Kronikk i Dagbladet

[kie]

Eventuelt kan man jo kanskje se på det slik at nettopp fordi vi har måttet samarbeide tettere enn mange andre, så har jeg noen tanker om hva som bidrar til et godt samarbeid. Og jeg mener fortsatt, enten det er som mor til barnet i autismespekteret eller som mor til barnet uten spesielle behov, at det er lite konstruktivt å problemerklære en hele gruppe slik kronikken gjør.

Han jeg ba om at kunne få gjensitting (etter å ha prøvd det meste på hjemmebane) har forresten ikke noen diagnose. Uten at det i seg selv var avgjørende for meg. Jeg ville ha bedt om det samme for broren hans i autismespekteret. For han er, i tillegg til å ha autisme, en helt vanlig åttendeklassing som tester grenser.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Eventuelt kan man jo kanskje se på det slik at nettopp fordi vi har måttet samarbeide tettere enn mange andre, så har jeg noen tanker om hva som bidrar til et godt samarbeid. Og jeg mener fortsatt, enten det er som mor til barnet i autismespekteret eller som mor til barnet uten spesielle behov, at det er lite konstruktivt å problemerklære en hele gruppe slik kronikken gjør.

Han jeg ba om at kunne få gjensitting (etter å ha prøvd det meste på hjemmebane) har forresten ikke noen diagnose. Uten at det i seg selv var avgjørende for meg. Jeg ville ha bedt om det samme for broren hans i autismespekteret. For han er, i tillegg til å ha autisme, en helt vanlig åttendeklassing som tester grenser.

De foreldrene som spør etter konsekvenser på skolen, er ikke de som er problematiske. Det er de som ikke vil at noe som helst skal få konsekvenser (verken forsentkomming, utstrakt glemming, uro i timen) og som mener omtrent alt skolen prøver å lage av systemer rundt slikt er helt uakseptabelt, som gjør det vanskelig. De som mener at lekser og skolearbeid egentlig er et overgrep mot barnet og at det følgelig ikke er annet enn å forvente at ikke barnet gidder å følge med/gjøre lekser/komme til timen og at det slett ikke skal få noen konsekvenser. Der hvor det alltid er lærerens feil at eleven ikke gjør det han/hun skal. Satt på spissen.

Jeg har forøvrig gjennomført parade en lørdags morgen (i samarbeid med foreldrene selvsagt) etter gjentatt skulk. (Skulk er jo uvanlig på barneskolen). Det hadde SVÆRT god effekt .

[kie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

De foreldrene som spør etter konsekvenser på skolen, er ikke de som er problematiske. Det er de som ikke vil at noe som helst skal få konsekvenser (verken forsentkomming, utstrakt glemming, uro i timen) og som mener omtrent alt skolen prøver å lage av systemer rundt slikt er helt uakseptabelt, som gjør det vanskelig. De som mener at lekser og skolearbeid egentlig er et overgrep mot barnet og at det følgelig ikke er annet enn å forvente at ikke barnet gidder å følge med/gjøre lekser/komme til timen og at det slett ikke skal få noen konsekvenser. Der hvor det alltid er lærerens feil at eleven ikke gjør det han/hun skal. Satt på spissen.

Jeg har forøvrig gjennomført parade en lørdags morgen (i samarbeid med foreldrene selvsagt) etter gjentatt skulk. (Skulk er jo uvanlig på barneskolen). Det hadde SVÆRT god effekt .

Ok. Da er vi mer på linje, ja. Jeg ble overrasket over å finne ut at læreren ikke hadde rett til å gjøre sånt uten vårt samtykke. Jeg foreslo gjensitting ganske lenge før det ble noe av. Hjemme prøvde vi jo det meste fra belønningssystem, konsekvenser, samtaler osv. Men den dagen ungen presterte å somle så han kom ruslende inn 10:45 og læreren ringte, foreslo jeg det igjen. Vektla at jeg var klar over at det var mer enn vi kunne forvente at læreren brukte tiden sin på osv. Hun var positiv og neste morgen var et helvete. Rasende unge som pushet grensene, nektet å dra på skolen, mente jeg var en drittmor og at han aldri ville komme hjem igjen osv. Før han endelig dro, altfor sent. Så tikket det inn en SMS fra lærer om at han ville bli holdt igjen og da han kom hjem var han i grunnen positivt overrasket over at gjensitting ikke var så forferdelig som han hadde trodd. Fortsatt kjipt, men ikke forferdelig.

