Bytting av julegaver

[nokon]

Det med bøker er eg og litt oppgitt over. Eg ønsker meg alltid konkrete titlar til jul og bursdag, men får alltid ein slik "Det går ikkje an å kjøpe bøker til deg, for du har jo alle", når eg seier at eg ønsker meg det. Men eg blir jo glad for å få nye bøker av forfattarar som Cecilia Samartin, Kate Morton og Paoulo Cohelo, sjølv om eg ikkje les dei. For eg kan jo bytte dei i bøker eg har lyst til å lese! Eg synest det er ein fin ting, eg.

[Skremmern]

Jeg mener ikke at man skal bestille gaver, men jeg har aldri helt forstått hvorfor noen spør meg om hva jeg ønsker meg til jul, og når jeg da ramser opp x antall ting, ender opp med å få noe helt annet? Altså bare for diskusjonens del, dette altså, jeg blir glad og er takknemlig for alt jeg får. Jeg ramset hvert fall opp fire boktitler, flere filmtitler, navnet på flere porselenskniver og fleeceteppe, men endte opp med å få kjøkkenvekt. Og det er jo greit.

[Che]

Jeg synes og at om man er interessert i å høre hva noen ønsker seg - så kan man faktisk kjøpe noe av det de ønsker seg - ellers kan man bare la være å spørre. (dog vil jeg tro at man kjøper noe annet for at du ikke skal vite hva du får )

[Skremmern]

Jeg spør de jeg ikke aner hva liker eller vil ha, som jeg ikke kjenner smaken til godt nok, resten vil jeg overraske. Men hvis jeg spør, pleier jeg å kjøpe noe av det de ramser opp, i motsetning til mor, som med vilje kjøper noe hun liker, og ikke nødvendigvis det mottager liker.

[Anne C]

I min familie har vi alltid ønskelister. Jeg og brødrene mine har også bursdag i slutten av november alle tre, så vi lager på en måte bursdag- og julegaveønskeliste i ett. Andre vi ikke vet hva vi skal kjøpe til spør vi. Jeg vil gjerne gi noe jeg vet at de ønsker seg.

[Anne C]

Den ene broren min lager forøvrig så dyre ønskelister at man faktisk ikke har råd til å kjøpe noe fra den omtrent. Litt som en bryllupsønskeliste der ingeting koster mindre enn 1000 kr.

[Skremmern]

Jeg trenger ikke å få alt jeg ønsker meg, er ikke meningen heller, det, så jeg lager ikke ønskelister, men svarer den som spør, naturligvis. De jeg kjenner smaken til, handler jeg til uten å spørre, og jeg er ekstra oppmerksom på ønsker, av det tilfeldige slaget, året gjennom. Som venninna mi nå i høst, vi bedreiv vindusshopping, og hun kommenterte noen øredobber hun likte. Disse kjøpte jeg dagen etter til henne, og en julegave var i boks!

[Anne C]

Det er bare innad i min familie vi lager ønskelister. Men det er fordi de ber om det både brødrene mine og mamma. Mannen vil forresten også ha en liste. Så da får de det. Mannen har forvring missforstått hva en ønskeliste betyr, og kjøper nesten alt på den i løpet av bursdag og jul.

[rine]

Jeg synes bytting er helt greit, og her er der spesielt klær til unger som blir byttet. Når oldemor ikke helt har fått med seg at det er sosialt selvmord for niåringen å gå med ByggmesterBob-genser (OK, tenkt eksempel, men det er gjerne slike plagg som blir byttet ) er det greit å bytte i noe som faktisk blir brukt. Alternativet er at plagget blir liggende innerst i skapet, selv om det selvfølgelig sikkert (?) er utakknemlig å ikke ta det i bruk bare fordi man ikke liker det.

[Divine]

Jeg bytter lite. Jeg bytter for ungene hvis de får dobbelt eller noe de virkelig ikke liker, men for egen del er jeg restriktiv. I år må jeg bytte en cardigan mamma ga meg, for den har en fasong som er bare helt, totalt feil for meg. Jeg har prøvd og prøvd å få den til å se på ut på meg, men det går ikke. Jeg synes det er trist å måtte bytte den, for mamma likte den så godt, men den vil virkelig ikke bli brukt.

