Studenter med lommepenger fra far og mor

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Men når man mangler det som er uthevet, blir fattigdommen, som er temporær forhåpentligvis, ganske så reell og skummel.

Selvfølgelig, men det er da ingen her som har tatt til orde for at barna skal oppleve det.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Men når man mangler det som er uthevet, blir fattigdommen, som er temporær forhåpentligvis, ganske så reell og skummel.

Sant, det er god trygghet/ballast å ha med seg, å vite at foreldre stiller opp når det er nødvendig. Livet kan være vanskelig uten.

[Einhyrningur]

Jeg har klart meg selv siden jeg var 16 år og flyttet hjemmefra. Fikk kun stipend og ikke barnebidraget engang. Så kjip blir ikke jeg. Dog finnes det en grense, jeg kommer nok ikke til å betale kebaben til ungene, den får de tjene pengene til selv.

Jeg bidrar nok til det viktige, men de har godt av å lære å disponere penger. Er man blakk så er man blakk. Mors nødhjelpskasse med tørrmat kan nok være en bedre løsning en penger som går opp i fest og tull.

[nokon]

Eg tenker at det er mange faktorar som speler inn og klarer ikkje ta stilling til det nå. Men generelt har eg ei "Etter evne og behov"-tenking.

Eg fekk hjelp av foreldre som stilde som medlåntaker på leilighet, der eg betjente heile lånet sjølv. Det har vist seg å vere veldig verdifullt med tanke på utviklinga på boligmarknaden i Oslo. Samtidig var eg delt til opplegget, fordi eg var usikker på den bindinga eg fekk. Eg hadde studielån og jobba heile tida ved sida av studiene, men i den soste delen av studiene var det vanskeleg å få det til å gå rundt. For meg blei innføringa av inntektsgrense eit problem. Nå hugser eg ikkje kor mykje det var ein kunne tene i året utsn at stipendet blei gjort om til lån. Men eg gjekk frå å ta så mange vakter med ubekvem arbeidstid som mogleg etter eksamen i desember, til å sitte heime og vere blakk og ikkje kunne jobbe fordi det blei for stor kostnad med det å tene for mykje.

Nå i voksen alder har vi fått hjelp i form av forskudd på arv frå svigerforeldra mine. Det har stort sett vore retta direkte inn i bolig. Og det er ein type hjelp eg er veldig takknemlig for.

[Pelle]

Mine foreldre ga meg 800 kr/mnd til husleie en periode. De betalte også tannlege og enkelte andre større ting. Jeg jobbet 20 % til vanlig og i absolutt alle ferier. Studiet var et seksårig hardt studium, og jeg skjønner fremdeles ikke hvilken frihet man liksom skulle savne i etterkant. Fast jobb er mye bedre. Det synes jeg er mer enn nok egeninnsats.

Før var det jo studielån kun 10 mnd i året, vet ikke hvordan det er nå? I tillegg bodde jeg de første årene hjemme pga så nærme studiested, og fikk da heller ikke stipend, kun lån. 20 % jobb alene strakk ikke til månedskort, pensum og leveutgifter, selv om jeg bodde gratis.

[007]

Studentsønnen min er ute nesten hver helg, og kjøper merkeklær de gangene han handler seg klær. Han spiser både biff og Grandiosa, og har det helt greit. Nå bor han billig på studenthjem da, men ellers er studentøkonomien helt OK.

[Tjorven]

Jeg tippet Lotto i studietiden og syntes at faren min var en kjiping som mente at det var fint at jeg ikke vant milliongevinsten. Han mente at man hadde godt av å ha "trange" perioder i livet.

Pappa betalte linsene mine gjennom hele studietiden, men ellers fikk jeg ingen økonomisk støtte. Foreldrene mine har aldri hatt mye penger, så jeg tenkte aldri over det som noe alternativ.

Det blir litt annerledes med mine barn. Jeg er i en helt annen økonomisk situasjon og tenker at det er i større grad vil være logisk å bidra. Men samtidig tenker jeg at de har godt av å stå på egne ben; også økonomisk. Foreløpig tenker jeg at vi stiller som kausjonister på lån eller noe sånt. Men hva vet jeg - mine unger er jo foreløpig små.

