NRK nå: Barnets beste

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg har ikker sett programmet men gjorde meg en rask tanke og det var at om noen skal være fosterforeldre for mine barn håper jeg de tillater seg å bli så glade i dem at de gråter når de plutselig må forholde seg til at de kan miste dem.

Ja. Akkurat slik tenker jeg også.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg har ikker sett programmet men gjorde meg en rask tanke og det var at om noen skal være fosterforeldre for mine barn håper jeg de tillater seg å bli så glade i dem at de gråter når de plutselig må forholde seg til at de kan miste dem.

Jepp.

[Input]

Jeg tenker også på det som kommer etterpå. At når han blir voksen, så er han faktisk ikke barnet deres. Jeg tenker vel mye av det samme som kie sier; man må se lenger frem enn til barnet blir 18.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg tenker også på det som kommer etterpå. At når han blir voksen, så er han faktisk ikke barnet deres. Jeg tenker vel mye av det samme som kie sier; man må se lenger frem enn til barnet blir 18.

Dette skjønner ikke jeg. Hvordan kan man ikke være barnet til de foreldrene som har hatt deg i 18 år? Er ikke adoptivbarn barna til dem som adopterer dem heller da?

Hadde jeg hentet et barn på sykehuset dagen etter det var født og hatt det hjemme hos meg i 18 år kan jeg love dere at det hadde vært barnet mitt. Søren heller - elevene mine blir jo i enkelte tilfeller (f.eks. ved omsorgssvikt) omtrent som barna mine, skulle ikke da et barn jeg trøstet om natta og var oppe med når det hadde omgangssyke, hadde med på ferier, gjorde lekser med, satte grenser for i tenåra, osv være barnet mitt?

Jeg vil jo tro at de fleste fosterforeldre har en indre kjærlighet til barn siden de faktisk tar på seg oppdraget sitt, og at de skal slutte å ha denne kjærligheten når barnet er 18 år høres helt tøysete ut for meg.

Eller er det jeg som er på bærtur?

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Dette skjønner ikke jeg. Hvordan kan man ikke være barnet til de foreldrene som har hatt deg i 18 år? Er ikke adoptivbarn barna til dem som adopterer dem heller da?

Hadde jeg hentet et barn på sykehuset dagen etter det var født og hatt det hjemme hos meg i 18 år kan jeg love dere at det hadde vært barnet mitt. Søren heller - elevene mine blir jo i enkelte tilfeller (f.eks. ved omsorgssvikt) omtrent som barna mine, skulle ikke da et barn jeg trøstet om natta og var oppe med når det hadde omgangssyke, hadde med på ferier, gjorde lekser med, satte grenser for i tenåra, osv være barnet mitt?

Jeg vil jo tro at de fleste fosterforeldre har en indre kjærlighet til barn siden de faktisk tar på seg oppdraget sitt, og at de skal slutte å ha denne kjærligheten når barnet er 18 år høres helt tøysete ut for meg.

Eller er det jeg som er på bærtur?

Jeg synes ikke du er på bærtur, men virkeligheten er dessverre ikke sånn for alle fosterbarn.
Det er i tillegg helt konkrete forskjeller mellom adoptivforeldre og fosterforeldre. Er man adoptert så blir man jo juridisk sett barnet til adoptivforeldrene for evig og alltid.
Som fosterbarn har man ingen juridiske rettigheter til arv f.eks.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Hadde jeg hentet et barn på sykehuset dagen etter det var født og hatt det hjemme hos meg i 18 år kan jeg love dere at det hadde vært barnet mitt. Søren heller - elevene mine blir jo i enkelte tilfeller (f.eks. ved omsorgssvikt) omtrent som barna mine, skulle ikke da et barn jeg trøstet om natta og var oppe med når det hadde omgangssyke, hadde med på ferier, gjorde lekser med, satte grenser for i tenåra, osv være barnet mitt?

Jeg vil jo tro at de fleste fosterforeldre har en indre kjærlighet til barn siden de faktisk tar på seg oppdraget sitt, og at de skal slutte å ha denne kjærligheten når barnet er 18 år høres helt tøysete ut for meg.

Du hadde også gjort dette barnet avhengig av at du alltid ville være tilstede for å definere relasjonen og båndet dette barnet hadde til familien. Hvis noe skulle skje med deg så kan barnet risikere å plutselig ikke ha noen familie lenger. Spesielt dersom det er snakk om arv hvor arvinger kan føle seg truet av relasjonen og tenke at det å anerkjenne den går utover arven.

Jeg hadde en stefar fra jeg var 5 og faren min hadde meldt seg ut. Søsteren min var den yndige og søte 3-åringen som krøp opp på fanget og var lett å like. Jeg var femåringen som testet og testet og testet og testet ham ut. Vrang var bare forbokstaven. Men jeg husker hvor godt det var å ha sovnet i bilen på vei hjem fra besøk om kvelden, våkne av at vi var fremme men late som om jeg sov for å kunne bli båret inn i seng og legge hodet mot brystkassen hans. Jeg fortsatte å teste til langt opp i tenårene og da han og mamma gikk fra hverandre etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, testet jeg igjen. Han var alltid der. Han lærte meg å sykle, kjørte meg til og fra helgejobben, trøstet da jeg hadde min første kjærlighetssorg, var med på juletrefest, holdt tale i konfirmasjonen, kledde meg ut til karneval osv. osv. mens pappa var så godt som fraværende. Vi hadde definitivt en relasjon og da jeg ble voksen, kunne sønnen min finne på å stikke innom ham etter skolen rett som det var, som en annen bestefar.

