Spinn off - Dine gamle foreldre / svigers

[Jinx]

Jeg jobber på et tildelingskontor som tildeler hjemmesykepleie,dagplasser, sykehjemsplasser og er med og vurderer boligtildelinger. Så jeg har en del tanker rundt dette. Men mine foreldre er bare i midten av 50-årene ennå.
De har tenkt og flytte i mer lettvint leilighet om ca 10-15 år vil jeg tro. Siden mine søsken ikke bor i nærheten så blir det meg mye faller på. Jeg kommer til å følge til lege, handler nok ja og vil bistå det jeg klarer. Men de får søke hjemmehjelp og evt bistand med personlig hygiene. Jeg kommer nok ikke til å være den mest lettvinte pårørende og kommer nok til å ville ha mye informasjon. Jeg håper de slipper å komme på sykehjem, og vil strekke meg ganske langt for at de slipper det. Mtp omsorgsteknologien som er i full fart tror jeg sykehjemsplasser kommer til å bli kraftig redusert, og at det satses mer på bo-og servicesenter.

[Pøblis]

Hvilken teknologi ser du for deg skal minske behovet for sykehjemsplasser, Jinx? :sporer av:

[Jinx]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Hvilken teknologi ser du for deg skal minske behovet for sykehjemsplasser, Jinx? :sporer av:

GPS, fallalarm, dørsensor som ber de gå inn igjen, skjermer i hjemmet som gir pasienter info om om når på døgnet det er og hva som snart skjer osv. Jeg skal på to-dagers kurs på Værnes til uka så kan svare mer utfyllende da.Min erfaring er at det er de med demens som er vanskeligst å holde hjemme. Der jeg jobber er det bygget nytt bo-og servicesenter som er et smart hus. Lagt inn masse muligheter mtp trygghet. I Sverige er det i følge min svenske kollega ikke mer sykehjem, men særskilt boende som de kaller det. Små tilrettelagte leiligheter med masse hjemmesykepleie. Er det trygt i hjemmet og de får det de vil ha er det ingen grunn til å komme på sykehjem. Men det må bygges opp veldig bra hjemmetjenester før det kan legges ned sykehjemsplasser.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Jinx, her.

GPS, fallalarm, dørsensor som ber de gå inn igjen, skjermer i hjemmet som gir pasienter info om om når på døgnet det er og hva som snart skjer osv. Jeg skal på to-dagers kurs på Værnes til uka så kan svare mer utfyllende da.Min erfaring er at det er de med demens som er vanskeligst å holde hjemme. Der jeg jobber er det bygget nytt bo-og servicesenter som er et smart hus. Lagt inn masse muligheter mtp trygghet. I Sverige er det i følge min svenske kollega ikke mer sykehjem, men særskilt boende som de kaller det. Små tilrettelagte leiligheter med masse hjemmesykepleie. Er det trygt i hjemmet og de får det de vil ha er det ingen grunn til å komme på sykehjem. Men det må bygges opp veldig bra hjemmetjenester før det kan legges ned sykehjemsplasser.

Jeg gleder meg til å høre mer etter du har vært på kurs

Slik jeg ser det er det ingenting av det du nevner oppe her som kunne holdt noen av de som i dag kommer på sykehjem lengre hjemme enn de er i dag.
Min erfaring er at de som kommer dit er enten så forvirrede at de ikke vil skjønne døgnorienterende skjermer, stemmer som forteller de hva de skal gjøre osv, eller så pleietrengende at det må personell til for å avhjelpe situasjonen.
Sånn eksempelvis så skal de ikke være så veldig langt inni demensen sin før de ikke skjønner eller misforstår stemmen som skal hjelpe de når de trykker på trygghetsalarmen, og det er tross alt et operativt menneske som sitter der og veileder, ikke noe som er programmert.

[ElinM]

Svigermor er 86, bor langt unna, i enebolig, er enke, har kun ett barn, og er allerede ganske hjelpetrengende. Det har gått relativt raskt nedover siste året. Heldigvis har hun en søster og hennes mann som hjelper henne en del, men de er like gamle som henne. Naboer hjelper litt. Dagligvarer får hun levert på døra fra en "nærbutikk". Hittil har det gått på et vis, men det er bare et tidsspørsmål før hun må på hjem er jeg redd. Jeg håper den prosessen kommer til å gå greit. Jeg mener det er min manns ansvar først og fremst å følge opp dette, og jeg syns nok han engasjerer seg litt for lite.

[Input]

Jeg har allerede pleiet min mor inn i døden, jeg var 21 da hun døde av kreft. Alle søsken bodde langt unna, så jeg var ganske alene om "jobben". Bodde hos henne periodevis for at hun skulle få bo hjemme så lenge som mulig, men sa nei til å være der alene da hun skulle dø, så det skjedde på palliativ avdeling på sykehus. Faren min døde brått da jeg var tidlig i ungdomsårene, så der var det aldri noe pleiebehov på den måten.

