet å gjøre - det har med personlighet å gjøre (og sikkert flere ting også, som kulturen man er vokst opp i og lignende).

Sånn er jeg også. Jeg tenker at jeg aldri kan falle helt ned i mørket siden jeg har denne egenskapen.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

Jeg nekter å tro at noen har problemer med at andre er glade, det er vel heller måten det kommer til uttrykk på? For egen del ligger problemet helst i at det blir så endimensjonalt, på et vis. Ikke at noen er glade for å ha løpt ei mil eller bakt sånne kaker med for mye glasur eller at ungen blir eldre og hva det nå ikke er. Det er jo stas alt sammen.

Du har mye rett i det du skriver her - jeg tenker også at formen kan være til provokasjon.

Men jeg har selv kjent på irritasjon, sinne og til og med sorg over at andre er glade når jeg selv har det vondt. Jeg har også vært i motagende ende av andres negative følelser overfor min glede når de har vært et vanskelig sted.

Det sistnevnte har jeg ganske stor tålmodighet med. I det første tilfellet, tror jeg at mange kan ha mye å hente på å skifte litt fokus. Det er ikke sikkert at overdrevent mange utropstegn og hjerter automatisk betyr at avsender er falsk og vil vise seg fram og alt det der.

[Flubby]

Jeg blir litt oppgitt og himler med øynene over krampelykkelige statusoppdateringer når jeg VET så inderlig godt at vedkommende er så sliten og matt at den statusoppdateringa var det siste hun maktet å gjøre før selvbedraget tok slutt for den dagen. Jeg liker at folk gir uttrykk for ekte glede, men jeg kan styre min begeistring for gledesutbrudd som rett og slett ikke går hjem hos meg fordi jeg kjenner personen for godt.
FB er et utstillingsvindu, noen er mer selektive enn andre med hva som stilles ut. Selv poster jeg bare intetsigende svada som jeg like gjerne kunne posta på oppslagstavla på nærbutikken.

[Bluen]

Selvfølgelig ikke, det ville jo bryte tvert med den allmenne oppfatningen av meg.

Men altså. Når jeg smiler og hilser på en virkelig idiot av en fyr som jeg må forholde meg til fordi vi har barn på samme alder - som forøvrig ikke hilser i retur - så er jo smilet rimelig påtatt. Men alternativet blir jo da å vise hva jeg egentlig føler for gjøken og bite hodet av ham hver gang jeg ser ham isteden. Det er jo liksom ikke helt greit det heller? Verden forventer jo at jeg smiler og sier hei, enda han er en dust?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

J
Om du synes at din kollega bare kommer med dustete forslag er det grenser for hvor lenge du kan snille ham og jatte.

Å være blid er vel ikke det samme som å være intetsigende i møte med andre? Jeg er gjerne blid (men ikke hersketeknikk-blid) selv i situasjoner hvor jeg uttrykker uenighet med andre. Det å bringe en letthet/uhøytydelighet i situasjonen, gjør samarbeidsklimaet bedre. Men det at jeg sier at jeg som regel er blid, betyr på ingen måte at jeg aldri er sur. eller alvorlig, eller irritert eller direkte sint. jeg har vært alt dette på jobben også - om jeg blir provosert, så smiler jeg selvfølgelig ikke. Jeg synes ikke det er farlig å vise ekte, negative følelser og av og til er det helt på sin plass.

Jeg lurer på om man kan legge ulike meninger inn i ordet "blid" også? Jeg tenker ikke at blid betyr le høyt og støyende, dulte borti folk og dra one-liners konstant, altså. Jeg tenker er på en rolig vennlighet, tolke andre i beste mening i utgangspunktet og smile& le litt sånn innimellom ved anledning. Et viktig element ved blidhet, er at det skaper en atmosfære hvor andre kan senke skuldrene. Det er jeg veldig opptatt av - kanskje særlig fordi jeg jobber med ungdom. Humor, blidhet og vennlighet gir grobunn for at folk skal føle seg verdsatt. Men om noen avslører dette med tilgjorthet, så er det vel nettop akkurat den aldersgruppen, så det er poengløst om det ikke er ekte. I møte med enkelte elever må jeg forberede meg ved å bevisst tenke på sider ved eleven som bringer fram følelsen av glede. Det holder hardt av og til, men det går - og det som da vises av blidhet og vennlighet er av den ekte sorten.

[Pebbles]

Jeg hadde i grunnen ikke tenkt at en så stor del av denne tråden skulle handle om min væremåte blant andre. Det var bare ment som en tileggskommentar og et bakteppe for hvorfor jeg er opptatt av dette.