Neste morgen hadde jeg en gutt som sto på for egen maskin for å komme seg ut døra tidsnok og jeg overhørte at han veslevoksent forklarte sin noe somlete storebror at "Du må rekke skolen, for sånn er livet".

Den største utfordringen i forhold til barna med spesielle behov har forresten vært å få enkelte lærere og assistenter med på at disse barna også bør stilles krav til. Det er ikke noen løsning å tilby vaffelsteking hver gang ungen er umotivert, liksom. Alle må gjøre ting de synes er mindre morsomt. Lære seg til å tåle frustrasjon osv. Tilpasset ved behov, selvsagt, men allikevel. Noen synes sikkert at jeg er en grusom mor som pusher mine barn med spesielle behov, men jeg ser jo at de oppnår mestring og en grad av normalitet som de har stor glede av også.

Jeg elsker lærere som ikke er redde for å stille krav. Virkelig. Men jeg misliker det dersom kravene kun stilles til meg som forelder fordi man er så redd for å ansvarliggjøre eleven litt selv. Så det hender jeg kjenner litt på dette "curlingpresset" fra enkelte lærere. Heldigvis ikke så mye nå lenger, siden jeg har gode resultater å vise til.

[Skremmern]

Her synes jeg du blander korta litt, Oslo, for jeg klarer virkelig ikke å forstå at 4-5 (?) foreldre (i hver klasse?) skal ha ansvaret for alt som skjer på din skole, at de er kravstore og bratuende er sikkert sant nok, men just say no fungerer jo så fremt man har støtte fra ledelsen, men her er jo faktisk ledelsen, og ryggløs rektor spesielt, som er problemet. Klart mye vil ha mer, oppdager man at man får et ja og et smil til alt man spør om, og man i utgangspunktet er en kravstor mememe-person, fortsetter jo man bare i det samme bankende kjøret. Grensesetting er minst like viktig overfor denne foreldregruppa som overfor elevene i klassen.

At det er enkelt, nei, fytti, det er en grunn til at jeg ikke er lærer, men man må si nei, fortelle at dette lar seg ikke gjøre, begrunne det sånn og sånn, og har du problemer, snakk med rektor. Og det er som nevnt her problemet ligger. Rektor driver rovdrift på lærerene, og foreldrene er slik jeg ser det en liten del av problemet.

[Zulu]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Her synes jeg du blander korta litt, Oslo, for jeg klarer virkelig ikke å forstå at 4-5 (?) foreldre (i hver klasse?) skal ha ansvaret for alt som skjer på din skole, at de er kravstore og bratuende er sikkert sant nok, men just say no fungerer jo så fremt man har støtte fra ledelsen, men her er jo faktisk ledelsen, og ryggløs rektor spesielt, som er problemet. Klart mye vil ha mer, oppdager man at man får et ja og et smil til alt man spør om, og man i utgangspunktet er en kravstor mememe-person, fortsetter jo man bare i det samme bankende kjøret. Grensesetting er minst like viktig overfor denne foreldregruppa som overfor elevene i klassen.

At det er enkelt, nei, fytti, det er en grunn til at jeg ikke er lærer, men man må si nei, fortelle at dette lar seg ikke gjøre, begrunne det sånn og sånn, og har du problemer, snakk med rektor. Og det er som nevnt her problemet ligger. Rektor driver rovdrift på lærerene, og foreldrene er slik jeg ser det en liten del av problemet.