Jeg hadde gjort det samme for svigerforeldrene mine, men det måtte jo nødvendigvis blitt andre former, siden jeg/vi ikke er barnløse.

[Vind]

Jeg har ikke kontakt med mine foreldre, men søstra mi følger opp moren vår. Hun er nettopp kommet på pleiehjem, og står langt frem i køen om omsorgsbolig, så hun er godt inne i systemet allerede.

Svigers er unge og spreke, og de bor femti mil unna. Derfor er det ikke mye vi kan hjelpe til med praktiske ting. Mannens bror bor like ved, så jeg regner det som naturlig at de tar seg av det som trengs. Der har også oppmerksomhet til barnebarn og hjelp i hverdagen alltid gått i svogerens favør, så det regner jeg som helt rettferdig. (Vi bodde i nærområdet der i femten år, så det har ikke alltid vært avstand som har gjort at de har "glemt" vår familie.)

Jeg ser at det jeg har skrevet virker veldig kynisk, men det er jo en grunn til at jeg har kommet dit. Jeg skulle gjerne hatt større familie...

[Niobe]

Våre tre foreldrepar er i 50-60 årene, og for unge og spreke til at dette er noe vi har snakket om i særlig grad. Og det er jo en viss sannsynlighet for at de alle vil leve lenger enn og være sprekere enn meg, i alle tilfeller.

[Mirmell]

Både mine foreldre og svigers er i 50-årene, så det er ikke noe vi har snakket så veldig mye om akkurat. Både broren min og jeg bor i samme by som foreldrene våre, så jeg regner med vi blir å dele på det om/når den dagen kommer. Vi bor 60 mil unna svigers, mens mannens søster bor 6 mil unna, så der er det vel naturlig at det er hun som må trø til.

[Polyanna]

Dette har jeg tenkt på tidvis, ja. Både jeg og søstra bor langt unna, og det er uaktuelt å flytte dit. Bror bor i nærheten, men av forskjellige grunner tror jeg det vil være begrenset hvor mye de vil bidra. Så det må nok baseres på profesjonell hjelp. De er rasjonelle i forhold til hjelpebehov tror jeg, når den tid kommer.

De har hus og stor hage, men foreløbig er det positivt pga. mosjon. Boligen kan også gjøres mer eldrevennlig, ganske lett. Og mamma er i ferd med å forenkle hagen.

[gullet]

Svigers er døde for 20 år siden.
Foreldrene mine er i begynnelsen av 70-årene. Mamma har vært alvorlig kronisk syk siden 1985, men er "sprek" når hun orker. Pappa er sprek og veldig frisk, trener tre-fire ganger i uken, og er aktivt med på det som skjer. De flyttet i leilighet, riktignok i 3.etasje uten heis, men det er muligheter for trappeheis helt opp, for mer enn tjue år siden.
Det de kommer til å trenge hjelp til etter hvert ordner vi med kjøpt hjelp.
Jeg har to yngre brødre, men de er begge to bosatt veldig tett med sine svigerforeldre og får nok hendene fulle der(alle foreldrene er jevngamle) sånn av det faller mye på meg, men det har det gjort i alle de årene som mamma har vært syk, så det er greit.
Den dagen pappa er igjen alene kan han flytte inn i leilighet i garasjen vår, men bare han.

Vi har snakket om dette, og foreldrene mine er inneforstått med at det er vi ungene som tar avgjørelsene den dagen det er nødvendig. Det mangler fremdeles en underskrift på et papir, men den skal på plass.

[HSJ73]

Svigermor bor 15 min gange fra oss, i samme bydel, 100 meter fra barnehagen og skolen til barnebarna. Hun er nylig blitt pensjonist og er relativt sprek. Men hun finnes ikke interessert i oss, og vi ser henne ikke annet enn i familieselskaper hvor vi eller andre - ikke hun - inviterer. Og som man reder, ligger man: Når hun ikke klarer seg selv lenger, får det offentlige ta seg av henne.

(Hørtes jeg bitter ut nå?)

[annemede]

Mamma og pappa tuller med at dei har bestilt rom på sjukeheimen når dei blir gamle, med den beste utsikta.

Elles trur eg dei kjem til å flytta til eit enklare husvære, evt bokollektiv med privat innleid hjelp.

[Blå]

Mannen er enebarn. Jeg har en bror som har flyttet til en annen by. Vi ser nok for oss at vi etterhvert må ta ansvaret for våre foreldre. Heldigvis har vi allerede så store barn at vi ikke havner i generasjonsklemmen (ansvar for små barn og syke foreldre samtidig).

[Ole Brumm]

Bor langt unna alle sammen, antar vi må ty til betalt hjelp og statlige når den tid kommer.

[Malama]

Svigers bor langt unna. Svigermor bor alene, svigerfar har funnet seg ny dame på alder med oss, så hun kan få lov til å ta seg av ham.