Jeg er ikke parodisk manisk påtatt hysterisk blid. Jeg er sosial og blir glad av å være sammen med andre - den gleden kjenner jeg selv om ting ikke er så greit ellers. Og med det tror jeg at jeg ikke har så innmari lyst til å diskutere mitt eget følelsesliv og sosiale væremåte mer, egentlig.

[Skilpadda]

Jeg er stort sett alltid blid, i grunnen. Og jeg skriver så å si bare positive ting i FB-statusen min. Og jeg har aldri hørt noe negativt om det, heller ikke om at andre folk skriver overveiende positive ting der.

Jeg er forresten ikke enig i at det er "falskt" å fremstå som blid og hyggelig selv om man har det kjipt for tiden; det er ingen som har "krav" på å få se at man er lei seg eller sliter. Dessuten er jeg, i likhet med de fleste jeg kjenner, fint i stand til å spøke og le også i vanskelige perioder. Så der er jeg enig med deg, Zoë, men jeg kjenner meg ikke igjen i det du sier om at det er utstrakt irritasjon over folk som fremstår - eller prøver å fremstå - som blide og posiitive.

[Pebbles]

Jeg tror ikke jeg skriver at jeg opplever "utstrakt" irritasjon? Ihvertfall så er det ikke det jeg tenker. Sånn sett var ikke dette ment å være en Stor og Viktig tråd - heller en mer low key meningsutveklsing om tendensen jeg har notert meg når det gjelder mumling i skjegget om alle som "forstiller seg".

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg tror ikke jeg skriver at jeg opplever "utstrakt" irritasjon? Ihvertfall så er det ikke det jeg tenker. Sånn sett var ikke dette ment å være en Stor og Viktig tråd - heller en mer low key meningsutveklsing om tendensen jeg har notert meg når det gjelder mumling i skjegget om alle som "forstiller seg".

Jeg tror ikke alle tror at alle forestiller seg når de gir uttrykk for glede, men noen tror sikkert at noen forstiller seg. Og så er det jo sikkert noen som faktisk forestiller seg også, og det må de vel få lov til? I den grad det er en utstrakt tendens til at folk irriterer seg over andres utspill både om det ene og det andre, henger nok dette sammen med at folks tanker er blitt mer tilgjengelige gjennom sosiale medier enn at menneskeheten som sådan har blitt mer bitter og grinete. Tror jeg.

[Skilpadda]

Zoë: Jeg tror kanskje spørsmålet i overskriften gjør at mange så HI som et innspill til debatt, mer enn bare en erklæring om hva du mener eller et hjertesukk eller noe sånt. Og så har det lett for at svar som ikke er entydige enighetsuttrykk kan oppfattes som kritikk (særlig hvis man skriver en personlig ytring og blir svart som om man inviterer til debatt). Jeg er enig i det meste du skriver i HI, jeg synes det er nærmest opplagt, det meste av det, og jeg opplever i grunnen sjelden eller aldri at noen kritiserer positivitet på den måten du beskriver. Men jeg kan godt se for meg situasjoner der jeg kunne vært negativ eller spydig overfor ett eller annet gledesuttrykk, og for å svare på det spørsmålet du stiller i overskriften skrev jeg litt om det.

[Pebbles]

Fnatten: det du beskriver sist i innlegget ditt over blir noe helt annet jeg er veldig enig med deg. Jeg kjenner at jeg blir sint når folk smiler bort andres alvorlige situasjon. ( Det er forøvrig grunnen til at jeg ikke er noe begeistret for Skavlands programlederstil - jeg synes han alltid sitter der med et halvt smil om munnen uansett hvem han snakker med og hva han snakker om. Der kan ofte virke veldig upassende og man får inntrykk av at han ikke tar folk på alvor.)

Skilpadda: Hi var da ment som innspill til debatt og ikke kun et hjertesukk. Overskriften var med hensikt litt banal, nettopp for å understreke mitt eget ståsted når det gjelder tematikken. Og for å belyse at selv om det virker temmelig åpenbart at man vil svare " ja" på spørsmålet sånn umiddelbart, så er det jo ikke slik likevel alltid.