[Floksa]

Mine barn lever i fattigdom i dag og vil gjøre det til de evt er godt voksne og etablerte med egen inntekt. Så den biten er jeg ikke så veldig bekymret for.

[Lykken]

Det er en selvfølge å hjelpe barna våre, slik vi har fått hjelp også. Men etter evne og behov og vurdering. De skal lære seg økonomisk sans, at man må jobbe og spare, men det utelukker da ikke hjelp fra foreldre.

[Milfrid]

Jeg fikk rause gaver mens jeg var student, men ingen fast støtte og dekking av utgifter. Vi hadde sommerjobber og fikk det fint til å få rundt på lån og stipend og lønn. Jeg kommer ikke til å la ungene mine sulte av prinsipp, men jeg ser ikke helt at jeg skal sponse hverdagen for at de skal kunne spare opp til å dra på utenlandsferie om sommeren, for å si det sånn. Å ha dårligere råd en periode av livet skader ingen. Jeg snakker da selvfølgelig ikke om så dårlig råd at man ikke kan bo og spise skikkelig. Men det er virkelig ingen krise å bo på hybel og måtte spise nudler siste uka av måneden fordi man kjøpte den dyre buksa man hadde så lyst på.

[Niobe]

Jeg synes mange overvurderer den eventuelt lutrende effekten av å "klare seg selv". Det er ikke sånn at man blir et uøkonomisk forbruksmonster av å motta økonomisk støtte fra foreldre, og det er heller antagelig ingenting som tilsier at man "har godt av" å klare seg selv. Man blir ikke automatisk et bedre menneske av det. At man heller ikke har vondt av det, det er vel en annen sak.

Utover det er det selvsagt fritt fram å gjøre som man føler for.

[Isolde]

Jeg fikk aldri noe. Mamma hadde ikke noe å gi. Pappa har aldri delt noe særlig selv om han har mye. Men jeg levde godt i studietiden. Jeg bodde sammen med mannen fra den sommeren mellom videregående og høyskolen. Vi hadde leilighet og bil og nok penger til det vi trengte men ikke mye. Han jobbet som fagarbeider på den tiden, jeg hadde studielån.
Jobbet alt untatt ukene mannen hadde ferie den første sommeren. Sommeren etterpå kom storebror. Sommeren mellom første og andre året kjøpte vi rekkehus i lag. Fikk huslån selv med bare studielån den gang (2006).

Jeg har vært kjempe heldig og vi har klart oss kjempegodt. Vi har nå mye egenkapital i bolig. Er mange på samme alder som meg (30) som sliter med å komme inn på boligmarkedet. Vi kunne ikke gjort det samme nå som for 10år siden.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

det er heller antagelig ingenting som tilsier at man "har godt av" å klare seg selv.

Jeg vet ikke helt jeg. Jeg er jo student nå og omgås en del unge folk, og jeg synes påfallende ofte at de som får mye hjelp hjemmefra har en del holdninger som ikke er særlig sjarmerende. Det kan jo selvfølgelig være at foreldre som bidrar mye økonomisk til voksne barn også generelt curler på mange andre områder, men det blir jo litt same, same. Det sier seg selv at man har godt av å klare en del ting selv i livet, og ansvaret for å forsørge seg selv er noe alle mennesker helt ærlig har veldig, veldig godt av.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg vet ikke helt jeg. Jeg er jo student nå og omgås en del unge folk, og jeg synes påfallende ofte at de som får mye hjelp hjemmefra har en del holdninger som ikke er særlig sjarmerende. Det kan jo selvfølgelig være at foreldre som bidrar mye økonomisk til voksne barn også generelt curler på mange andre områder, men det blir jo litt same, same. Det sier seg selv at man har godt av å klare en del ting selv i livet, og ansvaret for å forsørge seg selv er noe alle mennesker helt ærlig har veldig, veldig godt av.

