Jesper Juul - hva synes dere?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg er en av de som mener at man bør behandle barna sine med respekt, og at dette bør legge til grunn i alt man foretar seg! Og ja, alt går mye bedre når man gjør det.

Det er i grunnen rimelig grunnleggende i all omgang med mennesker i det store og hele.
Respekt for individet.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Aminta, her.

Men du mener selvsagt ikke at man ikke skal respektere ungene sine?

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg er en av de som mener at man bør behandle barna sine med respekt, og at dette bør legge til grunn i alt man foretar seg! Og ja, alt går mye bedre når man gjør det.

Selvfølgelig mener jeg det! Jeg mener bare at det er forskjellige måter å vise respekt på. Og at de også må læres opp i å respektere andre.

Og så mener jeg at respektløs oppførsel ikke skal respekteres (uavhengig av om det er barn eller voksne man snakker om). Ergo blir det dønn umulig å møte barna med "respekt" 24/24.

Jeg mener også at barn skal læres opp til å bli en fungerende del av samfunnet. Behandles med respekt, behandle andre med respekt .

Nå husker ikke jeg noen konkrete eksempler på ting som JJ har sagt som har fått meg til å tenke . Men det har vært ganger jeg har tenkt at: djiizes, gjør man sånn vil de få et alvorlig sjokk når de skal ut og fungere i arbeidslivet .

Jeg har forsøkt "pedagogisk riktige" måter for å oppdra min heller trassige snart-tre-åring, uten nevneverdige resultater, tvert i mot. I motsetning til søsteren, som det fungerte helt utmerket på, så virket det om mulig mot sin hensikt. Så da var det bare å svelge noen kameler og velge litt mindre pedagogisk riktige metoder. Og jammen kom ikke resultatene rimelig kjapt da.

Vi snakker ikke om å mishandle barn verken psykisk eller fysisk, altså. Sånn i tilfelle noen trodde at jeg var tilhenger av sånne avstraffelsesmetoder. Og ja, jeg vet noen mener man skal belønne, ikke straffe. Men hva skal man belønne da? At de oppfører seg slik man forventer av normale mennesker? Hvilke signaler sender man til ungene da?

Og ja, selvfølgelig er det en fordel at handling og konsekvens henger sammen. Samtidig så er jo ikke det alltid like lett det heller. Og heller ikke like nødvendig når ungene blir så store at man kan forklare dem hvilke konsekvenser handlingene deres vil få på forhånd.

Vår oppdragelse er vel langt på vei en videreføring og (etter vår mening ) forbedring av den oppdragelsen vi fikk selv.

[Dixie Diner]

Jeg elsker selvsagt Jesper Juul.

[Candy Darling]

Jeg vet at vi tenker ulikt på mangt, Zoë, og her var det jammen en ting til. Den setningen om barndommen var kanskje det jeg reagerte på aller mest, gitt at han ikke hadde annen info enn det som kom frem i brevet. Freud-peud, lixxom.

Men nå er det lenge siden jeg har lest den, og det er helt sikkert briller som ser. Og jeg har bestemt meg for å lese Ditt kompente barn, så kanskje jeg blir omvendt.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det som jeg bruker mest når det gjelder tankegodset fra Jesper Juul, er at om noe ikke stemmer i forhold til barna, er det alltid de voksne sitt ansvar å gjøre noe med det ved å endre egen adferd. Alltid.
Det er ikke barna som er "vanskelige","sutrete", eller "vrange".
De reagerer alltid i forhold til deg som forelder - og speiler deg rettvent eller vrangvent.
Detektivarbeidet er å finne ut hva som skal endres og hvordan.

Ja, men de fleste andre som også har skrevet bøker om barneoppdragelse mener også at det er den voksnes ansvar å ordne opp i situasjonen - også dette med å endre sin egen adferd. Dette er jo et typisk selvhjelpsuttrykk: "Du kan ikke endre noen andre, du må endre deg selv". Dette er ikke noe som er spesifikt med barn. Mannen din, moren din, sjefen din og barndomsvenninnen din kommer hellt ikke til å forandre seg. Også der er du nødt til å endre din egen adferd.

Det er en bok jeg kommer på i farten:
* Hvis du synes den historien som JJ har brukt om jenta som sitter på husken og roper på moren sin for at moren skal se på henne og moren responderer med å svare: Så flink du er, vil du kanskje synes denne boken er interessant: Feedback.

Jeg har en annen i hodet, men greier ikke å huske hva den het, skal prøve å komme tilbake til den.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, men de fleste andre som også har skrevet bøker om barneoppdragelse mener også at det er den voksnes ansvar å ordne opp i situasjonen - også dette med å endre sin egen adferd.

Det er mulig jeg har "Nanny 911" og slik elendighet i hodet - men det er nå ihvertfall ikke alle som mener noe om barneoppdragelse som har fokus på slikt.
Man får jo stadig presentert lettvinte måter å "håndtere" barnet på som slett ikke har rot i selvinnsikt og som totalt mangler dypde (f.eks time-out på trappeavsatsen).

