Hender det du føler deg underlegen?

[Nessie]

Jeg tenker ikke så ofte på at jeg føler meg underlegen
På jobb vet jeg at jeg er god i faget mitt, jeg er ikke redd for autoriteter, men jeg liker ikke å stå i en konflikt. Det beryr nok at jeg innimellom lar være si ting jeg burde ha sagt.

Iht leger/sykehus kan jeg føle fortvilelse, når jeg ikke blir hørt, særlig når det gjelder barna. Jeg liker ikke å gå til lege selv heller, men det handler mer om at jeg ikke liker å legge ut om meg selv, ikke at jeg føler meg underlegen. Men mulig jeg ikke har reflektert så mye over det, jeg har bare negstive opplevelser i helsevesenet med en «diffus» diagnose.

Et sted jeg føler meg underlegen er innen enkelte fag, feks matte

[IzziCreo]

Denne tråden har jeg tenkt mye på.

Som flere her er ikke jeg heller født underlegen, men en som har vist styrke i de fleste situasjoner både faglig og sosialt. Men så ble jeg alvorlig syk. Og et av sykdommens mange aspekter er kognitiv svikt eller kognitive utfordringer om du vil. Det er rett og slett grusomt. Ikke nok med sykdommens tøffe fysiske utfordringer, men det å miste ens egen identitet gjennom kunnskap og tankeevne er forferdelig. Jeg kan ha vansker med å forklare de enkleste ting, huske tekster jeg nettopp har lest (kanskje jeg til og med har lest teksten 3, 5, 7 ganger), hjelpe barna med lekser, utdype fagfeltet jeg har universitetsutdanning i, jobben jeg engang hadde... Svisj, borte, poff. Nada. Underlegen er ikke engang dekkende.

Og så kommer tapet av virke på toppen. For en med de Store Planene karrieremessig og med guts'en til å nå de. Fra herlige faglige diskusjoner til å snakke om mannens jobb i sosiale settinger. For hva har vel jeg å komme med når dagens utfordring er f.eks. å kunne dusje, være i hagen med familien eller passe på at jeg ikke gjør for mye en uke slik at jeg kan få med meg en konsert med et av barna? Nei, underlegen er faktisk ikke dekkende.

Så ja, etter tap av helsen og arbeide, føler jeg meg underlegen. Mye mer enn underlegen. Men heldigvis så er jeg dra naturens side utstyrt med en særdeles sterk psyke. Det har vært redningen. I tillegg til en enestående mann og fantastiske venner

[frukt]

Opprinnelig lagt inn av IzziCreo, her.

Denne tråden har jeg tenkt mye på.

Som flere her er ikke jeg heller født underlegen, men en som har vist styrke i de fleste situasjoner både faglig og sosialt. Men så ble jeg alvorlig syk. Og et av sykdommens mange aspekter er kognitiv svikt eller kognitive utfordringer om du vil. Det er rett og slett grusomt. Ikke nok med sykdommens tøffe fysiske utfordringer, men det å miste ens egen identitet gjennom kunnskap og tankeevne er forferdelig. Jeg kan ha vansker med å forklare de enkleste ting, huske tekster jeg nettopp har lest (kanskje jeg til og med har lest teksten 3, 5, 7 ganger), hjelpe barna med lekser, utdype fagfeltet jeg har universitetsutdanning i, jobben jeg engang hadde... Svisj, borte, poff. Nada. Underlegen er ikke engang dekkende.

Og så kommer tapet av virke på toppen. For en med de Store Planene karrieremessig og med guts'en til å nå de. Fra herlige faglige diskusjoner til å snakke om mannens jobb i sosiale settinger. For hva har vel jeg å komme med når dagens utfordring er f.eks. å kunne dusje, være i hagen med familien eller passe på at jeg ikke gjør for mye en uke slik at jeg kan få med meg en konsert med et av barna? Nei, underlegen er faktisk ikke dekkende.

Så ja, etter tap av helsen og arbeide, føler jeg meg underlegen. Mye mer enn underlegen. Men heldigvis så er jeg dra naturens side utstyrt med en særdeles sterk psyke. Det har vært redningen. I tillegg til en enestående mann og fantastiske venner

Helt umulig å sette seg inn i hvordan det må føles...