Ja. Også må man tåle at man ikke kan gjøre alle til lags. Man kan jo faktisk ikke gjøre noe med at sånne foreldre dukker opp jevnlig. Man kan bare endre hvordan man møter dem. Beinhard møteledelse og effektive foreldremøter gir ofte vel så mange takknemlige foreldre som misfornøyde.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Her synes jeg du blander korta litt, Oslo, for jeg klarer virkelig ikke å forstå at 4-5 (?) foreldre (i hver klasse?) skal ha ansvaret for alt som skjer på din skole, at de er kravstore og bratuende er sikkert sant nok, men just say no fungerer jo så fremt man har støtte fra ledelsen, men her er jo faktisk ledelsen, og ryggløs rektor spesielt, som er problemet. Klart mye vil ha mer, oppdager man at man får et ja og et smil til alt man spør om, og man i utgangspunktet er en kravstor mememe-person, fortsetter jo man bare i det samme bankende kjøret. Grensesetting er minst like viktig overfor denne foreldregruppa som overfor elevene i klassen.

At det er enkelt, nei, fytti, det er en grunn til at jeg ikke er lærer, men man må si nei, fortelle at dette lar seg ikke gjøre, begrunne det sånn og sånn, og har du problemer, snakk med rektor. Og det er som nevnt her problemet ligger. Rektor driver rovdrift på lærerene, og foreldrene er slik jeg ser det en liten del av problemet.

Jeg har jo skrevet at politikernes endeløse prat om at alle elever har rett til tilpasset opplæring, er en stor årsak til problemet. Det er ikke rart at foreldre tror at dette er noe skolen skal ha kapasitet til - at de misforstår og tror at et helt eget opplegg er det samme som tilpasset opplæring er så sin sak, men at de har fått ideen om at ting skal kunne tilpasses i stor grad er det jo politikerne som har ansvaret for.

Jeg har (tro det eller ei) blitt veldig mye flinkere til å sette grenser for grenseløse foreldre etter jeg kom tilbake etter smellen. Mest av alt inni hjernen min. Jeg går ikke lenger og føler meg som en lærer som aldri noen gang kan strekke til i forhold til alle kravene. Jeg tenker som så at jeg jobber det jeg skal (eller litt mer blir det jo), og det jeg klarer da får være godt nok. Likevel ser jeg jo at jeg bruker mye tid på mail og telefonsamtaler med grenseløse foreldre som jeg BURDE brukt på å lage opplegg til elevene. Og det er synd.

Det er ikke bare tilretteleggingen for disse elevene som tar tid (og det er dessverre noe mer enn 4-5 foreldrepar det er snakk om, Skremmern - men slett ikke alle), det er også kommunikasjonen med dem. Får vi en mail er vi pliktige til å svare (selvsagt) og får vi en telefon må vi nesten ta den (vi kan jo ikke se hvem som ringer på jobb). Det tar veldig mye tid dessverre.

Ellers synes jeg det er synd om denne tråden nok en gang blir om hva lærere kan gjøre annerledes (det er mye vi kan gjøre annerledes - helt sikkert). Det kan jo være litt interessant om foreldre kan tenke på hva de kan gjøre annerledes også? Vi har vel alle våre kjepphester som vi kunne tenke oss å ha annerledes på skolen der barna våre går - og å tenke seg om en ekstra gang før man velger om man vil ri den kjepphesten eller ikke kan kanskje være lurt? Også for oss på FP?

[kie]

Problemet mitt er muligens at jeg ikke har vært på foreldremøter på en stund. Delvis grunnet oppgavefordeling her hjemme (jeg tar ansvarsgruppemøtene og mannen tar foreldremøtene) og delvis grunnet prioriteringer og en helhetlig vurdering.

[~TM~]

Jeg har ikke inntrykk av at klassen/skolen er spesielt plaget med håpløse foreldre (noen nek er det jo), men gjett om jeg har møtt mange rare krav i barnehagene jeg har jobbet i... Dessuten er foreldrene som ikke har tid til å lete etter bortkommende klær en gjenganger i de fleste barnehager tror jeg. ...og det er gjerne de samme som ikke gidder å merke klærne.