Og selv om JJ deler hovedidéene sine med mange andre, synes jeg han setter ord på alt dette på en måte som går rett hjem hos meg.

Jeg har også stor sans for Stein Erik Ulvund som skriver i Foreldre&barn.

Han er jo veldig på nett med JJ, men virker ikke så provoserende og "in your face" og er vel derfor mer spiselig for mange.

Selv synes jeg det er greit å bli ristet litt i - det gjør det lettere å se egen inngrodde uvaner og uhensiktsmessige mønstre.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det er mulig jeg har "Nanny 911" og slik elendighet i hodet - men det er nå ihvertfall ikke alle som mener noe om barneoppdragelse som har fokus på slikt.
Man får jo stadig presentert lettvinte måter å "håndtere" barnet på som slett ikke har rot i selvinnsikt og som totalt mangler dypde (f.eks time-out på trappeavsatsen).

Jeg tenkte faktisk bla på Svein Erik Ulvund, og jeg synes ikke han og JJ er så veldig på nett. (Jeg ser ikke Nanny 911, eller noen andre barneoppdragelsesprogrammer.)

Limer inn dette fra denne linken
Jesper Juul Jeg er kjent med at du overhodet ikke har dekning i forskning for det du skriver og de rådene du gir til foreldre (dine egne uttalelser). Du har heller ikke utgitt deg for å være akademiker, så slik sett har du ditt på det tørre. Likevel er det et problem at folk flest ikke forstår forskjellen på en fagperson som bedriver synsing basert på private erfaringere, og fagfolk som har dokumentasjon på det de skriver i forskning. Du er sikkert ikke overrasket over å høre at i akademiske miljøer i Norge (og Danmark) har jeg til gode å treffe en person som tar deg seriøst, men det er mange foreldre som gjør det. De er antagelig ikke klar over at du bedriver en omfattende synsing som du ikke har vitenskapelig dekning for. Skylder du ikke dine lesere å gjøre dem oppmerksom på at det du skriver bygger på dine egne subjektive, private erfaringer, og at det ikke har noe med vitenskap og forskning å gjøre? Stein Erik Ulvund dr.philos., professor i pedagogikk, Universitetet i Oslo
Stein Erik Ulvund, Oslo

Jesper Juul: Da fik jeg den - i begge betydninger! Jeg antar at du hører til i det adferdspsykologiske miljø i Norge og at det kanskje er tilsvarende miljøer du besøker i Danmark? Som de nevner har jeg aldrig lagt skjul på, atdet jeg skriver for det meste er erfaringsbasert, men at det kun skulle være mine "private" erfaringer er ikke sandt. Dette er gennemprøvet af mange hundrede fagfolk og tusindvis af familier (i Danmark)gennom de seneste 30 år og etterhver begynner vel også forskningen at dukke opp. Utenfor det adferdspsykologiske miljø er der skrevet veldig mye akademisk de seinere år : i Norge f.eks. doktordisputatsen til Berit Bae og Anne Lise Løvlie Schibbyes store verk om relasjoner, i utlandet er vel Daniel Sterns forskning mest kjennt.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Kan ikke barn være vanskelige, sutrete og vrange uten helt av seg selv?? Er de kun speilbilder av foreldrene og deres oppførsel. Har de aldri dårlige dager, sovet lite eller andre ting enn foreldrene som kan påvirke humøret. Når eventuelt begynner de å utvikle et humør/temperament som er uavhengig av oss foreldre da? For på et eller annet tidspunkt må jo det skje, eller er det slikt at vårt humør som voksne også kun er et speilbilde av foreldrene våres handlinger

Her skulle jeg spesifisert at jeg tenkte på uønsket adferd over tid.
Jeg tenker på når man opplever at stemningen i familien blir dårlig og samspillet med barnet blir leit eller vanskelig i en periode som strekker seg lengre enn en ettermiddag (hvor barnet er trøtt, sultent eller slitent).

Selvfølgelig har unger ulikt temperament, personlighet og lynne.

Men omm ungen "tester grenser" og er trassig over en lang periode, kan man med hell se på om det er noe som kan endre i egen adferd også, ja.

[Pebbles]

him - det var interessant!

Jeg leser som regel spaltene til Ulvund og synes han er vel verdt å lytte til.

Jeg har nok gått glipp av noe viktig når jeg ikke har lest alle artiklene i A-magasinet.
Jeg regner med at det er disse som har fått fagmiljøet i Norge mot han.
Jeg kan ikke forestille meg at en bok som "Ditt kompetente barn" skulle kunne provosere så mange barnesykologer.

Jeg skal gå inn på nettsiden til Aftenposten og lese flere artikler.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Man får jo stadig presentert lettvinte måter å "håndtere" barnet på som slett ikke har rot i selvinnsikt og som totalt mangler dypde (f.eks time-out på trappeavsatsen).

.

Jeg må innrømme at time-out var en kanel som var usedvanlig vond å svelge, men ned gikk den, gitt .