Så døde han og jeg fikk virkelig merke hvor lite jeg sto igjen med da han som hadde definert vår relasjon for oss og resten av verden var borte. Av barna han hadde som var omtrent på mammas alder (han var en del eldre enn henne, ja). De hadde ikke hatt noe særlig kontakt med ham på mange år og nå sto arv på planen. Den var grei. Jeg hadde fått det mest verdifulle av ham allikevel. En far. Men så var det alt det andre, da. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt mtp. begravelsen. Mitt navn hørte ikke hjemme på kransen fra barna. Jeg hadde ikke plass i kirken blant nærmeste familien. Barna skulle ditt og barna skulle datt. Jeg fikk ikke lov til å si noe i kirken osv. Og det var liksom ikke greit at jeg viste den type sorg, for det var tross alt ikke jeg som hadde mistet en far. Jeg var bare en hvilken som helst gjest. Jeg satt der sår og i dyp sorg over en pappa jeg egentlig ikke hadde rett til å kalle pappaen min under en slags minnesammenkomst (i tiden før begravelsen) mens de rettmessige barna satt og brølte foran et fotballkamp i stua. Og så på toppen av det hele den sleivete kommentaren fra biologisk familie av stefaren min om at "Din lillesøster var som en datter for ham, men ikke du". Det er VONDT å føle seg som en datter og så bli degradert til ingenting fordi den som definerte deg som datter ikke er der mer. For ikke å snakke om å få bekreftet frykten som drev meg alle de gangene jeg hadde testet ham. (Jeg fikk senere vite av min mor at han hadde ønsket å adoptere meg en gang i tiden, så slektningen hadde muligens ikke rett.)

Jeg sier ikke dette for å jamre om egne erfaringer, men for å forklare litt om hvor sårt og ensomt det kan være å miste tilhørighet når den som har sørget for det er borte. I mitt tilfelle var det en stefar. I tilfellet med fosterforeldre er det faktisk rubbel og bit man risikerer å få amputert bort når bindeleddet forsvinner. Da kan man plutselig stå alene i verden.

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?

Det er nøyaktig dette jeg tenker også. Du formulerer det så bra.

Og til deg for historien om stefaren din.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det er nøyaktig dette jeg tenker også. Du formulerer det så bra.

Og til deg for historien om stefaren din.

Noen fortalte meg i ettertid at jeg var et valgt barn. Den tanken hjalp enormt.
Han brukte over 30 år på å bevise for meg at han var der. Uansett. (Jeg er seig sånn...) Da jeg etter hans død fikk vite at han hadde villet adoptere meg, men ikke ville stå i veien i tilfelle forholdet til min egen far bedret seg, ble jeg overbevist.

Men allikevel. Han var det nødvendige bindeleddet og min tilhørighet var helt, helt avhengig av at han definerte den relasjonen. (Om enn mer med handling enn ord.) Da han ikke var der for å gjøre det lenger, var det en sjokkartet opplevelse å plutselig være parkert i en ubestemmelig rolle i utkanten og føle at man går gjennom det samme som de biologiske barna, bare at man ikke har noen plass blant dem lenger. Den var det jo han som hadde holdt av for meg hele veien.

En av de grunnene til at jeg ble overbevist om at han var glad i meg var hvordan jeg satte sammen puslespillbitene etterpå. At han hadde villet adoptere meg. Og hvordan han støttet opp om forsøkene på å ha et forhold til faren min. Når det er farsdag er det hos ham (graven) det ligger en rose fra meg.

Det ligger MYE kjærlighet og omsorg i å innse viktigheten av andre relasjoner enn den man selv tilbyr. Gitt at disse ikke er skadelige for barnet.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg sier ikke dette for å jamre om egne erfaringer, men for å forklare litt om hvor sårt og ensomt det kan være å miste tilhørighet når den som har sørget for det er borte. I mitt tilfelle var det en stefar. I tilfellet med fosterforeldre er det faktisk rubbel og bit man risikerer å få amputert bort når bindeleddet forsvinner. Da kan man plutselig stå alene i verden.

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?

Sterk historie, Kie!

Jeg er for at flere fosterbarn bør kunne adopteres av fosterfamilien sin. Det vil være med på å unngå en del av det du problematiserer i siste del av innlegget ditt.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Sterk historie, Kie!

Jeg er for at flere fosterbarn bør kunne adopteres av fosterfamilien sin. Det vil være med på å unngå en del av det du problematiserer i siste del av innlegget ditt.

Jeg er også veldig for en forsterket adopsjonsrett for fosterforeldre. Veldig for. Jeg tror også det ville bidratt til å få flere fosterforeldre av den riktige typen.