[Nessie]

@IzziCreo: Det der kjenner jeg meg litt igjen i. Jeg føler meg definitivt underlegen de som trener jevnlig, har overskudd til å være sosial både på jobb og privat, lager god hjemmelaget mat, er forelder og ja, i det hele tatt. Uansett om årsaken min er en kronisk diagnose, så er det så vanskelig å sette ord på og forklare, at jeg garantert tror noen setter meg i «lat»-boksen. Jeg merker det også kognitivt, heldigvis skår det mest ut ettermiddag og kveld, så det merkes ikke så godt på jobb. Uansett. Lurer likevel på om jeg kjenner mer på følelsen av å være mislykket enn underlegen. Fordi jeg forventer mer av meg selv?

[IzziCreo]

Absolutt, Nessie! Man går jo ikke rundt og proklamerer sine sykdommer, så mange kan selvsagt putte en i kategorien "lat". Mislykket, underlegen, utilstrekkelig... Det er nok mange aspekter av samme sort.

Leser det noen her skriver om at alle rundt en er slanke, vakre, fjonge og fine. Sånt er kjipt å føle på. Jeg gjør det også. Trene kan jeg ikke, og må passe nøye på hva jeg spiser. Medisiner fikk meg mange kg opp i vekt som jeg nå må jobbe meg ned. I dag så jeg på andre mammaer rundt meg på første skoledag, og jeg ble flau over at jeg tydelig er så forfengelig at jeg følte meg underlegen disse flotte damene som ser så naturlig freshe ut, de som kan trene av seg fødselskiloene, gå på lange spaserturer i skog og mark, som tydelig har stor selvdisiplin når det kommer til både trening og matinntak... Blæh.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av IzziCreo, her.

som tydelig har stor selvdisiplin når det kommer til både trening og matinntak... Blæh.

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Neimen huff!
Det der har heldigvis gått over hos meg, nå gir jeg blaffen i sånt.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Jeg kjenner igjen noe av det der bortsett fra at det hos meg ikke er noe mål å være trent og tynn. Men jeg må jobbe aktivt med å ikke sammenligne meg med andre. Jeg kan mye helt greit, men det finnes ingenting jeg er virkelig god til. Det har sine fordeler, men hvis jeg sammenligner meg med andre vil jeg lett kjenne meg underlegen, jeg kan ikke tenke at du er god til noe og jeg noe annet, for det stemmer liksom ikke. Så å være fornøyd med det jeg faktisk greier og som tross alt er ganske mye er lurt for meg.

Det som lugger mest hos meg er når folk snakker ned det jeg tror jeg kan. Hvis jeg er fornøyd med å greie noe og noen uttaler at de er kjempemisfornøyd med noe som er bedre enn det, kjenner jeg at det kanskje ikke er grunn til å være fornøyd likevel.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Sånn har jeg det med folk som jobber. Det føles som samme hvor mye jeg kan, hvor god jeg er til noe, eller hvor rett jeg har, så betyr det ikke noe, for de kan avslutte med «Men jeg jobber og er samfunnsnyttig.» Og så er jeg taperen uansett.

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Jeg må si denne tråden har vært interessant, for jeg klarer nesten ikke engang å forstå hva underlegen egentlig betyr?

Er det en slags mangel på vellykkethet? At man ikke er bra nok? Eller er det at man ikke er verdt nok? *forvirra*

Jeg er en rimelig enkel sjel, men som i alle mine "oppgaver, roller og egenskaper" som menneske har både styrker og svakheter som alle andre?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Er det en slags mangel på vellykkethet? At man ikke er bra nok? Eller er det at man ikke er verdt nok? *forvirra*

For meg ligger det i at jeg føler at jeg ikke er "den beste utgaven av meg selv". At de andre har klart å bli det, mens jeg har sviktet og ikke gjort jobben min som menneske, eller noe sånt.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

For meg ligger det i at jeg føler at jeg ikke er "den beste utgaven av meg selv". At de andre har klart å bli det, mens jeg har sviktet og ikke gjort jobben min som menneske, eller noe sånt.