[trøtt]

Jeg bytter to gaver i år. Den ene pga feil str, bytter i riktig str, og den andre var en bok som jeg hadde lest.

[Katta]

Det er vanskelig det der. På den ene siden vil jeg jo ikke bytte gaver som noen har tenkt ut til meg. På den andre siden er det veldig materialistisk og sløsete å ikke bytte gaver man ikke kommer til å bruke. Så jeg bytter ting som ikke blir brukt fordi det er dobbelt opp eller feil på noe vis og fullt byttbart. Det som er problemet er når ting er kjøpt på salg for lenge siden eller på messer eller andre tilsvarende steder og ikke er mulig for meg å bruke. Da sliter jeg litt.

Når jeg er giver ønsker jeg jo at mottaker skal like gaven og bruke den. Men hvis valget står mellom bytting og kasting/skufflegging foretrekker jeg jo helt klart bytting. Selv om det da blir åpenbart at jeg har bommet.

[polarjenta]

Om jeg får en ønskeliste så kjøper jeg som regel noe fra den, som i år, da ønsket tanteskatten seg noen bøker, noen dvdserier osv. Så da fikk hun sesong 1 av en av seriene, og en av bøkene. Heldigvis fikk hun ikke det samme fra noen andre.

[zinatara]

Jeg bytter ting som enten bare blir liggende i et skap, ting vi får flere av eller ting som er feil størrelse ol. Var på en bytterunde i dag faktisk. Da byttet jeg en leke vi hadde fra før, noen håndklær som var feil farge for badet og noen klær som var i feil størrelse.

Av miljøhensyn syns jeg det er tøys å ha ting liggende ubrukt i stedet for å bytte. Og jeg håper at de vi gir til også bytter det de ikke vil ha.

Men jeg prøver å kjøpe tilsvarende ting og til den personen som fikk gaven. Dersom vi får en bok vi har fra før bytter jeg til en annen bok i stedet.

[Synnemor]

Vi bytter vanligvis bare ting vi har fra før eller klesplagg som ikke passer.
I år måtte vi bytte et smykkesett vesla fikk, hun fikk nemlig to helt like. Byttet også en genser som hun hadde fra før i en annen farge og som var litt knapp i str. (byttet i annen genser som liknet, hun trengte absolutt en genser).
Eldstejenta vurderer å bytte farge på en Samsonite koffert hun fikk av mine foreldre, men har ikke bestemt seg helt ennå. (Jeg var med og valgte farge og var selv i tvil, så den er grei for både min mor og meg som var med.)

Ellers hadde ingen av oss grunn til å bytte noe som helst i år.

For min egen del vil jeg heller at folk bytter gaver de har fått av meg enn at gaven ikke blir brukt.

[nokon]

Det er fleire som har nemnd at ting kan ha affeksjonsverdi og slike gaver bytter eg sjølvsagt ikkje. Eg fekk for eksempel ei keramikkløve ein gong, frå ein liten gut eg hadde sitte barnevakt hos. Eg hadde lese Løven, heksen og klesskapet høgt for han, så derfor fekk eg ei løve. Det er ein type gave som har ei historie, og eg ville aldri funne på å bytta løva, i og med at det var noko han hadde kjøpt fordi det minna han om det vi gjorde saman. Slike gaver stiller i ei klasse for seg sjølv, tenker eg.

Vi skriv og deler ut ønskelister innad i familien, etter ønske frå kvarandre. Det skal sjølvsagt ikkje vere ei bestillingsliste, men det er kjekt å gi ting ein veit den andre treng, ikkje bare endå eit skjerf. Når det då står "Kakefat i fleire etasjer" på ønskelista, og eg, etter å ha lurt på om det er eit toetasjers kakefat med blomstermønster og snirklar eller eit treetasjers kakefat i enkel og minimalistisk stil vedkommande ønsker seg, kjøper det siste, passer eg på å be om byttelapp og kjøpe fatet i ein butikk der det kan byttast.