Med eldstemann har aldri time-out vært noe tema, og jeg skal ærlig innrømme at jeg til tider har tenkt at de av vennene våre som brukte det var alt annet enn pedagogiske og at det neppe kunne være særlig bra eller effektivt.

Så fikk vi minstemann...

Vi begynte jo med samme metode som med eldstemann. Det fungerte jo flottings førstegangen . Så ikke andre gang . Vi har virkelig forsøkt å være pedagogiske med minstemann, men han blir rett og slett så sint at han blokker ut alt (og gjett om jeg har et par venninner som ler ekstra godt av det ). Så da er det rett og slett bare en ting som nytter, og det er å fjerne ham fra situasjonen.

Og vet du hva? Etter måneder (ja, vi forsøkte andre metoder en god stund) med alle mulige pedagogiske metoder for å få vårt Olme Beist til å roe seg når han får trassanfallene har vi etter bare noen uker med god, gammeldags time-out opplevd at for det første så har vi kanskje bare et måltid i uka der han klikker i vinkel, i motsetning til før, der han kanskje hadde to-tre per måltid. Og i to av tre tilfeller så holder det at jeg spør om han vil opp og tenke seg litt om, for å roe ham.

Jeg synes faktisk ikke at det er så ille at vi avviser ham når han oppfører seg ille, så lenge vi forteller ham i forkant hva som kommer til å skje om han ikke oppfører seg, og så lenge vi snakker om HVORFOR ting skjedde i etterkant.

Som sagt, vi har forsøkt de fleste av de pedagogiske mer riktig måtene å takle trasset hans på, uten effekt. Nå lærer han at uakseptabel oppførsel får konsekvenser. Det synes jeg faktisk er en viktig lærdom i livet.

Ut over det er jeg helt enige i at vi som foreldre bør gå i oss selv med jevne mellomrom og tenke på hvordan vi behandler ungene våre. Jeg er langt fra perfekt. Men jeg har i alle fall lært meg å si unnskyld.

Akkurat nå har meg og eldstemann en diskusjon gående. Hun mener at jeg svarer henne surt, jeg mener at jeg gjør det fordi hun alltid sutrer sånn. Hun mener at hun sutrer fordi jeg svarer surt. Ikke helt godt å vite hva som kom først av høna og egget, JJ ville sikkert mene at det er meg som var sur først, men jeg heller mot å påstå at det er min pre-pre-pubertale protestalderunge som begynte . Men vi har nå blitt enige om å skjerpe oss begge to, så får vi se .

Det var forresten interessant å lese quoten til Him.

[Pebbles]

Milfrid - det er åpenbart at du har et reflektert forhold til time-out bruken og andre ting som gjelder barneoppdragelse.

Det er ikke alle som har det, og om man bare plukker opp "time-out" som et triks, uten å reflektere over samspillet generelt i familien, er det ikke sikkert at det hele blir så bra.

Din yngste høres forresten ut som min yngste. han er en riktig hissigprop ( i motsetning til sin rolige storebror), og jeg sliter litt med å skille sinnet hans som et uttrykk for et hissig lynne og sinne som reaksjon på noe som ikke fungerer i familien.

Og jeg skjønner godt hva du mener.

Jeg føler meg likefullt opplyst om rekke viktige sammenhenger etter å ha lest JJ, og det synes jeg er verdifullt.

[Bequita]

milfrid: Jeg synes det høres ut som du en veldig reflektert og innsiktsfull mor, og at både dere og gutten har det bedre etter at dere fikk gjort noe i forhold til raseriutbruddene hans. Jeg er sikker på at jeg ville gjort noe liknende i den situasjonen, og jeg tror ikke det er så pedagogisk ukorrekt i det hele tatt. Jeg får inntrykk av at JJ for deg fremstår som en som bare taler barnas sak og sier man skal respektere dem uansett hva de foretar seg. Det er ikke slik jeg oppfatter ham. Tvertimot er det viktig at foreldre ivaretar egen intregritet også, nettopp fordi du gjennom hvordan du lar deg behandle av ungene går foran med eksempel. Men det er alltid de voksne som har det overordnede ansvaret i en familie, også for å ta tak i det hvis noe er kommet inn på et destruktivt spor. Et ansvar dere tydeigvis tar.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg vet at vi tenker ulikt på mangt, Zoë, og her var det jammen en ting til.

Har ikke lagt merke til at vi tenker ulikt om så mangt, men da gjør vi vel det!
Skal ikke se bort ifra at om du ikke nødvendligvis blir omvendt så kanskje ihverfall ser på JJ med litt andre briller etter at du har lest boken.

Det er jo en mangel med spørrespalter i sin alminnelighet at svar sjelden blir gode nok i og med at ting må spissformuleres for å få plass i et kort svar.

[safran]

Jeg sa ojda.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg sa ojda.

[Nessie]

Tror de aller fleste er oppegående nok til å skjønne at man kanskje ikke skal sluke all slik "faglitteratur" rått. Håper jeg.
I tillegg tror jeg man også skal vokte seg for å analysere ihjel barn.