[Odelia]

Jeg har kommet over noen (både artikler og mennesker) som synes at det skrytes for mye på facebook generelt, og dermed ligger det litt i bakhodet når jeg legger ut happy-clappy statuser. Jeg er litt redd folk skal tro at jeg pynter på sannheten eller prøver å gjøre livet mitt til lykkeligere enn det er siden det har vært litt fokus på dette, eller at folk skal tro jeg har blitt happy-clappy superkristen, men sannheten er at jeg er generelt veldig lykkelig, og kjenner at det bobler over flere ganger daglig etter at jeg fikk barn. Jeg har selvsagt sure dager, og opplever jo triste ting som å miste nære og kjære og slikt, men opplever allikevel så mye bra at det frister å dele veldig mye av dette med de rundt meg (det blir liksom for stort til å holde inni seg og så er det akkurat som om man får fordøyet det litt når man deler det med andre). Så ja, jeg liker godt at folk gir uttrykk for glede! Og desto mindre at enkelte ser ut til å fokusere veldig på de negative hendelsene og gjerne har veldig lav terskel for å dele klagene sine med dem rundt seg, og det klarer jeg dessverre ikke for mye av. (Jeg snakker da om folk som typisk skriver om alle de gangene noen i familien er syke med vanlige sykdommer, trøtte etter nattevåk eller bare generelt klager over vanlige ting.) Det blir kanskje like feil som å irritere seg over de som gir for mye uttrykk for glede, men forskjellen er at sistnevnte ikke har den forsurende effekten.

[Chanett]

Nå lurer jeg virkelig på hva folk tenker om meg. *angst*

[Nenne]

Jeg synes det er hyggelig å være omgitt av mennesker som er glade og positive, men oppdateringer om livet a la FB-statuser som er krampepositive, kjenner jeg vel at jeg tar med en klype salt og har tegneserien i innlegget tidligere i tråden i bakhodet når jeg hører om dem.

[Toffskij]

Jeg kjenner jeg er godt fornøyd med FB-lista mi, for bortsett fra noen gærninger som stadig er utilbørlig begeistret over snømengder og løypepreparering (), skriver de aller fleste ting som rangerer fra moderat interessant via artig til hylende morsomt.

[tink]

Jeg tror jeg er på nett med Zöe og Polyanna, tidvis irriterende positiv. I de aller fleste tilfellene er dette ektefølt, og de gangene smilet er en fasade, så trenger jeg den fasaden for at andre skal fortsette å behandle meg som normalt.

I en tøff periode for noen år siden grublet jeg mye på dette med å spikre opp en positiv fasade. Noen ganger fungerer den som at den holder meg oppe, andre ganger var den slitsom å forholde seg til. Den siste tida har jeg øvet meg på å senke guarden for noen som jeg stoler på, som jeg gjerne ønsker å få et ærlig svar fra dersom jeg spør "hvordan har du det?".

Når det gjelder positive postinger på fb, eller det berømte julebrevet som har litt lenger fartstid, så kan jeg også fnise litt i skjegget over de utrolig velykkede barna og de skinnende vinduene. Noen ganger kan det være slitsomt med andres vellykkethet, men det sier mer om min egen sinnstemning. Julebrevet fra veninna med de harmoniske barna og alle storbyferiene ble lest litt annerledes etter at det gikk opp for meg at de har en laaang historie med prøvertid og aborter. Ingen glede for meg akkurat, mer en slags lærepenge.

[Avelonia]

Ja, jeg liker at folk gir uttrykk for glede.
Jeg er også sånn at jeg liker å glede andre, da blir jeg glad selv.

[Skremmern]

Jeg reagerer på overdreven positivitet a la "Babyen min er 4 måneder nå, nyter hver bidige stund!!!"

Akkurat det kommenterte jeg til ei venninne også, "virkelig? Hver eneste stund? *knegg*" Jeg mener ikke at man skal skrive så fordømt ærlig og oppriktig hele tiden, og gjentatt klaging er det verste jeg vet, men INGEN nyter hver eneste stund.

Jeg liker at folk gir uttrykk for glede så lenge det har litt rot i virkeligheten. Jeg blir glad når venner jeg vet sliter, uttrykker glede i sine statuser, da tenker jeg "så bra!", skriver de derimot "livet har aldri vært bedre, jeg er så glad, så glad og har verdens beste mann" når de omtrent er suicidale og har en mann som slår, blir det selvsagt noe annet.

[Billa]

Jeg liker at andre er glade. Særlig folk jeg bryr meg om. Jeg blir smålig og ironisk når folk poster gladmeldinger som inneholder greier jeg selv egentlig også gjerne skulle fått til, men må melde pass på. De perfekte fredagskveldene, de effektive fridagene, joggeturene, rødvinen, cafebesøket, livstilsendringen... Glad-kommunikasjon mellom familiemedlemmer (som _bor_ sammen), kan jeg synes blir litt too much. Hva med å henvende seg til hverandre direkte, liksom?