En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Enig. Diskusjonen har tatt en tragisk vending.

Enig

[Kråka]

Men vi bør tenke på hvorfor så mange unge faktisk sliter mer psykisk nå enn før.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Men vi bør tenke på hvorfor så mange unge faktisk sliter mer psykisk nå enn før.

Tror du de kartla den psykiske helsen til unge før i tiden slik som de gjør i dag? Og hvem sin skyld er det forresten at unge sliter psykisk? Er det barna selv eller foreldrene?

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Tror du de kartla den psykiske helsen til unge før i tiden slik som de gjør i dag? Og hvem sin skyld er det forresten at unge sliter psykisk? Er det barna selv eller foreldrene?

Mange kan ha skylden. Gener, foreldrene selv, miljøet, samfunnet, barnehagen, sfo, skolen, videregående? Mulig vi tror vi er verdensmestere i alt, og så finner man ut at man ikke kan klare alt, eller være flink i alt, så kommer downtripen.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Mange kan ha skylden. Gener, foreldrene selv, miljøet, samfunnet, barnehagen, sfo, skolen, videregående? Mulig vi tror vi er verdensmestere i alt, og så finner man ut at man ikke kan klare alt, eller være flink i alt, så kommer downtripen.

Vet du macy, jeg tror ikke et sekund på at barn har det verre i dag en de hadde før. Stikk motsatt tror jeg, flere barn blir sett og hørt i dag en de gjorde før. Jeg er SJELEGLAD for den utviklingen som har skjedd for barn og barns oppvekstvilkår generelt og ser på det som STORE fremskritt vi skal være stolte av.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Vet du macy, jeg tror ikke et sekund på at barn har det verre i dag en de hadde før. Stikk motsatt tror jeg, flere barn blir sett og hørt i dag en de gjorde før. Jeg er SJELEGLAD for den utviklingen som har skjedd for barn og barns oppvekstvilkår generelt og ser på det som STORE fremskritt vi skal være stolte av.

Det er jeg også veldig glad for, men det er fortsatt litt skremmende at 2-3 åringer lider av stress-symptomer hvis man skal høre på eksperter og media som har sagt dette.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Vet du macy, jeg tror ikke et sekund på at barn har det verre i dag en de hadde før. Stikk motsatt tror jeg, flere barn blir sett og hørt i dag en de gjorde før. Jeg er SJELEGLAD for den utviklingen som har skjedd for barn og barns oppvekstvilkår generelt og ser på det som STORE fremskritt vi skal være stolte av.

macys bekymring for at så mange barn sliter psykisk er da virkelig en helt reell ting å bekymre seg for uansett om barnas tippoldeforeldre hadde det sånn eller slik? Dette er da virkelig ikke en konkurranse i lidelse?

Jeg tror ikke noen er uenige i at det på mange måter har vært en positiv utvikling. Det betyr ikke at vi ikke kan bli bedre. Det må da gå an å ha flere tanker i hodet på en gang.

[annemede]

Jeg har også lest at "smårollinger" lider av stress. Men jeg husker ikke hvor små barn. Men det mener jeg er foreldrenes oppgave å motvirke. Jeg ønsker ikke at mine barn skal ha fritidsaktiviteter hver dag. Så får jeg vel heller være en kjip mamma.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg har også lest at "smårollinger" lider av stress. Men jeg husker ikke hvor små barn. Men det mener jeg er foreldrenes oppgave å motvirke. Jeg ønsker ikke at mine barn skal ha fritidsaktiviteter hver dag. Så får jeg vel heller være en kjip mamma.

Nettopp, hvis 2-3 åringer er stresset så er det noe galt i heimen ...

[Marge]

Jeg sier ikke at vi ikke har det godt, for det har vi, altfor godt. Ihvertfall materalistisk. Men jeg tror det gjør noe med oss som familier når samfunnet blir mer og mer lagt opp til at barn og voksne skal være fra hverandre store deler av dagen.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Rypejenta, her.

Jeg sier ikke at vi ikke har det godt, for det har vi, altfor godt. Ihvertfall materalistisk. Men jeg tror det gjør noe med oss som familier når samfunnet blir mer og mer lagt opp til at barn og voksne skal være fra hverandre store deler av dagen.