Jeg klarte meg selv fra jeg flyttet ut som 18-åring, og jeg tror helt ærlig ikke det har tilført meg noe i hverken positiv eller negativ retning. Det samme gjelder de jeg kjenner som ble sponset av foreldre. Men vi snakker om veldig edruelige bidrag, i alle tilfeller.

Og inntil motsatte er bevist, så gjør jeg regning med at barna mine kommer til å studere, ja.

[Skilpadda]

Jeg tror studenter (og andre) har godt av å klare seg selv, men det betyr jo ikke at det er skadelig om de får hjelp. Boligutgiftene er vel en god del høyere i forhold til studielånet enn i min tid, og jeg synes det er fint om man ikke er avhengig av jobb i semesteret for å klare seg.

Jeg ser for meg at vi kommer til å bidra med noe, for eksempel støtte til bolig. Jeg synes ikke Poden skal bo hos oss til han er ferdig å studere, så da vil jeg heller være med på å finansiere en leilighet, for eksempel, som forskudd på arv. Og skal han ikke studere i Oslo, tenker jeg at vi gjerne bidrar da også. Men jeg har ingen formening om hva som er "for mye"; det kommer jo an på hvor dyrt sted han skal studere også. Uansett vil han selvsagt alltid være velkommen hjem til oss, og få bo og spise gratis i ferier og slikt.

Selv jobbet jeg i alle sommerferier som student, og bodde da gratis hjemme, i alle fall de somrene jeg jobbet i Tromsø. Foreldrene mine spanderte billett hjem til jul, påske og sommer, men ga meg ikke penger ellers - men jeg visste jo at dersom jeg hadde bedt om hjelp, hadde jeg fått det. Sommerjobb og studielån var nok til å klare seg fint på for meg den gangen.

[Divine]

Vi har ikke god økonomi, så eldstesønnen min får ikke annen støtte enn en og annen femhundrelapp når det er krise. Yngstesønnen har autisme, så vi tenker at han MÅ ha økonomisk hjelp når han blir eldre, så vi har allerede snakket med eldstemann om at det nok blir en skjevfordeling av godene. Eldstesønnen sier at han aldri har vært vant til å ha noe særlig med penger, så det ser ut til at han overlever på det lille han har.

[Isolde]

Eldste her har også autisme og adhd. Om han kommer så langt at han blir student så kommer vi til å hjelpe han praktisk med å holde kontroll på de rettigheter man har som ekstra stipend i lånekassen for de som ikke kan forventes å jobbe ved siden av studiene.

Jeg har en bror med Autisme som er student nå. Han har vanlig studielån og ekstra stipend og klarer seg derfor helt ok.

[jolie]

Jeg kommer til å hjelpe ungene det jeg kan, og håper de blir hjemmeboere til de er ferdige med vgs. Jeg var ikke det, og det var tøft å være 17 år og skulle få pengene til å rekke til. Jeg kunne ringe hjem ved krise, men det var alltid med en stor klump i magen. Og jeg glemmer aldri den jula jeg fikk ettergivelse av et "lån" (tror det var 1500) i julegave. Jeg vet at mine foreldre hadde dårlig råd og mange munner å mette, men det sved litt å sitte på julaften og vite at du i realiteten hadde fått dopapir og spaghetti - i oktober.

[Lavender]

Følelsen av å være fattig student kommer kanskje av at jeg gikk på privat skole, og betalte selv, 50 mil hjemmefra. Svært dårlig kombinasjon når jeg ikke fikk hjelp hjemmefra.

[Guava]

Jeg tror ikke det er farlig å sponse litt her og der, men jeg tror ikke jeg kommer til å legge opp til fast sponsing pr mnd av ungene når de er studenter.
Jeg klarte meg selv som student, men fikk penger til togbilletter hjem av og til og fikk noen hundrelapper innimellom. Jeg hadde deltidsjobb og klarte meg greit. Det var ikke fett.

En del studenter rundt meg bodde hjemme hos velstående foreldre og hadde høyt forbruk på fjas. De har sikkert klart seg fint de også, men jeg tror det er en del positiv læring i å måtte tenke privat budsjett uten uendelig inn-flom av penger.