[Input]

Et adoptbarn har rettigheter mtp. arv, innsyn/deltagelse og sånne ting dersom fosterforeldrene skulle bli syke/dø. Det har ikke fosterbarnet, det er sånne ting jeg tenker på, og sånne ting jeg mener man faktisk skal ta hensyn til. Fordi det kan gjøre fremtiden veldig vond, derfor bør man jobbe aktivt for at far faktisk er far, og fosterforeldre er "Kari" og "Ola", spesielt i de tilfellene der det finnes kompetente foreldre.

[Input]

Jeg har vært fosterbarn selv, som ble kastet ut av fosterhjemmet mitt brått og brutalt fordi hun ikke hadde tid mer. Det kan være ganske hjerterått innimellom.

[Sneglo]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg har vært fosterbarn selv, som ble kastet ut av fosterhjemmet mitt brått og brutalt fordi hun ikke hadde tid mer. Det kan være ganske hjerterått innimellom.

Signerer

[Darth]

Hvis jeg hadde vært mann, og jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde et barn på seks måneder, og at barnet bodde i fosterhjem. Da hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å få omsorgen for barnet. Jeg har ikke sett filmen, og forutsetter at vi snakker om en relativt A4-pappa, en helt vanlig fyr.

Jeg syns at man i for mange tilfeller tar for store hensyn til foreldrene, men i en akkurat slik sak syns jeg nok at far har en god sak, selv om barnet nå er blitt 2,5 år. Jeg syns det må være rimelig å se i retning av at man skal ende opp med en omsnudd situasjon om et år eller to - at barnet bor hos far, og har samvær med fosterforeldrene. Uansett hvordan man snur og vender på dette så er det hjerteskjærende, antagelig mest hjerteskjærende for foreldrene - både biologisk pappa og fosterforeldre.

[Sneglo]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Hvis jeg hadde vært mann, og jeg hadde fått beskjed om at jeg hadde et barn på seks måneder, og at barnet bodde i fosterhjem. Da hadde jeg satt himmel og jord i bevegelse for å få omsorgen for barnet. Jeg har ikke sett filmen, og forutsetter at vi snakker om en relativt A4-pappa, en helt vanlig fyr.
.

Jada, barnevernsdama sier selv han vil være skikket til og være far.

[Bokormen]

Det finnes sikkert mange solskinnshistorier. Og da det fungerer er det fantastisk at noen tar på seg fosterbarn. Men vi lever ganske tett på noen som faktisk måtte kapitulere med det ene fosterbarnet og som sliter seg ut mye med det de fortsatt har. Det er noe med at man blir forberedt på at det første året vil bli tøft, men så vil det roe seg. Men så roer ikke ting seg, og man innser at unntaksåret nok vil bli alle årene framover. Og så har man stort behov for avlasting for å greie dette, mens barnet har stort behov for mest mulig stabilitet. Og man har kanskje greid å tidligere ha et aktivt sosialt liv til tross for flere egne barn, men så går heller ikke dette mht til fosterbarnet.

På toppen av det hele har man ingen planer om å sette barnet på gata da det runder 18, men det er jo slettes ikke sikkert det vil greie seg selv om det er 20, 22, 25 heller. Jeg tror man føler på et veldig langvarig ansvar selv om man ikke makter å bruke resten av livet på dette barnet.

Jeg skjønner at det finnes fosterforeldre som gir opp. Jeg kjenner ganske mange fosterforeldre selv, og blant disse er det en som har gitt opp til slutt. Jeg skjønner også at det er uendelig sårt for fosterbarnet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette bare er veldig gode grunner til å prøve å ta så godt vare på alle ressurser som finnes rundt et utsatt barn så godt man kan. Denne gutten i denne filmen er elsket høyt av fosterforeldre og av faren. Da er det definitivt til hans beste at disse finner en vei hvor begge får ta vare på relasjonen til ham best mulig.

[Katta]

Uff. Adopsjon burde være obligatorisk etter en viss tid i fosterhjem.

[kie]

Jeg tror det hadde vært lettere å støtte opp om relasjonen til biologisk far om man ikke fryktet at man selv ville bli ekskludert totalt fra barnets liv. Det kan neppe være særlig bra for barnet når relasjonen til den ene (faren) representerer fare for den andre (fostermoren). Unger senser jo ganske mye uansett hvordan man legger seg i selen for å unngå det.

[emm]

Det er en sterk historie Kie! Du skulle ikke måtte oppleve slikt.

Det som er rart er at jeg kjenner en med omtrent helt samme historie, bare bytt ut stefar med biolgisk far, og bytt ut barna med stebarn. Den historien jeg kjenner godt til var nemlig slik, barna ble satt i bakerste rekke, de var ikke myndige når faren døde, mens all plass ble viet fars nye kone og hennes barn, hans stebarn. De var sågar fokus for det meste av det presten sa i begravelsen, for det var jo fars nye kone som hadde regien når begravelsen skulle istandsettes. Så det kan fatisk skje en, til tross for at man har både biologien og papirene i orden. Det gjør vondt.