En trist observasjon ...

[kie]

Jeg har et overvektig barn.

Barnet har store problemer med impulskontroll kombinert med stor kreativitet når det gjelder å få tak i snop etc. Jeg snakker da om et barn som kommer opp flere ganger om natten for å nattspise, som kan finne på å pante flasker o.l. for å få penger til snop og som er flink til å innynde seg ved å late som om han ikke har fått frokost og matpakke hjemmefra. Han er ikke glad i å gå tur. Han elsker brød og melk. Store mengder. Det er også snakk om et mulig syndrom som påvirker barnets fysikk, uten at jeg kan si noe om dette har noe å si for overvekten i tillegg til de andre symptomene (nedsatt følsomhet for varme/kulde, hyperfleksible ledd, svak muskeltonus, motoriske vansker etc.).

Det meste av dette får vi bukt med. Vi gjemmer en del mat. Vi har i perioder prøvd med hengelås på kjøleskapet om natten og frukt tilgjengelig til enhver tid. Vi legger oss ikke opp i middagsporsjonene hans, men fordelingen på tallerkenen hender det at vi sier noe om. Dette for at han skal spise grønnsaker etc. også. Vi har snakket med skolen og vi drar ham med ut på tur i skogen flere ganger i uka. I tillegg oppmuntrer vi til andre ting. Turer i svømmehallen, sykling osv.

Allikevel kan det godt hende at vi i forbindelse med helgehandel eller en spesiell anledning drar ut og handler en del snop. At han også får lære at det ikke handler om totalforbud eller "fy-fy", men rette anledninger. Vi synes at det å lære om forskjell på hverdag og helg ikke bare skal handle om hva man gir avkall på.

Og da kan det godt hende at jeg er så fæl at jeg smiler til det overvektige barnet mitt der han står og koser seg med snop. Om det passerer noen med stygge blikk som "tenker sitt" så håper jeg at det er smilet mitt han ser. For i det smilet ligger det også en bekreftelse på at han er et fantastisk menneske akkurat som han er. At også han skal ha lov til å være et helt vanlig barn som er like begeistret for søtsaker som alle andre barn uten å skjemmes over den han er.

Nå er jo mitt barn i ferd med å "vokse seg inn i" sin størrelse og blir gradvis slankere etterhvert som han vokser i høyden. Så jeg vet jo at vi gjør en god jobb. Men et øyeblikksbilde sier i grunnen fint lite om dette.

Og for ordens skyld; jeg føler meg ikke særlig tråkket på av denne tråden eller tar det personlig. Men jeg syntes det var greit å bruke vår situasjon som et eksempel på hvordan et øyeblikksbilde sier så utrolig lite og hvor lite treffsikkert det egentlig er å bruke det som utgangspunkt for å uttale seg.

[Benzo]

Flott innlegg, Kie!

[Azi]

Signerer Benzo!

[kie]

Ellers vet jeg jo hvordan man som forelder i en slik situasjon kanskje kan kjenne på noen forsvarsmekanismer.

Man vet kanskje litt mer om hvordan andre kan tenke og får så inderlig lyst til å demonstrere at "jeg er en mor som tar ansvar". Noen ganger kan man få lyst til å høyt og tydelig bedrive offentlig grensesetting og irettesette barnet mens andre hører på. Bare for å vise at man er en god forelder. På bekostning av barnet. Som en slags forestilling for de forbipasserende.

At man da lar egen foreldreprestisje være og heller smiler til barnet sitt dersom det ikke egentlig gjør noe galt synes jeg er bra.

Jeg må innrømme at det ikke er innholdet i hovedinnlegget jeg reagerer mest på. Selv jeg som er feitTM skjønner at overvektige unger ikke bør få muligheten til å stappe i seg godter offentlig på høylys dag.

For selv om jeg blir veldig trist når jeg gang på gang får bekreftet at overvektige er annenrangs mennesker som blir gjenstand for observasjon uansett hva de spiser, så er det et langt steg fra å tenke sitt om saken til å legge ut tankene sine på nettet i søken etter massiv støtte og samtykke i at dette er hårreisende og på grensa til barnemishandling. Det er for meg det største overtrampet her.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg må innrømme at det ikke er innholdet i hovedinnlegget jeg reagerer mest på.

