Foreldre i dag er dårlige forbilder

[Mjau]

Jeg tenker at vi som LilleMy skriver, vi er rausere med hverandre.
Men vi er ikke så rause med oss selv kanskje?

Jeg tenker også som Mave at vi er mer ekstreme i mye av det vi gjør i dag.

Altså skal man leve økologisk må man gjøre det fullt ut, og dette gjenspeiles i sosiale medier og medier forøvrig.
Det samme med kropp. Oi! Trener man? Ja da er det ikke nok å sykle en tur et par ganger i uken. Man må minst få unna fem runder, sykle Trondheim Oslo og ha tipp topp utstyr. Og så legger man gjerne ut bilder av frittgående høns mens man kritiserer firstprice-eggene i butikken og ikke skjønner at folk kan få seg til å spise de når det er så enkelt å ha høner. Og bilder av sykkelturen Trondheimsfjorden rundt mens ungene er med naboen på dalførecup fordi da fikk de unna den turen.

Satt på spissen kanskje, men kombinasjonen ekstremt fokus på enkelte områder og deling på sosiale medier gjør ikke akkurat presset mindre for folk.

Jeg har ting å lære selv jeg. La ut bilde av hevede bolledeig fra en helt jævlig helg der jeg knapt var oppe av sengen pga mine plager. Men så snapper jeg rotete hus som en motvekt da.
Men det hjelper liksom så lite å gjøre disse tingene når det poengteres at man er sjuske. Hvorfor må man poengtere alt? Liksom unnskylde seg? Eller sånn "ja jeg er jo ikke så opptatt av trening, og det syns jo det, heheheh"

Man skal liksom ha fullt fokus hele tiden nå til dags. Jeg klarer ikke det jeg. Jeg blir syk av det jeg. Jeg har det best når jeg bare kan leve.
Ikke hadde vi rockesokk heller. Datteren kom hjem og fortalte om alle med ulike sokker. Kjempefint! Men det som er enda finere er om foreldrene til alle disse med ulike sokker hadde oppført seg naturlig omkring klassekameratens lillebror med Downs. Så da tok vi en prat om det. At slike dager er fine de, men det handler faktisk ikke om den dagen, men om de 364 andre dagene i året også.

Bla bla bla fra meg. Men jeg kjenner jeg er mettet. Mettet på input.
Og jeg syns ikke dette handler om røyking og slanking. Jeg syns det handler om en grunnleggende greie. Vi er for anspente....

[rine]

5:2 var en metafor for slankekur. Jeg kunne like godt sagt kålsuppe- eller cottage cheese-dietten, hvis det er noe som heter det, men i mine øyne er 5:2 en mer ekstrem diett enn f.eks "kutte ned på snop og brus på hverdagene" derfor nevnte jeg den. Nå er det jo ikke bedre eller sunnere for ungene om mor og far innhalerer MC Donaldsmat og veier 200 kilo heller. Et sunt fokus på mat der det er noe man spiser for å bli mett, og som skal være passe sunt og så godt som mulig, ikke noe man må skynde seg og trimme vekk,eller bruker som trøst eller straff, er selvsagt det beste. Å si det er selvsagt å sparke inn åpne dører, men det er virkelig fryktelig mange, spesielt kvinner, som har et anstrengt forhold til mat, trening og kropp, enten man nå er for tykk og vil bli tynnere, tror man er tykk og vil bli tynnere, eller livredd for å legge på seg et kilo eller to. Og selvsagt alle persene og naboene vi skal drive og slå hele tiden. Ungene plukker det opp uansett. Noen takler det greit, andre ikke fullt så greit. Som noen sa her tidligere i tråden: Greia er jo ikke å gå i kjelleren av skyldfølelse eller i strupen på noen fordi man føler seg truffet. Det handler jo bare om å være bevisst på at det faktisk er slik at vi påvirker ungene våre på godt og vondt med det aller meste vi gjør.

[Polyanna]

Min følelse er at mødregenerasjonen var enda mer, og mer uhemmet og frittalende, opptatt av "den slanke linje", inkludert kurer, å snakke ned seg selv, å snakke om andre kropper, å slanke barna sine, osv. For ikke å SNAKKE om at de GARANTERT hadde mer støv på hjernen og gnålte om det!

Vår generasjon, i hvert fall de jeg kjenner, syns jeg har blitt langt flinkere til å være bevisste på språkbruk og signaler, men har til gjengjeld en mye lengre liste over ting de skal mestre, og listen er i tillegg temmelig sprikende, etter hvem man snakker med. Vi skal være slanke, men også muskuløse og myke. Vi er MYE mer opptatt av å holde oss unge. Jeg føler det var større aksept for å slippe taket og la alderen "komme" litt når man passerte 40-50, tidligere. Nå er det ingen unnskyldning, liksom. Man skal være både snerten og trendy og sprek og fresh på håret og glatt i huden. Man skal lage mat fra grunnen, men IKKE stresse med det. Man skal skape "trygge barn", men ikke curle. Sørge for "mestring", men ikke konkurransepress. Eller kanskje masse konkurransepress, for det er da de yter best. Litt ettersom. Man skal ha et hyggelig hjem, men ikke noe kataloghjem, det skal være personlig. Det er viktig med vennskap, med sex, med trim, med egentid...

Noen av oss er sånn laget at de ikke kjenner noe på dette, noen tar bevisste valg om å ikke la det styre seg, og noen tar det innover seg og opplever stress og at de ikke mestrer.

Og så er vi forskjellige i hvor stor grad vi filtrerer det vi sliter med overfor ungene. Og det er sikkert ulike "fasiter" på hva som er riktig der også.

Personlig "skader" jeg nok barna langt mer på de tingene jeg ikke er flink på (vi kunne med fordel lært dem mer orden, leksedisiplin, grønnsaksspising, skjermfridisiplin, ut-på-tur-vaner, etcetc.) enn at vi er "for flinke" eller overdriver noe. Jeg er glad for at vi klarer å formidle treningsglede og at trening er en naturlig og hyggelig del av livet, jeg er glad for at vi har hyggelige fellesmåltider og en ok balanse mellom hverdagsmåtehold og festfrislipp.

Men sånn er det vel med alt. "Jeg er helt passe, de andre er for slappe eller for hysteriske. "

[rine]

Veldig enig med det du sier om forskjellen på vår generasjon og generasjonen før, Polyanna. Vi er mer bevisste på hva vi sier og hvordan vi snakker om kropp, men mye av det vi gjør, signaliserer at "riktig" type kropp og utseende er noe vi er villige til å strekke oss langt for å få. Jeg tror også at vår generasjon er mindre villige til å se ut som om vi er 40 og 50 enn generasjonen før (jeg synes f. eks det er noe dritt å nærme meg middelalderen selv, med alt som følger med av rynker og hårfarging) enn det foreldrene våre var.