Jeg tolker heller ikke innlegg der man påpeker forbedringspotensiale i dagens samfunn som "alt var så mye bedre før" eller at man ikke vet å sette pris på det som er bra.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Rypejenta, her.

Jeg sier ikke at vi ikke har det godt, for det har vi, altfor godt. Ihvertfall materalistisk. Men jeg tror det gjør noe med oss som familier når samfunnet blir mer og mer lagt opp til at barn og voksne skal være fra hverandre store deler av dagen.

Det er nok her vi er uenige. Hvordan blir samfunnet lagt opp til at barn og voksene skal være mer og mer fra hverandre? Vi har fortsatt 37.5 timers arbeidsuke i Norge og denne ser ikke ut til å bli utvidet.

Hvis så er tilfelle så er jo dette noe folk velger selv? Hvis man f.eks trener i stedet for å være sammen med familien? Er det det du mener? Det er vel ikke samfunnets feil men hvert enkelt menneske som velger det?

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Det er nok her vi er uenige. Hvordan blir samfunnet lagt opp til at barn og voksene skal være mer og mer fra hverandre? Vi har fortsatt 37.5 timers arbeidsuke i Norge og denne ser ikke ut til å bli utvidet.

Hvis så er tilfelle så er jo dette noe folk velger selv? Hvis man f.eks trener i stedet for å være sammen med familien? Er det det du mener? Det er vel ikke samfunnets feil men hvert enkelt menneske som velger det?

Nei, det er ikke det jeg mener, men for de fleste er det jo lagt opp til at man trenger to inntekter for å betale for seg, og henter man ungene i barnehagen kl 16.15 så er det bare 3 timer til ungene skal i seng. Er jo ikke mange timene i døgnet til rådighet det. Men jeg har ingen annen løsning på det enn at en av foreldrene jobber redusert.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Det er nok her vi er uenige. Hvordan blir samfunnet lagt opp til at barn og voksene skal være mer og mer fra hverandre? Vi har fortsatt 37.5 timers arbeidsuke i Norge og denne ser ikke ut til å bli utvidet.

Hvis så er tilfelle så er jo dette noe folk velger selv? Hvis man f.eks trener i stedet for å være sammen med familien? Er det det du mener? Det er vel ikke samfunnets feil men hvert enkelt menneske som velger det?

Synes du at 2-4 timer er mye å tilbringe sammen med familien pr dag er nok, hvor tiden blir spist opp av henting i barnehage/SFO huslige sysler som matlaging, lekser etc og for mange henting og kjøring til fritidsysler?

Ikke mye man for gjort som familie sammen da nei.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg har også lest at "smårollinger" lider av stress. Men jeg husker ikke hvor små barn. Men det mener jeg er foreldrenes oppgave å motvirke. Jeg ønsker ikke at mine barn skal ha fritidsaktiviteter hver dag. Så får jeg vel heller være en kjip mamma.

Jeg er også en sånn kjiiip mamma. Tenkte faktisk å starte en sånn spørretråd om det her, for akkurat det lurer jeg på - hvor mange aktiviteter er ungene her på FP med på?

Selv går vår 7-åring kun i en, og jeg synes det er nok. Ikke fordi vi ikke har tid, men mer hva vi synes hun skal bruke tiden på. Hun er hjemme fra SFO rett før 16 (her vi bor er det kun fire av 45 2-klassinger som ikke går i SFO, så det er der de leker sammen...). Da skal leksene gjøres. Og så skal vi også se noe til henne. Og hun har lyst til å gå på besøk til venninner.

Har ei venninne med en datter som har tre ulike aktivieter, den ene dagen har hun TO aktiviteter, en av aktivitetene er to dager i uka. Synes faktisk det grenser til barnemishandling. Men det er meg...

Ellers må jeg rett og slett innrømme at jeg ikke ønsker å gå hjemme med mine barn, jeg hadde gått på veggen, og det hadde garantert ungene mine også. Mine to har blomstret i barnehagen, og jeg blir faktisk litt provosert av dem som bastant kan si at barnehage er mishandling. Det blir like dumt som at jeg skulle si at det er mishandling å ikke ha barn i barnehage. Ok. For noen barn er ikke barnehage på fulltid det beste. Men for noen barn er heller ikke det å gå hjemme med mor/far det beste....