Tenker du at man må det? Altså svikter man om man ikke bruker evnene sine fullt ut? Og har alle samme utgangspunkt sånn at du kan bruke andre som målestokk? Og hva svikter man?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg må si denne tråden har vært interessant, for jeg klarer nesten ikke engang å forstå hva underlegen egentlig betyr?

Jeg også har lagt merke til at folk bruker ordet forskjellig i tråden, og ikke legger helt det samme i det.

For min del bruker jeg det slik: Av og til er du sammen med mennesker som du opplever som "over deg selv" (flinkere, penere, slankere, har jobb, penger, har makt over deg, har mer informasjon, har barn som er veldig talentfulle, en partner som forguder dem, smartere etc). Noen ganger før du ikke spesielle følelser knyttet til dette, men hvis du har følelser knyttet til dette kan det være misunnelse, underlegenhet, sjalusi etc. Jeg opplever underlegenhet som en "innoverrettet" følelse, mens sjalusi og misunnelse er utoverrettet. Jeg oppfatter det også slik at mange kan være sjalu og/eller misunnelig uten at de er oppmerksom på det selv, men ikke at de er føler seg underlegen uten at de vet om det. (Og så kan man være alle tre tingene samtidig)

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg er også der. Det er ingenting som hindrer meg i å trene, så jeg trener. Men så straks noen trener mer enn meg eller er i bedre form enn meg, så føler jeg meg underlegen. Jeg føler meg også underlegen absolutt alle som er slankere enn meg. Jeg føler at samme hva jeg har å stille opp med, så kan de mentalt slå i bordet og si "hah, men hvem av oss er den tynneste, liksom? Hæ, HÆ?!".

Men nettopp det - da sammenligner du det jo med din skala?!
Alle har jo forskjellig fysisk og mentalt utgangspunkt og forutsetninger, og det synes jo ikke på utsiden!
Hvis du ser på totalpakka - kanskje noen av de som er bedre trent/trener mer ikke har jobb, og dermed trener på dagtid så de har bedre tid enn . Eller de velger bort hva vet jeg, karbohydrater, vin og sang - og holder seg tynne på den måten. Eller de har helt andre genetiske forutsetninger.

Alt er valg og prioriteringer med en sterk krydring/innramming av faktorer man ikke har kontroll på, og man må jo bare ta med seg at andres valg og resultater baserer seg på en rekke forutsetninger man ikke har innsikt i...

Jeg ser på facebook om folk som reiser til fjerne strøk, klatrer på fjelltopper, har hytte på fjellet og båt i fjorden, spiser flotte dyre middager, fjonger seg med merkeklær (som de passer inn i), og har champagnelunsj med venninner osv.
Også tenker jeg over hvilke valg jeg måtte gjort for å komme dit. Om jeg _kunne_ kommet dit. Også må jeg enten innse at det er valg som ikke er tilgjengelige for meg (av ymse grunner), eller valg jeg ikke er villig til å ta. Så da ender jo med at gitt mine forutsetninger har jeg selv aktivt valgt at det blir sånn og ikke slik, og dermed null grunn til å føle seg mindreverdig. Ikke sant...?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Men nettopp det - da sammenligner du det jo med din skala?!
Alle har jo forskjellig fysisk og mentalt utgangspunkt og forutsetninger, og det synes jo ikke på utsiden!
Hvis du ser på totalpakka - kanskje noen av de som er bedre trent/trener mer ikke har jobb, og dermed trener på dagtid så de har bedre tid enn . Eller de velger bort hva vet jeg, karbohydrater, vin og sang - og holder seg tynne på den måten. Eller de har helt andre genetiske forutsetninger.

Alt er valg og prioriteringer med en sterk krydring/innramming av faktorer man ikke har kontroll på, og man må jo bare ta med seg at andres valg og resultater baserer seg på en rekke forutsetninger man ikke har innsikt i...

Jeg ser på facebook om folk som reiser til fjerne strøk, klatrer på fjelltopper, har hytte på fjellet og båt i fjorden, spiser flotte dyre middager, fjonger seg med merkeklær (som de passer inn i), og har champagnelunsj med venninner osv.
Også tenker jeg over hvilke valg jeg måtte gjort for å komme dit. Om jeg _kunne_ kommet dit. Også må jeg enten innse at det er valg som ikke er tilgjengelige for meg (av ymse grunner), eller valg jeg ikke er villig til å ta. Så da ender jo med at gitt mine forutsetninger har jeg selv aktivt valgt at det blir sånn og ikke slik, og dermed null grunn til å føle seg mindreverdig. Ikke sant...?