Svigermor... jeg håper at ikke begge døtrene flytter langt bort, i så fall får vi prøve å importere henne hit. Hun kommer da egentlig herfra og har søsken og barndomshjem på andre siden av ferga.

Vi bor nært mine foreldre.

Min far er den eldste av disse, han ble 60 i år. Min mor er nok den sykeste, ikke sterkt pleietrengende, men klar på at hun ikke kunne bodd i huset alene. Men OGSÅ klar på at da hadde hun villet skaffe seg en leilighet.

Jeg regner nok med at det kan falle en del på meg og min bror (vi bor like nært) om 10-20 år, men enn så lenge er det de som hjelper oss, i stor grad. De er aktive barnevakter.

[Divine]

Jeg har hittil ikke tenkt så mye på dette, men tankene begynner å komme snikende.

Svigers bor i England, og de har sagt at de virkelig ikke ønsker at oss barna skal ha noe ansvar for dem (og jeg er overbevist om at de mener det). Mannens søster bor i nabobyen deres, og hun er av den typen som nok kommer til å være litt martyraktig og pleie dem mye likevel.

Mamma er ung, bare 65, men hun begynner å få en slitsom omsorgsrolle overfor stefaren min, som er snart 80. Jeg føler null forpliktelse eller vilje til å ta meg av han, men jeg føler alltid at hadde det vært mamma som hadde trengt hjelp, så hadde jeg stilt opp på dagen. Men det er jo lett å si. Jeg bor tross alt 50 mil unna og har ingen planer om å flytte nærmere mamma. Lillesøsteren min bor i nærheten av dem, men jeg tror ikke hun kan være til så veldig mye hjelp.

Uff, jeg håper mamma holder seg sprek i mange år ennå, for dette er ikke noe jeg ønsker å forholde meg til nå.

[nokon]

Eg seier jo at eg ikkje kjem til å ta meg av mine foreldre, men dersom vi skulle komme i ein situasjon kor ingen av dei tre andre barna deira tar seg av dei, vil eg jo måtte tenke gjennom korleis eg skal håndtere 60 mils avstand i bustad likevel, altså. Men eg tenker litt den tid, den sorg. Eg trur ikkje det blir eit aktuelt problem.

[ming]

Svigermor flyttet inn i sokkelen hos mannens søster da hun begynte å føle at det ble tungt å ordne alt praktisk på egen hånd.

Både mamma og stefar, og pappa og stemor, bor alt for langt unna til at vi kan bidra med hjelp i det daglige når den tid kommer. Jeg tror heldigvis det ligger langt fram i tid - de jobber og trener og er nok sprekere enn meg alle fire. To av brødrene mine bor i samme by som mamma, og min stesøster bor på samme sted som pappa, så det er vel de som får "støyten" en gang i framtida. Mamma har forresten nylig byttet bolig. De flyttet fra en eldre, stor enebolig til en nyere, mindre enebolig med mye mindre vedlikeholdsbehov, og har allerede planen klar om at de skal kjøpe seg en lettstelt leilighet med heis, parkeringsgarasje og det som trengs, når tiden er moden for det. Vaskehjelp har de hatt i perioder - ikke pga alder, men pga tid, så det er nok ikke fjernt for dem å kjøpe hjelp når de trenger det. Hva pappa tenker rundt dette, vet jeg i grunnen ikke. Han involverer oss så lite i livet sitt nå, så jeg tviler på at han baserer alderdommen sin på at vi plutselig skal involvere oss...

Jeg har tenkt en del på dette i det siste. Ikke fordi det ligger nært foran meg, men fordi min bestefar er gammel (90), og jeg ser hvor mye mamma og onkel har å gjøre i den forbindelse - og det på tross av at bestefar er relativt sprek, klar i toppen og bor i omsorgsbolig. Hverdagsgjøremål som handling, middagslaging og denslags gjør han fortsatt selv, men ting som klesinnkjøp, legebesøk, hårklipp og sånt trenger han hjelp med. Jeg tror det vil føles vondt å bo så langt fra mamma når hun kommer dit, og litt "urettferdig" at de to av oss fem søsken som bor i hjembyen skal få merbelastning.

[rine]

Jeg har tenkt at vi søsken som bor i nærheten, vi snakker alt fra en halvtime til to timer i bil, må stille opp og følge til legetimer o.l. Slike ting som må gjøres hver dag, eller relativt ofte, type snømåking (når det er snø!) og hjemmehjelp må de betale for, tenker jeg. Det lar seg vanskelig løse praktisk når man er i full jobb og bor relativt langt borte. Før jeg svarte her, gikk jeg inn og så på skattelistene til mine foreldre. Selv om de gir inntrykk av at de ikke har så mye penger, ser jeg at de nok har råd til å betale noen for snømåking eller vask når den tid kommer.