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

I skolesammenheng kjenmer jeg ikke dette igjen.
Men når det gjelder barnehagen ja.
Husker fra siste gangen jeg hadde barn i barnehage ved fotograferingen.
På avdelingen gutten mi. Gikk hadde de litt mer en en tettskreven side med hva barnet skulle ha på seg, hvilken frisyre osv osv osv.
Noen foreldre hadde også ønsker om at barnet skulle skifte tøy, så de fikk bilder av barnet i forskjellige antrekk.

Don't get me started... Som om ikke fotograferingen alene kan være krevende nok å få gjennomført (i hvert fall på en småbarnsavdeling).

[Che]

Jeg har bare en andreklassing, så jeg fersk i skoleverden. Heldigvis har jeg ingen erfaring. (Vi har dog 30 gutter og 18 jenter, så vi inviterer ikke alle gutta på bursdag...)

[Gaia]

Interessant kronikk. Jeg har foreløpig ikke sett tilløp til noe slikt i klassen til Snupp, men læreren hans er en grepa dame som gir klare beskjeder (og nok ender som rektor på sikt). Skolen vår er typisk preget av ressurssterke foreldre, men jeg tror også den er preget av en rektor som snakker om foreldrenes ansvar fra dag en. Det er jo selvfølgelig foreldre som mumler i skjegget om firkantet og vanskelig rektor. Jeg tror lederstilen hennes er helt nødvendig i et område som vårt.

Jeg innbiller meg at man kommet langt med klare regler, gode forklaringer på hva som er mulig av særskilt tilpasning og at det brukes mye tid på å bevisstgjøre foreldre på hvilket ansvar og innvirkning de har på barna. Dessuten tror jeg at man trenger gode og sterke forbilder i foreldregruppen.

[emm]

Heldigvis har vi ikke hatt slike foreldremøter på skolen vår. Men når det er sagt så hadde jeg gladelig sittet en time eller to å jabbet om lekser, og om mobiltelefonen skulle ligge hjemme, eller i sekken, eller hos lærer under skoledagen, enn å måtte diskutere hvordan vi skal få satt en stopper for vold og utestengelse på skolen. De foreldrene som kanskje kunne vært nøkkelen til å løse slike problemer vet vi knapt hvem er, for de møter selvsagt ikke opp. Og rektor på foreldremøte?? Jeg tror jeg ler meg ihjel, han har da aldri møtt opp på slikt!

[Skremmern]

Jeg vil tror at Oslos ville-gjøre-alle-til-lags-metode feiler, da det ikke gjør noen glade. Mye-vil-ha-mer-folka blir ALDRI fornøyde, og jeg vil også tro at å hele tiden tilrettelegge for 4-5 elever (nå tipper jeg antall her, for jeg går utifra at ikke ALLE foreldrene i klassen er slik?) stjeler av tiden man har til rådighet med hele klassen.

[Darth]

Det som er problemet i skolen i dag, og i samfunnet forøvrig, er at det knapt nok finnes et "normalt barn". Jepp - vi er alle unike individer, men altså, så innmari spesielle er vi ikke, hver og en av oss, at alt må tilpasses vårt behov, vår væremåte og våre ønsker, alltid. Det å være tilpasningsdyktig, for å bruke Darwins begrep, det er en positiv ting.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Det som er problemet i skolen i dag, og i samfunnet forøvrig, er at det knapt nok finnes et "normalt barn". Jepp - vi er alle unike individer, men altså, så innmari spesielle er vi ikke, hver og en av oss, at alt må tilpasses vårt behov, vår væremåte og våre ønsker, alltid. Det å være tilpasningsdyktig, for å bruke Darwins begrep, det er en positiv ting.

Veldig godt poeng.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Det som er problemet i skolen i dag, og i samfunnet forøvrig, er at det knapt nok finnes et "normalt barn". Jepp - vi er alle unike individer, men altså, så innmari spesielle er vi ikke, hver og en av oss, at alt må tilpasses vårt behov, vår væremåte og våre ønsker, alltid. Det å være tilpasningsdyktig, for å bruke Darwins begrep, det er en positiv ting.