Jeg lurer på om mange som svarte i tråden har blandet den sammen med utallige negative opplevelser med folk som kjefter på dem fordi de spiser en bolle og sånn. Det er som vanlig forskjell på å barbere seg og på å skjære av seg nesen.

Å reagere på at overvektige gjør noe som man ikke ville reagert overhodet på at normalvektige gjorde (spise på MacDonalds) er fordomsfullt og ufyselig.

Å reagere på overspising og så synes den overspisingen ble enda tristere av at barnet det gjaldt var overvektig, syns jeg er noe annet.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg lurer på om mange som svarte i tråden har blandet den sammen med utallige negative opplevelser med folk som kjefter på dem fordi de spiser en bolle og sånn. Det er som vanlig forskjell på å barbere seg og på å skjære av seg nesen.

Å reagere på at overvektige gjør noe som man ikke ville reagert overhodet på at normalvektige gjorde (spise på MacDonalds) er fordomsfullt og ufyselig.

Å reagere på overspising og så synes den overspisingen ble enda tristere av at barnet det gjaldt var overvektig, syns jeg er noe annet.

Jeg må si at jeg ikke ser den store forskjellen mellom de to eksemplene du kommer med her, og som du vekter så veldig forskjellig. Hovedinnnleggers beskrivelse av fråtsing (som du igjen tolker som overspising) er noe man kan se personer gjøre over alt:

Sitat:

Det var ikke snakk om en drops...han hadde munnen full, og han bar på masse snop i hendene, og stappet innpå etterhvert som han tygde unna. Fråtsing, var et ord som slo meg...

Hvem har ikke hevet i seg mat kjapt, fordi man har dårlig tid? Jeg vil anta at man kan se mennesker i alle slags fasonger spise på en måte som passer hovedinnleggers beskrivelse? Det er kanskje bare litt lettere å diagnostisere en overvektig som "overspiser" eller "fråtser"?

For øvrig må jeg si at jeg aldri har blitt kjeftet på av noen for å ha spist en bolle, jeg har heller aldri sett noen andre bli kjeftet på fordi de spiser en bolle. Jeg liker dårlig følelsen av at mitt engasjement vedrørende stempling og generalisering (som for øvrig gjelder på generell basis) blir omgjort til noe annet enn det det er. En selvforsvarsmekanisme, eller en benektelse av at barnet faktisk kan være omsorgssviktet på bakgrunn av feilernæring. Jeg er ikke så dum at jeg ikke forstår at det er en stor sjanse for at den omtalte gutten er feilernært. Jeg liker bare svært dårlig at man trekker konklusjoner a la "når det gjelder overvektige barn, så vet man at det er forelderens ansvar", eller at man nærmest diagnostiserer et barn som en som overspiser uten å vite et pøkk om vedkommedes situasjon.

[m|nken]

Opprinnelig lagt inn av esme, her.

Jeg får en del av de overvektige barna til meg fordi de ofte er plaget med smerter i knær og ankler. Det som slår meg er (og dette er rent personlig og jeg har ikke noe forskning til å underbygge dette) er at disse familiene ofte ikke har noe spesielt dårlig kosthold.

Det som slår meg er at det er påfallende hvor lite aktive foreldrene er, og barna blir det samme. Jeg blir også ofte temmelig nedstemt over å snakke med disse foreldrene, for det er jo en ganske farlig tilstand å være overvektig som 10-åring når man tenker på forventet levetid. Det er sjeldent, og da mener jeg kanskje en av tyve foreldre, som er overhodet villige til å endre sitt adferdsmønster for å hjelpe barnet. Gå på tur på søndagen? Gå en tur med barnet om kvelden? Sånne ting som egentlig kan gjøre underverker for vekten og helsen til barnet.