Eg ønska meg deler til eit servise eg samla på og synest då for eksempel det er litt rart når nokon vel å kjøpe eit fat frå eit heilt anna servise på ein butikk dei ikkje fører den serien eg samler på. Fatet er fint og brukbart og alt det der. Men eg synest det er ein litt rar ting å gjere, likevel. Så der er eg på linje med deg, Skremmern.

[Bokormen]

Av en eller annen grunn får som regel eldstejenta altfor korte klær til tross for at alle kommenterer hvor lang hun er. Hun er omtrent som meg, nesten 1,60, og likevel får hun strømpebukser i str 134. Da hun var mindre var hun også veldig tynn, og alle skjørt hun fikk var altfor vide. Vi må derfor nesten alltid bytte klær. (Jeg forstår det ikke.. ofte spør jo avsender om klærne passet, og hvert år sier vi at de var kjempefine, men at vi måtte opp i størrelse. Åja, hun er jo så lang, er som regel svaret. ) Bortsett fra det ser jeg an litt. Får ungene babyleker får de lov til å bytte, men samtidig synes jeg det er fin lærdom i å ikke få alle gaver helt skreddersydd til ønskelisten. Det skal ikke være en bestillingsliste.

[gullet]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tenkte litt på dette i dag. Jeg fikk en satengbukse fra NoaNoa som visstnok skal være en finbukse, men som bare ser ut som en pysjbukse, og da jeg åpnet gaven og fornøyd sa "PYYYSJ!!", sleit jeg veldig med å finne de riktige ordene etter at jeg fikk vite hva det egentlig var. Jeg holdt den fremdeles foran meg, studerte den fra topp til tå, med forventningsfulle givere rett ved siden av meg. Jeg sa at, åh, er det ikke pysj?, og fikk til svar at nei, dette var ei bukse man går med på fest. Jeg prøvde den på meg, og holdt på å le meg tullete der jeg sto foran speilet. Så hva sier man til giver når man er takknemlig og glad for en gave, men nåe man er sikker på at dette er noe man aldri kommer til å bruke, og aller helst vil bytte da NoaNoa har så mye annet fint, og man har nok pysjamaser? Jeg takket masse og sa at den var kjempefin, noe som ikke er sant, og som da medfører at man må holde byttingen hemmelig.

Er det ikke greit å si at buksa var kjempefin, men det er ikke min stil eller min modell?
Det er mye som er kjempefint på andre, og jeg sier ofte det, men det er ikke en selvfølge at det er fint på meg eller i min sofa.

Vi ber om ønsker i familien og prøver å finne noe som vi vet faller i smak, men det kan jo hende at vi bommer, eller at de har akkurat det fra før.
I fjor kjøpte vi en flott stavmikser til sønn og svigerdatter fordi de ønsker seg det, men de byttet den fordi den var for "moderne" i stilen, og det er helt greit.
Vi valgte den vi syntes var den flotteste, ut fra vår smak.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Av en eller annen grunn får som regel eldstejenta altfor korte klær til tross for at alle kommenterer hvor lang hun er. Hun er omtrent som meg, nesten 1,60, og likevel får hun strømpebukser i str 134. Da hun var mindre var hun også veldig tynn, og alle skjørt hun fikk var altfor vide. Vi må derfor nesten alltid bytte klær. (Jeg forstår det ikke.. ofte spør jo avsender om klærne passet, og hvert år sier vi at de var kjempefine, men at vi måtte opp i størrelse. Åja, hun er jo så lang, er som regel svaret. ) Bortsett fra det ser jeg an litt. Får ungene babyleker får de lov til å bytte, men samtidig synes jeg det er fin lærdom i å ikke få alle gaver helt skreddersydd til ønskelisten. Det skal ikke være en bestillingsliste.

Er det ikkje vanleg å spørre kva storleik barn skal ha, før ein kjøper klede? Eg har ofte denne samtalen med svigerinna mi:
- Kva ønsker jentene seg?
- Blablabla- også ulltøy.
- Ulltøy? Ja, er det framleis 128?
- Nei 136.
- Ok.

[Input]

Jeg sier i fra "ulltøy str. 98" og likevel fikk vi en del ulltøy str. 110, så det ikke skulle være for smått. Jadda.