Dette er jeg helt enig i! Det ER grader av behov for tilrettelegging, og synet på graden av behov kan nok variere fra foreldre til skole til fagpersoner... Men igjen, de tilfellene hvor foreldre kjemper barnas sak fordi de ser at ungene faller faglig eller sosialt på utsiden (diagnoser eller ei), blir noe helt annet i mine øyne, enn de tilfellene hvor fellesmøter brukes til å klage over gym på tirsdag eller Chrisanders behov for å MÅTTE sitte med WESC-capsen på i timen...

[Snippa]

Jeg kjenner meg godt igjen i artikkelen. Ikke fra tidligere arbeidsplasser, men fra trinnene til to av ungene. Jeg gruer meg til foreldremøtene der, både fordi det er usigelig kjedelig, og fordi det er utrolig flaut å sitte i gruppe med en gjeng foreldre som oppfører seg som komplette idioter. Både i eldstes og nest eldstes klasser har det vært mange sånne foreldre. Sist foreldremøte nå i høst, brukte f.eks en forelder mye tid på å prøve få lærerne til å legge opp lekser og timeplan sånn at det var lett å ta langhelg -han ville at enten fredag eller mandag skulle legges opp sånn at det desom tok langhelg nesten hver helg ikke gikk glipp av viktig undervisning.

Dere som snakker om særbehov og individuell tilpasning: selvsagt er det ikke masete eller dumt å ta opp tilrettelegging, men hvis dere gjør det i plenum på foreldremøter bør dere revurdere om det er en god plan eller ikke... Det er misbruk av alle de andre foreldrenes tid.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

Jeg kjenner meg godt igjen i artikkelen. Ikke fra tidligere arbeidsplasser, men fra trinnene til to av ungene. Jeg gruer meg til foreldremøtene der, både fordi det er usigelig kjedelig, og fordi det er utrolig flaut å sitte i gruppe med en gjeng foreldre som oppfører seg som komplette idioter. Både i eldstes og nest eldstes klasser har det vært mange sånne foreldre. Sist foreldremøte nå i høst, brukte f.eks en forelder mye tid på å prøve få lærerne til å legge opp lekser og timeplan sånn at det var lett å ta langhelg -han ville at enten fredag eller mandag skulle legges opp sånn at det desom tok langhelg nesten hver helg ikke gikk glipp av viktig undervisning.

Dere som snakker om særbehov og individuell tilpasning: selvsagt er det ikke masete eller dumt å ta opp tilrettelegging, men hvis dere gjør det i plenum på foreldremøter bør dere revurdere om det er en god plan eller ikke... Det er misbruk av alle de andre foreldrenes tid.

Men, når en eller to, av tjue foreldre, er navlebeskuende - da betyr det at nesten alle foreldrene er støttende i forhold til skolen. Er ikke det egentlig kjempebra? Trenger vi egentlig å gi så stor oppmerksomhet til de foreldrene som må ha alt på en bestemt måte? Lærere er for vennligsinnet når det gjelder prating på møter. Sånn er det på interne møter også. Lærere eier ikke møtekultur. Alt skal diskuteres og diskuteres. Hos oss sitter gjerne 27 lærere og venter, mens en eller to kverulerer med sjefen, under dekke av at det liksom skal gjelde oss alle, men det gjør det ikke - for oss andre er det rett og slett ikke så nøye, vi vil bare at møtet skal bli ferdig og at sjefen kan gjøre sin jobb, og vi vår.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Men, når en eller to, av tjue foreldre, er navlebeskuende - da betyr det at nesten alle foreldrene er støttende i forhold til skolen. Er ikke det egentlig kjempebra? Trenger vi egentlig å gi så stor oppmerksomhet til de foreldrene som må ha alt på en bestemt måte? Lærere er for vennligsinnet når det gjelder prating på møter. Sånn er det på interne møter også. Lærere eier ikke møtekultur. Alt skal diskuteres og diskuteres. Hos oss sitter gjerne 27 lærere og venter, mens en eller to kverulerer med sjefen, under dekke av at det liksom skal gjelde oss alle, men det gjør det ikke - for oss andre er det rett og slett ikke så nøye, vi vil bare at møtet skal bli ferdig og at sjefen kan gjøre sin jobb, og vi vår.