Det hender at det er sykdom som er årsaken til at barn blir overvektige. Men det er ganske sjelden. I tillegg har man mange normale barn som er litt lubne i perioder, og disse kan man gjøre noe med om man er forelder. Det kan man faktisk, men det blir sjelden gjort.

Jeg oppfatter tråden og de fleste sånn (kanskje jeg har misforstått) at det er liksom nesten OK det, ikke hjelpe et barn som har lett for å bli overvektig med at man følger foran med et godt eksempel og drar barnet ut og aktiviserer det. Jeg skjønner dog ikke hvorfor akkurat dette er annerledes enn å utsette barnet sitt for andre helserisiki. I all ærlighet: er det sånn? Og hvorfor er det annerledes? Og så håper jeg at jeg ikke tråkker noen på tærne for det er ikke meningen.

Takk for svar. Jeg har selv lignende erfaringer.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

HI skrev at hun så noe som hun syns var trist.

Jeg syns også det er trist når foreldre gir barn som åpenbart sliter med vekten kolossale mengder med godteri. Samme om det var engangstilfelle. Eller lørdagsgodtet. Eller hva. Å legge til rette for at et barn som har det vanskelig med kropp og vekt skal overspise, det er slemt. Punktum finale.

(Det er naturligvis like slemt å gi et overvektig barn rosiner som lørdagsgodt, mens søsknene får sjokolade, som en venninnne opplevde. Overvektige barn er i sterk fare for å utvikle et skambelagt forhold til mat. Bli overspisere, jojoslankere, anorektikere og hva-har-du. Både det å behandle godteri som fy-fy og å handle det i bæreposer til barna bidrar til dette).

Amen!

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Å reagere på at overvektige gjør noe som man ikke ville reagert overhodet på at normalvektige gjorde (spise på MacDonalds) er fordomsfullt og ufyselig.

Å reagere på overspising og så synes den overspisingen ble enda tristere av at barnet det gjaldt var overvektig, syns jeg er noe annet.

Helt enig. Avsky og tristhet befinner seg i hver sin ende av "tolkningsskalaen" spør du meg.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg liker dårlig følelsen av at mitt engasjement vedrørende stempling og generalisering (som for øvrig gjelder på generell basis) blir omgjort til noe annet enn det det er. En selvforsvarsmekanisme, eller en benektelse av at barnet faktisk kan være omsorgssviktet på bakgrunn av feilernæring. Jeg er ikke så dum at jeg ikke forstår at det er en stor sjanse for at den omtalte gutten er feilernært.

Jeg tror du fanget noe av essensen av hovedinnlegget her, uten at jeg skal være alt for påståelig. Man observerer noe, reflekterer og får noen tanker.

Helt på siden, men det ER faktisk omsorgssvikt og feilernære sitt barn med vilje.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Helt på siden, men det ER faktisk omsorgssvikt og feilernære sitt barn med vilje.

Definér.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av m|nken, her.

Helt på siden, men det ER faktisk omsorgssvikt og feilernære sitt barn med vilje.

Jeg feilernærer mitt barn hver eneste uke. Her kaller vi det lørdagsgodt.

Det finnes nyanser her og jeg synes det er synd om definisjonen av hva som er rett eller galt skal avgjøres kun av hvorvidt konsekvensene er synlige for omverdenen.

Jeg har som sagt 1 overvektig barn. Jeg har også 4 slanke barn. De har samme regler. De blir like mye dratt med ut på tur og de har samme begrensninger i forhold til usunn mat.

Allikevel får jeg inntrykk av at folk dømmer både barnet og meg som mor utifra hvilket barn de observerer i en spisesituasjon. Og når man først er inne på dette med problematisk forhold til mat og kropp, så håper jeg flere ser at forhåndsdømming og dette med å "tenke sitt" ( = fordømme enda mer i eget hode uten særlig mye mer innblikk i situasjonen) virkelig kan påvirke barn som allerede sliter, i særdeles negativ retning. Det kan faktisk hende at det beste man kan gjøre for barnet er å sørge for at det ikke bare er mor som sender et smil.