Ja. Nettopp.

"But if I exorcise my demons, well, my angels may leave too".

(Tom Waits, Please call me, baby)

((For øvrig en sangtittel hvor komma er essensielt))

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

"But if I exorcise my demons, well, my angels may leave too".

Man må jo ikke bli _for_ velregulert da, bevares!

[Katta]

Sitat:

Jeg ser på facebook om folk som reiser til fjerne strøk, klatrer på fjelltopper, har hytte på fjellet og båt i fjorden, spiser flotte dyre middager, fjonger seg med merkeklær (som de passer inn i), og har champagnelunsj med venninner osv.
Også tenker jeg over hvilke valg jeg måtte gjort for å komme dit. Om jeg _kunne_ kommet dit. Også må jeg enten innse at det er valg som ikke er tilgjengelige for meg (av ymse grunner), eller valg jeg ikke er villig til å ta. Så da ender jo med at gitt mine forutsetninger har jeg selv aktivt valgt at det blir sånn og ikke slik, og dermed null grunn til å føle seg mindreverdig. Ikke sant...?

Bra sagt!

[Niobe]

Selv om det selvsagt er knyttet til følelser og opplevelse, så er jo ikke underlegenhet nødvendigvis innbilt eller uvesentlig. Mange områder er man jo underlegen andre på, det er jo ofte målbart. Spørsmålet er vel hvordan man lar opplevelsen av underlegenhet påvirke hvordan man tenker og handler. Det er der jeg prøver å ta tak for min egen del. Jeg er i en situasjon hvor jeg veldig ofte er underlegen, det er det fint lite å gjøre med. Og det er ikke spesielt konstruktivt å prøve å innbille meg selv at det ikke er sånn. Det jeg kan bli flinkere på er å ikke la det sementere min egen oppfatning av meg selv og min verdi. Men det er langt lettere sagt enn gjort.

[Polyanna]

Der tror jeg vi definerer forskjellig, Niobe, jeg tenker som Him at ordet "underlegen" dekker når man selv opplever det at man er "dårligere til"/har dårligere ytelse/kunnskap/evne enn andre i en situasjon som noe vondt og vanskelig, og ja, knytter det til verdi.

Jeg er for eksempel rent faktisk dårligere til svært mange når det gjelder musikk. Jeg liker musikk, men husker knapt artistnavn, klarer ikke å holde meg oppdatert, føler meg ekstremt utilpass på konserter, husker ikke en eneste tittel eller frase... Generelt er jeg helt utrolig ubrukelig på ting som musikkquiz/popquiz og lignende. Det er likevel veldig sjelden det gir meg noen dårlig følelse, men det KAN skje i møte mer personer jeg beundrer veldig og som jeg har lyst til skal like meg, og så har de tydeligvis stålkontroll på alt med musikk, og syns det er VELDIG VIKTIG. Da kan jeg kjenne på at det er ubehagelig å komme til kort, og det er først da jeg vil bruke ordet underlegen. Men stort sett aldri.

Jeg vil dog tro at den typer følelser kommer lettere hvor viktigere man syns området man er svak på er. Og for mange er det knyttet mye betydning til nytte/jobb/bidra, så det er veldig lett å forstå at det kan gi en følelse av underlegenhet når man føler det er et svakt område.

[Niobe]

Jeg tror ikke vi definerer så forskjellig? Jeg tror jo absolutt underlegenhet er knyttet til verdier. Jeg kan ikke trene, og kan knapt skrape sammen til én muskel, men jeg føler meg ikke underlegen folk som trener mye og har veltrent kropp. Mulig jeg burde. Men det er et område jeg ikke har brydd meg mye om. Jeg savner å ha en veltrent kropp, men det er jo noe annet.

Men når det gjelder jobb og inntekt, så føler jeg meg helt klart underlegen. Og siden jobb og inntekt er knyttet til status og egenverdi for de aller fleste, så er ikke den følelsen av underlegenhet spesielt subjektiv eller knyttet til meg som person. Der er jeg underlegen, pr alle definisjoner.