Og da er det så flott, når en av de 27 (tause) andre, tar ordet og ber om at saken tas under 4 eller 6 øyne senere, siden resten av kollegiet ikke egentlig er så veldig opptatt av temaet

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Snippa, her.

Dere som snakker om særbehov og individuell tilpasning: selvsagt er det ikke masete eller dumt å ta opp tilrettelegging, men hvis dere gjør det i plenum på foreldremøter bør dere revurdere om det er en god plan eller ikke... Det er misbruk av alle de andre foreldrenes tid.

Det gjør jeg aldri. Samtidig så er det noe med at mye blir sånn. Snakker man om et tema så vet jeg at vårt utgangspunkt er annerledes. Jeg veksler mellom å tenke "pokker heller, han er en del av denne klassen han også" og å kjenne litt på at hele foreldremøtet er irrelevant. Og så lurer jeg litt på hva folk tenker når jeg ikke møter opp på foreldremøter for å sitte høflig og smilende og høre på all den normaliteten barnet mitt står utenfor. Har jeg en dårlig dag kan det føles litt sårt. Er jeg en dårlig mor om jeg velger bort denne "sitte på sidelinjen"-tiden og istedet er hjemme og hjelper barnet med pensumet de andre i klassen hadde for 3 år siden? Er jeg en brautende mor om jeg kommer med mine forutsetninger og drar de med i diskusjoner om klassen som mitt barn også er like mye del av som de andre? Eller hva med å sitte smilende og høre på diskusjoner om grenser og det sosiale samspillet på fritiden når jeg ikke kan huske sist mitt barn var invitert i bursdag eller ble invitert med på disse aktivitetene det snakkes om? Sier jeg noe utifra vårt ståsted er jeg ikke relevant.

Noen ganger kjennes det som at den eneste funksjonen det å dra på slike møter har er å unngå at andre skal Tenke Sitt. Jeg er ikke relevant, men skal liksom bare sitte der og få annerledesheten og utenforskapet gnidd inn. Da velger jeg å fokusere på å bli hjemme og hjelpe ungen med neste museskritt fremover i læringen. Eller å sende mannen de gangene han har anledning.

Men ja. Jeg er veldig klar over at jeg ikke er relevant for særlig mye i slike settinger. Jeg kjenner på det hver gang jeg prøver å involvere meg. Så jeg holder kjeft og kaster ikke bort alle de andres tid.

[Pelikan]

Opprinnelig lagt inn av Pelikan, her.

En meget dyktig lærer som jeg kjenner fortalte at foreldre har endret seg mye iløpet av de 20 årene hun har vært lærer. Alt var langt ifra positivt, selv om noe var det også. MEN som hun sa: " En del foreldre tror at vi skal behandle barna deres som prinser og prinsesser, og tåler ikke at vi stiller krav til barna deres. Og de er selv heller ikke så ivrig for å være med å bidra til at barna tenker fellesskap på visse områder hvor en må det."

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg opplever det egentlig omvendt, at de lærerne som er tydelige og setter krav til barna, og seg selv, får applaus fra foreldrene på foreldremøter. De lærerne som bare setter krav til foreldrene, de kommer ikke så godt ut av møtet.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Der satte du fingeren på det jeg knotet med å si. Når hjem og skole blir så opptatt av å oppdra hverandre og ansvarliggjøre hverandre, går lett oppdragelsen og ansvarliggjøringen av eleven i glemmeboken.

Jeg mente overhodet ikke at man ikke stiller krav til elevene. Men at når man gjør det. Så spiller ikke en del foreldre på lag på lærerne. Det var det hun lærereren som også er kjent for en dyktig øvingslærer for studenter mente. Og det har jeg selv også sett en del eksempler på i klassen til min datter! Og ja, jeg synes det er trist en del av tilfellene. Blant annet en forelder som mener det er helt greit at datteren ikke vil gå på tur med klassen når det regner, for det liker ikke hun heller. Men for all del, det finnes lærere so ikke burde vært lærere også. Akkurat som det finnesi alle andre yrker.