[Sitron]

Jeg er feit og reagerte ikke på HI. Men jeg reagerer derimot på at folk, bevisst eller ubevisst, ilegger disse menneskene ting de ikke aner noe om.

Jeg er forøvrig enig med hva Esme sier.

[Sitron]

Nå var vel denne tråden ikke ment som en diskusjon om barn og ernæring i utgangspunktet, men det er jo bare fint om du vil ta på deg å lage en slik løsningsorientert tråd.

[safran]

Jeg lurer fremdeles på om noen kan utdype og begrunne påstanden om at det er ok å ikke hjelpe et barn som har lett for å bli overvektig med at man følger foran med et godt eksempel og drar barnet ut og aktiviserer det.

[Skremmern]

Slik jeg ser det, er det ingenting i veien for å skrive ned sine tanker og følelser, men jeg synes kie skriver noe veldig viktig her. Tankene og det at du tenker "ditt" kan veldig ofte vises utenpå i form av kroppsspråk, og akkurat det bør man være veldig forsiktig med.

Jeg synes ikke det er det minste trist å tenke på denne gutten som glad og fornøyd koser seg med det beste (?) han vet. Det er analyseringen jeg ikke liker, studeringen av måten han spiser på (og hvorfor det, om jeg tør spørre? Hvorfor la man merke til denne gutten i utgangspunktet?), samt blikket man skjenket moren, måten man tolker smilet hennes på.

Man kunne jo tolke det slik: Gutten er på kjøpesenter med mamma, og har fått lov å bruke sine oppsparte lommepenger på akkurat det han ville? Det har som sagt litt med egne holdninger å gjøre, de som ligger til grunn for hvordan man tolker og oppfatter ulike situasjoner.

[Mams]

Bra skrevet Skremmern.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Nå har jeg da IKKE skrevet at jeg har dømt noen heller da, men ja jeg skrev at man tenker sine tanker.
Men jeg skrev også hva mine tanker stort sett går ut på og det er at jeg IKKE dømmer noen basert på en episode.

Du kan jo ikke være 100 % sikker å at jeg dømmer andre basert på tanker.
I allefall ikke om du baserer det på hva jeg skriver. (og har lest alt)

Du har ikke skrevet at du har dømt noen, det er vel ingen som har skrevet det rett ut her, vel? Selv ikke Muad'Dib eller hovedinnlegger, men det er ganske tydelig hva de mener. Det er likevel flere uttalelser fra deg jeg reagerer på. F.eks:

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

I de aller fleste tilfeller er det bedre med litt ofte, en mye på en gang.

Men at barnet gomser innpå med godis sender jo ikke akkurat ut signaler om at de gjør det optimale for barnet.
Da er det ikke snak om barnet spiser på en is eller har et sukkertøy eller flere da.
Jeg bserer det da på HI sitt innlegg, hvor jeg får inntrykk av at det er snakk om ganske mye godteri.

For eksempel.


Det kan være lurt å tenke over hvordan ens holdninger påvirker andre.

[Polyanna]

Nå skal jeg så godt jeg kan prøve å holde tunga rett i munnen og prøve å forklare hvorfor jeg ikke reagerte på samme måten som mange andre på HI. Det var jo ganske kort skrevet, og de fleste av oss brukte nok mye av våre egne tanker, erfaringer og referanser for å fylle ut bildet.

Sånn jeg ser det så er en av de aller aller viktigste grunnen til oervekt blant voksne, særlig kvinner, at de har et veldig skambelagt forhold til mat. Mat er trøst og synd og hemmelig og deilig og livsfarlig og belønning og straff.