Unger kan ikke puttes i en sekk. Ikke vi foreldre heller. Jeg er en god mor, jeg er bare ikke en 24/24 mor. Jeg er også Valentina, hun som trenger å bryne toppetasjen for å trives, jeg er Valentina, elskerinnen og bestevennen til min kjære. Skulle jeg gått hjemme fulltid hadde jeg råtnet på rot. Skilsmisse neste.

Jeg beundrer dem som jobber i barnehage, jeg kunne aldri gjort det selv.

Forøvrig synes jeg kronikken var litt out of date (underdrivelse....).

Man blir ikke automatisk en god mor av å gå hjemme, og man er ikke automtisk en dårlig mor av å ha barn i barnehagen. Vi diskuterte dette på jobben nå nylig. Kolleger som hadde vokst opp med hjemmeværende mødre sa at de ikke så mer til mødrene sine enn det deres unger så til dem. De var ute og sprang hele dagen, mødrene hadde fulltidsjobb med hus og hjem. Det er NÅ man kan gå hjemme og sulle med ungene, mens maskinene gjør jobben.... For meg blir det rett og slett for kjedelig. Ungene mine er nydelige, men jeg trenger å omgås mennesker jeg kan kommunisere med på likefot også for å være lykkelig.

Barn er ikke alt, selv om de er en stor del av livet mitt . Kanskje gjør det meg til en dårligere mor i noens øyne, men jeg synes likevel at jeg klarer å gi ungene mine både kjærlighet, omsorg og opplevelser. De opplever bare ikke alt med meg. Men jeg tror heller ikke at jeg nødvendigvis er den beste til absolutt alt heller

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Ellers må jeg rett og slett innrømme at jeg ikke ønsker å gå hjemme med mine barn, jeg hadde gått på veggen, og det hadde garantert ungene mine også.

Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?

Nei, det handler ikke om hva jeg klarer eller har mistet troen på, det handler om hva jeg VIL, hva jeg TRIVES med. Jeg synes ungene mine er verdens nydeligste, jeg elsker å være sammen med dem. Men det gir meg rett og slett ikke nok til at jeg vil gjøre det på fulltid. Og jeg blir ikke lei meg av å tenke på at ungene mine nok får mer utbytte av å være i barnehagen enn å gå hjemme på fulltid med meg.

Mulig det hadde vært annerledes i et samfunn hvor alle gikk hjemme med ungene sine, men slik er det ikke nå! I gode, gamledager da folk var hjemmeværende var de ikke bare hjemmeværende, men hjemmejobbende. Det var ikke bare ungene de tok seg av, det var hus og hjem. DET ER IKKE SÅNN LENGRE!! Nå har vi oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, støvsuger, våtmopp, tørrmopp, halvfabrikater, biler i fleng.... Å gå hjemme nå er ikke det samme som før (bare spør moren min ).

Så nei, det er ikke NOK for meg å gå hjemme. Jeg kan ikke leve et liv som er godt opp mot 100% på barnas premisser. Barnehagen er mye bedre der.

Synes jeg.

Og jeg synes det er trist at noen opphøyer "mor" og "far" som det eneste saliggjørende for barn. Jeg føler ikke ungene mine mister noe når de er i barnehagen. Tvert i mot, jeg føler de får noe jeg ikke føler meg i stand til å gi dem. Og jeg føler jeg får mer å gi dem når jeg ikke har dem rundt meg 24/24.

Kanskje er det samfunnets feil at jeg føler det slik. Men det er realiteten okke som. Jeg forsøkte å lulle meg selv inn i å tro at jeg mente det motsatte, at ungene trengte meg og at jeg ønsket å gå mest mulig hjemme. Det gjorde meg svært deprimert og kostet meg nesten ekteskapet....

Nå har ungene to lykkelige foreldre som jobber, og har overskudd til dem. Man er ikke nødvendigvis en god og tilstedeværende mor fordi om man er hjemme....

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Nei, det handler ikke om hva jeg klarer eller har mistet troen på, det handler om hva jeg VIL, hva jeg TRIVES med. Jeg synes ungene mine er verdens nydeligste, jeg elsker å være sammen med dem. Men det gir meg rett og slett ikke nok til at jeg vil gjøre det på fulltid. Og jeg blir ikke lei meg av å tenke på at ungene mine nok får mer utbytte av å være i barnehagen enn å gå hjemme på fulltid med meg.

