Hvilket kjønn ønsket du helst?

[Input]

Jeg ønsket meg en gutt fordi jeg hadde et guttenavn jeg veldig gjerne ville bruke, det er liksom Navnet™. På fire ultralyder fikk vi vite at det var ei jente og da omstilte jeg meg veldig. Jeg tenkte hele tiden at det ville være trist om jeg nå aldri fikk bruke Navnet™, men ikke noe mer enn det. Så viste det seg å være en gutt likevel, og da sleit jeg litt. Jeg følte lenge at jeg hadde fått feil baby. Nå, derimot, har jeg definitivt ikke feil baby og han med Navnet™ er det beste jeg kunne fått.

Jeg har uansett ingen forventinger til barnet basert kjønn. Skulle jeg få et barn til, har jeg et lite håp om ei jente, men det er igjen bare fordi jeg har navnet klart.

[Pøblis]

Jeg har hatt en veldig sterk følelse av at jeg skulle ha jente begge gangene jeg har vært gravid, og jeg har fått jenter begge gangene også. Jeg svarte at jeg ønsket meg jenter, men egentlig hadde jeg altså en følelse, og jeg ville ha vært lykkelig fir gutter også.

[Kirsebær]

Jeg ønsket gutt. Jeg tenkte det var enklere, og at jeg skjønte gutter bedre enn små, rosa jenter.
Også fikk jeg en litt halvrosa gutt.

[Jinx]

Ønsket meg jente-gutt-jente i den rekkefølgen og fikk det.

[Tusenogtredve]

Jeg ønsket med gutt første gang - og fikk jente. Så ønsket jeg meg ei jente til siden vi hadde jente fra før - og det fikk vi.
Tredje gang ønsket jeg meg nok ei jente (ut fra tanken at det er for lite å ha bare ei søster - jeg har tre selv) og fikk både gutt (som alle rundt oss trodde vi prøvde på) og jente.

Men det har aldri vært noen sterke ønsker. Mer en "det hadde vært hyggelig med"-følelse.

[Che]

Jeg synes det er helt magisk (på "det kribler i magen-nivå") at gutta skal bli menn!

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

Jeg synes det er helt magisk (på "det kribler i magen-nivå") at gutta skal bli menn!

Hvorfor i all verden er det mer magisk at gutter skal bli menn enn at jenter skal bli kvinner?

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hvorfor i all verden er det mer magisk at gutter skal bli menn enn at jenter skal bli kvinner?

Jeg liker jo menn best!

Klart det nok føles like fint at døtre skal bli kvinner, men som guttemor føler jo ikke jeg på det.

[Mirmell]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hvorfor i all verden er det mer magisk at gutter skal bli menn enn at jenter skal bli kvinner?

Jeg vil ikke bruke ordet magisk, men for meg, som har en av hver, er det "rarere" å tenke på at gutten vår en dag skal bli en voksen mann, enn at frøkna skal bli kvinne. Kanskje er det fordi jeg er dame selv og på en måte ser på det som helt naturlig at frøkna skal bli det samme en dag? Jeg har jo vært gjennom den reisen, fra jente til dame, selv, mens jeg liksom ikke vet så me om gangen fra gutt til mann. Nei, ja, jeg vet ikke.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hvorfor i all verden er det mer magisk at gutter skal bli menn enn at jenter skal bli kvinner?

Jeg har jo blitt dame selv, så det er jo ikke magisk.

[Polyanna]

Jeg er veldig sikker på at det - i hvert fall i mange miljøer - er ekstremt mye vanligere med mer mas og mer utidig mas om "når kommer jenta?" enn "når kommer gutten?" Selv om begge deler sikkert forekommer.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg er veldig sikker på at det - i hvert fall i mange miljøer - er ekstremt mye vanligere med mer mas og mer utidig mas om "når kommer jenta?" enn "når kommer gutten?" Selv om begge deler sikkert forekommer.