Hvis et av barna mine skulle vise seg å være overvektig (uansett årsak, om det er pga. hormonubalanse eller at det er mer glad i mat enn mosjon er egentlig ikke viktig), så ville min aller første prioritet være å prøve å unngå at mitt barn fikk et "deilig-deilig men farlig-farlig" forhold til for eksempel godteri. Det er en tøff jobb, for barnet vil jo garantert møte helsesøstre som spør med talende mimikk: "Ja, du er kanskje ikke så glad i å gå tur du?? Liker best å sitte i sofaen, kanskje??", venners mødre som lar kakefatet gå forbi dem i bursdager ("du klarer deg nok med ett stykke, du!"), for ikke å snakke om jevnaldrenes nådeløse mobbing. (Og jeg ser godt hvorfor noen av dere syns at HI er en del av denne bølgen)

For å demme opp mot dette så ville jeg balansert så godt jeg bare kunne få til: Servere familien sunn mat og være aktive på en morsom og ikke krampaktig måte. Samtidig som usunne ting rett som det er kan dukke opp og bli spist uten at det er noe mikk-makk rundt det. En håndfull lørdagsgodt. Dessert som av og til er frukt og av og til kake. Iskrem på èn varm sommerdag. Vannmelon en annen.

Jeg vil synes det var like trist å se en forelder nappe potetgullposen ut av hånden på sitt overvektige barn på butikken, med et FYYY. For å si det forsiktig. Det bygger oppunder "farlig-farlig"-delen av skammen.

Og jeg syns at det å kjøpe et berg med godteri for så å stappe det innpå med EN gang er i den andre grøftekanten. Både mengden og det at det skal stappes innpå NÅ. For meg er virkelig ikke det å stappe nedpå mengder av godis på en gang, i det øyeblikket man har kjøpt det, i nærheten av å være normal oppførsel. Altså: Jeg spiser mer sjokolade enn det som godt er jeg også, det er ikke det. Men sluking - er det noen som syns at det er en sunn måte å forholde seg til mat på? (Igjen: Det er noe helt annet med et besøk på McDonalds - det er ikke at det spises noe usunt jeg reagerer på, men måten).

Så altså, det er godt mulig jeg syns det som HI så var trist av helt andre grunner enn det hun gjorde. Det JEG syns var trist i det hun beskrev, var at et barn som hadde trengt hjelp til å utvikle et sunt og avslappet forhold til mat fikk det akkurat motsatte.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Du har ikke skrevet at du har dømt noen, det er vel ingen som har skrevet det rett ut her, vel? Selv ikke Muad'Dib eller hovedinnlegger, men det er ganske tydelig hva de mener. Det er likevel flere uttalelser fra deg jeg reagerer på. F.eks:

Det kan være lurt å tenke over hvordan ens holdninger påvirker andre.

Selv om man ikke synes noe om at barn gomser innpå med godteri så behøver faktisk ikke det bety at man dømmer noen.
Du tokler det kanskje dithen at jeg gjør det, men som jeg også har skrevet så synes jeg ikke at noen ban behøver å gjøre det. Uansett størrelse.
Jeg vet i høyeste grd at en tykk kropp langt fra er det samme som en sun kropp. SÅ størrelsen teller ikke inn.
Men jeg mener også at lar man et overvektig barn spise store mengder med godteri, sender man ikke akkurat signaler om at man byr seg om overvekten. Uansett hva den måtte skyldes.
Men man vet ikke om det barnet får spise store mengder, basert på en enkelt observasjon.

[kie]

Polyanna:
Den skjønner jeg og er veldig enig i.
Men jeg tror at man lettere karakteriserer et barns spising som både det ene og det andre utifra om barnet er undervektig eller overvektig. Jeg tror man lettere bruker ord som "hiver innpå" og "trøkker i seg" om en overvektig person på McDonalds selv om vedkommende kanskje ikke gjør så mye annet enn en hvilken som helst annen i rommet.

Veldig ofte sier ordene vi bruker noe om fordommene vi har. Det er ikke ukjent at man ved hjelp av ord f.eks. trekker paraleller til dyr som gris etc.

Og jeg tenker at det å dytte for mye inn i munnen enn hva bra er når det er noe man er veldig glad i slett ikke er et ukjent fenomen for barn uansett størrelsen. Selv om vi gjerne vil at de skal spise på en mer "verdig" og "likegyldig" måte.

[safran]

him, i dette tilfellet diskuterte jeg faktisk ikke ut fra egen erfaring, men på rent ideologisk grunnlag.