Mulig det hadde vært annerledes i et samfunn hvor alle gikk hjemme med ungene sine, men slik er det ikke nå! I gode, gamledager da folk var hjemmeværende var de ikke bare hjemmeværende, men hjemmejobbende. Det var ikke bare ungene de tok seg av, det var hus og hjem. DET ER IKKE SÅNN LENGRE!! Nå har vi oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, støvsuger, våtmopp, tørrmopp, halvfabrikater, biler i fleng.... Å gå hjemme nå er ikke det samme som før (bare spør moren min ).

Så nei, det er ikke NOK for meg å gå hjemme. Jeg kan ikke leve et liv som er godt opp mot 100% på barnas premisser. Barnehagen er mye bedre der.

Synes jeg.

Og jeg synes det er trist at noen opphøyer "mor" og "far" som det eneste saliggjørende for barn. Jeg føler ikke ungene mine mister noe når de er i barnehagen. Tvert i mot, jeg føler de får noe jeg ikke føler meg i stand til å gi dem. Og jeg føler jeg får mer å gi dem når jeg ikke har dem rundt meg 24/24.

Kanskje er det samfunnets feil at jeg føler det slik. Men det er realiteten okke som. Jeg forsøkte å lulle meg selv inn i å tro at jeg mente det motsatte, at ungene trengte meg og at jeg ønsket å gå mest mulig hjemme. Det gjorde meg svært deprimert og kostet meg nesten ekteskapet....

Nå har ungene to lykkelige foreldre som jobber, og har overskudd til dem. Man er ikke nødvendigvis en god og tilstedeværende mor fordi om man er hjemme....

Å gå hjemme på heltid er heller ikke min drøm, og mange barn har godt av å være i barnehage ja, men mange barn har også altfor lange dager i barnehagen. Og mange ønsker å være mer hjemme, men har ikke råd til det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Valentina, her.

Nei, det handler ikke om hva jeg klarer eller har mistet troen på, det handler om hva jeg VIL, hva jeg TRIVES med. Jeg synes ungene mine er verdens nydeligste, jeg elsker å være sammen med dem. Men det gir meg rett og slett ikke nok til at jeg vil gjøre det på fulltid.

Jeg synes du motsier deg selv her. Hvordan kan man med viten og vilje sette barn til verden, for så å ikke ønske å tilbringe mest mulig tid sammen med dem? Jeg sier ikke dette for å kritisere, altså, jeg skjønner bare ikke tankegangen. Nå ser vi også bort ifra jobb og lån og alt annet, vi snakker om å ønske. Hvordan har du det i helgene, da? Tripper du, og gleder deg til ukestart?

Jeg opplever også urolige dager, dager hvor jeg drømmer om et liv med reising og late dager sammen med mannen, dager hvor jeg blir sliten av å være så kreativ. Men det opplevde jeg periodevis på jobb også, stunder hvor jeg drømte om noe annet. Alle opplever å bli sliten og lei, men når man får barn blir man foreldre på fulltid, og jeg evner veldig godt å ta meg av egne barn uten å gå på veggen. Men det er kanskje ikke alle som klarer det?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg leser stadig vekk slike utsagn, og jeg synes det er trist. Har det virkelig blitt slik? Klarer vi ikke (eller har vi bare mistet troen på) å ta oss av egne barn?

Kunne ønske jeg ikke hadde vært så trøtt for dette skulle jeg ha likt å diskutert med deg ...
Du spør "har det virkelig blitt slik"? Igjen, med bakgrunn i "gode gamledager" da det ikke var slik? Det er vel det du mener. Fordi mor da ikke var likestilt og gikk hjemme og passet barn?

Jo jeg tror vi klarer å ta oss av egne barn men kvinner er nå likestilte og da kan vi jo både ta oss av egne barn og jobbe kan vi ikke? Jeg blåser også på "vondtet" til datteren min Skremmern. Jeg ble vel bare for provosert av ditt tidligere innlegg til engang å svare. Men nok om det, håper å komme tilbake til nettopp dette spørsmålet i morgen kanskje ...