Det maset er nå så, det er vel bare talemåter på linje med "synes du to barn er passe eller vil du ha en liten flokk"? Det jeg har hatt litt problemer med i svangerskap nr 3 og 4 har vært at det har vært ekstremt få gratulasjoner og positive vinklinger, men veldig mange varianter av "så synd" og "det var dumt" og "hadde du ikke heller ville hatt ei jente" og "JEG er i hvertfall glad jeg har ei jente" og "Da må du til pers en gang til, guttene mister du vet du" og "du skjønner jo ikke hva det dreier seg om du som bare har gutter, du må prøve å få ei jente for å få det nære forholdet" etc etc etc. Jeg merker at nå som jeg er ugravid og i vater kan jeg le høyt av sånne kommentarer, men man er sårbar når man føler at det barnet man bærer ikke er bra nok for verden rundt seg.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

"Da må du til pers en gang til, guttene mister du vet du" og "du skjønner jo ikke hva det dreier seg om du som bare har gutter, du må prøve å få ei jente for å få det nære forholdet" etc etc etc. Jeg merker at nå som jeg er ugravid og i vater kan jeg le høyt av sånne kommentarer, men man er sårbar når man føler at det barnet man bærer ikke er bra nok for verden rundt seg.

Æsj. Da hadde iallefall jeg muglet. Jeg surna jo nå, ugravid og gode greier, på dine vegne. For en arrogant drittkommentar av dimensjoner.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

"du skjønner jo ikke hva det dreier seg om du som bare har gutter, du må prøve å få ei jente for å få det nære forholdet"

Akkurat denne hadde jeg nærmeste raset over, kjenner jeg. Jeg hadde et veldig vanskelig og konfliktfylt forhold til min egen mor og har aldri kjent noen nærhet til henne. For meg er det ekstremt viktig at mitt barn skal kjenne nærhet til meg, og derfor hadde jeg blitt ganske sår og lei meg om noen fortalte meg at det var umulig basert på hans kjønn.

[Katta]

Jeg synes jo pubertet hos gutter er veldig fascinerende. Jenter blomstrer ofte mer gradvis, hos gutter sier det pang og så skyter de i været som en rakett og plutselig er de menn. Ikke at det ene er bedre enn det andre, det er bare mer voldsomt hos gutter.

[GydaG]

Ønska meg gutt først, fikk jente.
Nr ønska jeg var jente, for det kunne jeg jo. Ble verdens fineste gutt.
Da nr tre skulle komme ganske nøyaktig to år etter guttungen syns jeg det hadde vært fantastisk å få en gutt til, både praktisk med arving og sånt, men da ble det jammen jente gitt.
Har aldri vært skuffa over kjønn heldigvis, selv om jeg egentlig trodde jeg bare kunne være "guttemamma".

[Filifjonka]

Jeg brukte aldri mye energi på det, og ble på ingen måte sønderknust av de dumme kommentarene. Men når det diskuteres her på forumet så syns jeg det er greit å fortelle hvordan hvor frekt og utidig det maset der kan oppleves.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg brukte aldri mye energi på det, og ble på ingen måte sønderknust av de dumme kommentarene. Men når det diskuteres her på forumet så syns jeg det er greit å fortelle hvordan hvor frekt og utidig det maset der kan oppleves.

Det er mulig jeg oppfatter slik prat som uinteressant pjatt og derfor aldri oppfatter det som hverken frekt eller utidig. Jeg syns i alle fall det er best å bare trekke på skuldrene av det.

[ElinM]

Da jeg ventet nr tre var jeg faktisk mest glad for at det var en baby inne i magen. Et år tidligere ble jeg også gravid, men gikk veldig lenge med blighted ovum som det kalles, dvs svangerskap uten foster.

[Gri]

Før eg fekk barn ønska eg meg litt ekstra ei jente. Det føltes liksom tryggast og mest kjent. Eg har også ei søster, gutar var litt ukjent. Det vart ei jente. Då eg skulle ha nr.2 var mange så opptatt av at eg måtte ønske meg gut, det fekk meg i grunn til å ønske meg jente, eg og søstra mi hadde jo hatt det då fint saman som jenter. Det vart ei jente. Tredje gong eg var gravid tenkte eg at det kunne vore artig å prøve begge sortar, så eg ønska meg litt gut. Kjønn skulle vise seg å vere det minste problemet, etter mykje undersøkingar pga dei oppdaga forstørre nakkefold på tidleg ul mista vi ei jente i veke 16. Få eg vart gravid igjen ønska eg meg jente, sidan det var ei jente vi hadde mista. Dette viste seg å vere ein liten gut på ul, og eg brukte litt tid til å bli vant til tanken. No kunne eg vel ikkje vore meir glad for å få oppleve å vere mamma også til ein liten gut.